Beethovens strykekvartetter

[awe]

Mellom den skjebneladede fjerde og den virtuost dramatiske sjette finner vi den underfundige femte kvartetten i op. 18. Holdt sammen med de øvrige tre, skjønner vi at Beethoven vil tegne et meget bredt bilde av formatet med dette opuset. Nr. 1, 4 og 6 har noe utagerende dramatisk over seg, mens 2, 3 og 5 er mer innadvendte, underfundige og lavmælte i uttrykket. Det er selvfølgelig snakk om tendens og helhet her, ikke noen total, programmessig bestemmelse. Hver kvartett er noe for seg. Det er likevel verdt å påpeke disse motsatte sidene ved hans natur, som skaper mye av spenningen og konflikten i mesteparten av det han skriver.

Første sats rommer mange stemninger, men ingen av dem slår rot. Derfor blir det mer opplevelsen av å bli kastet frem og tilbake som er det innholdsmessige temaet. En venter nesten på det avgjørende øyeblikket, men det kommer ikke, hverken harmonisk, melodisk eller dynamisk. Og slik holdes spenningen oppe. Menuetten etterpå er mer av samme sort, bare mer tilbakeholden, fragmentarisk og nærmest fjern. En dans, men Beethoven danser ikke selv. Tredje sats, "Andante cantabile", er denne kvartettens tyngdepunkt og sentrum, et sett med variasjoner som tiltar i intensitet. Den inneholder i høy grad kontrasterende elementer, fra det høytidelige til det løsslupne - og disse ytterpunktene er selvfølgelig plassert ved siden av hverandre. Satsen rundes av påfallende stille. Temaet i siste sats kunne vært skrevet av Haydn, men styrtes raskt ut i en labyrint - og der blir han værende. Seks minutter allegro hit og dit, og så plutselig slutt.

Endellion String Quartet er fremdeles et ønskelig reisefølge, og dem jeg foretrekker i denne kvartetten. Talich er fremragende, men den kastrerte celloen egner seg lite i de mer robuste og dansante partiene.

 

[LydGeir]

Quatuor Mosaiques spilte inn opus 18 i 2005/2007, og med bra kritikk, etter hva jeg har lest. Noen som har hørt også disse og kan si noe om hvordan de står seg mot Endellion/Hagen?

 

[awe]

Nr. 6 er kronen på verket i op. 18. En slags summa av tradisjonen i strykekvartetter så langt, alle inkludert, og samtidig en høyst individuell ytring fra komponisten. Det som først slår lytteren, er den oppsiktsvekkende tittelen på den sakte innledningen til siste sats: "La malinconia". Ikke bare innledning, forresten, den vender tilbake med voldsom kraft og preger hele satsen og verket.

Igjen må en undre seg over tradisjonell omtale av dette fantastiske verket. Her omtales melankolien som en overraskende, om enn gripende, episode i et ellers friskt og lyst verk. Altså en forbigående stemning som er mer eller mindre løsrevet fra resten. Dette er definitivt feil. Hele kvartetten er preget av sterke spenninger som finner ulike utløp i både raske og sakte satser. De raske hugger og river, de sakte ser alvoret i hvitøyet dels gjennom refleksjon, dels gjennom dyp og direkte fortvilelse. Alt så mesterlig gjennomført at en må miste pusten.

Det er spennende å sammenholde denne kvartetten med klaversonate nr. 11, op. 22, også den i b-dur. De deler mange kompositoriske grep, og tøyer grensene for form og harmoni i forhold til annen musikk som var skrevet så langt. Innovative verker som varsler neste periode både hos Beethoven og i musikkhistorien. Mot alle odds driver desperasjonen over bl.a. tiltagende døvhet ham til revolusjonerende nytenkning.

Man kan trygt kalle disse kommentarene for skraping i overflaten, hvis en vil være snill. Min idé er å peke på noe for å vekke interesse. Mine faste følgesvenner, Talich, Takács, Cleveland og Endellion, gir alle gode tolkninger. Forskjellene er store, så store at ingen enkelt innspilling kan belyse verket i full bredde, men de er alle gjennomført kompetente og uttrykksfulle. Igjen ville jeg velge Endellion for kombinasjonen av oppdatert overblikk/innsikt og gnistrende musisering. De har denne musikken både under huden og i fingrene. Ikke så umiddelbart ekspressive som en del andre, kanskje, men de holder seg imponerende godt ved gjentatt lytting. Jeg skulle svært gjerne hatt nr. 6 med Hagen, men den finnes ikke. Quatuor Mosaïques har jeg ikke hørt ennå, men den vil bli anskaffet.

