Artikkel i Morgenbladet, 11 . november 2011
TERRORISTENS RELIGIONSPROSJEKT
22. juli-terroren og høyreradikale grupper på rask fremmarsj
krever større oppmerksomhet rundt bruk og misbruk av begrepet
paganisme.
Av Jone Salomonsen
Ulike paganister: Det er et dilemma å bruke mye tid på å analysere den
teksten som følger Breiviks misgjerning. Men fordi han ikke står
alene, er det viktig å foreta en større sortering av begrepene hans,
skriver Jone Salomonsen. Det er langt mellom Breiviks politiske
paganisme og bruk av malteserkorset og den venstreorienterte,
nyreligiøse paganismen.
Ifølge sitt eget manifest ble Anders Behring Breivik terrorist fordi
han både er kristen og paganist. Han kaller sin kristendom kulturell
av den middelalderske, imperiebyggende typen, og identifiserer seg som
odinist fordi han er etnisk norsk og Odin var en norrøn gud. Som
europeer og federalist er Breivik kristen, som nordmann og nasjonalist
er han paganist.
Breivik er lei av den «feminine» kristendomsvarianten som vender det
andre kinnet til og lar Europa forfalle for kulturmarxisme,
statsfeminisme, masseinnvandring og islam. Han har heller intet til
overs for vår tids «naturpaganisme» der new-agere mediterer med trær
for fred. Men hvorfor er svaret likevel en kombinasjon av kristendom
og paganisme?
Det er et dilemma å bruke mye tid på å analysere den teksten som
følger Breiviks misgjerning. Men fordi han ikke står alene, er det
viktig å foreta en større sortering av begrepene hans. Misbruket av
kristendommen synes klar, og hans politiske teologi er omvendt
proporsjonal med den inkluderende formen for folkekirke som kom til
syne i rosetoget og i ritualene i og rundt domkirken i Oslo etter 22.
juli. Jeg skal derfor legge mest vekt på misbruket av ordet paganisme.
Breivik kaller seg kulturelt kristen og etnisk paganist, men er verken
religiøs eller troende. Begrepet «paganist» har de siste femti årene
vokst frem som betegnelse for det å ta tilbake forestilte folkelige
religionsformer forut for det kristne vesten. Politisk har prosjektet
grovt regnet to hovedretninger. Vi har det vi kunne kalle en
venstre-radikal, demokratisk og multikulturell gudinne/gud-bevegelse,
der feminismen og ideen om naturreligion og økobalanse står sentralt.
Teologiens klassiske gudsproblematikk avvises og i stedet søkes
personlig og spirituell vekst, nye artistiske former for
ritualisering, et nytt naturbegrep, og nye former for fellesskap. På
motsatt side finner vi den høyre-radikale paganismen, med sin
hierarkiske og tradisjonalistiske mytologiske kult der krigsemblemer
som Odin og Tor tas tilbake for å styrke nasjonalistiske bånd, sortere
venn fra fiende og forsvare maskulin ære.
Den første varianten paganisme er nyreligiøs og dialogisk og ligner
urfolks søken etter ny-gammel spiritualitet i dag, slik tilfellet er i
deler av vår egen samiske befolkning. Den andre varianten er
nypolitisk og reaktiv og rekonstruerer førkristne tradisjoner for å
bygge tapt selvfølelse og alternativ makt i det moderne. Den er
organisert på grunnlag av blodsbånd, etnisk tilhørighet eller rituell
innvielse, og er i ferd med å annekteres av høyreradikale og
fascistiske grupper på rask fremmarsj i Europa og USA.
