Så, hvordan gikk det,@mvno_subscriber? Ble resultatet/ pre'en bra?
Tore
Tore
|
Arbeidstråd - Arnes superkule rørpre
- Trådstarter mvno_subscriber
- Startdato
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Heia! Ting har latt vente på seg av flere årsaker.. Den ene er at mye tid har gått med til programvare, og det er ikke så spennende å skrive om. Så er det ny jobb, også har jeg brukt en del tid på å skrive denne sommerlektyren som postes andre steder her på sentralen.. Også er det masse greier i huset som må fikses osv osv. Men når ting kommer seg videre, så poster jeg!
Nå har det vel gått så lang tid at det kanskje syntes som at prosjektet var lagt på is, gravd ned i jorden og pyntet på med en inngravert gråstein. Men den gang ei! Glørne i grua lot seg ikke slukke, men funklet i mørket, ventende på et lite pust.. og pustet kom.
Jeg har hatt mer enn nok på tapetet denne høsten, og har fortsatt full ordrebok. Men noe har da skjedd, programvaren er så godt som ferdig, og gildt har det blitt, skal jeg si deg! Så nå pusler jeg med frontpanelet. Selv om tidens møllesten har kvernet både liv og lemmer, så står designprinsippene fast. Det av dem jeg nå sikter til, er det at jeg kun skal benytte deler jeg har fra før eller får. Med dagens strømpriser og bygningsmassens øvrige krav er dette da også rimelig pragmatisk forankret. Hvilket skaper litt utfordringer (eller "muligheter", om du vil).
Kort fortalt, jeg fant jo disse knappehodene jeg så gjerne ville benytte. Så jeg boret hull som passet til dem. Siden kom spørsmålet, hva slags brytere skal de kobles på? Og hvordan? Øh, tja, jeg har noen sånne enkle brytere med lang tupp:
Liten tiss, stort hull
Jeg gikk mye frem og tilbake med hvordan jeg skulle gjør det her. Som du ser i høyre bilde, så "henger" knappene når de står alene i hullet. De har en C-ring bak så de ikke faller ut, men virker ellers lite lystige. Så ved å tre dem over bryterne var tanken at de ble stivet opp litt. Men de er alt for dype, så jeg må i så fall fylle knappene med noe for å bli grunnere (slik at de faktisk klarer utløse bryterne). Dette var ikke enkelt, og det ble mye frem og tilbake med å finne noe jeg kunne bruke som også var reversibelt.
Motet stod etter hvert til stryk, og jeg prøvde meg litt med noen brytere jeg faktisk hadde liggende, men det ble ikke så pent:
Så var det tilbake til tegnebrettet. Dette gikk i bakhodet en stund, også kom jeg til slutt på idéen med å bruke fjærer. Har en samling med litt ymse, og jommen fant jeg ikke noen som var store nok til å tre over knappene!
Litt nærmere løsning..
Nå, derimot, er dilemmaet at disse bryterne på kretskortet ikke stikker like langt ut. De blir så skjeve når man lodder dem, fordi de har sånne bøyde "fingre" som paradoksalt nok skal gjøre det lettere å feste dem, men som egentlig bare er til ugagn både ved lodding og bruk på testkort. Så akkurat nå er jeg der at jeg ikke ved om jeg skal rett og slett lage egne brytere, eller om jeg skal finne på noe smart med de jeg har.
Små problemer, stor prosess...
Vi snakkes!Vedlegg
Hva gjør en mann når han ikke har klær på kroppen? Han dekker seg med barnåler, og blir brått viking!
Likeledes, hva gjør en mann som skal koble meget sammen, men ikke har noen passende koblinger? ..tja.. skal ikke påstå jeg er viking, men resultatet er vel ikke så aller verst, i kategorien "rustikke fantasier".
Interfacekortet for knapper, lys- og standbystyring er i boks.
Nam, en sandwich! Sa brura..
