Jeg har jobbet mye med fordommene mine dette året, og nå tro jeg de har vokst seg fine og store. I alle fall blei jeg bare flirfull av å høre på Morgion. For å sitere nominatøren: "dette snakker ikke til meg".
Albumstafetten 25
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Det er viktig å jobbe med fordommen sine i blandt. Man må passe på at man ikke blir så åpen til sinns at hjernen detter ut. Og om man skal hate noe virkelig intenst er det også viktig å bruke mye tid på hatobjektet. Dette gjelder både musikk og alt annet her i livet.
Jepp. Tror jeg setter ned et saktegående utvalg som skal komme opp med en femårsplan.
Å vedlikeholde - og aller helst utvikle - fordommene sine er en evig kamp. Det nytter i alle fall ikke å sette seg ned og tro du har nådd ditt potensiale.
Foreløpig hater jeg bare metall, prog, stoner, doom, techno, listepop og hiphop.
Det må da være mer der ute som kan hates?For meg handler det ikke om sjangere, men om musikere. Det finnes stort sett ikke dårlige sjangere eller musikkretninger/-stiler, men derimot finnes det hauger av dyktige og dårlige musikere innenfor alle sjangere. Derfor jakter jeg på de dyktige musikerne, hver eneste dag. Om sjangeren er ditt eller datt, det driter jeg stort sett i.
To gode poenger fra begge herrene over!
Selv har jeg ikke fått hørt nok på morgion til egentlig kunne gi en konstruktiv tilbakemelding, men dette falt bare ikke i smak.
Når jeg var liten sneip og plukka i gitaren var det de hvitmalte skumle gutta fra oslogryta som var tøffest. Disse gutta spilte så fort at en kunne tro de hadde fanden i hælene. Det sitter i. Det trengs litt tempo. I alle fall foretrekker jeg det når det skal bråkes.
Morgion - Solinari (Relapse Rec., 1999)
Har bare rukket en gjennomlytting og må si at dette albumet likte jeg godt. For tidlig å sette karakter, men umiddelbart ligger de i My Dying Bride land og det gir vanligvis god poengsum.
Og eg kan ELSKE musikk fremført av ubrukelige musikere
Men ser kor du vil hen. Det er ikke menneskelig mulig å like toto, nei.
Og eg kan ELSKE musikk fremført av ubrukelige musikere
Men ser kor du vil hen. Det er ikke menneskelig mulig å like toto, nei.
Same difference. Poenget mitt er at det ikke nødvendigvis blir "bra" for alle, bare fordi musikerne er gode.Syns Morgion er helt finfin musikk. Litt sånn MDB tatt litt lengre ut i melankolien med en dash SOM.
Ikke akkurat hæla i taket musikk, men jeg syns det er fin musikk. Litt tungsindig kanskje?
Basert på etpar gjennomhøringer får den nok en 7,5 av meg.
(Som dere skjønner har jeg begrenset refaransebakgrunn her!)Noen ganger kan flinke musikere gjøre en plate interessant å høre på selv om det i utgangspunktet ikke er spesielt spennende. Det samme gjelder om en plate har virkelig god lyd. Men ikke alltid. Verdens beste panfløytespiler kan ikke redde pan pipe moods.
Ett flott eksempel Yodel Franz. Så er det opp til leseren å høre/se om dette er musikeren som redder låten eller om dette er en "lost case" selv om det her er snakk om verdens beste jodler.
Hvordan i all verden kan noen karakterisere dette som tung musikk?
Nevnes stadig i forbindelse med f.eks Katatonia, MDB og deristrøket?
Porcupine Tree – Fear Of A Blank Planet
(som NÅ er tilgjengelig på Spotify )
Var det ikke Sluket som sa det?: Av og til er god pop god pop?
...eller noe sånt....
tja, er det noen som har gjort det da? Andre steder de har skrevet det?
Det nærmeste her i tråden er vel faktisk du som har kommet, med Litt tungsindig kanskje?
Nei, tung musikk er det ikke sånn rent musikalsk. Ser man på tekstene så stiller saken seg helt annerledes. SW lider ikke av å skrive på lykkepillen. FOABP er ei fantastisk skive som jeg setter nummeret før klassiker så får vi se om 10 år om den faktisk er det.Hvordan i all verden kan noen karakterisere dette som tung musikk?
Nevnes stadig i forbindelse med f.eks Katatonia, MDB og deristrøket?
Porcupine Tree – Fear Of A Blank Planet
(som NÅ er tilgjengelig på Spotify )
Var det ikke Sluket som sa det?: Av og til er god pop god pop?