De høyreradikale bevegelsene som Breivik identifiserer seg med er ikke
opptatt av religion som tro, men av religion som sosialt bindemiddel
og strategisk maktmiddel, særlig av makten til å forhindre kulturelt
forfall, snikislamisering og muligheten for at «rasen dør ut». For
dette større formålet kombineres kristendom og paganisme, og det
likearmede, blodrøde Malteserkorset (med eller uten sirkel) er valgt
som symbol. Dette historiske krysstegnet, som manifestet hans åpner
med, er ifølge Breivik et mer samlende symbol enn den norrøne
torshammeren. Han skryter av å ha overbevist sine odinistiske venner i
Skandinavia om betydningen av dette strategiske grepet. Torshammeren
Mjolne er nemlig for lokal, for nord-europeisk, til å kunne samle
nasjonalister også på Balkan og i Italia til et felles, militært mål,
og må derfor vike for korset. Hva skal vel en italiensk nasjonalist
med en barbarisk hammer fra nord, når han selv eier en mektig katolsk
kirke som har lang erfaring i å forsvare Europas grenser? Ja, hva kan
vel Tor stille opp med mot Kristus når det gjelder å samle Europa og
konsolidere makt?
Breivik, som er opptatt av historie og logikk, er logisk nok mest
kristen. Samtidig døper han maskingeværet sitt Mjolne, og iscenesetter
seg selv som guden Tor idet han skaper Ragnarokk på Utøya.
Breivik beskriver seg som kriger for vestlig kulturarv. Han kjemper
mot en subversiv islamsk invasjonsbølge som ifølge hans egne kalkyler
vil kunne utrydde etnisk kristne europeere i løpet av tre
generasjoner. Men Breivik kjemper også på en annen front: den hvite
folkebestanden går totalt sett tilbake på grunn av for få
barnefødsler. Hvite feminister er med andre ord en integrert del av
det problemet han vil løse; de bruker pillen, tar abort og nekter å
føde mer enn 1,6 barn og truer menns posisjon på arbeidsmarkedet og i
familien.
For å fremmane visjonen om et ideelt, sunt samfunn og en dertil egnet
redningsdåd hengir Breivik seg til religiøs symbolikk. Her finner han
også svaret på hvem som brutalt må lukes ut for at visjonen skal bli
virkelighet. Å omsette utopisk visjon til realitet kan med andre ord
få forferdelige konsekvenser for reelt eksisterende kvinner, for
«feminine» og kulturåpne menn, og for etniske «andre» som sokner til
uønsket kultur og religion.
Hvori består så kortslutningen? I visjonen som manes frem og de
religiøse symbolene som brukes for å representere den, eller i
handlingen?
Spørsmålet er feil stilt. Kortslutningen ligger i selve forestillingen
om at politikk betyr å virkeliggjøre egen visjon, at samfunn skapes
ved å projisere egne ideer ut i universet og sørge for at de
manifesteres, om så med sverdets makt. Tenkemåten er elitistisk og
manipulerende, og i verste fall voldelig. Dens virkelige alternativ er
verken kristendom, paganisme eller noe annet religionsalternativ, men
demokratiet. Det moderne demokratiet bygger ikke på ideell klarhet
eller fascistisk clairvoyance, men på to skritt frem og ett tilbake
gjennom forhandling, kompromiss og endeløse samtaler i åpne
forsamlinger av helt alminnelige, feilbarlige mennesker.
Demokratiets visjoner må tåle test, kritikk og utvikling. De åpenbares
ikke for en elite, eller for krigere, for så å bli realisert.
Det ikke-demokratiske Europa har en lang historie med hensyn til å
prøve å omsette elitens visjon til virkelighet, eller motsatt, å kaste
djevelen på dør og rydde opp i eget hus, slik at himmelens rike kan
manifesteres på jord. I så måte står Breivik i en solid tradisjon,
ikke minst i sin urovekkende visjon om å gjenopplive det romerske
imperiets hedendom og ditto kristendom, forene dem i ny sterk allianse
for deretter å nedkjempe islam.
Det norske «hedning» svarer til det latinske «pagani». Det betydde
bokstavelig «de som bor på landet» og hadde opprinnelig intet med tro
å gjøre. I romersk dagligtale svarte termen til bønder, fattigfolk og
slaver, til dem som ikke tilhørte den offisielle religionen/kulten
fordi de ikke hadde forfedre som ble husket rituelt og derfor ikke var
fullverdige personer. Da kristendommen ble statens religion sent på
300-tallet ble «pagani» en sekkebetegnelse for alle ikke-kristne
(bortsett fra jøder). I tillegg til fortsatt å betegne den uvitende
allmuen, kom «pagan» også til å inkludere sivile personer av høy byrd
som ennå ikke var døpt og vervet til kirkens korstog mot djevelen.