Tildels planlagt, men så klart med uventede krumspring. På forsiden har vi brytere til de fire knappene foran. Dette er koblet til baksiden, som også har kontakter for lys, standby-knappen som etter hvert kommer på toppen, samt tilkobling for reléene som styrer standby-strømmen (gløde- og øvrig reléspenning). Alt dette trenger 10 datalinjer til hovedkortet, og å lage en kabel med 10 ledere er ikke særlig moro (du ser allerede spaghettien med 6 stk som knytter forsiden med baksiden). Heldigvis har jeg en rull flatkabel liggende, og et par sånne kortkant-kontakter (er det det det heter på fagspråket?). På baksiden, med røtter av stål, troner derfor en hjemmemekk-kontakt i glitrende sølv som er akkurat slipt for å få det til.
Sånn..
Trenger en vask når alt er over..
Det ser kanskje litt røft og upolert ut, men denne maskinen er da ikke ment for barnerumper heller. Trangt vil det også bli, selv om det kanskje ser romslig ut akkurat nå. Men husk vi har to bøse trafoer, likeretting med kondensatorer på høyde med Schwarzeneggers bicepser (på 70-tallet, red.anm.), biaskrets, skuddsikkert EM-skjold og to etasjer med hovedkort i tillegg. For ikke å glemme koblingskondensatorer, rørsvermeri osv osv. Jeg har som følge av dette utviklet artrose i begge hender av kontinuerlig fingerkryssing. Ingen manndom uten smerte, vet du. Er jo bare nødt til å gjøre lyden enda bedre det her!
Neste på programmet er lysdioder og IR-mottaker. Disse skal festes på et nytt kort som så er direkte koblet til interfacekortet fra forrige post. Jeg kommer til å frese en liten slisse til IR-mottakeren så den kan kikke ut og motta kommandoene fra dens Mester, som behagelig sitter i en stol, sofa eller Stress Less®.
Tenkte i utgangspunktet ha den oppe, men så ble jeg litt usikker på om volumkontrollen kom til å blokkere for utsikten. Noen som har erfaring med slikt? Vil øvrige refleksjoner fra rommet gi slike skyggesoner mindre betydning?Vedlegg
Tid for metallarbeid! Bak fasaden skal det være enda et lite interfacekort, med lysdioder og IR-mottaker, som så igjen kobles til interfacekortet fra to poster siden. Jeg er like nervøs hver gang det skal bores, for det blir jo nesten alltid skjevt, og dette er det karosseriet jeg har. Blir det galt, så blir det galt. Og da kommer jeg til å grine altså.
Men denne gangen har jeg et ess opp i ermet -- jeg har nemlig lært meg et nytt ord! Kjørner heter det, og er en sånn dings som lager et for-hull, slik at boret ikke glir. Frem til nå har jeg brukt en syl og en slegge, men det har fungert så-som-så. En kjørner kalles tydeligvis også dor, og antagelig noe annet også, siden det er fint lite som dukker opp i netthandelen om jeg søker på det. Men overlykkelig er jeg over å ha fått det inn i vokabularet, omtrent like lykkelig som den dagen jeg lærte om trappebor (eller var det trapesbor? Eller konisk bor? Eller trinnbor? Eller stegbor? Lett skal det ikke være i hvert fall..).
Revolusjon i mini-format
Jeg lurer på hvor mye manglende standardbegreper på slike ting koster samfunnet hvert år. Det har i hvert fall kostet meg mye. Djevelen ville argumentert med at det er jo flott, det gjør det bare så mye herligere når du først finner ut av det. Kanskje en sannhet i det. En trøst, i det minste. Nuvel..
Tanken var egentlig å prøve meg på å frese metall for første gang i mitt liv, men jeg hadde ikke stort nok fresestål. Så det endte opp med en god kombinasjon av drill og dremel.
Ok da, litt skjevt er det vel. Men jeg kan vri det og si at det er "by design".. Ser skjevere ut på bildet enn i virkeligheten da. Så det så.
Føler uansett at detta blir gromt. Og se, det passer også!
