Albumstafetten 30
- Trådstarter Dazed
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Belly - Star (1993)Belly er for meg et totalt ukjent band og jeg var fast bestemt på og skrive denne anmeldelsen uten noen form for nettsøk og bare konsentrere meg om musikken.
Musikkstilen går nok under kategorien Alternative, om det er alternativ rock eller pop kan nok diskuteres (hvis det er en sjanger som heter Skrangle pop eller noe slikt kan sikkert dette også passe).
Etter første gjennomhøring er det kun en sang jeg drar kjensel på fra før, nemlig Low Red Moon, men i hvilken sammenheng jeg har hørt den før er usikkert. Kan hende jeg kjenner igjen Feed the Three også (eller er det bare hjernen som spiller meg et puss siden jeg ser på Spotify at det er den mest spilte låta på platen?).
Platen skrangler stort sett seigt avgårde og det kan jeg like, men her mener eg det blir for mye av det og lysten på og sette på noe annet kan komme før platen er ferdig og det er vel et dårlig tegn?
Instrumenteringen er for det meste gitar, bass og trommer på hele albumet.
Kvinnelig vokalist som jeg til tider synes synger surt, sikkert planlagt at det skal være slik, men i mine ører blir det inn i mellom plagsomt. Låten Untogether f.eks har fin instrumentering og melodi, men vokalen ødelegger denne sangen imo. Platen føles også litt lang med 15 låter, selv om den bare varer 50 minutt og det lover vel heller ikke helt bra.
Dette traff meg bare delvis, føler at den kanskje kan virke litt utdatert i dag (selv om jeg hadde absolutt ingen forhold til denne når den kom ut) og lyspunktene er for få til og komme noe særlig over middels.
Så da blir det den litt intetsigende karakteren 5/10.
Beklager litt sen innlevering, men det dukket plutselig opp noe gult, stort og varmt på himmelen i dag og da gikk rett og slett hele stafetten litt i glemmeboken
Bra. Hørte litt på denne da den var ny, og "Feed The Tree" var ganske riktig hitten og sikkert første singel. Red på alternativbølgen på tidlig nittitall, og jeg synes den står seg OK enda. Kontemporært med Tori Amos, Juliana Hatfield, etc.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Takk for anmeldelsene ! Belly gav vel bare ut to album.Dette og 'king'.Sistnevnte er ikke spesielt bra,men denne førsteplaten var selve soundtracket til sommeren '93.Det gikk ganske vilt for seg.We were young,wild and free.Mange gode minner når jeg hører denne plata ! Det er spesielt hit'en 'feed the tree','slow dog' og 'stay' som peker seg ut som gode låter her.La gå at enkelte av låtene er litt kjedelige,men jeg hører alltid hele albumet.Ble aldri helt hekta på grungen som kom på samme tid.Jeg var mer i indie/alternative-leiren.Veldig mye bra som skjedde på den tiden med Pale Saints,Slowdive og Catherine Wheel m.fl.Tanya Donelly fortsatte med sitt band Throwing Muses senere,og hun har også gitt ut mange fine soloalbum,men det har vært stille rundt henne de siste åra.
mvh. s,Belly var et nytt bekjentskap for meg. Selv var jeg oppslukt av grungen når denne kom ut. Men det viste seg at jeg også hadde hørt den ene låten før. Kommer faktisk til å legge til et par av låtene på sommerspillelisten. Noen av låtene var litt for "Friends" og kommer ikke til å bli spilt flere ganger. Alt i alt en ok plate som havner på karakter 6.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Eddie Vedder - into the Wild (2007)
Som nevnt tidligere i tråden ble jeg ikke truffet så hardt av grungen da den kom med et brak på begynnelsen av nittitallet.Tror ikke jeg ble obs på Pearl Jam før det var ute med albumet 'vitalogy'.Kjøpte platene 'no code' og 'yield' mest fordi de var tilgjengelig på vinyl i den lokale platesjappa.Men jeg hørte lite på de.
