Politikk, religion og samfunn Dårlig kvalitet på norsk grunnskole?

[Aurora]

Hun har forsåvidt et poeng... i dag gjelder at "alle skal med" - og det skal de jo forsåvidt, men gjerne med det resultat at de dårligste i klassene ofte tar ut veldig mye ressurser.... de som er gamle nok husker sikkert at dette typisk var de som "måtte gå året om igjen"... i karakterbøkene for grunnskolen var det en egen påføring for de som ble anbefalt flyttet opp, som det het.... dette gjaldt også det gamle gymnaset, hvor det slett ikke var uvanlig at noen måtte ta et år om igjen pga for dårlige resultater....

 

[weld77]

Hun har forsåvidt et poeng... i dag gjelder at "alle skal med" - og det skal de jo forsåvidt, men gjerne med det resultat at de dårligste i klassene ofte tar ut veldig mye ressurser.... de som er gamle nok husker sikkert at dette typisk var de som "måtte gå året om igjen"... i karakterbøkene for grunnskolen var det en egen påføring for de som ble anbefalt flyttet opp, som det het.... dette gjaldt også det gamle gymnaset, hvor det slett ikke var uvanlig at noen måtte ta et år om igjen pga for dårlige resultater....

Mamma var grunnskolelærer i en god kvinnealder, hun ble byråkrat helt på tampen fordi det var pensjonsmessig gunstig men underviste på barne- og ungdomstrinnet mesteparten av yrkeslivet. Hun sa at når man identifiserer små, men tydelige forskjeller tidlig i barneskolen så er disse, nesten uten unntak, de samme men bare mye større senere i skoleløpet. Skolen gjør/gjorde altså relativt lite for å jevne ut forskjeller i kunnskapsnivå over tid. Det er strengt tatt nesten som man burde forvente selv om det å hevde noe slikt ikke er helt kosher.

Med fare for et visst selvskryt så var jeg veldig flink på skolen, i alle fall frem til universitetetet da jeg gjorde det helt anstendig pluss men ble klart overgått av noen medstudenter. Forskjellen, sett i ettertid, på grunn- og videregående nivå var nesten komisk og det er veldig, veldig vanskelig å se hva den offentlige skolen skulle gjøre for å kunne utligne forskjellene siden stort sett hele opphavet til det lå utenfor skolen - altså hva man nå valgte å bedrive fritiden sin med. Råne rundt i bil? ikke allverdens overføring til skolen. Spille fotball? Funker sikkert for gym men ikke allverdens annet. Lese norske klassikere innen litteraturen osv? Betydelig mer av sorten. Lese fantasy.-litteratur på engelsk? Check. Avhengig av hva man var interessert i eller ikke så var det omtrent som om skoleåret var 50% lengre for noen kontra andre selv om man bare gjorde hva man likte.

 

[PederP]

 

[Tweedjakke]

Skolen gjør/gjorde altså relativt lite for å jevne ut forskjeller i kunnskapsnivå over tid.

Det trur eg er heilt sant, sjølv om all ideologi til høgre og til venstre argumenterer for det motsette.

 

[weld77]

Det trur eg er heilt sant, sjølv om all ideologi til høgre og til venstre argumenterer for det motsette.

Da vi hadde i underkant av et par måneder hjemmeskole rundt covid så ble jeg ganske satt ut av hvor lite elevene faktisk var forventet å gjøre i løpet av en skoledag og basert på hearsay/sukk fra lærerene så klarte de langt fleste ikke en gang å gjøre det lille som var forventet. Og det var virkelig lite.

Jeg aner ikke hvordan man nå om dagen håndterer flinke elever. Ingen av mine barn er åpenbart i kategorien selv om karakterene forsåvidt er ganske bra så det ikke akkurat et stort tema hjemme og basert på hva jeg hører så er det heller ingen andre i klassene som er det selv om det virker som en del foreldre i sin villfarelse tror det - altså at deres eget barn er briljant. Det har vært en ordning hvor man kan følge matematikk på videregående-nivå i 10. klasse men den langt fleste faller fullstendig igjennom og da er jo den mest nærliggende tanke å tenke at disse ikke var i nærheten av så flinke som foreldrene eller de selv trodde de var. Det er fortsatt ikke spesielt vanskelig.