I senmiddelalder og renessanse vokste djevellæren til en fullt
utviklet demonologi. Da fikk paganismen ennå en ny betydning og ble
knyttet til hekseri. Djevelen ble antatt å drive subversiv krigføring
mot kirken gjennom heksene, og inkvisisjonen tok opp kampen mot dem.
En overveldende majoritet av de som ble anklaget for hekseri var
kvinner. De ble sett på som djevelens særlige døråpner inn i
samfunnet. «Pagan» var med andre ord en ustabil term som fikk mening
alt ettersom grenser trengte støtte for å bestå og den mindreverdige
Andre skulle defineres.
Heksetroen som sådan vokste frem i et historisk samfunn der man mente
det foregikk en skjult krig på liv og død, mellom Gud og Djevel,
hvilket igjen forplantet seg til alt menneskelig. Krigens parter måtte
tolkes frem av særlig lesekyndige og sensitive prester og jurister med
sans for faenskap og med vilje til å rydde opp. Ifølge Breiviks
manifest lever vi i en tilsvarende historisk situasjon i dag, med dypt
kulturelt forfall og pågående borgerkrig mellom godt og ondt. Det
godes hovedfiende er islam. «Kulturmarxister» og feminister er dens
allierte og derfor samfunnets virkelige femtekolonister. Krigen
foregår i det skjulte og er derfor okkult kunnskap for de få. Bare en
magiker av yppersteprestklasse kan avsløre den og stanse ødeleggelsen.
For å få frem «alvoret» i situasjonen iscenesetter Breivik
bombeattentatet i Oslo og massakren på Utøya 22. juli både som
terrorhandling og kvasi-religiøs offerhandling.
Intensjonen i den politiske terrorhandlingen var å skape
unntaksstillstand i riket gjennom kaos og frykt, noe Breivik antok
ville skje dersom han klarte å lamme den kulturmarxistiske
regjeringens styringsevne og vanlige folks reaksjonsevne ved å gjøre
det utenkelige, nemlig å drepe sosialdemokratiske fotfolk og
fotfolkets barn i stort monn. Unntakstilstandens større formål var å
vekke slumrende høyre-radikale nasjonalister og innlede til
revolusjonsfremstøtet for et nytt, konsolidert Europa.
Intensjonen i det magiske offeret, som var innbakt i terrorhandlingen,
var å forløse en enorm mengde energi gjennom overveldende
blodsutgytelse, og samtidig knytte denne energien sammen med et symbol
og gi den retning. Symbolet for handlingen er som nevnt det røde
Malteserkorset, som gir allusjoner til et kristent korstogsemblem, men
også til paganistisk elementsymbolikk. Retningen eller viljesuttrykket
er manifestet selv, som også er symbolets tolkning og utlegning.
Tekster av ymse slag (for eksempel Fjordmanns) som forklarer og
analyserer verden og tingenes tilstand, kanoniseres ved at de
inkluderes, og stilles dernest sammen med den selv-proklamerte
martyren Breiviks egne forkynnende og instruerende tekster om hvordan
enhver kan fortsette hans påbegynte ugjerning. Manifestet har et
omfang på rundt 1500 sider, omtrent på størrelse med bibelen.
Uten manifestet ville massakrene bare vært grusomme og moralsk
avskyelige. Med manifestet spinnes vi, dersom vi leser, inn i
tekstfeltet til en skjult kosmisk krig vi ikke visste pågikk, og som
søker å presse seg innpå oss med historisk retorikk og legitimerende
analyse i den hensikt å verve nye krigere.
På nettsidene til fascistiske og nynasjonalistiske bevegelser finner
vi det samme retoriske maskulinitetsidealet, den samme antimodernismen
og magiske leken med krig og kosmos som hos Breivik. Her debatteres
også hvorvidt visjoner og handlingsplattformer bør veve sammen
materiale fra kristendom og paganisme, eller bare fra paganismen,
fortrinnsvis av den odinistiske typen.