 

[Valentino]

Og jeg blir inspirert til å lete fram Vegh-kvartettens innspilling av op. 18/6 fra tidlig 70-tall. Emosjonell tilnærming, ikke spesielt godt teknisk, men du verden! (Mens vi venter på Hagenkvartetten.)

Takk for ypperlig veiledning, awe!

 

[awe]

Selv takk, Valentino. Og i op. 22 har vi heldigvis Pollini i toppform. På DG, med "pluscore" og det hele (altså noter, bilder osv.). Vegh-kvartetten kjenner jeg ikke til, og det bør jeg vel gjøre noe med etter dine gjentatte anbefalinger. Er de litt langsomt følende, slik skikken ofte var på 70-tallet?

 

[Valentino]

Ja, slik kan man kanskje si det, men de var jo eldre herrer allerede da. De er ikke det tighteste bandet heller, så om perfekt intonasjon kreves, kan boksen bli lite spilt. Jeg lar meg fascinere av det jeg på grunnlag av elendig research tør kalle en øst-østerriksk-ungarsk kvartettradisjon.

Tillegg: Op. 22 er begrenset til Gilels, Schnabel og Kempff i stereo her. Gunzi vil nok hevde at jeg kan slenge ut de to siste.

 

[awe]

Ja, hvem skal en høre på i op. 22? Det er i høy grad et spørsmål om tempo, synes jeg. Langsomme tempi tenderer mot romantisering, raske mot modernisme. Langsomt betyr oppstykking også, et påfallende tydelig fenomen ved nettopp op. 22. Skrus tempoet opp, er flyten der med det samme, og de lange linjene i denne musikken trer frem.

Pollini er ikke helt uventet den raskeste blant de nevnte herrer, Valentino. Gilels, så utsøkt i et flertall av sonatene, strever noe i op. 22, ikke minst i første sats - hvor Pollini har stålkontroll i morderisk hastighet. Kempff slipper enklere fra sitt moderate tempo på grunn av lette anslag og lys klangpalett, dvs. ikke så mye oppstykking, men ingen voldsom fremdrift heller. Schnabel er formidabel, og vel Pollinis forbilde i Beethoven, uten at jeg har sammenlignet dem direkte noen gang.

Konklusjon: Tempo har stor betydning for frasering, og i noen tilfeller er det den avgjørende faktoren. Som i første sats av op. 22, slik jeg ser det. Dette er direkte overførbart til kvartettene, der de fire stemmene enten kan holde på med et eller annet for seg selv, eller være med på en samlet og total bevegelse. En sammensatt frase, om du vil. I andre partier i samme verk kan en dvelende uttrykksform være uproblematisk eller endog gi stor gevinst. Hagens er akutt oppmerksomme på disse tingene, og utnytter det til fulle i de sene kvartettene. Men det er vel å foregripe begivenhetenes gang.

 

[Gunzi]

Tillegg: Op. 22 er begrenset til Gilels, Schnabel og Kempff i stereo her. Gunzi vil nok hevde at jeg kan slenge ut de to siste.

Er svak for Kempff også jeg da Val, selv om jeg helst lar meg rive med av Gilels, der t.o.m hans feilslag oppleves å ha kunstnerisk verdi...


Gammelt jungelord: Når awe har talt holder gunzi kjeft.

 

[Valentino]

Hehe, overfor awe mener jeg noe på direkte spørsmål...

På min jakt etter Pollinis op. 22 lærte jeg at han har spilt inn Waldstein to ganger. Den første har jeg, den andre er gitt ut med op. 22 og 26.
Men nå Topic: Op. 18/6. Italiano.

 

[berxter]

Og jeg har nettopp bestilt meg Guarnerikvartetten i deres 60-tallsutgave av samtlige, så får vi høre.