 

[Tweedjakke]

Det har vært en ordning hvor man kan følge matematikk på videregående-nivå i 10. klasse men den langt fleste faller fullstendig igjennom og da er jo den mest nærliggende tanke å tenke at disse ikke var i nærheten av så flinke som foreldrene eller de selv trodde de var. Det er fortsatt ikke spesielt vanskelig.

Eksamensresultata i 1P, eit fag som nær på er designa som «remedial» for dei som ikkje fekk til matematikk på ungdomsskulen, understrekar eigentleg poenget ditt, forresten.

Då eg var lærar, fekk eg grine meg til å få betalt for ta nokre mattekurs på NTNU. Det var det også eit par elevar frå sånne “begava ungdom”-program. Dei fleste verka berre ordinært flinke, sånn at dei var i stand til å arbeida litt snøggare enn medelevane. Ein, kanskje to, var verkeleg briljante.

 

[Hønndjevelen]

Eksamensresultata i 1P, eit fag som nær på er designa som «remedial» for dei som ikkje fekk til matematikk på ungdomsskulen, understrekar eigentleg poenget ditt, forresten.

Då eg var lærar, fekk eg grine meg til å få betalt for ta nokre mattekurs på NTNU. Det var det også eit par elevar frå sånne “begava ungdom”-program. Dei fleste verka berre ordinært flinke, sånn at dei var i stand til å arbeida litt snøggare enn medelevane. Ein, kanskje to, var verkeleg briljante.

Er det ikke en viss forskjell på de som lærer raskt og de som er geniale?
I 9nde klasse tok jeg læring kjapt, og satt ofte i mattetimene med siste Morgan Kane bok under pulten.
Lærte raskt ja, men gennialt Egon, ikke sikker.

 

[Tweedjakke]

Er det ikke en viss forskjell på de som lærer raskt og de som er geniale?

Jo.

Men eg trur mange foreldre til passeleg flinke ungar, dei som tek ting kjapt og greitt, er overtydd om at ungane deira verkeleg er geni.

 

[weld77]

Er det ikke en viss forskjell på de som lærer raskt og de som er geniale?
I 9nde klasse tok jeg læring kjapt, og satt ofte i mattetimene med siste Morgan Kane bok under pulten.
Lærte raskt ja, men gennialt Egon, ikke sikker.

På obligatorisk skole og langt oppi univeristetsverden så skiller ikke systemet i Norge speiselt godt. Jeg hadde veldig gode karakterer på videregående, gode på universitetet men i sistnevnte tilfelle så ble det etter hvert for meg åpenbart at det var folk som hadde ca samme karakterer som meg mem som egentlig var mye flinkere bare at fagene var "for enkle" til at det høyst reelle skillet materialiserte seg i karakterboken. Etter hvert gjorde det imidlertid det, eller i det minste ville ha gjort det om jeg hadde fortsatt innenfor akademia utover mastergraden.

Da jeg gikk på unviersitetet så hadde de langt fleste jeg gikk sammen med stort sett toppkarakterer fra videregående - det var langt på vei et krav for å i det hele komme inn. Noen fallt fullstendig igjennom, noen klarte seg sånn passe bra og noen gjorde det fortsatt stabilt veldig bra. Den gang så jeg det som forskjellen på folk som virkelig hadde jobbet på videregående for å oppnå resultatene kontra de som langt på vei hadde cruiset igjennom. Når pensum ble 10 ganger så stort så hadde sistnenvte gruppe fortsatt i varierende grad slack i systemtet - førstnevnte hadde det ikke og når man ikke mer eller mindre kunne lære seg læreboka utenat så var det ikke så mye å stille opp med.

 

[weld77]

Når pensum ble 10 ganger så stort så hadde sistnenvte gruppe fortsatt i varierende grad slack i systemtet - førstnevnte hadde det ikke og når man ikke mer eller mindre kunne lære seg læreboka utenat så var det ikke så mye å stille opp med.

