Jeg er i utgangspunktet helt uenig, men det kommer vel bare an på det faktum at vi tydeligvis legger ulike ting i hva et bra bilde er. Et bra bilde for meg vil ikke si uten rom for forbedring ved etterbehandling, men greit nok til at bildet fanger en viss sjel og ser innbydende ut.
Jeg regner også med at du innser at bildene jeg la ut er tilfeldige bilder, valgt ut av de omlag 3000 dagligdagse bildene vi tok i 2010, som tilfeldigvis hadde nokså tydelig bokeh. Dersom bildet skulle brukes aktivt til et formål som f.eks rammes inn på veggen eller publiseres til noe bruk utover å være et av tusenvis av private bilder i bildehaugen så ville det selvfølgelig også bli etterbehandlet. Jeg har derfor ingen problemer med å forstå at etterbehandling løfter bildet fra bra til virkelig bra, og jeg ser nødvendigheten til spesiell bruk. Men jeg personlig gidder ikke å drive med det når det er snakk om hundrevis av bilder fra gang til gang jeg tømmer bildebrikken på kameraet.
Hehe - det er jo ikke noe galt med bildene dine. En riktig søt junior - som jeg ble litt nysgjerrig på. En kjapp runde i Photoshop avslørte at kameraet ikke hadde dratt nivåkurvene for rødt, grønt og blått helt ut - og at det faktisk var mulig å få en skarp refleks i pupillene - altså var ikke bildet feilfokusert. Jeg snakker om "bra" rent informasjonsteknisk her. Informasjonen ligger der, men kommer ikke alltid frem på bildet.
Dette er ikke noe problem for dem som er klar over dette problemet med digitale kameraer, og som VELGER å bruke bildene slik kameraet leverer dem fra seg. Problemet oppstår først når folk tror at det er noe galt med fotoutstyret deres. At de har kjøpt alt for billige greier. At objektivene - f.eks. det foraktelige kit-objektivet - ikke holder mål. At de må kjøpe noe som er enda dyrere, for å få bilder på nivå med det de har vært vant til fra den analoge tiden. Det er da vi har en viss grunn til føle oss ført bak lyset som fotografer og som forbrukere.
Jeg legger meg ikke oppi hva folk bruker pengene sine på, derfor har jeg ingen mening om for mange kjøper slr. Jeg er bare glad for at kameraprodusentene har funnet noe å tjene penger på, for det så spøkje ut en stund. Nikon har snudd skuten 180 grader siden nittitallet, da Canon tok over alt.
Siden det er slik at selv bare en svært liten andel av de som behersker fotografering teknisk tar virkelig interessante bilder, så blir det meningsløst å ha en minste standard for kunnskaper for å eie et slr. Selv de med de kunnskapene tar stort sett uinteressante bilder, og jeg har møtt talenter med kompaktkamera som tar mye bedre.
Selv er jeg veldig gammeldags. Om jeg tar interessante bilder har jeg ingen formening om, og anser meg selv for å være en middelmådig kunstner. Men teknikken kan jeg, og noen ganger stiller jeg høyere krav enn det de digitale verktøyene jeg har råd til kan levere. Da er det kun en ting å gjøre, og det er å ty til analogt mellomformat. Her er mitt foretrukne kamera i mange år.
Det er Tessar-versjonen til $202,50 jeg har. Med solblender holder det fortsatt stand mot det beste av småbilde-digitalfoto (småbilde = 35mm = DX/crop og fullformat), men du må kunne bruke det. Betyr det at jeg behersker et slik kamera godt at jeg kvalifiserer til å ha slr, eller er det kvaliteten på bildene mine som avgjør det? Nei, det er lommeboken og ønskene mine.
Kanskje man bare skullle fortsette å fotografere på film? I dag får man jo kjøpt brukte kameraer og objektiver for en slikk og ingenting. Toppkameraer som Nikon F4 og F5 går bokstavelig talt for småpenger på ebay. For prisen av en entry-level DSLR laget i plasikk kan man kjøpe en udødelig klassiker som Leica M3 eller en brukt Nikon F6, kanskje verdens beste speilreflekskamera. Profesjonell Nikkor-optikk med manuell fokus kan likeledes kjøpes for en billig penge. Så kan man skanne de beste bildene med en oppløsning som matcher de beste DSLR-kameraene.
