MIKE LAVIGNE'S KABELTEST, REVISED....
Mike Lavigne er en respektert Hi-Fi entusiast med dedikert lytterom. Han har forbedret lyden og anlegget i en årrekke. Blant annet hadde han de kostbare Transparent Opus MM høyttalerkabler.
Testen gikk ut på om Mike i en A/B test hørte forskjell på sine egne kabler og en rimelig type fra Monster Cable.
Han prøvelyttet kjapt på Monster og konstaterte at disse låt litt dårligere enn Transparent;
”A bit harsher, with a little bit less separation between instruments”.
Så opprant testdagen. Han ble plassert i lyttestolen med gjenklistrede vernebriller. Mellom hvert forsøk måtte han sitte med hørselsvern, mens det ble skiftet kabler.
På første tagning identifiserte Mike riktig kabel. De etterfølgende forsøkene tok han feil.
Han ble lyttetrett og tok en lengre pause.
På første tagning etter pausen identifiserte han pånytt riktig kabel. Men de etterfølgende forsøkene ble feil, og testen ble avbrutt etter totalt 7 forsøk.
----------------------
A/B, ABX og psykoakustikk har vært lite omtalt i Hi-Fi miljøet og seansen hos Mike i 2007 har for mange blitt stående som en uløst gåte. Etter å ha lest
TAS intervjuet med Bob Stuart august 2009, , så er det imidlertid lett å forklare hva som skjedde. Testen hos Mike er et skoleeksempel på feilaktig testprosedyre, og hvordan dette ødelegger for kritisk lytting. Her er noen momenter:
1.
Mike ble plassert i en uvant og ubehagelig lytteposisjon, med gjenklistrede vernebriller og hørselvern som påførte han hodepine. Med 3 mann rundt seg skulle han avgi svar. Det var lagt opp til inntil 20 lytterunder den dagen.
-Det er klart at omstendighetene var ugunstige, skjønt det trenger ikke ha vært avgjørende for testens utfall.
2.
Den avgjørende feilen med testen var de mange hurtige svitsjingene mellom musikken. Mikes egne ord:
“My methodology was to use a demo disc with multiple cuts and switch quickly from one cut to another; listening to a cut from a few seconds to maybe 30 seconds.....coming back to the same cut a few times. I mostly used 5 or 6 cuts which (I felt) told me about various sonic issues.
Mike ble altså offer for det såkalte Gullfisksyndromet. Hørselens identifiseringsevne medfører at hurtige repeteringer av samme musikk tilslutt låter likt.
Det faktum at Mike hørte riktig begge gangene hørselen var fersk, bekrefter dette.
3.
Chris Wiggles, som var testgjennomfører, klarte heller ikke å A/B identifisere de 2 kablene. Men han hadde hørt (seende) på Monster før testen begynte, og han hørte at Monster låt annerledes. Han holdt lytteinntrykket hemmelig, inntil det hele var overstått. Det påfallende er da at
Chris og Mike hadde praktisk talt identisk oppfatning av Monster!;
”-was a bit harsher, with a little bit less separation between instruments”.
Begge hadde hver for seg hørt samme lydkarakteristikk på Monster. Lydforskjellen er altså der, men maskeres pga feilene i A/B prosedyren.
SUM SUMARIUM:
Eksperimentet hos Mike Lavigne dokumenterer at mangelfulle A/B tester er uegnet til å avdekke lydforskjeller.