Addendum, og fortsatt rent anekotisk. Jeg var i min tid eksponert for en del folk som absolutt ville, eller etter hvert hadde kommet inn på medisin som den gang da var regnet som en slags prestasjon. Om jeg skal oppsummere den populasjonen jeg vet om som har studert medisin så er det at de ikke var spesielt smarte eller begavede - men veldig målrettede og villige til å gjøre hva som var nødvendig, altså komme inn på medisinstudiet kjappest mulig fra videregående og ikke drikke bort siste året på videregående eller lignende. Påfallende mange hadde et nært forhold til Jesus. Hadde en 5-10 personer av rasen i kullet mitt på videregående og bodde også i kollektiv sammen med et par av sorten da jeg studerte i Bartebyen. Jeg har ennå ikke, med ett enkelt unntak, møtt noen som har studert medisin som har fremstått som oppsiktsvekkende smart.

Eneste unntaket er denne fyren som jeg bodde i kollektiv med en stund -garanter ikke den eneste, men den eneste jeg har møtt.

Sasha Gulati - NTNU

ansatte søk

www.ntnu.no

Hans største bidrag til vårt kollektiv var imidlertid å sette på Prodigy på repeat på CD-spilleren på fullt volum, låse døren til rommet sitt og gå da et av våre felles irritasjonsmomenter som vanlig var fyllesyk som et fly og han resonnerte helt korrekt at vedkommende var for dum til å skjønne at hun bare kunne ta sikringen for å stoppe musikken.

 

[palmaris]

På obligatorisk skole og langt oppi univeristetsverden så skiller ikke systemet i Norge speiselt godt. Jeg hadde veldig gode karakterer på videregående, gode på universitetet men i sistnevnte tilfelle så ble det etter hvert for meg åpenbart at det var folk som hadde ca samme karakterer som meg mem som egentlig var mye flinkere bare at fagene var "for enkle" til at det høyst reelle skillet materialiserte seg i karakterboken. Etter hvert gjorde det imidlertid det, eller i det minste ville ha gjort det om jeg hadde fortsatt innenfor akademia utover mastergraden.

Da jeg gikk på unviersitetet så hadde de langt fleste jeg gikk sammen med stort sett toppkarakterer fra videregående - det var langt på vei et krav for å i det hele komme inn. Noen fallt fullstendig igjennom, noen klarte seg sånn passe bra og noen gjorde det fortsatt stabilt veldig bra. Den gang så jeg det som forskjellen på folk som virkelig hadde jobbet på videregående for å oppnå resultatene kontra de som langt på vei hadde cruiset igjennom. Når pensum ble 10 ganger så stort så hadde sistnenvte gruppe fortsatt i varierende grad slack i systemtet - førstnevnte hadde det ikke og når man ikke mer eller mindre kunne lære seg læreboka utenat så var det ikke så mye å stille opp med.

Såg mykje det same då eg gjekk på fysioterapien. Vart særs overraska over at folk som hadde so gode karakterer frå vidaregående faktisk var patetiske til å ta til seg og forstå kunnskap.

 

[Harry Stoteles]

Jeg har aldri hatt imponerende karaktersnitt, men jobber som vitenskapsmann…

 

[weld77]

Jeg har aldri hatt imponerende karaktersnitt, men jobber som vitenskapsmann…

I min tid på universitetet så var rekrutteringen til vitenkaplige sillinger langt på vei en funksjon av det generelle arbeidsmarkedet. Når det var hot så måtte insituttet nærmest trygle folk om å ta stipendiatstillinger, når det var labert så var interessen for sorten langt større. På mer akademiske felter (jeg gikk på Ind. Øk.) så måtte man stort sett har orden i sysakene for å blir stipediat siden det var en del om beinet.

Med mindre jeg har misforstått noe kapitalt så operer du innenfor de mykere fag og der er mitt inntrykk at man må vise seg ganske flink innnefor faget for å kunne jobbe innen akademia siden det er mange om beinet og ikke allverdens muligheter utenfor universitetet.