Jeg er som analog-entusiast dessverre ikke enig i at analog småbildefilm er bedre enn digitalt småbilde. Til det er resultatene fra sensorene faktisk blitt så reine at de overgår analogt i praktisk oppløsning for de aller fleste. Jeg er dypt imponert over hva digitale speilrefleks er i stand til. For å overgå digitale formater må vi nok opp en størrelse til 645 eller 6x6.. Sorthvitt gjør seg best på analog print, fra analog film.
Min erfaring med digital Pentax begrenser seg til K100, og jeg husker at resultatene rett fra kamera var ekstremt nøytrale. Nesten så nøytrale at de var grå, også på jpg. De trengte litt ekstra arbeid for å sitte skikkelig, men så satt de bra til slutt. Fin fastoptikk i bøtter og spann til fornuftige priser har alltid vært kjekt for pentaxianerne.
Det er ingen problemer med å bruke gammel optikk på digital speilrefleks. Det er en av grunnene til at Klovn Rockwell er så begeistret for D40. Den funker så bra med den eldste F-optikken. Selv bruker jeg Nikkor fra 1974 og 1978 på Canon-hus. Førstnevnte er en 105/2,5 (Gauss-type) ombygd til AI-S, den andre en 50/2. Ingen av dem sliter med reflekser fra sensoren. Det eneste er at sensorer er mer følsomme for kromatisk feilbrytning, noe som har oppstått på 105/2,5. Jeg synes ikke det er noe stort problem.
Jeg har aldri funnet et objektiv med like vakker bokeh som gamle, gode Nikkor 105/2,5 (Gauss). Da må jeg nok leve med et gammelt manuelt objektiv til den jobben. Og jobben gjør den, bare se her. Liten dybdeskarphet er bortkastet uten krem i bokeh-en i tillegg.
Nå er ikke jeg spesielt interresert i fotografering, og jeg er definitivt ingen fotograf. Utstyret mitt er heller ikke mer enn middels minus med et gammetl Canon EOS 400D.
Jeg gidder ikke å etterbehandle etterpå heller, så jeg prøver heller å ta bra bilder med en gang.
Uansett, så har jeg en Canon 50mm F1.4 fastlinse som jeg synes har veldig bra bokeh. Kan dette være noe som kan tilfredsstille dine krav?
Ja, Canon 50 mm f/1,4 tilfredsstiller mine krav. Nå er det nesten ingen objektiver som har den samme bokeh-kvaliteten som Nikkor 105/2,5 så det er klart at standarden settes høyt. Hasselblad CZ 80/2,8 har kanskje finere bokeh? Uansett så må jo krav tilpasses lommebok og praktisk verdi, og den femtien til Canon er nydelig på mange områder. Den står høyt på min shortlist.
Nikons konsumenthus han ikke måle lys med AI og AI-S, men i motsetning til endel andre modeller så er det ingen fare forbundet med å koble F-fatning (pre AI) på en D40. Hva pokker skal man med lysmåler når det skal tas bilder som krever ro og tid? Det er jo ikke action man velger et 50 år gammelt objektiv til.
På Canon får jeg lysmåling på nedblending med gammel Nikkor og adapter. Det fungerer helt fint med nevnte 105. Den brukes nesten utelukkende på store blendere uansett. Når jeg bruker 50 er det ikke fullt så optimalt. Elektronisk fokushjelp slutter nemlig å fungere under en viss lysmengde, stort sett mindre enn f/5,6 på dagtid.
Det selges alt for mange speilreflekskamera, og mest skremmende av alt er det faktum at mange av dem som kjøper speilreflekskamera tror at de gjør et godt kjøp, den gang ei da de kunne gjort et veldig mye bedre kamerakjøp dersom de hadde litt bedre kunnskap om foto og i lys av denne kunnskapen evnet å se sine egne behov bedre.
På ingen måte. Folk kjøper speilrefleks fordi de vil ha et dedikert instrument for fotografering. WYSIWYG og utskiftbare objektiver er fordeler. Du MÅ ikke kjøpe mange objektiver; dagens zoom objektiver dekker manges behov.
Personlig skal jeg kjøpe meg et slikt dersom jeg får råd (noen gang) Koster bare Kr. 90.500,- . Kr 102.500,- med standardobjektiv.