Sist redigert:
Hit eit steg, og dit eit steg
Dansar eg fram på skuleveg
..bare med melodien til Step by Step. Forestill deg det, på en eller annen måte. Litt sånn er disse dagene med knot, hvor jeg som alltid lodder trangt og bruker hundre år på små ting fordi fingrene mine versus millimeterpresisjonen er som elefanter i ballettsko.
Vi må ha et kort med lysdioder og IR-mottaker, streit greie, som så er koblet med kabel til et av de tidligere nevnte kortene igjen (jeg går i surr). Vel, jeg setter i gang, full av hovmod og verdensvant mine.
Auda..
Disse lysdiodene skal føres inn i panelmonterte holdere, og forskjellen i avstandsnøyaktighet mellom prototypekortet og min galante chassis-boring er så som så, hvilket medfører litt bøy&tøy. Det tåler loddepunktene på dette billige drittkortet dårlig. Ja, jeg har innsett at de jeg kjøpte flest av (fordi de var rimelige), er av alt annet enn Ingebrikt David-kvalitet. Jeg må ha noe solid noe, noe hvor jeg kan forankre komponentene godt nok til at de tåler litt juling.
Litt bedre..
Jeg må bare si at jeg rett og slett hater disse protokortene med lange, uavbrutte baner. Det innebærer at jeg må dra ut kniven og skjære bort kobber hist og pist, det legger seg ting og tang som bro mellom banene og alt er bare drittarbeid. Ting tar tid. Men det må til, og jeg har full tillit til at dette gamle Elfa-kortet fra 80-tallet tåler en atombombe eller to før banene løsner. Hvilket viste seg å stemme.
Så, etter noen dager med nitidig pirking og tvungen mindfulness har vi resultatet:
Alt glinser, i Arne-land. Eller når man har en telefon som satser mer på trendy AI-prosessering enn et ordentlig kamera (iPhone 13)
Hvis du vil kan du se det montert også!
Jeg har sjekket at alt sitter, at det ikke er kortslutninger osv... men det gjenstår å ha en ordentlig test at knapper, lysdioder, IR-mottaker, standbybryter etc etc fungerer som det skal på disse kortene. Når det er gjort gjenstår det å koble det til hovedkortet. Noe mikkmakk på hovedkortet igjen, og enda et datterkort.. (sukk). Men vi nærmer oss altså, vi nærmer oss!!
Det har vært en gjentagende klage fra meg selv, mot meg selv, at jeg alltid gjør ting så forbanna trangt. Det er ikke sutring - det er sant! Alle mine prosjekter har en tendens til å optimistisk bli stappet inn på alt for liten plass.
Når det er sagt, så får jeg jo det til. Men jeg skulle så gjerne ønsket at jeg hadde vett til å velge litt større kasser, eller ha litt mindre ambisjoner om hva jeg får til med det jeg har.
Så med det i mente tenkte jeg å ta en liten prøveplassering for å se hvordan alt henger i hop:
Skal la være å komme med brura-vitser. Det er tross alt søndag om to dager.
Legg merke til de to røde sirklene jeg har tegnet inn. Den største viser bias-kortet med tilhørende 5V regulatorer for reléer og styring. Den andre viser kontakt for flatkabel som skal gå hele veien til høyre og på et kort som er stacket oppå hovedkortet (du ser det henge nonchalant øverst i bildet). I tillegg må det være plass til reléer som styrer glødespenning og strømforsyningen til reléene. Det er dette som i praksis er forskjellen mellom standby på og av. CPU, lys og knapper er våkne og lytter, alltid.
Det skal gå altså, det skal det. Men jeg misunner ikke den som skal montere det (meg) eller ta det fra hverandre for service (meg, eller.. hvem vet?). Om det skal være noe positivt i det hele, så må det være det at en recapping er gjort på under ti minutter. Der vil nemlig alle elektrolytter være koblet til sukkerbiter, og fryktelig mange er det heller ikke.
