Her er det mye å trekke!
Uncle Tupelo – Anodyne (1993)
Dette er historien om ei plate som kunne vært et mesterverk. Hadde det bare ikke vært for den fjotten
Jeff Tweedy. Alternativcountrypioneerenes svar på
både Yoko Ono og John Lennon. Fyren ødelegger ved å synge nesten annenhvert spor på Anodyne, ikke ulikt det Yoko gjorde på Double Fantasy. Og særhetene hans fikk jo Uncle Tupelo til å sprekke etter denne skiva, ikke ulikt hva Lennon gjorde med et annet kjent band (riktignok var det et relativt uviktig orkester, gjorde ikke så mye det). Husker godt da CDplaten kom og vi endelig kunne enkelt skippe Yoko-sangene på DF. Så hva tenkte jeg egentlig på da jeg for noen år siden kjøpte Anodyne på vinyl? Dumme, dumme jeg!
Uflaksen slo til i stafetten, og jeg måtte ta fram plata igjen fra skjemselen. Trøsten var at fordommene fikk en ny sjanse til å forsterkes. Plata
starter jo bra da. Noen smakfulle skjær med fela før
Jay Farrar kommer på med sin flotte og smått sorgfullbitre klagesang i
Slate. Skal vedde på at balladen handler om brutte forhold, skam og ensomhet. "What the hell were we thinking…", synger han. Vakkert som faen og trist, selv om jeg egentlig ikke forstår. Tekstene hans er jo litt kryptiske. Så starter sabotasjen fra Yoko. Igjen en fin opptakt fra felemann
Max Johnston, deretter kommer skrullejapsen med et stemningsfullt tidsbilde i countrylåta
Acuff-Rose; en god hyllest til kjente og kjære låtsnekrere fra gamle dager. Men hvem vil vel ha det? Ikke kan man danse til slik musikk, heller.
Herpinga av skiva fortsetter med
The Long Cut (som er en jævla bra rocker, det må innrømmes) hvor Tweedy terger med en usannsynlig bra vokal. Kan han? Var det han? Det må være unntaket som bekrefter regelen. Sikkert det supre gitarspillet fra Farrar som lokket det fram. Bandet hadde såvisst ikke glemt sin punkete side, selv om de vel aldri har vært mer country og mindre rock enn på denne plata. Når det er sagt, de høres jo ikke ut som Nashville under hestejazzen sin eller som punkere på rockelåtene heller. Merkelige greier det der, med folk og band som høres ut som seg selv. Uansett hva de spiller og i hvilket tempo det går i. Liker det.
The Long Cut etterfølges av to perler med Jay i hovedrollen. Coveren
Give Back The Key To My Heart (inkludert en duett med songwriter Doug Sahm) gir alltid gåsehud (vanligvis den andre eller tredje på dette tidspunkt på plata). Den fela som kommer mellom de to store vokalistene, er lang og vakker nok til at i alle fall denne lytteren får ståpels enda en gang på samme låta (hvis den bare ikke står der konstant da, er jo jækla bra den fela også).
Chickamauga må stå opp som en totempåle blant alle gullkornene fra Farrar. Utenomjordisk vokal, småtrist såklart ("I don’t ever want to taste those tears again" gjentas, og "The time is right for getting out while we still can" kan i retroperspektiv selvsagt ha flere meninger) og med en smått fabelaktig rocka gitar-uttro fra ham.
New Madrid avslutter førstesida og utvider jo med det egentlig rekken av klassiker-låter på rappen til å bli fire (eller seks for den saks skyld). Et veldig bra spor er det, med en fortsatt mistenkelig bra Jeff-vokal, det må være koringa fra Jay som bringer fram det beste i ham. Stemmene står faktisk bra til hverandre.
A-sida på plata er sterk nok til å få fram lykkefølelsen i en gråstein.
Snur plata og skjønner fort at den andre halvparten ikke er like bra. Men tittelåta er fin, Farrar kan jo, som kjent, synge telefonkatalogen og få det til å bli høytid i sjela. Og siden han står for tre spor til på denne halvdelen, er fire høydepunkter spikret. I tillegg har Jeff i
We’ve been had et bra stikk til alternativrockere som har mista sjela si i jakten på penga, og
No Sense in Lovin' er en utmerket countrylåt. Max legger delvis bort fela til fordel for dobro og pedal steel (i tillegg spiller innleide Lloyd Maines steel på et par nummere), dermed enda mer countryfeeling på den sida.
Jay avslutter klageballet med
Steal the Crumbs, var det en skjult melding til Jeff om at det hele var slutt?
No more, no more will I see you
No more will I see you
No more will I see you
You've schemed more than you have
You've borrowed more than you know
Better to steal the crumbs
It makes it easier to go
Jay hadde fått nok av Jeffern, noen måneder seinere forlot han gruppa.
Er nok bare å konkludere med at Anodyne er et genistrek og en moderne klassiker (kan ikke gi den en tier, føler vel at dette er et album som rangerer enda høyere. Som et ekstra høyt fjell i Alpene under Tour de France. Der har de Hors catégorie - HC - som er tøffere enn førstekategorien innen fjellstigninger. Hors catégorie impliserer uklassifiserbarhet, syns det er treffende).
Hadde det litt moro på Tweedys bekostning, det satser jeg på at han godtar. Nå er det på tide å finne fram Double Fantasy.