 

[Aurora]

Det er vel liten tvil om at nivået på grunnutdanning og videregående er betydelig lavere i dag enn det var for 50-56 år siden. Det enkle faktum at arbeidsmengden er betydelig lavere bør jo alene si sitt. Lekser er jo nå stort sett ansett som noe styggedom både elever og foreldre skal ha seg frabedt, så da må det jo bli som det blir og er blitt. Legg så til alle digresjonene som er innført i form av nettbrett og internett... Fra -88 og utover underviste jeg et VK-2 teknisk fag med 6 uketimer... fra -89 tok vi ogsåi bruk PC i undervisninga, og fra ca -90 også med internett.... Da ble det en god del mer uro og manglende oppmerksomhet.... heldigvis hadde jeg som lærer hovedbryter til alle PC-ene, - og den brukte jeg når det ble for gale...... Det går nok ikke i dag, er jeg redd...

 

[Harry Stoteles]

Med mindre jeg har misforstått noe kapitalt så operer du innenfor de mykere fag og der er mitt inntrykk at man må vise seg ganske flink innnefor faget for å kunne jobbe innen akademia siden det er mange om beinet og ikke allverdens muligheter utenfor universitetet.

Jeg er litt potet, men bedriver filosofisk forskning på heltid nå om dagen. Etter at Russland invaderte Ukraina har det mildt sagt vært få utlysninger, men jeg er da stadig i arbeid.

Det er nok det samme i akademia som andre steder, at en må være flink nok til de rette tingene, og ha litt flaks og gode venner når en trenger det som mest.

 

[Asbjørn]

På obligatorisk skole og langt oppi univeristetsverden så skiller ikke systemet i Norge speiselt godt. Jeg hadde veldig gode karakterer på videregående, gode på universitetet men i sistnevnte tilfelle så ble det etter hvert for meg åpenbart at det var folk som hadde ca samme karakterer som meg mem som egentlig var mye flinkere bare at fagene var "for enkle" til at det høyst reelle skillet materialiserte seg i karakterboken. Etter hvert gjorde det imidlertid det, eller i det minste ville ha gjort det om jeg hadde fortsatt innenfor akademia utover mastergraden.

Min historikk var motsatt, OK fra grunnskolen, bra på gymnaset, riktig bra fra NTH, og perfekt score A i alle fag på MITs doktorgradsprogram. Der jobbet jeg nok mer enn 100 timer pr uke i snitt, med obligatoriske ukentlige innleveringer, mid-term og final exams i hvert fag, pluss at «class participation» var tellende. Etter det tenkte jeg at dette kanskje var et bra sted å stoppe med disse utdanningsgreiene. Jeg hadde vel litt flaks med å gjøre det bra nok på hvert trinn til å få slippe til på neste.

 

[otare]

Problemet er jo at alle skal inn på et eller annet universitet. Da kan man ikke unngå å senke kravene for å ikke få krigsoverskrifter i avisene om høy strykprosent. Jeg underviste på et grunnemne med 4000 studenter fra så godt som alle studieprogrammene ved NTNU. Det hadde fort blitt 80% stryk hvis vi ikke justerte nivået. Vanskelig med personlig oppfølging av studentene da.

PS: I og med at finansieringen av institutter er avhengig av antall produserte studiepoeng, var det viktig at så mange som mulig sto. Og det er ikke økonomisk lurt for instituttet som underviser slike fag å spre de ned på flere institutter.

 

[weld77]

Min historikk var motsatt, OK fra grunnskolen, bra på gymnaset, riktig bra fra NTH, og perfekt score A i alle fag på MITs doktorgradsprogram. Der jobbet jeg nok mer enn 100 timer pr uke i snitt, med obligatoriske ukentlige innleveringer, mid-term og final exams i hvert fag, pluss at «class participation» var tellende. Da tenkte jeg at det kanskje var et bra sted å stoppe med disse utdanningsgreiene. Hadde vel litt flaks med å gjøre det bra nok på hvert trinn til å få slippe til på neste.