Jeg har også gjort et stykke arbeid rundt det å gjøre det lettere for en fremmed å reparere forsterkeren når det en vakker dag måtte være nødvendig. Alle kontakter er laget slik at det enten ikke går an, eller er ufarlig, å snu dem gale veien. Fargekoding skal være konsekvent, og der det er nødvendig vil det være merkelapper. Det er sånn jeg koser meg med, skjønner du. Og kanskje også en forklaring på at det av og til går litt sakte. For det må noen gjennomtenkte løsninger til, skal alt få plass, gi mening og attpåtil fungere :O
Ikke for min del, i hvert fall. Kanskje for underbevisstheten min..? Selv skulle jeg gjerne hatt det mer romslig!
Er jo mange som gjerne ønsker det trangest mulig...(det er jo tross alt freddan') Men slike bokser finnes i mange størrelser....
Selv foretrekker jeg 19" bokser eller noe som ligner - dog uten rackører...
Ja, det hadde vært noe det. Det var dog denne boksen jeg hadde, som jeg fikk av @RM, og det aner meg han tenkte: "hehe, mon tro hvordan han får det til i denne her". Som for øvrig er helt legitimt, for den underholdningen hadde jeg selv også søkt om jeg var i samme posisjon.Er jo mange som gjerne ønsker det trangest mulig...(det er jo tross alt freddan') Men slike bokser finnes i mange størrelser....
Selv foretrekker jeg 19" bokser eller noe som ligner - dog uten rackører...
Men når denne blir ferdig og jeg begynner på effektforsterker.. da skal jeg ha større kasse å boltre meg i (jinx!)!
Åh jeg har et kult navn allerede, for jeg vet hva den skal hete! Men det røper jeg ikke helt enda..
Digitalt = støy
Ja er det en kul overskrift eller. Ordentlig clickbait vil noen si, men nei da, ikke bare står jeg inne for begge ordene og den tilhørende operatoren, det er sant! På overflaten virker det digitale så perfekt og så fint, nullere og enere perfekt synkronisert, perfekt representert, perfekt perfekt PERFEKT. Det er selvfølgelig bare bullshit. Ingen tenker på at bak den androgyne fasaden er et evig kaos, mange ganger verre enn de analoge signalene du bekymrer deg for i lydkjeden din.
En mikroprosessor inneholder millioner (om ikke milliarder!) av transistorer. Du hører dem kanskje ikke, men de er der. Et helt lite kosmos av elektriske brytere, et symfonisk urverk som klikker og klakker millioner av ganger per sekund. Tenk deg like mange releer, hva hadde du hørt? Støy hadde du hørt, et utålelig bråk som ville jaget deg ut av rommet -- like fort som katten hopper unna i det du kaster deg mot den med fråde rundt kjeften og mord i blikket når du oppdager at den står på middagsbordet og spiser på entrecôten din.
Å nei, du. Du hører det ikke med øret ditt, men støy - det lager den. Så mye støy faktisk, at det å dempe denne og få ulike brikker til å fungere i tandem er en egen vitenskap. Hvilket bringer oss til dagens utflukt.
Det var på tide å sjekke at alt fungerte i samspill:
Hadde Per Willy Amundsen bare loddet litt, i stedet for å sitte på Facebook..
Full av psykologisk trygghet koblet jeg alt sammen, dobbeltsjekket litt kontakter og satte strømmen på. Halvveis blinkende lys, bisarr oppførsel og null respons på ekstern stimuli. Deretter, etter en liten periode, skjøt strømforbruket opp og jeg måtte skru av. Nitidig pirking og pusling medfulgte, og jeg fant ut av at det hadde dannet seg en liten bro mellom strøm (Vcc på fagsproget) og jord. Med andre ord en kortslutning. Fæn.
Jeg er enig med alle hifi-guruer som hater multicore..