...eller noe sånt....
Morsom at stafetten engasjerer, får planlegge noe skikkelig finsk metal til neste runde.
...OK ser feilen: Poenget mitt var Porcupine Tree: ' Fear of a Blank Planet' nevnes som en referanse i forhold til tung prog - ala Katatonia.
Noe jeg syns er helt feil. PT er feiende flott prog (og nevnte album er noe av det flottere), men heavy-prog er det ikke.
Katatonia derimot.
Sorry.
Glemmer innimellom at det faktiskt ikke er slik at alle hører hva jeg tenker - slik at jeg egentlig bare kan fullføre en setning - og alle skjønner hva jeg egentlig mener.
Lloyd Cole - Standards
Tapete - 2013
Nokså standard, ja
Lloyd Cole ja. Har vel holdt det gående vel og lenge med bl.a. sitt commotions, uten at eg noen gang har tatt helt av på fyren. Gitt ut skiver jevnt og trutt, dette skal visstnok være den 11. soloskiva.
Standards...Tittelen fikk meg til å tro at dette var Coles tolkninger av kjente og kjære, i alle fall halvkjente og havlkjære låter, fra “the great american songbook” eller noe sånt. Men etter første lytt dro man vel ikkje kjensel på en eneste låt. Jaja, tenkte eg, er vel litt mer obskure standardlåter han har tatt for seg da tenkte eg, men sjøl med litt mer avsjekking histen og pisten kunne eg ikkje komme fram til kem som sto for disse standardlåtene - er eg virkelig så blåst? Men så viser det seg at det er egne låter, og nye! Så ikkje rart eg ikkje dro kjensel på dem.
Vel vel, så var det musikken da. Joda joda, dette låter da avært pent og pyntelig. Ganske standard pop/rock, veldig amerikansk i sound og uttrykk. Gode melodier som smyger seg innpå lytteren etterhvert som man blir kjent med dem, en behagelig prodkusjon, dyktige musikere, bra spilt, og en stemme på Cole som av og til minner meg om Rodney Crowell av en eller annen grunn. Han synger bra, absolutt, og han har troverdgihet i stemmen når han framfører låtene sine. Det skan han ha.
De to tre første gjennomhøringene lovde ikjke særlig godt for Cole da, det må sies. Da virket det hele temmelig døllt og intetsigende - dusinvarepoprock rett fra fabrikken. Men jaggu, noen runder til med standardene, og ting begynner å ta seg opp - låtene fester seg. Først og fremst Women’s studies, Myrtle and rose, No truck og Silver Lake. Flotte, behagelige låter - av musikken som høres så snill ut at man kan ta den på øyet uten noen motstand. Period Piece er også ei brukbar låt, som like gjerne kunne vært ført i pennen av Willie Nile. Forøvrig artig at han rapper fra dumdum boys i Blue like mars...nesten så eg synger tusen etasjer høi...
Motstand er vel et slags nøkkelord her, og denne motsanden er nokså ikkje-eksisterende. Eg liker egentlig litt motsand.Hele skiva stryker lytteren medhårs fra første til siste tone - her er ingen tegn til aggresive gitarer, ukontrollerte utslag her eller der, eller noe form for “guts”. Opposites day prøver kanskje, men nuvel - småtamt blir det. Plata er kjemisk fri for overraskelser, og det hele blir noe tannløst i lengden. Og dette er nok gjort med overlegg tenker eg - dette er musikk for voskne karar tenker eg, som vil ha noen enkle og greie låter å forholde seg til, ei trygg havn å lande i. Skulle gjerne hatt litt mer dynamikk, trøkk og snert - i alle fall innimellom, for slik plata sklir fram, så blir det noe strømlinjeformet over det, særpreget og nerven uteblir - og dusinvarespøkelset er faretruende nær.
Så det blir verken fugl eller fisk for Cole - det hele bare suser avgårde etter en nøye planlagt oppskrift. Han lykkes bra med det, men av og til blir sluttresultatet, og den totalte gastronomiske opplevelsen bedere når man sjonglerer litt med oppskrifta.
Trygt, stødig, ingen feilskjær - men heller intet ekstraordinært. Godt håndverk, men det stopper der. Umulig å mislike, umulig å digge vilt og hemningsløst.
1 2 3 4 5 6(+) 7 8 9 10
Ps!
Lite tid til skriblerier, vært aleine med en febersjuk og krevende småtass site 24 timer, og blir det resten av dagen også.
Jeg mener at musikere som prøver seg over evne er vanskeligere å like enn dyktige musikere som gjør mer med uttrykk enn antall toner i minuttet.