Bernt K

 

[awe]

Jeg er stor beundrer av Gilels. Det er hans DG-boks jeg fremdeles anbefaler til dem som for alvor vil gi seg i kast med Beethovens klaversonater. I op. 26, den som kommer etter op. 22, ville jeg trolig sette både Gilels og Richter foran Pollini. I op. 106 er både Gilels og Pollini på sitt beste, Gilels i "Eroica-variasjonene (op. 35), Pollini i "Diabelli-variasjonene" (op. 120), osv. Hvis Gunzi uttaler seg om Gilels, hører jeg veldig godt etter.

Hvor mange innspillinger har jeg av klaversonatene, tro? Og i kvartettene er behovet minst like stort! Alle tips og uttalelser kan komme godt med. Jeg ville være takknemlig. Guarneri lyder lovende, berxter, og jeg forventer og har forventninger til dine kommentarer. Valentino har jeg allerede takket for mange gode råd, tips og kommentarer, og han er min beste motivator for å skrive om klassisk på Sentralen.

 

[Valentino]

Tusen takk, det var gode ord å ta til seg.

Fikk til en liten 18/6-tretrinnsrakett her: Italiano, Takacs, Endellion. Liker Endellions tempo, selvfølgelig. Spenstig!

 

[awe]

Op. 59 nr. 1 er for strykekvartetter hva "Eroica" var for symfonier. Det er riktig å si at Beethoven redefinerer disse sjangrenes form, format og innhold - at dette er det moderne gjennombrudd i musikkens verden. Som lyttere i dag, i likhet med lyttere og utøvere i disse verkenes historie, fylles vi med slik respekt og beundring at det må være snakk om et før og etter. Strykekvartettenes intime karakter og utrykksregister har aldri kunnet konkurrere med symfonienes brede, alminnelige gjennomslagskraft, men er et like stort skattekammer for de innviede.

Beethoven går i 1805 hen og skriver en strykekvartett som varer drøye 40 minutter. Den flyter over av idéer på så mange områder at vi kan gå inn i den og bevare både et spørrende intellekt og et mangfold av følelser resten av livet.

Det var introduksjonen. Mer senere.

 

[berxter]

Nåh, jeg har bløffet meg selv angående Guarneri-innspillingen av kvartettene, som kom i dag. Det viser seg at Brilliant-versjonen er Decca-innspillingene fra 1987-1992, og slett ikke RCA fra 60-tallet (som jeg trodde). Det forhindrer selvsagt ikke at jeg har hørt flere av dem de siste par timene. 18/6, 59/1, 95, 127, 132 er gjennomgått, og funnet gode. Lyden er unektelig opptil flere hakk bedre enn Qt Italiano, som har en tendens til å høres litt skarp og tynn ut (for mine ører). Liker dem svært godt i 18/6 og 132, men blir som (grasiøse og lettbente, men likevel) flodhester i tutu og tåspissko sammenlignet med Hagenqt i op.95; hvem blir forresten ikke det... Jeg er noe skuffet over meg selv og manglende kvalitet på Research'en. Jeg ville jo egentlig ha "ungdomsversjonen" deres. Ellers synes det som et godt kjøp, men f eks Endellion framstår nok som minst like gode. Intonasjon og gravitas er jo aldeles utmerket. Forresten legger Guarnerikvartetten opp nå til høsten, etter å ha spilt siden 60-tallet.


Nuvel.

Bernt K

 

[awe]

Takker for rapporten, berxter, og ønsker meg flere inntrykk etterhvert som du lytter deg gjennom boksen. Kan være du gjør noen funn. Jeg kjenner ikke Guarneri-kvartetten særlig godt, men denne utgivelsen frister. Topp utøvere som har spilt denne musikken på kryss og tvers, lover godt. Hva Hagens angår, spiller de med større intensitet enn alle andre. Etter å ha hørt på mange tolkninger av op. 59 nr. 1 i det siste, fikk jeg nesten sjokk da denne familiebedriften endelig slapp til.

 

[awe]

Den første Rasumowsky-kvartetten, op.51 nr.1, klarer i løpet av de første taktene å snu om på mange av datidens forestillinger om sjangeren. Ikke bare introduseres åpningstemaet av celloen, men det er ikke engang ment som et førende tema i seg selv. Det kastes umiddelbart videre til førstefiolinen og utvikles raskt, mens andrefiolin og bratsj hamrer i vei med rastløse åttendelsnoter. Også harmonisk skjer utviklingen så radig at det videre forløpet er åpent. Beethovens bærende idé er ikke et hovedtema, ei heller spenningen mellom to kontrasterende elementer - som så ofte i op. 18, men snarere en rett på sak gjennomføring av flere temaer som til sammen skaper det uttrykket han ønsker.