Det er nemlig ikke så praktisk å lodde med. Disse tynne små trådene som utgjør kabelen kan skille seg fra flokken og stikke ut steder. Som nå. Et lite fandens værhår som plutselig fikk kontakt og fant ut at her var det koselig gitt. Lodding, knoting, rensing. Mye gammelt flussmiddel som også måtte nitidig vaskes bort med tannbørste og isopropanol for å unngå ytterligere broer. Til slutt så alle målinger med multimeter gode ut; vi har fjernet problemet!
Nå ble jeg oppesen igjen. Men det skal man jo gjerne ikke bli. Skjebnen lukter slikt lang vei og straffer de skyldige hårdt.
Denne skulle pulse kontinuerlig, og med en helt annen frekvens..
Hva i..? Hva skjer? Hvorfor var det slik? Fortsatt ingen respons på input. Dette måtte vi komme til bunns i. Jeg koblet fra alle datterkort og fjernet alle støttebrikker - kun mikrokontrolleren (aka CPUen) ble værende, for å sikre at vi hadde utelukket alle andre feilkilder. Men nei da. Timer kom og gikk, mye ble prøvd, men så kom jeg på å sjekke RESET-pinnen. Kontrolleren har en resetknapp, som jeg hadde deaktivert. Trodde jeg. Inntil jeg målte:
Hø?? Hvordan skjer dette her??
En god del knoting frem og tilbake igjen, og det virker som mikrokontrolleren resetter seg selv i en evig runddans. Hvorfor vet jeg enda ikke, for alt fungerer fint på testbenken (aka koblingsbrettet). Noe er annerledes dog, på de ferdige kortene. Men hva det er, nei det lurer jeg også på.
Jeg får minne meg selv på at vi tross alt har kommet litt videre. Og jeg har ikke brent noe..Sist redigert:
Dette er vanskelig. På koblingsbrettet funker det, på kretskortet ikke. Jeg skjønner ingen verdens ting!! Kortet er skrubbet for hvert atom med flussmiddel, absolutt ingen kortslutninger eller kanskje-kortslutninger eller noe som skulle tilsi at noe som helst er galt. Tankene raser, jeg hurtigleser forum på dass og bak hvert hjørne, men familien maser og krever en tilstedeværende far.
300 sider datablad. Jeg må bare finne ut av det her!!
Jeg sier til kona at jeg går opp for å hente støvsugeren. På veien til denne er arbeidsbenken min. Det tok 15min å hente støvsugeren. Sånn holder vi på, og jeg sniker til meg et minutt her, et minutt der, ti her og femten der. Jeg må ha all dokumentasjonen på papir, da slipper jeg se på lilleputtskjerm og kan lese med et halvt øye samtidig som jeg fargelegger Disney-prinsesser. Heldigvis har vi en sånn printer som du bare heller blekk oppi, så det å skrive ut koster stort sett ikke mer enn det Clas Ohlson tok for papiret. Vi er glade i å skrive ut her i huset serru.
Jeg bytter strømforsyninger. Jeg prøver ulike plasseringer, i tilfelle det er noe stråling på gang som slår ut kretsen. Senker klokkefrekvensen til 1Mhz for å minimere påvirkninger av parasittisk induktans. Er jo veldig rart da ikke sant. Og det er nettopp det. For jeg vet jo, at når løsningen virker danse i himmelen mellom stjernene, så er det fordi jeg har nesa i været og ikke senker blikket litt. For i 99% av tilfellene står den der, rett foran snyteskaftet.
Reset er pinne nr 1. Denne er forbundet til 5V med en motstand. Prosessoren resetter når denne går lav, dvs aldri, med mindre du aktivt gjør noe selv. Det er bare det at jeg har loddet på feil pinne, for jeg lodder jo opp ned og i et tåkete øyeblikk loddet jeg på motsatt side av der jeg skulle. Hvilket har gjort at reset-pinnen jo faktisk har styrt oppførselen etter radiobølger fra det ytre rom. Eller rommet ved siden av.
