Kan tenke meg visse årsaker, men uten sikker kunnskap om dette spesielle tilfellet tror jeg at jeg avventer før jeg sier noe høyt.
Et problem er jo selvsagt at akkurat de foreldrene som burde ha vært tilstede på slike møter er de samme som av ymse årsaker ikke kommer!
Min tanke og mine erfaringer tilsier at mindretallet tilhører den uthevede gruppen.
Jeg synes du er en fornuftig og reflektert kar, Spiralis. MANGE gode poeng i ditt resonnement her over.Da var vel spørsmålet til meg da Totte?
Enig med Proffen om hva som nok er den tallmessig minste gruppen.
Å fordele skyld kvantitativt kan jeg ikke gjøre som annet enn synsing. For å si det en smule fleipete så brøt jeg med generasjoners kall til læreryrket. Noen måtte til slutt lære av forfedrenes feilgrep!
La oss ta "the usual suspects" dvs innvandrere med fremmedkulturell bakgrunn. Her skiller det antakelig mye ut i fra hvor i landet man ser. Der man har skoler med 97% slike elever har man nok helt andre problemer enn i skoler der disse er en eksotisk minioritet. Mindre samfunn der folk ikke blir "borte i mengden" vil nok problemene også være mindre. Som jeg skrev lenger opp er det ikke slik enkelte angsbiterske tror at muslimske foreldre oppfordrer sine barn til å oppføre seg som pøbel på skolen! Heller det motsatte. Så kontakten mellom hjem og skole er meget vesentlig og det er viktig at denne kontakten opprettes så snart man identifiserer problemer og før de blir store og vanskelig håndterbare. Men alt for store deler av "det norske" samfunnet lider av berøringsangst og håper problemene vil gå over av seg selv, det gjør de selvsagt ikke. Så her er det vårt eget skolevesen som svikter disse elevene. Hvis barn "overlates til seg selv" uten korreksjoner fra andre vil vi få et "dog eat dog" system. Ref William Goldings "Lord of the Flies"! Jeg tror derfor denne gruppens størrelse beror veldig mye på hvor i landet vi er.
Så har vi de som har forledre med begrensede muligheter. Har du foreldre som har rusproblemer eller som rett og slett er "korte" har du med en gang et handicap. Om du blir utagerende ugangskråke eller stille "snill gutt" som skårer lavt på karakterskalen kommer antakelig mye an på tilfeldigheter. Denne gruppen er ikke så stor, og disse barne burde det være mulig å oppdage og gjøre noe for, men igjen utviser skolene alt for ofte en tragisk berøringsangst. Man vet ikke/tør ikke ta opp problemet med de som kunne gjort noe med det. Uansett en tallmessig liten gruppe.
Den tallmessig største gruppen er nok de som har foreldre som enten tror de er for travelt opptatt til å engasjere seg i barnas oppvekst/ skolegang, eller som er i gruppen som er "eksperter" på Norsk Skole og som misliker lærere, er misunnelige på "sommerferien" ( avspasering ) deres eller selv hadde en traumatisk skolegang, og som ikke legger bånd på seg når de urbroderer dette. Barna hører hjemme at lærere er idioter som ikke kan/vet noen ting, at skole er bortkastet tid. "Da jeg var ung var det ut i sjarken hver morgen, det var der jeg lærte noe etc etc". Ungene arver mange slike holdninger hjemmefra og det bidrar slett ikke til en enklere skoledag for dem. Dette er foreldre som konskvent ikke stiller på skolemøter!
Jeg er ingen ekspert, men ut fra egne opplevelser så tror jeg faktisk der en smule hold i dette.
Ja det er ikke så mange kilometer fra Malmø til Oslo som folk liker å tro.
Det som gjør meg betenkt, er det som skrives om mangelen på respekt....Ja det er ikke så mange kilometer fra Malmø til Oslo som folk liker å tro.
Man kan jo bare spekulere i hva kostholdet i Tigerstaden består i, alternativt hva de røyker......
Eller kanskje vi skal senke antallet prøver i skolen? Alle måles og måles og måles til enhver tid.
Skoleverket og byråkratiet, samt foreldre, er gjennomsyret av god råte. Samfunnet kan lite gjøre; de det gjelder er jo samfunn som bare det.
Ja, selvsagt, at jeg ikke tenkte på det..... Vi kan jo passe på å gjøre skolen frivillig i samme slengen.....
Ros er selvsagt både nødvendig og ønskelig - men det må da først være noe å rose, eller hur? Det bør jo være prestasjoner og konkrete ting å rose for. Eller skal man rose bare for å rose - så er det gjort, lissom? Da vil jo rosen miste all mening. På den andre siden er realitetsorientering imho i stadig større grad nødvendig overfor barn og foreldre. Det må da være både tillatt og ønskelig at der omtales det som ikke holder mål, hva gjelder prestasjoner, innsats, holdninger, ferdigheter og kompetanse. Noe annet er jo strutsepolitikk!
Den "eneste" formildende omstendigheten i så henseende må i så fall være at der i større grad legges til rette for virkelig å gjøre det mulig å bruke resultatene av målingene til noe mer matnyttig. Slik det er i dag, gjennomføres mange målinger, uten at der er satt av tid og ressurser til kvalitativ bearbeiding av resultatene. Jeg skulle mer enn gjerne hatt tid til å finne ut hvordan jeg kan tilrettelegge undervisningen enda bedre for elevene, men tiden er ikke tilstede - den brukes på et utall av andre, viktige oppgaver. Så da blir resultatene fort bare liggende i en bunke i en skuff.....
Jausann. Å senke testingsnivået fra all time high og kanskje tilbake til hvordan det var for 10-20 år siden før testingshysteriet tok overhånd er å legge lista så altfor lavt.
Med andre ord så er ressursene brukt av skoleverket og elevene på disse stadige testene energi som med fordel kunne vært brukt andre steder. Et testregime har kostnader og disse kostnadene må rettferdiggjøres. Så istedenfor å klage på at elevene reagerer negativt på stresset, noe som er svært menneskelig, så burde du kjempe for rettferdiggjøring av kostnadene.
Og hvor mener du råten kommer fra?
Testing for testingens skyld, eller for at "makten" i Tigerstaden skal ha noen tall&"fakta" å lene seg på - det er jeg med på er bortkastet.
Hadde det bare vært én prøve, deph.
Indre motivasjon? Don`t go there.....
Ja for jeg har jo aldri gått på skole, studert eller tatt en prøve i noe som helst. Av og til lurer jeg litt.
.....Hadde det bare vært en prøve.....
...).