Man må finne sitt lodd i livet. En gang for ca 25 år siden så
Var jeg opptatt av å gjøre det så bra som mulig men det gikk over. Nå har jeg funnet mitt lodd i livet og gir mer
Faen. Har garantert ikke makset potensialet over livsløpet men ville neppe noen sinne blitt genial uansett så da får det heller være. Toget har uansett gått.

 

[weld77]

Problemet er jo at alle skal inn på et eller annet universitet. Da kan man ikke unngå å senke kravene for å ikke få krigsoverskrifter i avisene om høy strykprosent. Jeg underviste på et grunnemne med 4000 studenter fra så godt som alle studieprogrammene ved NTNU. Det hadde fort blitt 80% stryk hvis vi ikke justerte nivået. Vanskelig med personlig oppfølging av studentene da.

Nå tuller du fælt siden vi har blitt fortalt at slikt ikke har noe å si for vurderingene.

Alle vet jo at hva du sier er korrekt men ingen vil innrømme at standarden er senker til absolutt laveste nivå.

 

[otare]

Jeg må innrømme at vi lette med lys og lykte for å finne noe vi kunne gi poeng for ved sensur. Så i tillegg til at fagkravene var lavere var også sensuren snillere. Utdanningene, på alle nivåer, er utvannet.
Og så hadde vi 3 ukers frist på sensuren - uansett antall studenter. Sensurere 4000 besvarelser på 3. uker? Det er vel ikke noe problem? Sa administrasjonen.

 

[Asbjørn]

Mulig jeg har fortalt det før, men jeg husker fortsatt faget «Integer and Combinatorial Optimization» fra MIT med en viss hodepine. Professoren var en ung og lovende greker. På første forelesning dukket det opp langt fler studenter enn han hadde forventet, et trettitalls, så han måtte bytte fra seminarrom til et auditorie.

Læreboken var 750 tettskrevne sider med heavy matematikk, mye av det i theorem/proof-format. Professoren erklærte at «the class will be somewhat fast-paced» og gikk hen og underviste hele mursteinen på ett semester, to forelesninger pr uke. Vi satt til klokken ett og to på nettene for å forsøke å løse innleveringsoppgavene.

Til mid-term exam i oktober møtte det opp seks studenter, og på final exam i desember var vi fem. Jeg åpnet eksamensoppgaven og trodde jeg hadde gått feil, for oppgaven handlet da vitterlig om køteori i stedet for matematisk optimering.

Men nei, det var riktig, professoren hadde publisert en artikkel om en obskur matematisk sammenheng mellom fagfeltene et par år tidligere og gikk ut fra som en selvfølge at vi hadde lest den selv om den ikke var tilordnet som pensum i faget. Og om vi ikke hadde lest den måtte vi da være i stand til å skjønne den sammenhengen selv på en 50 minutters eksamen som en «learning experience». Jeg hadde ikke lest den.

Etter eksamen var det en av oss som spurte litt forsiktig, «Professor Bertsimas, what is your grading policy for this class?»

Han svarte «Very simple. Everyone that made it this far get an A, since the B’s and C’s left a long time ago.»

Han er der fortsatt, ser jeg. Publiserer fortsatt i fleng. Har også startet et halvt dusin firmaer innimellom.

Dimitris Bertsimas | MIT Sloan

Dimitris Bertsimas is the Associate Dean for Business Analytics at MIT Sloan

mitsloan.mit.edu

Dimitris Bertsimas

I am the current Associate Dean of Business Analytics, the Boeing Professor of Operations Research, and the faculty director of the Master of Business Analytics program at MIT, where I have been a faculty member since 1988.

www.dbertsim.mit.edu

https://www.crunchbase.com/person/dimitris-bertsimas

 

[Hønndjevelen]

Mulig jeg har fortalt det før, men jeg husker fortsatt faget «Integer and Combinatorial Optimization» med en viss hodepine. Professoren var en ung og lovende greker. På første forelesning dukket det opp langt fler studenter enn han hadde forventet, et trettitalls, så han måtte bytte fra seminarrom til et auditorie.