Vel,'into the Wild' er Pearl Jam-frontfigur Eddie Vedders første soloplate som er soundtracket til filmen med samme navn.Kjøpte denne platen på niceprice for en del år siden,og syns da at den var ganske fin.Men den har stått og samlet støv nå lenge.Så også filmen for noen år siden.Har den på dvd.Hadde ikke ork til å se om igjen filmen nå.Mener å huske at hovedpersonen der fremsto som litt av en pingle i forhold til de venner jeg har som går i fjellet her omkring.
Man hører med en gang hvem dette er når man trykker på play.Mr.Vedder har en god og særegen stemme,og mye av musikken her kunne lett passet inn på en Pearl Jam-plate.Eddie gjør det meste her,og har komponert alt unntatt to låter på albumet.Det er naturligvis gitaren som er hovedinstrumentet,og Vedder kan sine saker.På et av kuttene høres det ut som han spiller ukulele.Det trekker litt ned,da jeg av en eller annen grunn ikke liker dette instrumentet.Men med sin gode stemme og ferdigheter har de fleste låtene her skikkelig nerve.Det ene kuttet som trekker ned er coverlåta 'hard sun' som blir litt anmasende.
Han har vunnet en rekke priser og mottatt mange lovord for denne plata.Det må være en utfordring å lage musikk til en mainstream Hollywoodproduksjon.Det blir lite rom for musikalske krumspring da.Men resultatet er i mine ører vellykket.Godt håndverk.Plata er også velsignet kort med sine 33 minutter.Hadde han lagt til tre,fire låter til som fyllmasse her kunne det fort blitt kjedelig.Ikke akkurat min favorittsjanger,men syns denne fortjener sju av ti.
mvh. s,Eddie Vedder - Into the wild
Like før denne runden av albumstafetten skulle min svigerfar kvitte seg med masse filer han ikke hadde plass til lenger. En av filmene var nettopp Into the Wild. Min første tanke når jeg så den var at den tar jeg med meg. Jeg så filmen når den kom ut og synes å huske at den var ok, men synes også å huske at filmmusikken var enda bedre. Men stemmer dette åtte år senere?
Det gjør det absolutt. Jeg har ikke sett filmen på ny, men musikken er fortsatt fra øverste hylle. Pearl Jam er et av mine favoritt band og Vedder klarer seg også veldig godt på egenhånd. Denne platen bestå av rolige akustiske sanger som jevnt over alle er gode. Jeg synes Hard Sun og Society skiller seg litt ut og er enda et par hakk bedre. Vedder har i ettertid gitt ut en hel plate med ukulele låter (tusen takk for at den ikke ble nominert!), men selv om det er noe ukulele på denne platen også blir det aldri plagsomt. Det passer faktisk ganske så bra.
Eddie Vedder synger som alltid som en gud. Og det er på rolige låter man virkelig hører hvilken fantastisk vokalist han er. Og på denne er det jo bare rolige låter. Har lest opp gjennom tidene flere som klager på stemmen hans og kaller den for gutteral grynting. Har aldri forstått dette. Dette er top notch!
Konklusjon: En kanon bra plate fra en ekte rocker!
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Glimrende!
Ganske enige i min karakter på plata, tipper jeg. Ed Vedder er nok min absolutte favorittvokalist, og solo får han frem folkrockeren i seg mer enn med Pearl Jam. En ekstremt dyktig showmann, låtskriver og sanger, og en tvers gjennom likandes kar. Gode anmeldelser.
Ukulele Songs er ikke noe å være redd for, den heller. Bare sjekk den ut. Ligger på Spotify.
Fine meldinger til nå. Kudos!
Sliter med å få spoty til å spille via squeezebox touch for tida, så ikke fått hørt de siste nominerte over anlegget. Har hørt Vedder platafor noen år siden, uten at det sendte sjokkbølger gjennom skrotten. Har vel hørt Belly også, men de greiene fikk eg aldri taket på.