Når det er sagt er det ikke feil å levere mange toner på kort tid, forutsatt at det gjøres med stor selvfølge.
Og eg kan ELSKE musikk fremført av ubrukelige musikere
Men ser kor du vil hen. Det er ikke menneskelig mulig å like toto, nei.
Same difference. Poenget mitt er at det ikke nødvendigvis blir "bra" for alle, bare fordi musikerne er gode.
Fin anmeldelse av ei plate det er umulig å digge hemningsløst ja, følger deg der, Tow.
Sikkert noen som klarer å mislike den vel?
Ikke jeg, hadde en ganske lik opplevelse som strilen. Forventet lite, men i begynnelsen på skiva tenkte jeg at dette var jo litt småkult og bra. Dessverre dabbet det av midtveis, det kan være plata og det kan være meg. Har hørt den bare en gang og tenkte vel at den max kunne bli en 6-7 plate, så har ikke brydd meg om å gi den mer tid.
En OK plate altså, som tydeligvis ikke engasjerer så veldig?
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Jeg kjøpte nye Cole da den kom tidligere i år.En ok skive som jeg sikkert burde hørt mer på,men jeg syns hans forrige,'blue record',er et hakk bedre.
mvh. s,
hjem fra jobb sist natt, røtent stemningsbilde med plasten fortsatt på. *sukk*
noen runder på spoty utløste vinylkjøp i det minste, betyr vel at jeg sporer ett eller annet jeg liker, tror jeg da. Ipadhøytalere og byggestøv tror jeg ikke yter rettferdighet denne gang.
Deadlinesprekk med andre ord.KKaare G. Opsahl
Gjest
enig med united. en helt grei skive som engasjerer lite. Greit å høre på. greit å ikke høre på
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 765
- Antall liker
- 389
Synes mannen holder seg bra jeg, ble fora på mye Lloyd Cole på 80tallet med bl.a. Rattlesnake og Mainsteam. Har ikke akkurat fulgt med på hva han har gitt ut de siste 10-15 åra men datt borti Standards ganske tilfeldig og bare tok med skiva for å høre hva han driver med for tiden.
Kapasiteten til å skrive gode tekster har han alltid hatt men musikalsk er det ikke alt som er like bra, han hadde en peiode på 90tallet som gjorde at jeg datt litt av, men denne skiva synes jeg er ganske ørevennlig og litt tilbake til der han begynte.
Hørt platen bare et par runder og synes det er riktig så ørevennlig, enkel og grei musikk (alt trenger ikke være så komplisert) som jeg har satt opp på innkjøpslista.
Minner meg veldig om et eller annet jeg har i samlingen, men er ikke tale om at jeg finner ut hva det er (spesielt spor 1).
Pianoet: The Velvet Underground. - White Light/White Heat.Hørt platen bare et par runder og synes det er riktig så ørevennlig, enkel og grei musikk (alt trenger ikke være så komplisert) som jeg har satt opp på innkjøpslista.
Minner meg veldig om et eller annet jeg har i samlingen, men er ikke tale om at jeg finner ut hva det er (spesielt spor 1).
..er mere usikker på hvilken låt. Tror det er tittellåta,
- og da blir albumtittelen hel litt mere interressant.
Syns jeg hørt noe kjent i låt tre også, ...og en tekststrofe i låt 4....
Oi: Låt nr 2: Lou Reed: Walk On The Wild Side !!! - ikke refrenget; men verset. Og jaggu er det bra gjort!
Utover et var denne langt bedre enn jeg fryktet. Var ingen stor fan av 'Rattlesnakes' - som er det eneste jeg kjenner fra før,
men denn har noe veldig likandes over seg. Blir aldri direkte kjedelig.
Dessuten ble tittelen en uimotståelig enigmaAlbumet var såpass interressant at jeg ga det en runde til, og jeg ble litt forundret etteretpar høringer, mye familiært og fint, litt rart?
...og da tok albumtittelen meg videre:
Hva mener han med 'Standards'......vel her er min tolkning:
1: 'California Earthquake' er en tribute til 'White Light/White Heat'. Gitarriffene og pianoet er parafrasereringer over temaene fra tittellåta, og melodilinjen er full av sitater. Storveis!
2: 'Women Studies' er da en parafrase over 'Walk On The Wild Side'? Ihvertfall i verset, legg merke til den litt manierte fraseringen! Refrenget er jeg mere usikker på....