Jeg skal ikke gå videre til en detaljert analyse, selv om det - i motsetning til de sene kvartettene - lar seg gjøre uten for store anstrengelser. Poenget her er å illustrere hvor banebrytende nytt Beethoven tenkte. Ikke i teknisk forstand, det er bare middelet, men som et kunstnerisk uttrykk for en sammensatt, komplisert og uforutsigbar virkelighetsopplevelse. Det er moderne, og vi kjenner oss igjen i det. Samtidig blir det tydelig at det ikke bare dreier seg om en sær og vill skjebne, men om fundamentale og allmenne fenomener. Disse kan altså komme til uttrykk i abstrakt musikk. En slik reise er denne første satsen; en produktiv ramme for de høyst forskjellige satsene som følger.

Mer i morgen.

 

[awe]

Andre sats heter "Allegretto vivace e sempre scherzando", og den er meget interessant med tanke på musikkens innhold. Beethoven har humor, ingen tvil om det, men den er aldri lett og sorgløs. Her er den alltid mangetydig, både i seg selv og i lys av satsene før og etter. Det livfulle og spøkefulle er ispedd mye rastløs energi og en del dramatikk, det hele i forandring og emning som om han søker noe han ikke kan finne. Mer paradoksalt og uutgrunnelig enn ironisk i mine ører.

Tredje sats, "Adagio molto e mesto", er stikk motsatt av den foregående: Direkte tragisk, i betydningen sårt og uopprettelig, fra begynnelse til slutt. Ingen ytre beskrivelse av noe, men en sang fra innsiden. Om dette er helst ikke mer å si, for det er her ordene slutter og musikken begynner. Beethoven gav denne satsen en merkverdig overskrift: "Eine Trauerweide oder Akazie über dem Grab meines Bruders", siden hans to kjødelige brødre var i live.

Siste sats, "Thème russe", er elegant og virtuos. Mer distanse enn i de foregående, men ikke fjern likevel. Til ære for den russiske greven og ambassadøren (hovedtemaet er ekte russisk), men med mer enn ett hint til sammenhengen.

Hvilken innspilling? Endellion: Moderne, klar, supertydelig stemmeføring, beskjeden vibrato, lysere og lettere klang. Full spenning hele tiden, der intensiteten heller er sprø og skjør enn robust. Cleveland: Mer romantisk og tradisjonell, med mer vibrato, tykkere, mykere og fyldigere klang. Likevel ikke sentimental, og med suveren lydkvalitet. Hagen: Unik energi, voldsom dynamikk, svært variert klangpalett. Den mest dramatiske og ekspressive tolkningen av dem alle, og min personlige favoritt. For å nevne noen. Hør mange, utvid forståelsen.

 

[Kaare G. Opsahl]

Inspirerende å lese awe

 

[Valentino]

Tredje sats, "Adagio molto e mesto", er stikk motsatt av den foregående: Direkte tragisk, i betydningen sårt og uopprettelig, fra begynnelse til slutt. Ingen ytre beskrivelse av noe, men en sang fra innsiden. Om dette er helst ikke mer å si, for det er her ordene slutter og musikken begynner. Beethoven gav denne satsen en merkverdig overskrift: "Eine Trauerweide oder Akazie über dem Grab meines Bruders", siden hans to kjødelige brødre var i live.

Man kan tenke seg at Beethoven her har brukt Bruder i samme betydning som Schiller i 1785 hadde brukt Brüder i An die Freude.

Jeg spilte satsen mye da en av mine nærmeste venner døde plutselig etter et blodkarkollaps i skibakken for noen få år siden. Vanligvis hjelper det meg å gå i begravelse og gravøl, men ikke den gang.