Håper bare at ikke de digitale problemene baller enda mer på seg her i heimen, har en pc som hangler voldsomt også... Skal jo mene noe om Crippled Black Phoenix om noen dager.
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Det er tydelig at jeg henger etter.Her tar jeg opp musikken fra Spotify til minidisc.Har fortsatt min Nokia 2006-mod telefon som bare kan brukes til å prate og tekste med.
mvh.s,
Du skal ha for innsaten, i alle fall!From the slaughterhouse:
Crippled Black Phoenix - White Light Generator (Mascot Music Productions, 2014)
Åpner bra. Men, så går det rett ned utforbakken og da skjer det uungåelige når man prøver å kopiere andre: Man går på trynet.
Denne sjangeren (kommer tilbake til dét) hørte jeg på for 40+ år siden. Syntes det var kult den gang med bra tromming, taktskifter, litt synth-tull, hemmelighetsfull vokal og det som tilsynelatende fremstod som gode melodier.
Men, times have changed. Ikke at jeg skal være dommer; folk får høre på det de vil. Men, her er saken klar i mine ører i dag: Huff!
Litt begrunnelse:
Positivt: De trakterer instrumentene OK. Fint cover. Og det var det.
Negativt: Dustemelodier; d.v.s. melodiene er fraværende. De kjører i vei som en haug andre (Boston, litt Ozzy-vokal, Yes, og masse annet fra 70-tallet). Fra 80-tallet er det faktisk et drag av a-ha over vokalen og musikken, og det er jo noe de fleste musikere innen Rock ikke vil forbindes med.
Tekster: Forget it. Justin Greaves & Co. prøver å fremstå som intellektuelle, men det blir bare noe anti-politisk viss-vass.
Det verste med denne utgivelsen er melodiene som ikke er annet enn små blåkopier av alt annet: riff, tromming, teatralsk vokal og en herlig irriterende synth.
Det er godt mulig at jeg fremstår som en sur, gammel faen og bør bestille gravplass på Stein Gård her i Bærum snarest, men jeg drister meg til å si at erfaring ikke er det verste man kan ha i ryggsekken, pluss nok øl. Og at: Hver tid; sin musikk. Det kan høres nedlatende ut og er selvfølgelig ikke ment slik. Men, dette er bare fælt.
Testet t.o.m. platen på barna (23) og (25) og de gikk ned på knærne. Men, ikke av begeistring.
Verdict/slaughter: 2/10
Crippled Black Phoenix - White light generator
Cool green recordings, 2014
Men jøsses. Er jo visemusikk jo, finfin singer/songwriter style! Folk fra bl.a. Mogwai og Electric Wizard med i dette viseo-rkesteret? Does not compute. Starter jo riktig så nedpå og fint detta. Sweeter than you, en enkel og fin vise i americana land, ikkje ulikt noe Michael J. Sheehy kunne ført i pennen.
Men, man skal ikke lengre enn til neste låt for å skjønne at Sweeter than you nok ikke er veldig representativt for plata. Mer gitarer, mer...alt, og joa, det er vel noen kvaliteter her. No pt.1 har noe “storslagent” ved seg - noe monumentalt, det er mye intensitet her, det er mye alvor og det er litt pæssjn lissom. Og faktisk ikkje så hakkande gæli - introen gjør seg ikke bort, kan like dette på en god eller dårlig da, alt ettersom. Litt “klisjépreget” er det kanskje, men det fønker på et vis, mye takket være intensiteten når trummorna kicker inn. Glir fint og sømløst over i No pt.2 med tid og stunder, men der driter de vitterlig på draget når de kommer med noen gitarpartier som får undertegnede til å tenkepå Mark Knopfler. Meeeeeget uheldig, og en stygg ripe i lakken. Og, for å gjøre det enda mørkere, så tenkte eg faktisk i retning Seigmen på noen av de tidlige låtene.