Så det var jo flaut, og jeg skulle gjerne pekt på den vonde foten og sagt at det skjedde mens jeg sloss mot ti leiesoldater i indre Kongo. Men det hadde dere kanskje ikke trodd uansett, så like greit å sette på seg eselørene med én gang og la det stå til..
Jeg lodder rett, og så...
JAAAAAAAAAAHHH!!!!!
For det utrente øye ser det bare ut som en blipp, men dette er altså pulsen som sendes til lysindikatorene for å vise at maskineriet står i standby. Og den er akkurat slik den skal være.
La oss koble opp resten da eller??
Og det var dagens produksjon - jeg klapper meg selv på skulderen
Noe muffens var det da underveis. En kabel som ikke satt helt, en kortsluttet motstand, og at jeg tilfeldigvis hadde loddet knappene i feil rekkefølge. Men det er lett fikset, og loddingen kan jeg kompensere for i software.
Nå nyter jeg en liten øl, og må lande før sengen kaller (og morgenen river meg ut av den).
Du skriver så det er en fryd å lese
Korrosjon. Litt tidligere la jeg merke til at det var voldsomt til irr på dette kortet mitt. Jeg har oppbevart kortene mine pent, ingen høy luftfuktighet, alt skal være greit. La merke til at det likevel var en del irr på hovedkortet. Hvorfor det, mon tro? Det stresset meg, spesielt da jeg oppdaget dette:
Idiot-telefonkvalitet på bildet, men ser du grønnskjæret?
Jeg friket rimelig greit ut. Pusset det vekk, men merket samtidig at det var ting og tang som ikke fungerte. Releer som ikke slo inn. Merksnodig oppførsel. Etter litt uforsking fant jeg ut at det var kontakt mellom punkter som ikke skulle ha kontakt. Plutselig var det 33Kohm mellom to pinner som ikke skulle ha noe med hverandre å gjøre! Jeg hadde både før og senere rengjort kortet med isopropanol, så eventuelt rester av flussmiddel skulle vært borte? Eller?
En kikk i mikroskopet:
Dødens bleke hånd
Dette var helt krise. Og dette var etter jeg hadde møysommelig rengjort kortet. Trodde jeg. Men gammelt flussmiddel har ikke bare laget en seig gugge som ikke lar seg fjerne så lett og samtidig blir ledende, den får hele driten til å ruste. IC-soklene, som vel ikke er dyreste merke, har sikkert en kjip legering og har dermed blitt offer for galvanisk korrosjon.
Jeg setter opp en ny vaskestasjon med det jeg har på kjøkkenet:
Isopropanol-bad og elektrisk tannbørste -- det må da vel gjøre susen?
Mja.. det får bort mer, og jeg må gjøre det i flere omganger, men fremdeles er det såpass mye bro mellom enkelte punkter at digitallogikken tryner. Jeg må ty til kniv og skjære mellom banene. Etter mye om og men er det bedre, ca 1Mohm mellom pinnene som styrer valg av inngangsrelé. 2 bits, og nok kontakt til at begge enten ble 1 eller 0. Men nå er det endelig fikset.
Men hvordan kan noe slikt skje? Synderen er like enkel som den er overraskende:
Satan i det skjulte
Jeg kjøpte dette flussmiddelet opprinnelig på Kjell. Men det og tilsvarende virker være omtrent det eneste du får kjøpt i Norge. Like fullt -- dette er et helt krise-flussmiddel, og skulle aldri vært solgt til hobbyister. Tror du det holder å børste over med tannbørste fuktet med litt isopropanol? Å nei, bruker du denne flasken her må du kjøre en full rens av alt sammen. "Flussmittelrückstände entfernen!" står det, og det er ikke tull. Jeg er usikker på om denne egentlig egner seg til elektronikk i det hele tatt - men det er det den selges som!
Hovedkortet brukte jeg mye fluss på, og det har nesten gått et år siden jeg begynte på det. Litt flaut kanskje, men min sendrektighet er ene og alene årsak til denne svært så viktige oppdagelsen. Jeg må med det også innse at mye av det jeg har laget de siste årene antakelig kommer til å slutte å fungere. Har du også dette middelet? Så kast det!!