 

[awe]

Bruder i schillersk forstand av ordet er en nærliggende tolkning, eller et mulig aspekt ved det. Schiller var opptatt av samtidens filosofi, av romantiske ideer og idealer, noe Beethoven bare delvis har villet la seg identifisere med. Og da høyst individuelt. Han havnet i konflikter - også med sin nære familie, og motivet med brorens død kan også være et fiktivt utslag av familiefeidene. I det hele tatt, her er nok å grave i for historikere, idehistorikere og psykologer - eller psykoanalytikere, for å være mer presis. Og det kan være interessant nok, men dybdepsykologien vil alltid være rudimentær, rekonstruktiv og spekulerende i forhold til fenomenet Beethoven.

Likevel vet vi hva det handler om i den tredje satsen.

 

[awe]

Op.59 nr.2 skiller seg markant fra nr.1 i både form og innhold. Skal en snakke om innholdet, spørs det i stor grad hvilken innspilling en har hørt på. Ja, så forskjellige er de. Med Endellions er dette et verk som utvetydig peker fremover, i sjokkerende grad. Deres spillestil får frem det rastløse, plagede uttrykket i første sats. Den er kompleks - en serie av tilsynelatende kollisjoner, brudd og uventede innfall. Opprørende musikk i denne utgaven, som er kompromissløs. Alle andre jeg har hørt rydder og tilpasser, glatter ut og sukrer i forhold.

Inspirasjonen til andre sats skal Beethoven ha fått ved bl.a. å betrakte nattehimmelen. En sfærenes musikk. Rolig, fylt av ærefrykt, søkende og høytidelig. Han siterte Kants tale om "..das Sternhimmel hoch oben und das innerliche Gesetz der Moral". Inderlig på en helt annen måte enn adagioen i nr.1. En slags metafysisk lengten. Endellions løfter frem denne tilstanden helt treffende. Spilt på denne måten er ikke veien lang til tredje sats i op.132, "Heiliger Dankgesang eines Genesenen an die Gottheit", mye nærmere enn opusene 74 og 95 i alle fall.

De to siste satsene er mindre konfliktfylte og jordnære, den fjerde utrolig briljant og i et rasende tempo. Den spiller Cleveland Quartet helt fantastisk etter min smak, et fyrverkeri av virtuositet og spilleglede som minst er på høyde med Endellion.

 

[Wright]

Jeg har intet konstruktivt å bidra med, men takk for at du deler kunnskapen, awe. Dette er givende lesestoff.

 

[awe]

Takk til Wright. Hyggelig å se en annen signatur enn min egen i denne tråden en gang imellom.

Den siste Razumowsky-kvartetten er kortere og mer klassisk enn de to foregående. Harmonisk er en forminsket septimakkord grunnstenen i dette verket, noe Beethoven meisler ut i andante-innledningen til første sats. (Septim: e-g-b-c, forminsket: e-g-b-ciss.) Med det setter han stemningen i spenn og åpner for alskens kromatiske moduleringer. Altså klassisk med en klo, og den river og sliter ganske overraskende og grusomt til i en ellers lysere og kvikkere komposisjon enn nr.1 og 2.

Den langsomme satsen, "Andante con moto, quasi allegretto" - i motsetning til adagio molto ellers i op.59, illustrerer dette tydeligst. Når kloen hugger til, aner vi en grufull, sort og morbid avgrunn. Den peker for meg frem mot Beethovens vel sorteste øyeblikk, den syvende og siste satsen i op.131.

Neste sats er en menuett (!), og solen, klassisismen, Haydn og Mozart smiler atter, i det minste delvis. Siste sats er gnistrende saker, her flyr åttendelsnotene "Allegro molto". Litt av en reise denne halvtimen, ja, hele op.59 og året 1805-06 for den saks skyld. Avsluttende kommentarer kommer etterhvert.

 

[nb]

Fin lesing - det at det ikke er så mange poster skal du ikke ta så tungt, det er ikke så mange av oss som kan bidra på dette nivået. Kjør på!

 

[awe]

Ser nå at hilsenen i forrige innlegg kan leses som sutring. Det var den ikke ment som! Flere har bidratt meget positivt, og det setter jeg pris på. Jeg er så engasjert i denne musikken at jeg prøver å selge den til flest mulig. Takk for oppfordringen, nb.

