Harry Connick Jr - She
Skuespiller, komponist, sanger og pianist. Suksessrik på alle fronter også. Først og fremst jazzmusiker. Dette albumet fra 1994 er resultatet av en flirt med funken.
Funk er en sjanger jeg kan like. Får frem humøret og får foten til å gå. Når det er gjort riktig synes jeg funk kan være ganske så sexy. Klarer Connick Jr. å dra i gang gladfoten til gjedda? Ja, i stor grad. Jeg liker albumet, men det er noen ting jeg synes kunne vært gjort annerledes. For det første er plata i overkant lang. En time er for mye! Hvis man hadde kuttet ut sporene med prating, grammofonskraping og annet visvas hadde det kortet ned med noen minutter. Hvis man også hadde fjernet sporet
To love the language hadde albumet stått igjen som et mer helstøpt funkverk. Jeg har stort sett skippet over det sporet når jeg har lyttet, skjønner ikke hva det gjør på plata. Det føles som å komme inn på en halvdårlig pianobar....
For det andre skulle jeg ønske at plata var litt mer dirty, sleazy, skitten eller hva man nå skal kalle det. Vokalen blir litt polert og snill etter min mening.
Men når det negative er sagt, sitter jeg fortsatt igjen med følelsen av at jeg liker dette. To låter har festet seg som favoritter: Den vakre balladen
Honestly Now og det superfunky intrumentalsporet
Joe Slam and the Spaceship. Resten er også musikk som fenger. Jeg kommer helt sikkert å spille plata videre, kanskje mest som musikk til arbe', og ikke så mye planta foran anlegget. Men det er kanskje mest fordi det er vanskelig å sitte stille når de deilige bassgangene går?
Karakteren fra meg ender på en blid og fornøyd
7/10