Å finne en god erstatning er derimot ikke enkelt. Elfa har lite å velge mellom. Mouser har en del, men mye kan ikke sendes sånn uten videre. Jeg klør meg i hodet, er dette en slags konspirasjon mot hobbyister, satt sammen av industrien? Hvorfor i huleste tilbyr de noe slikt makkverk?
Etter litt søking finner jeg et middel som lar seg sende, er no-clean og kan samtidig vaskes vekk med isopropanol:
Blir spennende å teste ut
Fikk det levert ikke så alt for lenge siden. Håper det fungerer bra. Jeg er fortsatt litt i sjokk, og håper for all del at ingen andre komponenter har blitt skadelidende. Men skal vaske og gnukke over alle andre kort, og i verste fall bruke Dremelen til å skrape bort gugge.Sist redigert:
Bare så det er sagt, dette blir en filosoferende vissvass-post. Om du hadde håpet på masser av bilder... ok, jeg kan gi deg ett, nemlig status quo:
Jeg lodder på motstandene som sammen med reléene utgjør volumkontrollen. Det har gått litt tregt, og en av årsakene til dette er det som jeg alltid har klaget på, nemlig min egen tilbøyelighet til miniatyrisering og optimisme vedrørende hva som er mulig. Fordelen med det siste er at man klarer utrette saker som ellers aldri hadde gått. Det ligger kanskje i min natur. Samtidig som jeg er god på estimering. Er jeg en drømmeansatt, eller hva.
Nevermind. Dette er en tullepost som kommer fordi jeg a) drikker øl, og b) er irritert over egne perfeksjonistiske tendenser. Jeg er nemlig ingen perfeksjonist. Eller, det vil si, avhengig av definisjonen så kan jeg være ganske så nitidig, det er bare det at jeg snarere er ekstremt perfeksjonistisk rundt det å være pragmatisk, enn å være perfeksjonistisk rundt det at alle ledninger skal være like lange, alt skal være symmetrisk og alle komponenter skal være av ypperste klasse osv. Hele dette preamp-prosjektet er jo nettopp en øvelse i pragmatisme, om enn ikke en litt ekstrem variant.
Så når en del av psyken min begynner å klage fordi jeg kun har 1% toleranse på motstandene mine, eller at jeg ikke har alle ting symmetrisk, så blir jeg ganske forbanna og irritert på meg selv. Hva er det du driver med nå herr underbevissthet, liksom. Jeg har et sett med parametre å gå etter, og jeg har klart definerte begrensninger. Det er sånt jeg liker, det verste jeg vet er "no holds barred" eller "money no object"-type greier. Det er bare så dønn kjedelig.
Så når jeg tar meg selv på fersken i å sjekke ut Hificollective og Audio Note sine vasseste Sølv-Niobium-motstander, så vanker det litt pryl, og jeg begynner lure på hva som går av meg. Hvis du nå måtte spørre om jeg vurderer kjøpe komponenter så er svaret absolutt nei. Parametrene i dette prosjektet står fast, og jeg skal kun bruke det jeg har eller det jeg får. Ikke at jeg har råd til så veldig mye annet. Men sånne tulle-nevroser rundt støy i motstander er helt på trynet når min største fiende antakelig kommer til å være støy fra alt mulig annet som befinner seg presset inn i det lille kabinettet. Og det er kanskje en tanke å ha med seg, spesielt når det på vår lille klode investeres i alle slags mulige hifi-remedier som kanskje gir en gevinst i et laboratorium, men som i den virkelige verden overgås av en drøss med andre hindre.
Jaja. Jeg fortsetter å lodde litt her og der. Så får vi vel noen oscilloskop-bilder etter hvert.
God kveld! -
-
Laster inn…
Diskusjonstråd Se tråd i gallerivisning
-
Laster inn…