 

[awe]

Amadeus-kvartetten er meget berømt og spiller flott. Og du er ikke alene om å like lyden fra god vinyl. Mange av kvartett-innspillingene fra 60- og 70-tallet kan oppleves som noe søtladne og romantiske i dag, noe som ikke minst har betydning for tolkningen av Beethovens musikk. Var han klassisist eller romantiker? Begge deler? Noe for seg selv i brytningstiden mellom klassisismen og romantikken? En kan argumentere godt for alle disse ståstedene. Leser du alle innleggene i denne tråden, vil du nok ane hvor jeg står i denne stimulerende debatten. Romantiker ble han aldri, slik jeg ser det.

Amadeus-kvartetten står seg godt, men den personlige opplevelsen vil variere med hvordan en oppfatter Beethovens musikk.

 

[berxter]

Amadeusqt står seg vel fhv godt ennå. DG Resonance/Privilege- lpene mine mener jeg er litt tynne i lyden, men det er til å leve med. Har ikke hørt fullprisversjonen. En kan alltids krangle litt på løsningene deres: De er kanskje litt overfladiske i langsomme satser, men det er deres tolkning. Man får kjøpe det Hagen har gitt ut (noe er out-of-print, men kan skaffes hos f eks Arkivmusic.com til blodpris), eller - jeg mener selvsagt også-, kjøpe en komplett boks fra f eks Endellionkvartetten. Eller Vegh... for skikkelig dypdykk i Beethoven. Han er verd det.

Bernt K

 

[awe]

I årene 1805-06 skrev Beethoven 4. klaverkonsert op.58, 4. symfoni op.60, "Appassionata" op. 57 og tre strykekvartetter som han samlet i op.59. Samtidig slet han med å skrive sin ene opera. Alt dette er musikk som mennesker over store deler av kloden lytter til jevnlig, og som de fleste vender tilbake til igjen og igjen. Som Shakespeares skuespill eller van Goghs malerier.

Som i op.18 har jeg forsøkt å peke på sammenhenger og helhet innenfor op.59. Forskjellene er til dels betydelige, men de skaper sammen store linjer og innsikter. Noen sier, f. eks. Misha Donat i heftet som følger med Takács-kvartettens innspillinger, at nr.3 er skrudd sammen i hast og at den overraskende menuetten var noe han hadde liggende fra tidligere - og derfor er et fremmedelement. Jeg tror ikke det. Den indre sammenhengen i nr.3 blir sterkere hver gang jeg hører den. Den villeste og galeste av de tre, og et umistelig tredje kamera som fanger opp situasjonen fra sidelinjen.

Jeg har sunget Endellion-kvartettens pris mer enn en gang i denne tråden, og de fortsetter å imponere. I musikk som er så subtilt gjennomtenkt, er konsistens, stødighet og stilsikkerhet ikke til å komme utenom. Mht. stil ligger de nærmere moderate HIP-utøvere enn den typisk romantiske tradisjonen fra etterkrigstiden. Mange har Takács på topp, og de er supre utøvere. De har frapperende klem, snert og smell, men er ikke samme konsistens som Endellions i mine ører. Takàcs dyrker noen ganger sin ekspressive og briljante spillestil for sterkt både i sentimental og virtuos retning, synes jeg. Men for all del: Jeg har/har hatt stor glede av å lytte til dem, og vil fortsette med det. Cleveland-kvartetten er jeg fremdeles begeistret for. Mer tradisjonelle i klang og stil, men 100% stilsikre og gjennomførte. Ingen slår dem på intonasjon, ryddighet og solid teknikk. De står seg godt ved gjenhør. Guarneri-kvartettens innspillinger fra -87 til -92 liker jeg også godt. Enda mer tradisjonelle, mer vaklende teknikk og intonasjon, men musikalske poenger i hver kvartett. Konsistente, slik at det ikke oppstår brudd i forhold til de forventningene de gir lytteren.

Lydmessig fra topp til bunn: Cleveland (Telarc), Endellion (Warner), Guarneri (Decca/Brilliant) og Tacàcs (Decca og fullpris).

Jeg har for ordens skyld lyttet til mange andre innspillinger også, men hensikten her er å skrive like mye om musikken som utøverne.