Joda joda, mye mollstemte, smått monotone og småseige riff ute og går her. Helt okei det, men tjah...det kjeder meg etter hvert (eller ganske fort) - hørt det før. Let’s have an apocalypse now kan nesten minne meg om noe tidlig Alice in Chains, og for å være helt ærlig, var aldri fan av de tinga. Blir det feil å kalle CBP noe sånt som “post-grunge”? "Eksperimentell post-grungeprog"? I dunno.
Det er tidvis et småtøft sound og alt det der, de spiller bra etc., men når det er fint lite utover første halvanna låta som fester seg, så er det enten CBP eller undertegnede det er noe feil med. Velger å tro det er begge. Skjønt, siste halvdel, når de kuler an noen hakk, er til å leve sånn nogenlunde greit med - Wake me up when it's time to sleep er semi-godkjent. Men de gitarene da i We remember you? Ka er det for noe? Knhøopfler-syndromet strikes again. Var ille og traumatiserende nok å ha Brothers in Arms som eneste alternativ på bilferie i Danmark på 80 tallet, når batteriet på walkmanen hadde daua.
Jada, neida, sånn går nu dagan. Hører skiva jevnlig, men nei, får den aldri under huden. Trolig mindre nå enn i fjor faktisk. Det er noe som ikke klaffer for meg - vet ikke helt ka det er, er nok en kombinasjon av enerverende vokal og ganske slappe/ikke-eksisterende melodier.
Kan nok ikke strekke meg lenger enn til
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Takk for anmeldelsene! En slakt og en nesten slakt. Det var vel omtrent som forventet. Andre prog plater som er blitt nominert har jo blitt slaktet mye verre en dette så alt i alt ikke så galt. Prøver å se positivt på det. Ser jeg gul snø så spiser jeg den, det kan være øl...
Selv liker jeg selvfølgelig denne platen veldig god. Er vel den jeg liker aller best av de som kom i fjor. I motsetning til anmelderne synes jeg de har gode melodier og jeg liker veldig godt variasjonen. Kan høre denne gang på gang uten at jeg blir lei. At andre ikke liker den gjør meg ingen ting. Blir bare enda mer eksklusvit i mine øyne og ører.
Og nei, det er ingen spor av A-ha her. Jeg skal i alle fall ikke høre etter om det er noe slikt. Det vil jo ødelegge platen helt.Sist redigert:
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Var i full gang med å anmelde denne da den plutselig datt ut av wimp og spotify i fjor.Husker jeg likte plata godt,og når jeg nå har satt den i gang igjen liker jeg fortsatt det jeg hører.Men jeg får litt assosiasjoner til Pink Floyd's svakeste plate,'a momentary lapse of reason'.Hadde nok gitt denne plata en god karakter.
mvh.s,
Hørte ikke mye a-ha i dette, nei. Hørte ikke så mye pink floyd heller (tror eg da). Men eg likte det jo ikkje så veldig, så sånn sett kan det godt stemme at det ligner på flink poyd.Eels – Daisies of the Galaxy
Denne skiva var nok den sisteEels-skiva jeg fikk skikkelig kick på, ikke fordi det er noesærskilt i veien med senere utgivelser, muligens var jeg mermottagelig for Mr E's perfekte pop da. Det er perfekt sammenskruddepoplåter som smeller i bakken som hagl på størrelse medtennisballer. De nydelige melodiene bygges samtlige opp av enuovertruffen misantropi og et velment klapp på skuldra på vei motdommedag. Omtrent som en prest på death row som forsikrer dendødsdømte om at alt er ok. What's not to love?
Den mest catchy og nogenlundeoptimistiske Mr E's Beautiful Blues ble skrevet etter at resten avplata var ferdig og ble kun tatt med som bonuskutt fordiplateselskapet insisterte med all sin kraft. Vår mann var sterktimot det iom at den bryter fullstendig med tråden som er vevet inn iresten av skiva. Faktisk ble låten brukt i pissfilmen Road Trip ogsåpga samme selskap. Noe Mark Everett omtaler som kanskje hans størstefeilsteg noensinne.