Læreboken var 750 tettskrevne sider med heavy matematikk, mye av det i theorem/proof-format. Professoren erklærte at «the class will be somewhat fast-paced» og gikk hen og underviste hele mursteinen på ett semester, to forelesninger pr uke. Vi satt til klokken ett og to på nettene for å forsøke å løse innleveringsoppgavene.

Til mid-term exam i oktober møtte det opp seks studenter, og på final exam i desember var vi fem. Jeg åpnet eksamensoppgaven og trodde jeg hadde gått feil, for oppgaven handlet da vitterlig om køteori i stedet for matematisk optimering.

Men nei, det var riktig, professoren hadde publisert en artikkel om en obskur matematisk sammenheng mellom fagfeltene et par år tidligere og gikk ut fra som en selvfølge at vi hadde lest den selv om den ikke var tilordnet som pensum i faget. Og om vi ikke hadde lest den måtte vi da være i stand til å skjønne den sammenhengen selv på en 50 minutters eksamen som en «learning experience». Jeg hadde ikke lest den.

Etter eksamen var det en av oss som spurte litt forsiktig, «Professor Bertsimas, what is your grading policy for this class?»

Han svarte «Very simple. Everyone that made it this far get an A, since the B’s and C’s left a long time ago.»

Han er der fortsatt, ser jeg. Publiserer fortsatt i fleng.

Dimitris Bertsimas | MIT Sloan

Dimitris Bertsimas is the Associate Dean for Business Analytics at MIT Sloan

mitsloan.mit.edu

Dimitris Bertsimas

I am the current Associate Dean of Business Analytics, the Boeing Professor of Operations Research, and the faculty director of the Master of Business Analytics program at MIT, where I have been a faculty member since 1988.

www.dbertsim.mit.edu

Omtrent som en venn av meg som gikk opp i filosofi.
Han lå an til en absolutt topp karakter og ble spurt om noe litt perifert i pensum.
Den boken hadde han bare lest resymeet av på baksiden av coveret.
Han ble spurt: Har kandidaten lest denne boken, og han måtte svare som sant var.
Allikevel han fikk en toppkarakter (Og dette skjedde i de tider da Hernes hadde utstedt ordre om at man skulle bruke tall og desimal karakterer)

 

[Asbjørn]

Omtrent som en venn av meg som gikk opp i filosofi.
Han lå an til en absolutt topp karakter og ble spurt om noe litt perifert i pensum.
Den boken hadde han bare lest resymeet av på baksiden av coveret.
Han ble spurt: Har kandidaten lest denne boken, og han måtte svare som sant var.
Allikevel han fikk en toppkarakter (Og dette skjedde i de tider da Hernes hadde utstedt ordre om at man skulle bruke tall og desimal karakterer)

Annen personlig anekdote: Før man slipper til på den egentlige doktorgraden ved MIT må man gjennomføre et visst kursprogram og oppnå en viss minimum gjennomsnittskarakter på det, skrive et begrenset stykke forskningsarbeid, presentere det muntlig for komitéen og deretter i samme sesjon bli muntlig krysseksaminert i innholdet av tre selvvalgte fag fra kursprogrammet. Det er en helt seriøs kvalitetskontroll på om man får slippe videre eller dumper ut av doktorgradsprogrammet der og da.

Kjære professor Steve Graves åpnet sin tur med å si «You have selected ‘Stochastic Processes’ as one of your topics. We know that you took the class, and we know that you got an A, so we know that you know what is in the book. But how would you address this question…» og så ville han fordundre meg at jeg skulle utlede innholdet i det videregående faget køteori som han meget vel visste at jeg ikke hadde tatt ennå, stående der oppe ved tavlen mens professortrioen trommet litt utålmodig på bordplaten med fingrene.

Han er der ennå, han også, ser jeg.