Det høyre-radikale tidsskriftet Telos tar for eksempel til orde for at
kristendommens «ånd» må inkorporeres med paganismens «ånd» som
europeisk kulturarv (etter ideal av Karl den Store) for å få fart på
radikal europeisk nasjonalisme. Den franske høyre-filosofen Alain de
Benoist avskriver derimot kristendommen helt, og tar i boken On Being
a Pagan til orde for å gjenopplive paganismen som overordnet
samfunnsprinsipp, etter mønster av det imperiale Rom. Verdier som
tradisjon, verdighet og ære vil da bli overordnet, samtidig som en
pluralitet av uskyldige lokale, kulturelle og religiøse ytringer vil
kunne tillates. Dette prinsippet er ikke multikulturelt, men heter
mangfold under enhet. Under et slikt banner kan et nytt europeisk
imperium av føderale stater skapes, mener de Benoist.
Når Breiviks krigserklæring ikke umiddelbart følges opp av likesinnede
grupper skyldes det ikke ideologisk uenighet, men at Breivik etter
sigende handlet uten norrøn ære og drepte ubevæpnet ungdom av egen
rase. Å likvidere barn ansikt til ansikt er uttrykk for manglende
pagan medmenneskelighet, og ikke støtteverdig (ennå), som vi kan lese
på nettstedet til høyre-anarkisten Oskorei. Breiviks massakre er
hyper-politisk og uten bakkekontakt, og derfor kontra-produktiv for
selve saken. Men handlingen avvises ikke som moralsk forkastelig,
kriminell eller i strid med grunnleggende høyreradikale normer, bare
som usmakelig og æresløs. Andre enkeltpersoner med klart fascistiske
sympatier har lagt ut videoer på Youtube der Breiviks udåd forklares
og forsvares med oppfordring til seeren om å gjøre det samme.
Det er som nevnt vesentlig forskjell på politiske høyre-paganister og
nyreligiøse venstre-paganister. Én av fiendene til Breivik, listet opp
i bibliografien i manifestet hans, er forfatteren Starhawk. Hun er
jødisk feminist og ikke-voldsaktivist i Global Justice-bevegelsen og
den pågående «Okkuper»-aksjonismen i USA. Siden 1979 har hun vært
ledende i en venstre-radikal paganistisk Wicca-tradisjon. Den bygger
sin spirituelle praksis på erfaringen av at jorden, den vi går på, er
et levende vesen, en hellig organisme, som må behandles som subjekt.
Makt er noe alle mennesker besitter i kraft av iboende verdighet, født
av jorden. I det romerske imperium ville Starhawks Earth Religion vært
typisk for en mindreverdig, stakkars paganist uten egne forfedre av
guddommelig-kosmisk avstamning, og derfor uten rett til religion og
kult, prisgitt å måtte ofre til de underjordiske i det grønne. Hennes
hellighetsbegrep er derfor ingen rekonstruksjon av gammel, romersk
paganisme, men helt nytt, og medfører samtidig dekonstruksjon av
dualismen gud-djevel. I tillegg er Starhawk, i likhet med Noam
Chomsky, en av lederne for den prefigurative anarkismen. Sosiale
endringer tenkes primært skapt gjennom de formene som brukes for å
organisere dem frem. Dersom målet er mer direkte demokrati, større
toleranse for forskjell, bedre forvaltning av naturressursene, mindre
økonomisk grådighet, så må det politiske arbeidet foregripe målet i
selve måten det organiserer seg på.
Det kunne ikke vært større forskjell mellom verdier, midler og mål enn
det er mellom Anders Behring Breivik og Starhawk. Det faktum at begge
relaterer seg til betegnelsen pagan sier like mye og like lite som at
medlemmer av Ku Klux Clan og Martin Luther King Jr. begge kalte seg
kristne. Situasjonen krever med andre ord helt nye og kritiske
lesninger av termer som hittil har vært stabile, men som ikke lenger
er det.
Jone Salomonsen er professor ved Teologisk fakultet, Universitetet i
Oslo.