«Don't take any wooden nickles whenyou sell your soul
The devil of a time awaits you
Now the party's over; I'm on my own»
Ingen klassiker, til det er lista forhøy, men den står seg veldig godt enda. Havner på en megetanstendig 8/10, hadde blitt 9 om ikke Electro-Shock Blues ogBeautiful Freak er enda bedre.
Da håper jeg REman og Bent kommer med sine anmeldelser på etterskudd så snart de får det til, og så satser vi på at Townes og (redigert: ikke janfrt men: ) Eviledorf er på ballen i dag.Sist redigert:
janfrt har vel nominert skjiten, så han bør være inhabil. Meldinga mi kommer før dere rekker si blueberry pie.Da håper jeg REman og Bent kommer med sine anmeldelser på etterskudd så snart de får det til, og så satser vi på at Townes og janfrt er på ballen i dag.
Bert Jansch - L.A. Turnaround
Charisma, 1974
Spørsmålet viser seg ikke å være om L.A. Turnaround er bra. Spørsmålet er hvor bra. Svaret?
Si det, men at den skotske gitaristen og folkmusikeren, som bl.a. var med og grunnla Pentangle, har levert fine varer og etterlatt seg ettertrykkelige spor levnes det liten tvil om. Deler av forklaringen på hans påvirkning på en rekke kjente og kjære artister, fra Neil Young, Roy Harper, Nick Drake, og i nyere tid folk som Devendra Banhart og plateaktuelle Barna Howard, finner du om du lytter til L.A. Turnaround. Sånn grovt regnet hans 9. album siden klassiker-debuten i 1965.
Og for å bare dra koplingen til debuten mit eins, et av nøkkelsporene fra det albumet er spilt inn på nytt til L.A. Turnaround; Needle of death. Strøken låt - en åpenbar inspirasjon til nevnte Neil Young; tematisk ift the needle and the damage done, melodisk til Ambulance blues. Dop og faènskap - eneste måten å fri seg fra elendet er å ta reper’n. Men sjøl et så mørkt og dystert tema blir nesten oppløftende på L.A. Turnaround. For nettopp oppløftende er et nøkkelord når man lytter til L.A. Turnaround. De vakre låtene, godt forankret i britisk folk, men også med klare drypp av den amerikansk countryen og bluesen- hør bare på Open up the watergate med helt uovertruffen slide-klimpring - ja disse låtene har en regelrett oppløftende effekt på denne lytteren. Melankolien som ligger tjukt utenpå hele plata, især de mer nedstrippede låtene, har noe varmt og betryggende over seg - vanskelig å sette finger’n på det, men dette er typen låter man tyr til når det butter litt i mot - både One for Jo (Nick Drake sammenligning totalt uungåelig her), og Travelling man er gode eksempler i så måte. Et annet navn som tidvis popper opp i hodet, er Jackie Leven - uten at man kan dra like klare paralleller akkurat der.
De britiske tonene er mer gjeldende i låter som The Blacksmith, Of love and lullaby og i instrumentale Chambertin, kor Jansch’s eminente fingerspill definitivt kommer til sin rett. Varmen fra Jansch’s gitar og stemme, og fra Mike Nesmith’s mer enn godkjente produksjon gir plata en gjennomgående fin tone. Det føles helhetlig og gjennomført. I tillegg føles det riktig å fremheve det kledelige steel-arbeidet til Red Rhodes - aldri for mye, aldri for lite - bare den rette touchen når fingrene først svøper over strengene.
Er det noe å trekke da? Tjah, tjo - et par låter har faller litt gjennom i dette selskap. Nevnte Of love and lullaby fortoner seg som et lite hvileskjær hos undertegnede, og skal eg være streng, så er vel avslutningen på plata noe slappere enn første ¾.