Stephen C. Graves | MIT Sloan

Stephen C. Graves is the Abraham J. Siegel Professor Post Tenure of Management at MIT Sloan

mitsloan.mit.edu

 

[weld77]

Annen personlig anekdote: Før man slipper til på den egentlige doktorgraden ved MIT må man gjennomføre et visst kursprogram og oppnå en viss minimum gjennomsnittskarakter på det, skrive et begrenset stykke forskningsarbeid, presentere det muntlig for komitéen og deretter i samme sesjon bli muntlig krysseksaminert i innholdet av tre selvvalgte fag fra kursprogrammet. Det er en helt seriøs kvalitetskontroll på om man får slippe videre eller dumper ut av doktorgradsprogrammet der og da.

Kjære professor Steve Graves åpnet sin tur med å si «You have selected ‘Stochastic Processes’ as one of your topics. We know that you took the class, and we know that you got an A, so we know that you know what is in the book. But how would you address this question…» og så ville han fordundre meg at jeg skulle utlede innholdet i det videregående faget køteori som han meget vel visste at jeg ikke hadde tatt ennå, stående der oppe ved tavlen mens professortrioen trommet litt utålmodig på bordplaten med fingrene.

Han er der ennå, han også, ser jeg.

Stephen C. Graves | MIT Sloan

Stephen C. Graves is the Abraham J. Siegel Professor Post Tenure of Management at MIT Sloan

mitsloan.mit.edu

Det er jo artig og jeg personlig har godt over snittet fascinasjon for denslags og all respekt for å ha gjennomført fremfor å være på den feriekoloni alle vet et Norsk universitet er om man er noenlunde riktig koblet i topplokket. Men gitt utgangspunktet og nåværende endestasjon så er det vel fortsatt er slags wasted talent?

 

[Asbjørn]

Tja, jeg hadde vel ikke tålmodighet nok til å bli i akademia stort lenger. Det var en merkbar reduksjon i arbeidsbelastning å gå fra MIT til McKinsey, men det var slett ikke dårligere betalt. Man forsøker å balansere diverse hensyn underveis. Det jeg holder på med nå får kanskje ses som et lite pensjonist-gig før jeg gir meg helt med sånt.

 

[weld77]

Tja, jeg hadde vel ikke tålmodighet nok til å bli i akademia stort lenger. Det var en merkbar reduksjon i arbeidsbelastning å gå fra MIT til McKinsey, men det var slett ikke dårligere betalt. Man forsøker å balansere diverse hensyn underveis. Det jeg holder på med nå får kanskje ses som et lite pensjonist-gig før jeg gir meg helt med sånt.

Men du ville jo tjent mye mer peng om du hadde drevet det til noe i sammenligning såpass slack som partner i et middelmådig konsulentselskap.

Det er ikke at jeg disser valgene dine, men du har jo hatt alle muligheter og lønnsmessig valgt på la oss si nedre hylle av tilgjengelige alternativer. Det er på ingen måte noe galt i det siden livet består av langt mer enn penger i lønningsposen men jeg skjønner ikke helt glorifiseringen av potensialet og innsatsen lagt ned gitt endestasjonen.

 

[Asbjørn]

Det er ikke så aller verst betalt å være SVP i et større børsnotert konsern heller. Høyere enn det må man håndtere mye dritt med stakeholder management, media, aksjonærer, analytikere og greier. Nå har jeg dukket et par nivåer ned derfra og gjør noe jeg synes er faglig interessant. Grunnen til at jeg ikke fortsatte på partner-sporet i McK var forøvrig at mine klienter stort sett var bilindustri, familien ville bo i Norge, og det er grenser for hvor mange bonuspoeng man ønsker seg. Så jeg kastet kortene som Associate Principal og gikk til industrien i stedet.

Vet ikke om jeg glorifiserer noe potensiale, men jeg tenker de personlige anekdotene er litt apropos i en diskusjon om norsk utdanningssystem. MIT er ikke veldig norsk, og kanskje en illustrativ kontrast til NTNU og lignende institusjoner.

 

[Hønndjevelen]

All diskusjon om at norske ledere må ha internasjonale lønninger?
Har inntrykk av at for en del dyktige norske ledere så er prisen for en internasjonal lønn i et annet land litt for dyrt.
Og hvor mange av våre heimeavla ledere, som er godt betalt her, er attraktive i utlandet?