3: 'Periodic Piece' - kryptisk tittel? Lytt nøye til melodilinjen i første verset...litt kjent, klarer ikke helt å sette fingeren på det. Broen har tydelige REM-referanser. Der - ja, selvsagt; der har jeg gitarlyden fra:'Murmur'. En fin oppsummering av de to første albumene fra REM?
4: 'Myrtle And Rose' - lett americanamed (vestlig-)religiøse og melankolske overtoner? Veldig fin melodi, fint gitararbeid i bakgrunnen. Klarer ikke å plassere hvilken 'standard' som ligger bak denne. Townes van Zandt? Ja kanskje? Tror nok det, ja. Teksten avslører. Litt mainstream TvZ, men allikevel. Melodilinjen minner veldig - gjør den ikke det da C?
5: 'No Truck' - mere tydelig 60-tallpsykedeliapop her. Tydelig i melodien og teksten, som ikke hadde gjort seg bort i 1970. Blir litt overtydelig i codaen. Presisere referanser har jeg ikke.
6: 'Blue Like Mars' - bør vel, om han følger skjema, være en Bowie-pastisj? Vet ikke helt her - er det enslags 2013-svar på 'Is There Life On Mars?'. Kanskje. Syns jeg hører mye Brian Eno i bakgrunnen her?
(så langt ute i prosjektet (og såpass seint på fredagskvelden) kan det være at jeg hører det jeg vilhøre.....)
7: 'Opposite Days' Åpningsriffet. Kom igjen gutter - dette kjenner dere mye bedre enn jeg!
8: 'Silver Lake' Her kan det da ikke være så vanskelig å høre hva han baserer melodilinjen på?
Dylan. Ikke direkte sitater, men litt tonegang her og vendinger der. Og teksten. Syns den er fin jeg.
9: 'It's Late' her ramler jeg imidlertid helt av. Men på samme måte som tidligere høres det ut som om denne er spekket med referanser, jeg klarer bare ikke å plassere dem.
10: 'Kids Today' - samme her egentlig. Gitarriffet er da kjent? Kanskje alt er basert på Lou Reed? Det ville forklare hvorfor jeg er på jordet innimellom! Den litt tunge rytmen gitarriffene følger er da mye Lou Reed - med det lystige refrenget i kontrast? Hvorfor nevner han Queens of The Stone Age i siste verset?
11: 'Diminished Ex' Her er det da litt mere Lloyd Cole?
Mulig jeg er helt på bærtur her....men dette albumet har noe. Og noen av referansene jeg gir -det gjelder i hvertfall de tre-4 første låtene står jeg fast på. (Hadde bare Foxygen vært like subtile......)
Og jeg liker det jeg hører.
Dette var et knallalbum - helt ut avdet blå for meg, som knapt nok har hørt 'Rattlesnakes'.
Mulig det skyldes den nye ht-kabelen, eller er jeg bare i godt humant humør i kveld?
Karakter: 7,5. vaffel.Lloyd Cole er ingen innertier for min del. Er enig i mange av de betraktningene som er gjort her og hører de samme assosiasjonene.
Med Whisky er det slik at om man tilsetter et par dråper vann så fremhever dette smak og aroma. Her har Cole brukt for mye vann og selv om det fortsatt smaker litt Whisky er det for utvannet. Blir ikke full en gang.
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 765
- Antall liker
- 389
Hva skjedde med annmeldelsen til Eros?
Anlegget så lyset i formiddag, plasten ble sprettet av vinylen idag, bokstaver blir tastet ned ila morgendagen, akkurat nå er det jobben som har fokus til utpå natta.
Marillion - Fugazi
Marillion, ja... Hva nå? Jeg har aldri egentlig hørt særlig på dem, eller hatt noe forhold til dem.
Jeg vet de er anerkjent som en av gigantene innen progrock, og de startet vel egentlig "andre generasjon" av progband da de ga ut debutskiva si i 1983. Bandet ble startey i England i 1979, og var inspirert av helter som Genesis, Yes og andre store band fra 70-tallet.
"Fugazi" er Marillions andre album, og kom ut i 1984. Bittelitt skarpere i kantene i enn debutplata "Script For A Jester's Tear", (Forøvrig den eneste Marillion-plata jeg eier.) men sett med 2013-øyne, er den i alle fall temmelig "snill" og radiovennlig. Den høres litt "datért" ut, og lener seg kanskje en smule mot AOR-hardrocken som var så populær på den tiden, i uttrykket. (Ikke så rart, men likevel.)