Oppsummert, L.A. Turnaround, ei plate undertegnede bare sporadisk og perifært har vært borti tidligere, viser seg å være et bunnsolid album fra en artist man har til hensikt å utforske ytterligere - foreløpig har det stort sett vært debuten som har blitt viet tid her, men nå er man klar for et mer utvidet bekjentskap med den skotske folktrubadur.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10
Jaggu! Eviledorf, mener jeg.
janfrt har vel nominert skjiten, så han bør være inhabil. Meldinga mi kommer før dere rekker si blueberry pie.Da håper jeg REman og Bent kommer med sine anmeldelser på etterskudd så snart de får det til, og så satser vi på at Townes og janfrt er på ballen i dag.
Bert Jansch - L.A. Turnaround
Bert Jansch var en britisk folk gitarist som var relativt ukjent for meg. Mannen var imidlertid også med i Pentangle og de har jeg et par tre plater av uten at de er blitt helt utslitt. Jansch døde av lungekreft i 2011 noe som kanskje ikke er så rart da jeg ser at sigaretten er med på mange av plateomslagene hans. L.A. Turnaround kom ut i 1974 og består av en dose folk Jansch og en dose country Bert.
Folk Jansch kan minne litt om Nike Drake, men Jansch er nok et part, tre fire hakk hvassere på gitar. Det smeller til tider bra i strengene og gitarspillingen er veldig, veldig bra. Den ekstra snerten han har i spillingen gir folk låtene det lille ekstra og gjør at folk Jansch holder til en god og stabil 8'er. Han er også en habil låtskriver, men det er først og fremst gitarspillingen som står i fokus her. Det er virkelig en fryd å høre på.
Country Bert derimot er som å høre maling tørke. Dønn stabil 2'er. Det er ikke direkte dårlig bare fantasiløst og kjedelig. Vel kan det gi en variasjon på platen, men jeg kunne heller tenkt meg flere folk låter eller at at han kuttet disse låtene. Heldigvis er det mye mer av den andre mannen på denne platen.
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10Fine anmeldelser! Jeg har alltid vært fan av Jansch helt fra Pentangle-tiden sammen med John Renbourne. Dette er vel et av hans mest tilgjengelige album sammen med Santa Barbara Honeymoon. Ukomplisert, med meget bra melodier og gitarspill på sitt beste. Som Townes skriver, så er dette Balsam for sjelen-musikk.Angel City - Face to Face (Albert Productions, 1978 )
Se der ja!
Australienere som rocker. Dette liker jeg. Andrealbumet, opprinnelig lansert under bandnavnet The Angels i hjemlandet, men som Angel City i USA i 1980.
Her kommer øltørsten raskt snikende. Det er ukomplisert R´n´R som minner meg om tidlig Pretty Things, Iron City Houserockers o.l. Ikke noe a-ha her. Masse bra gitar og heldigvis gitarsoloer i fleng.
Tar konklusjonen først:
Dette sitter på mye guffe. Ikke noe tull, men rett frem spilleglede. Melodiene er enkle og det skal de også være i denne sjangeren. Man fordyper seg ikke i dette; her er det bare å nyte musikk og passende tilbehør.
Positivt:
De trakterer instrumentene suverent, får til fine overganger mellom det rockete og de litt rolige mellomspillene på hvert kutt. Så drar det seg til med suverent gitarspill som ender i gitarklimaks. Vokalen er fin-fin og produksjonen topp. Ikke noe overflødig og en utgivelse som har tålt tidens tann. Sikkert et bra live-band.
Negativt:
Egentlig ingenting. Kanskje høres de vel ungdommelige ut, men det kan like gjerne snus til noe positivt.
Bassisten Chris Bailey og vokalisten Doc Neeson er begge døde, dessverre.
Utgivelsen er for det meste hørt på hjemmeanlegget. Omtalen er skrevet i Surnadal med en Zeppelin på repeat.
Verdict: 9/10
- Ble medlem
- 02.01.2005
- Innlegg
- 4.960
- Antall liker
- 517
Angel City - face to face - 1978
Dette australske bandet er et nytt bekjentskap for meg.Litt rart da de har gitt ut mange album,og en bøtte med singler.De ble dannet på syttitallet,og hadde stor suksess i hjemlandet.Dette er gruppas andre lp.
