R
Roysen
Gjest
Jeg tenkte jeg skulle lufte noen tanker om High-End som jeg ikke har lest om så mange andre steder.
De fleste av oss startet interessen til denne hobbien med et anlegg i grenseland til det som nå kalles High-End. Dette anlegget gjenga en lyd som ga oss ståpels og alle de andre allegoriene Mr. Vadseth klarer å klemme ut av seg. Opplevelsen var som et "rush" på linje med å hoppe i fallskjerm eller som å "ruse seg på sterkere stoffer" (ikke det at jeg har forsøkt noen av delene).
Etter hvert som vi ble vant til lyden i anlegget ga det oss ikke den samme "rusen" lenger og oppgraderingsspøkelset banket på døren.
Vi har alle gått gjennom mange oppgraderinger gjennom årene og de fleste har gitt marginale forbedringer i anlegget, men sjelden oppnår vi den samme "rusen" som den første tiden med det første anlegget.
Enkelte unntak kan selvfølgelig ha gitt skikkelig hakeslipp (som Vadseth & Co testet digital kombonen fra TEAC Esoteric).
Kan det imdilertid være slik at disse hakeslilpp-episodene kommer av at lyden er så "forskjellig" fra hva vi er vant til og at farging og imponatoreffekter i kontruksjonen skaper et behagelig lydbilde som vi oppfatter som "bedre enn virkeligheten"?
Kan det være slik at når vi har blitt vant til lyden over en tidsperiode, avslører vi fargingen og oppfatter at det faktisk ikke var så bra likevel?
Vi omgir oss med virkeligheten hver eneste dag. Hvorfor skulle så et stereoanlegg som spiller noe så kjedelig som nettopp dette dagligdagse skape slik avhengighet?
Jeg påstår ikke å ha fasiten her, men slenger noen tanker ut i luften..........
Mvh
Roysen
De fleste av oss startet interessen til denne hobbien med et anlegg i grenseland til det som nå kalles High-End. Dette anlegget gjenga en lyd som ga oss ståpels og alle de andre allegoriene Mr. Vadseth klarer å klemme ut av seg. Opplevelsen var som et "rush" på linje med å hoppe i fallskjerm eller som å "ruse seg på sterkere stoffer" (ikke det at jeg har forsøkt noen av delene).
Etter hvert som vi ble vant til lyden i anlegget ga det oss ikke den samme "rusen" lenger og oppgraderingsspøkelset banket på døren.
Vi har alle gått gjennom mange oppgraderinger gjennom årene og de fleste har gitt marginale forbedringer i anlegget, men sjelden oppnår vi den samme "rusen" som den første tiden med det første anlegget.
Enkelte unntak kan selvfølgelig ha gitt skikkelig hakeslipp (som Vadseth & Co testet digital kombonen fra TEAC Esoteric).
Kan det imdilertid være slik at disse hakeslilpp-episodene kommer av at lyden er så "forskjellig" fra hva vi er vant til og at farging og imponatoreffekter i kontruksjonen skaper et behagelig lydbilde som vi oppfatter som "bedre enn virkeligheten"?
Kan det være slik at når vi har blitt vant til lyden over en tidsperiode, avslører vi fargingen og oppfatter at det faktisk ikke var så bra likevel?
Vi omgir oss med virkeligheten hver eneste dag. Hvorfor skulle så et stereoanlegg som spiller noe så kjedelig som nettopp dette dagligdagse skape slik avhengighet?
Jeg påstår ikke å ha fasiten her, men slenger noen tanker ut i luften..........
Mvh
Roysen