 

[Asbjørn]

Har inntrykk av at for en del dyktige norske ledere så er prisen for en internasjonal lønn i et annet land litt for dyrt.

Det er der jeg er. Heller jobbe 50-timers uker og ha litt tid til hobbyer enn å jobbe 80-timers uker med tredobbel lønn og ikke orke noe annet. Hvor dyktig jeg er som leder får de ansatte svare på (og de setter karakter på meg hver uke), og hvor attraktiv jeg eventuelt er utenlands vet jeg ikke (men Amazon gjorde iherdige forsøk på å headhunte meg for noen år siden). Det er vel et par år siden jeg sist ble spurt om jeg var interessert i en utenlandsjobb, da i Sveits. Det var jeg ikke.

 

[I_L]

Det er ikke at jeg disser valgene dine, men du har jo hatt alle muligheter og lønnsmessig valgt på la oss si nedre hylle av tilgjengelige alternativer.

Det er vel en relativt etablert sannhet at det å ta doktorgrad er omtrent den dårligste økonomiske investeringen du kan gjøre, i hvert fall i Norge. Og de fleste jeg kjenner som har én er da også typiske nerder og alt annet enn ledertyper eller "Chads". Som regel folk med smalt fokus og som er ubekvemme med både konfrontasjoner og oppmerksomhet, omtrent som meg selv. Jeg trenger Xanor for å være i stand til å snakke foran noe særlig mer enn ti mennesker, så mitt lederpotensiale er ikke en gang tilnærmet null. Det er null. Men jeg har aldri fått mer skryt for en presentasjon enn den gangen jeg styrta tre småflasker Jägermeister på dass ti minutter før jeg skulle på podiet under en internasjonal konferanse. Det var nok MIT-folk der også.

 

[Tweedjakke]

Det er vel en relativt etablert sannhet at det å ta doktorgrad er omtrent den dårligste økonomiske investeringen du kan gjøre, i hvert fall i Norge.

Det varierer kanskje litt frå fag til fag og bransje til bransje, men eg trur du har rett. I UH-sektoren er det stort sett ein inngangsbillett, men det er heller ikkje dit ein går om ein aspirerer til opptak i lønsadelen.

Det er nok ikkje fullstendig idiotisk investering om ein gjer det rett etter master: kjem seg gjennom på tre år og for all del unngår å strekkja stipendperioden (typisk barnefødslar og/eller sjukdom). Eg trur lønsnivået for stipendiatar i Noreg er ganske generøst, isolert sett.

 

[Harry Stoteles]

I prinsippet skal lønnsnivået for en stipendiat tilsvare lønna en ville fått i en jobb med tilsvarende utdanningskrav uten erfaring. Så stipendiater i «damefagene» - omsorg, oppdragelse, estetikk etc - får middels dårlig betalt, helt dårlig er det jo ikke, og «mannefagene» - ingeniør, medisin, jurist osv - får godt eller veldig godt betalt. Det gir ikke særlig mye mening, spør du meg. En kunne jo lønna alle likt og på den måten forbeholdt akademia for de som syntes det var verdt det. Men sånn er det visst bare.

 

[Hønndjevelen]

I prinsippet skal lønnsnivået for en stipendiat tilsvare lønna en ville fått i en jobb med tilsvarende utdanningskrav uten erfaring. Så stipendiater i «damefagene» - omsorg, oppdragelse, estetikk etc - får middels dårlig betalt, helt dårlig er det jo ikke, og «mannefagene» - ingeniør, medisin, jurist osv - får godt eller veldig godt betalt. Det gir ikke særlig mye mening, spør du meg. En kunne jo lønna alle likt og på den måten forbeholdt akademia for de som syntes det var verdt det. Men sånn er det visst bare.

"Mannefag"?
7 av 10 jus og medisin studenter er kvinner

 

[Harry Stoteles]

Ja, nå så. Men privilegiene som følger med stillingene ble etablert for lenge siden, og akademia bukker for privilegiene selv om de ikke trenger det.

 

[Aurora]

Det har vel vært en betydelig overvekt av kvinner på medisin i en god del år nå...

 

[I_L]