Jeg har tenkt en del på at jeg skriver om hvor fint og flott osv lyden er.. men uten opptak, hvordan skal andre forstå? Spesielt når det kommer til 78-plater, så er det noe de færreste har hatt befatning med. Når jeg sier at noe låter
magisk, hva betyr egentlig det? Er jo ikke sånn at jeg nå kaster all vinyl / tape eller digitale formater på dør, fordi alt var bedre før, og ihjelspilt polka trumfer alt i verden før og etter. Jeg er ikke en sånn en. Men gamle saker kan likevel låte temmelig bra, på sin måte.
Fikk et lite eureka-øyeblikk mens minstemann tok en høneblund, så jeg har gjort et opptak av noen tilfeldige skiver. Tenkte det kunne være artig for noen å høre hvordan lyden på disse egentlig er, uten etterprosessering, lydkomprimering eller annet tøys.
Litt introduksjon kan gjøre seg:
Dynamikk og frekvensrespons
Jeg håper det ikke kommer som noen overraskelse at de tekniske spesifikasjonene fra hundre år tilbake ikke matcher det du får i dag. Det betyr derimot ikke at de ga blaffen - god lyd var viktig den gangen også (for ikke å snakke om dyrt!).
1925 er et merkeår for musikken - da kom nemlig elektrisk innspilling på banen. Før dette var opptak en ren mekanisk affære - noen stod og gaulet inn i et horn, høyt nok til at nålen i opptakeren kunne risse det inn i en diger oppvarmet vokskake. Med elektrisk forsterkning (radiorør!) kom mikrofoner, miksing, komprimering osv. Man kunne fremdeles ikke redigere noe, du gjorde kanskje 2-4 tagninger og krysset fingrene for at det ble bra. Dette gjør at alle opptak før 1945, da tyskernes hemmelige våpen ble oppdaget (båndspilleren), er ganske rett frem og tidvis fullt av sjel. Alt er tatt opp samtidig, med resultatet overlatt til tilfeldighetene.
Med elektrisk signalbehandling fikk man etter hvert en situasjon som kanskje virker kjent - popmusikk ble mastret "hot" og lyden pumpet opp slik at det låt fint på opptrekkskoffertene til Hansen og Gundersen. Forseggjorte klassiske innspillinger (ofte av kjente dirigenter og orkestre) ment for penere mennesker satset på dynamikk og register.
Materiale
En plate er ikke en plate. Selv i dag er det ulike vinylblandinger med ulike egenskaper, men det har ikke så mye fokus. Det hadde litt mer å si den gang - teknologien skulle balansere på en fin linje hvor man på den ene siden ønsket best mulig lyd og minst mulig støy, mens man på den annen side ville ha et medium som tålte bruk. Den jevne avspiller hadde en pickup som rett og slett var en stålspiss med et par hundre grams trykk. Au!
For å kontre dette blandet man sand eller lignende i platematerialet, slik at stålspissen ble slipt ned og ikke skapte så mye skade. Så lenge du skiftet nål etter hver plateside sørget dette for å skåne platen, slik at den tålte mange avspillinger. Til gjengjeld fikk du knitring og sus.
Det var mye innovasjon gjennom årene, og i takt med at platespillerne ble snillere med platene, kunne man også gjøre platematerialet snillere og dermed mer stille. Columbia lanserte for eksempel sin "new process" på 20-tallet som lovet bedre lyd. Enkelte av disse låter fortsatt meget bra. HMV var derimot kjent for å ha mye egenstøy.
Avspilling
I dag er vi vant med RIAA og andre standarder som gjør det å snurre plater en ganske enkel affære. I gamle dager var det litt annerledes. I takt med at elektrisk innspilling tok over i andre halvdel av 1920-tallet, så begynte ingeniørene å justere lyden slik at den skulle fungere lettere med platemediet. Kort fortalt - skru bassen ned og diskanten opp, prinsipielt det samme som RIAA. Men
hvilke frekvenspunkter som ble brukt varierte en del mellom ulike plateselskaper, eller hva teknikeren følte for. Forsterkere (for de som hadde elektrisk avspilling) hadde derfor tonekontroll som et essensielt verktøy, slik at brukeren kunne tilpasse lyden inntil det låt greit.
Spiller du en gammel 78-plate via et moderne RIAA-trinn kan det låte alt fra dunkelt og brummende til helt ok, avhengig av når og hvor platen er fra.
Opplevelse
78-plater er som salt lakris. Du kan elske smakene og nyansene, samtidig som det at det gjør litt vondt er prikken over i-en. Eller du kan synes det bare er teit, plundrete og meningsløst og heller gomle oversøtet barnegodteri med laboratoriesmak. Hehe..
Personlig synes jeg det er mye sjel i disse platene. Enten de er høy elsket og lagt på silkeseng, eller høyt elsket og spilt i stykker..
Det finnes absolutt opptak uten livsglede, men når du setter på en god plate, lukker øynene og puster inn alt - den nesten meditative knitringen, de såre og rene tonene.. Du kan føle musikerne gi litt av sjelen sin, og at den rører deg ved ditt innerste. Et øyeblikk snakker dere sammen. Over et enormt gap av tid og liv; de døde synger gjennom en skurrende linje langveisfra, men budskapet er like klart. Man føler et fellesskap, en ydmykhet og udødelighet som er vanskelig å beskrive.
Eller man synes det er artig, og svinger seg med i valsen
Eksempler??
Som nevnt, så var dette et lite øyeblikk jeg fikk. Så jeg har ikke hatt tid til å gjøre noe spesielt utvalg, jeg har heller valgt litt på måfå, i håp om at kanskje noen ville like det. Jeg har derimot grei tid til å skrive, siden jeg nå sitter gjemt nede på kontoret med lysene av, slik at ikke tusser og troll skal ringe på og spørre om godteri (glemte kjøpe inn, oops..)
Det er tatt opp rett fra tape out på forsterkeren, så det skal låte så likt det jeg hører selv som mulig. FLAC, 44.1Khz. Stereo, selv om platene er mono.. jeg kom til å justere lydnivået litt på noen (dessverre), så alle er ikke helt like sånn sett. Men men, bedre enn ingenting..
Trykk på de blå linkene for å høre låta. Håper dette er en interessant miks!
Hva synes du? Hva likte du, og hva likte du ikke? Rått eller ræl?? Litt spent jeg nå..