 

[awe]

Beethovens 10. strykekvartett, op.74 fra 1809 - det store ess-dur-året, blir gjennomgående omtalt som et tilbakeskritt i forhold til op.59. Et hvileskjær før ting virkelig begynner å skje igjen. Det har jeg også tenkt. De siste dagene har forandret min innstilling til dette verket sterkt. Jøje meg! Som et mangeårig mellomførnøyd ekteskap der man en dag plutselig oppdager hvilken fantastisk kone man har.

Den 10. er et mesterverk. Svangert med vidtrekkende ideer, med referanser til andre verker av Beethoven og en rekke av komponister etter ham. Svært annerledes tenkt fra bunnen av enn op.18 og 59. Jeg kan ikke tenke meg et bedre eksempel på at vedvarende og konsentrert beskjeftigelse med en komponist og et format kan gi tilgang til store skatter.

 

[friedman]

Ser ikke Alban Bergs innspillinger er nevnt i tråden. Noe som kjenner dem og som deler oppfatningen til denne amazon-review'eren?

"What a splendid set. I'm familiar with a number of other recordings--Cleveland, Takacs, Emerson, Budapest, Kodaly, etc.--but this is the best overall to my taste. The tone and sound are just beautiful. There is plenty of passion but no harshness. Plenty of gentleness and simply beauty when they are called for. Lots of dynamic range and varied tempi. On almost every movement (except for me Op 59 #1 second movement) they make the music come across in a fresh way that one can return to over and over.
Also, beautifully recorded. Can't imagine anything better (though the Auryn quartet is wonderful, as well.)"



Men ikke meningen å gjøre tråden til en diskusjon om utgivelser. Det viktigste er naturligvis selve komposisjonene. Takk for interessante vurderinger, awe.


Mvh. friedman

 

[awe]

Takk for innspillet, friedman. Alban Berg-kvartetten er en av de store og berømte. Og jo, jeg har hørt noen av kvartettene fra den boksen du nevner. Denne utgivelsen er attraktiv, fordi den tilbyr musisering på toppnivå for en rimelig penge. Fin lyd fra EMI også. De ville ikke vært mitt førstevalg, såpass vet jeg, men det hadde vært et gledelig gjenhør og et fint supplement til den stadig voksende samlingen.

 

[awe]

"Die Harfe", op.74, innledes som den siste Razumowsky-kvartetten med en langsom prolog, "Poco adagio.." i dette tilfellet, men denne har en annen funksjon. I op.59 nr.3 røper Beethoven verkets harmoniske kjerne allerede i innledningen, i op.74 settes døren såvidt på gløtt. Og vi kommer ikke mange taktene hen i den etterfølgende "..-Allegro" før elementene fra grunnen av snarere spres i ulike retninger enn forenes som i opp. 18 og 59. Dette er en fundamental forskjell. Uttrykt filosofisk, kan vi si at Beethoven fra og med op.74 tenker antitetisk istedenfor syntetisk. Analogien med dialektikken kan ikke gjennomføres systematisk, men den kan angi tenkemåte og retning. Uttrykt generelt modernistisk, kunne en kanskje si at fra nå av må en forstå tilværelsen som oppsplittet og kastet i mange retninger. Det er noe annet enn kontrasterende elementer, der spenningsfeltet kan lokaliseres.

Harmonisk beveger han seg fra modulering av akkorder og mer i retning av skarpskårne akkord-sprang. Dette kommer briljant til uttrykk i første sats, og understrekes ved ulike kombinasjoner av pizzicato, strøkne åttendelsnoter, liggende toner og arpeggio. Komposisjonsteknisk er dette svimlende godt. Schubert er tydelig inspirert av det i 2. sats av D 887. I tillegg kommer stadig nytt uttrykte melodiske, rytmiske og dynamiske innfall, som forsterker preget av omskiftelighet og uforutsigbarhet. Blant annet det å fremheve den avgjørende fjerde tonen i en akkord ved å la bratsjen legge den til etter de øvrige på et svakere dynamisk nivå. Shostakovich benytter samme virkemiddel i 4.sats i sin 8. strykekvartett. Jepp, selve hjertet i det verket, og hvilket verk.

Jeg ser at dette eser ut, og får heller fortsette i morgen. Ideene er forøvrig hjemmeavlede, men jeg lar det stå til.

 

[berxter]

SNIPP:
Ideene er forøvrig hjemmeavlede, men jeg lar det stå til.