Musikken er god pubrock som kan minne om Ramones,AC/DC,og Stones.Jeg fikk rockefoten med det samme jeg satte i gang denne plata.Det svinger som bare f... ! Super plate å sette på under en fest der promillen er høy.
Dette er ikke platen med de dype tekster.Det er god rock uten noe fiksfakseri.Var man skikkelig fan back in the days kunne man nok synge med på samtlige låter på konsertene deres.De fleste låtene har refreng med høy sing-a-long-faktor her.
'Face to face' er et glimrende rockalbum som burde fått mer oppmerksomhet.Det er ingen dødpunkter på denne plata.
9/10
mvh. s,
Jadda, dette svingte det av! Rart jeg aldri har hørt om dette før. Et nytt bekjentskap man kan sette pris på. Jeg hører ikke så mye Ramones, men tidlig AC/DC kan jeg høre fellestrekk med her og der. Jeg tenker på Backstreet Girls og Henning Kvitnes' Little Eden også. Litt Status Quo, men likevel ikke. Sist redigert:
Angel City
tjah, tjoh tjaei....
Joda, ikke helt ueffen rock&roll detta da. Dugandes greier, uten at de når helt opp hos meg. Marseilles trekker opp, da det faktisk et ørlite sekund eller tre minnet meg om long ryders.
Skal man først ha Aussie r&r fra denne tida, og det ikke skal væra ac/dc, så korfor ikkje bare ta rose tattoo skiva fra 78 heller? Tøffere, røffere og bedre.
Jeje, men Angel City er helt brukbart det. Tipper eg hadde landet på 6/10 hadde eg skulle anmeldt.Jeg har ikke prøvd kokain, men jeg innbiller meg at følelsen er noe av det samme som jeg får når jeg setter på Take A Long Line. Den forer meg med utømmelig ungdommelig energi - verden er min slave!
Marseilles er også glimrende, deretter blir det kanskje litt mer ujevnt. Det skal jo litt til å opprettholde nivået. Enig med Townes at Rose Tattoo også er bra, men de har jo de fleste hørt om. Morsommere med glemte perler. Jeg havner vel på en åtter.
PS! Lyden blir litt tynn på mitt anlegg, spesielt når jeg spiller vinylen. Hvordan funker det hos dere? Jeg synes det rocker bedre når jeg spiller på iPhonen med hodetelefoner.Var litt skeptisk til denne da det var følgende info på Wimp: Embracing the Italo-house sound of the mid-'90s, Angel City's dance reworkings of classic pop tracks achieved chart success both in the U.K. and the U.S.
Heldigvis var det ikke den Angel City som det var snakk om her. Synes dette er flottings musikk. Det er nevnt at den egner seg godt sammen med drekking av øl. Jeg kan tilføye her at den også egner seg godt til bilkjøring.
Australia er en gullgruve når det gjelder å finne bra band man ikke har hørt om før. et annet band jeg kommer på i farten er Masters Apprentices:
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 765
- Antall liker
- 389
The Angels er et av de absolutt flotteste rockeorkestra fra "down under" Doc Neeson var en av de mest energiske scenepersonligheter jeg noensinne har sett live, så de i Wollongong sammen med nevnte Rose Tatoo og Cold Chisel i 2008 i det som må være tidenes gjenforeningskonsert
Så de også på Sweden Rock for en drøy uke siden, de spiller nå med Dave Gleeson fra The Screaming Jet på vokal, denne konserten var helt klart høydepunktet for meg på årets SRF.
De tre første skivene til The Angels er alle klassikere og får toppkarakter 10 fra meg
- Ble medlem
- 01.06.2012
- Innlegg
- 765
- Antall liker
- 389
Mens vi snakker om "aussie rock" Raidio Birdman spiller på John Dee den 25.6. Her bør alle som liker rock det svinger av kjenne sin besøkelsestid. -
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…