Valentino skrev:
Innvendigen er heller: Om det er rosa støy som skal til for å høre forskjell, who cares?
Dette stikker dypere enn hva man skulle tro.
Poenget er nettopp hvordan unngå Gullfisksyndromet. Alt dette er beskrevet av Bob Stuart i intervjuet i TAS, men en oppfriskning kan være på sin plass. Når man lytter til musikk, så visualiserer hjernen hva man hører på. Feks en cello. Lyden av kjente instrumenter starter en kompleks kognitiv prosess. Når man svitsjer raskt fram og tilbake mellom 2 versjoner (i en kabeltest feks) så vil eventuelle ekstra nyanser fra A automatisk "bli med på lasset" når man lytter på B. Dette skjer spesielt ved hyppige korte vendinger.
Fordelen med å bruke pipetoner eller støy (pinknoise) er at lyden ikke utløser noen visualisering. Den kognitive prosessen er mye mindre.
Dermed klarer man lettere å holde de forskjellige lydene fra hverandre.
Så vidt jeg har skjønt, så brukes det også "pipetoner" i ABX tester i forskningen på maskeringseffekten o.l.
Jeg er enig i at musikk er mer velgnet testmateriale i seg selv, men da må man legge inn lange nok intervaller og pauser, samt variere programmet.