Artist: Booker T. Jones
Tittel: The road from Memphis
Label/År: Anti/2011
B-3-o-rama med flotte vokalbidrag
Historikk bør være overflødig her. Booker T. er en legende, og har holdt det gående i nokså nøyaktg 50 år. Bare 17 år gammel leverte Booker og hans kumpaner i the MG's den evig"grønne"
Green Onions, kanskje en av historiens feteste instrumentallåter. Hans bidrag til "Stax-soundet" kan ikke overvurderes, og hans avtrykk i musikkhistorien er således av nokså momumentale proporsjoner.
Så hvordan har så Mr. Jones eldes? Joda, absolutt med mer verdighet og integritet enn hva tilfelle er for de fleste andre som har holdt det gående i en mannsalder. Mange stiler og retninger har vært prøvd ut opp gjennom årene, kanskje ikkje alt like vellykket, men han har kommet fra det meste med æren i behold. I 2009 fikk han sogar en grammy for beste instrumentale popalbum med
Potato hole, en plate undertegnede for så vidt kunne styre sin begeistring for, til tross for bidrag fra både Neil Young og Drive-by truckers, hvor sistnevntes Space City ble covret (hvordan kan en så fantastisk fin lå, bli til slik en vederstyggelighet?), i tillegg til covere av Tom Waits og Oukast!
Instrumentallåtene er i flertall på årets plate
The road from Memphis også, selv om det er kjærkomne vokalbidrag fra størrelser som Yim Yames (My morning Jacket), Sharon Jones, Matt Behringer (the Natinoal) og Lou Reed.
Kjærkomne låter i den forstand at de står for de beste øyeblikkene på
The road from Memphis.
Progress er skrevet sammen med Yim Yames, og høres nettopp ut som en My morning jacket låt backet av Booker T. & the MG's. En riktig så trivelig sak. Aller best er nok duetten mellom Sharon Jones og Matt Behringer; I
Representing Memphis er det ikke mye feil å finne. Et flott, passe laid back groove, båret fram av en en god melodi framført av artister som har orden i sysakene hva stemmer angår.
Representing Memphis er en ordentlig golåt, som hører hjemme hos et stort publikum. Også Lou Reed gjør sakene sine bra, og på sedvanlig vis, i
The Bronx, en nokså neddempet og kledelig avslutning på et album som til tider er noe for funky for undertegnede. Booker T. Jones tar forøvrig mikrofonen sjøl i
Down in Memphis, og sjøl om det finnes bedre vokalister der ute, har han en rytme og timing i stemmen som er beundringsverdig og fascinerende. Låta er kanskje i overkant funky, men tvilen kommer tiltalte til gode.
Av instrumentallåtene er det åpnignslåta
Walking papers og
Everything is everything som fungerer klart best. Førstnevnte har et suverent groove, er akkurat så passe funky at det passerer funky-filteret, og gitarriffet som bryter opp låta gir den et ekstra løft.
Everything is everything har en noe mørkere tone enn de flere av de andre låtene, og skiller seg således ut i mengden.
Crazy er også bra, og blant det mest melodiøse på hele plata. Her kommer orgelet til Jones' virkelig til sin rett.
De andre instrumentallåtene blir litt anonyme. Det er aldri dårlig, men vokal eller mer punch savnes, og låtene blir litt for like. Det er funky, det er mid-tempo, og det er også det. Både
The Vamp og
Harlem house er eksempler på låtene det siktes til her, og representerer det svakeste på
The road from Memphis. Undertegnede kan i utgangspunktet styre seg for ting som blir
for funky. Når dette er sagt, er det fint lite å innvende på musikerne som bidrar - de virker å vite hva de holder på med, og har alle stålkontroll på sine respektive instrumenter.
Etter Lou Reed har sunget seg ferdig i
The Bronx, er vi over på
Just a friend, hvor Biz Markie rapper i vei. Da gikk rullegardinenn fullstendig ned her, og kaffen i vrangsrupen. Dette var aldeles grusomme greier, til tross for at Sharon Jones også her donerer sin vakre og kraftfulle vokal. Heldigvis, for Booker's del, er vi nå over på bonusspora, og de er således ikke med i vurderingen av
The road from Memphis, for dette er en lidelse.
The road from Memphis, en tittel som kanskje henviser til en slags musikalsk reise gjennom flere tiår for Booker T.'s del, er i det hele tatt en riktig så lyttbar affære. Problemet for min del er at instrumentalmusikk ofte kan ha en tendens til å kjede meg, men siden det tross alt er noen riktig så fine spor her med vokal, gjør det sitt til at interessen holdes oppe stort sett hele veien inn. Bra plate!
1 2 3 4 5 6
7 8 9 10
CEVBOF hadde landet på
6/9