Som det ofte er med progband, er Marillion fantastiske instrumentalister, og gjennom hele plata finner man, hvis man vier den litt oppmerksomhet, poetiske tekster fremført på vokalisten Fish's særegne og dyktige måte, (Den er nok litt "elsk eller hat", men her funker det, synes jeg.) Virtuost gitarspill med mer følelse enn det som ofte er tilfelle i "flinkis-musikk" (Ja, la oss være ærlige om det.) fra Steve Roherty, solide basslinjer og melodier fra Pete Trewawas, lekent keyboard-krydder fra Mark Kelly og ikke minst en trommeprestasjon som virkelig yter prog-komposisjonene og variasjonene rettferdighet, og gir dem et fundament som holder. Trommeslageren Ian Mosley debuterte i bandet med denne plata.
Jeg synes Marillion funker best når de er mer "prog" enn "hardrock", og siden denne plata vipper litt frem og tilbake over grensen mellom disse, er det noen låter jeg synes er mer interessante enn andre. Blant de beste på plata synes jeg f.eks. "Emerald Lies" og "She Cameleon" befinner seg, men låter som "Assasing" og "Punch And Judy" (Som sikkert strategisk nok ligger først på plata for å selge flest mulig av den.) synes jeg blir i overkant intetsigende og kjedelige, og (tør jeg si det...) får meg til å tenke på et slags "progrockens Toto".
Absolutt et hørverdig album, og Marillion er vel nærmest obligatorisk i samlingen for en som liker progrock, men det finnes mange bedre progplater der ute, både fra Marillion selv, og andre. Av meg får plata en ganske kjedelig karakter også:
6/10
Fishhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhhh
I pokerverdenen er Fish synonymt med totalt ubrukelig. I musikkens verden er Fish synonymt med Marillion, som igjen er synonymt med totalt ubrukelig. Tilfeldig?
For dette, mine damer og herrer, er intet annet enn totalt møl. Boss og søppel fra første til siste tone. Et synth-helvete hentet rett fra skjærsilden, og noen trommer som høres ut som de er sakset fra OL-låta i Seoul, 1986.
Og hva er det med denne Fish? Har han en "fluffer" i studio som tar et realt grep om balla på'n ved jevne mellomrom, for å sikre at han skal nå de lyseste tonene? Brrrrrrrrrrrrrrr. Heslig er ordet. Emerald lies høres ut som en tøysesang. Makan til fjolleri! Og Incubus? Er det forløperen til Informer med Snow? Ja, den grusomme rap-låta for x antall år siden.
Sjøl med en pistol pekende rett mot tinningen skulle eg fått store problemer med å si et eneste positivt ord om denne skiva., og nå skjønner eg korfor eg ikkje ville gi Katatonia lavere enn 2/10, for det totale bunnivået hører man først ved å sette på Marillion. For, som sagt noen ganger til nå i stafetten; det finnes musikk som er MYE verre, beviset finnes her.
Terningkast: -37/10
Haha, good one, Tow, og bra anmeldelse av Daze.
Selv heller jeg mot strilens oppfatning. Trenger vel ikke si noe tilsvarende.Den var god Townes
Det er igrunnen slaktene som er de morsomste
Selv synes jeg Marillion stort sett er god knall.Ikke at jeg hører så mye på de,men til tider syns jeg det er morsomt.
So e ej også veldig glad i Toto ;-)
Mjoa,Den var god Townes
Det er igrunnen slaktene som er de morsomste
Selv synes jeg Marillion stort sett er god knall.Ikke at jeg hører så mye på de,men til tider syns jeg det er morsomt.
So e ej også veldig glad i Toto ;-)
Vil presisere at det var intet vondt ment overhodet (men godt å få det ut (det høres det ut som om Fish også tenker av og til))! Og Gud velsigne mangfoldet, ellers hadde det vært dørgende kjedelig her inne...
Liker du Toto vil du elske denne!Den var god Townes
Det er igrunnen slaktene som er de morsomste
Selv synes jeg Marillion stort sett er god knall.Ikke at jeg hører så mye på de,men til tider syns jeg det er morsomt.
So e ej også veldig glad i Toto ;-)
Dazed Fin lesning! - litt lettere å gjette på hva jeg kommer til å høre om noen få straxer - relevans er bra!
Ja nå er jeg her. Har hatt pcshutdown og har nettopp fått faenskapet i gang.Rolfozzy? Er du her?
Det er som vanlig greit å starte diskusjonen nå som klokka har blitt 12.
Jeg visste ikke at fristen var kl. 12.00. Har desverre ikke fått det med meg.
Hvor står det forresten?
Tenkte jeg skulle høre gjennom plata en gang til før jeg kommer med noe.
Men det er kanskje for sent det nå? -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…