Du må så ingenlunde la det fraholde deg fra å komme med dem! Du skriver så godt at jeg blir grønn av misunnelse her i godsofaen. (Mens jeg hører på TakacsQt i nettopp op.59/1 og op. 74.)

Bernt K

 

[awe]

Og akkurat nå snurrer Takács i op.74 her også, Bernt. De etterfølger Endellion og forskjellene er store. Før det Guarneri, som du satte meg på sporet av. Joda, jeg gjør mange andre ting her i verden også, men dette gir mye. Jeg setter stor pris på et go-signal fra en som kjenner denne musikken så godt.

 

[awe]

Andre sats begynner tilforlatelig enkelt, til og med tradisjonelt. Det er starten på en lang reise som ender i absolutt abstraksjon. Det er første gang dette skjer hos Beethoven, det jeg vet, og noe han stadig vender tilbake til resten av sin tid. Utviklingen i denne satsen skjer så gradvis at en nesten ikke legger merke til det, men på et tidspunkt blir man klar over at det umulig å si hva dette handler om. Mer presist: En kjenner seg igjen, men kan ikke forklare hvorfor. Beethovens mystiske paradokser kunne en kanskje kalle det. Eller at temaene, både filosofisk og musikalsk, blir så mangfoldige og mangetydige at de blir en åpent reflekterende tilstand. I dette ligger ikke forvirring, men frihet - et så stort rom at motsetninger og ulikheter kan møtes, omgås og bindes sammen via musikkens unike evne til kompleks, direkte kommunikasjon. Ingen andre komponister skaper lignende, ubegrensede rom eller tilstander i min opplevelseshorisont.

De aller fleste ville trygt plassere disse sidene ved Beethoven i de sene kvartettene, hvis de er opptatt av dem i det hele tatt. Der forekommer de klarest og hyppigst, utvilsomt, men jeg er altså opptatt av utviklingen. Neste gang blir det mindre tåkeprat og mer om innspillinger.

 

[awe]

Før innspillingene litt om de to siste satsene. Den tredje begynner meget energisk, med fanfarer og det hele. Virak, mylder, drama. Men er det ikke litt for åpenbart stilisert? Dess mer jeg hører, dess mer ledes tankene mot absurd teater og tragisk komedie. Bruddstykker av klassisistiske øvelser som fører ingensteds hen og gradvis ebber ut. Scherzo, presto, tomhet. Dobbeltheten understrekes av vekslingen mellom c-moll og dess-dur. En fattig halvtone den ene eller den andre veien mellom tragedie og komedie. Balansekunst uten sikkerhetsnett.

Fjerde sats bærer mye av det samme preget. Samme stiliserte uro, her i form av tema med variasjoner. Kun unntaksvis og i korte øyeblikk er meddelelsen direkte. Ansiktet skjules av stadig vekslende masker. De er saktens gilde nok, men forblir skabeloner og grimaser. Og så er forestillingen over, uforløst og gåtefull. Ringen er sluttet, verkets indre sammenheng fullført.

Denne gangen synes jeg Cleveland ligger et godt hestehode foran. De driver musikken fremover uten å vakle eller tøve. Fristelsene er mange i slik musikk: en ritardando ad libitum her, en ekstra aksent der. Rent, klart, balansert og alert. Endellion er sartere, mer moderate og det tekniske overskuddet overbeviser ikke like mye. Takacs lar seg villig friste til ekskursjoner i utkanten av verkets røde tråd, og guarnerienes store vibrato, spesielle intonasjon, overtydelighet og moderate atletisme minner mer om en tursti enn en stram line. Igjen, alle er meget gode, men jeg tillater meg å kløve hår for å tydeligjøre tendensene.

 

[awe]

Fant forleden igjen denne tråden i massegraven som heter et eller annet om "dypdykk". Der skal den for min del få hvile i fred. Det kan i grunnen være et passende endelikt for en såpass sprø og omskiftelig tilværelse. Dixit.

 

[Valentino]

Valentino ber ydmykt om en fortsettelse. Neste ut er rosinen, jo!

 

[patro]

Hadde innstilt og forberedt meg på en vinter med disse siste kvartettene, hva skal jeg finne på nå?

 

[friedman]

Og meg da? Jeg har bare gått og ventet tålmodig på at neste kapittel skal føres i pennen.