Å skrelle bort alt uvedkommende og tvinge seg til å fotografere utelukkende med et kamera og ett fastobjektiv, i svart-hvitt, på film, så mye som mulig i ett år, for å utvikle seg som fotograf. Kameraet trenger vel strengt tatt ikke være en Leica, men må være et enkelt manuelt kamera. (Og når man først skal begrense seg til bare ett kamera og objektiv er det jo greit at det er det beste)
Pentax digitale 645 er et glimrende alternativ for de som er på budsjett. Det er et enormt utvalg av både manuell optikk og med autofokus. Jeg er ikke sikker på når de kom med den fatningen, men det må vel være nærmere 40 enn 30 år siden. Mange har ventet i lange tider på denne lanseringen, som har blitt utsatt et utall ganger. Pentax har mange svorne mellomformatbrukere. Selv er jeg veldig svak for 67. Gamle manuelle 645 var vel det billigste seriøse mellomformatsystemet med utskiftbar optikk i sin tid, men stod ikke tilbake for noe optisk. Kanskje 67 ikke målte optimalt mtp MTF i forhold til Mamiyas RB og RZ, men for et uendelig mye mer hendig format. Og strengt tatt er forskjellen bare målbar, ikke mulig å se med det blotte øyet. Dessuten er Mamiya-optikk sykt skarp, spesielt den for 6x7-formatet.
Jeg brukte selv en Mamiya 645 i en kort periode, både med prismesøker og sjaktsøker. Det var det som førte til forelskelse, som førte meg inn i det optimale sjiktet for skikkelig bærbare kameraer. Et digitalt mellomformatkamera er noe jeg begjærer mer enn tilsvarende dyr hifi, men ideelt skulle jeg ønske meg muligheten for sjaktsøker. Er man først blitt vant med å bruke sjaktsøker, så blir det ofte slik at man vanskelig å kommunisere skikkelig med portrettobjekter, for eksempel. Krogvold ville aldri kunnet jobbe uten sjaktsøker, det er jeg overbevist om. Men så har han aldri vist seg med prismesøker etter hva jeg har sett, hverken da han brukte Mamiya eller med Hasselblad som han bruker nå. Derfor har jeg egentlig kun et alternativ hvis jeg ønsker det optimale, og det er å kjøpe bakstykke til et analogt hus. En Rolleiflex 6008 AF ville vært et nydelig alternativ til Hasselblad.
Dette bildet er fra 2005, så kanskje prisen for dette systemet er løselig for nesten normale penger i dag. Og mellomformat er mellomformat, det er magi i forhold til småbildeformat. Her er det virkelig stor forskjell mellom formatene. I tillegg er den dårligste MF-optikken bedre enn den beste småbildeoptikken. Og kombinasjonen med formatet som sådan har det lite å si om dette bakstykket er 15 eller 18 mp. Det overgår likevel alle småbildekameraer med god margin, selv Nikon D3X og Canon Eos 1Ds MkIV (eller hvor langt de er kommet nå). Ok, store kopier bla bla bla. Men da er det bare til å skifte til et analogt bakstykke med svært finkornet film. Mellomformat overlever godt i den analoge verdenen, og er ikke like utryddingstruet som småbildefilm på mange måter. Det er fordi proffer og amatører som skyter mye sverger til det, og for å være ærlig synes jeg det bare er de store og mellomstore formatene som i dag danker ut digitalkameraer. Vanlige småbildekameraer mener jeg er forbigått i de fleste objektive kvaliteter.
Ps: Pinhole i et mindre format enn 645 er ikke pinhole, det er pinglehole. Tro det eller ei, men med pinhole merkes forskjellen i kapasiteten til formatene bedre enn med godt utstyr. I mine øyne ser pinhole tatt med småbilde eller sensor elendig ut. Det har null estetisk verdi satt opp mot det som kan kalles seriøs high end. Som heller ikke koster så mye. Skal jeg bygge meg en til privat bruk så satser jeg på 4"x5" bladfilm. Fire magasiner gir åtte bilder, noe som holder i lange baner for en søndag ettermiddag med fuglekassen på tur.
Og da er vi inne på en displinøvelse som er viktig. Jeg synes altfor mange skyter altfor mye. Tas det 5000 bilder på en ukes ferietur er det på tide å bremse litt. Da er det for lite tid til å tenke og skape, for et godt bilde skapes som oftest mellom ørene. Når kameraet tas opp til øynene ideen være noenlunde klar, og en middels god fotograf kjenner brennviddene sine godt. Det skal ikke være nødvendig å bomme mer enn to tre skritt på standpunktet for et planlagt bilde. Å bevege seg rundt et objekt for å vurdere vinkler gjøres like greit uten å se gjennom søkeren med litt erfaring.
Ta dere bedre tid når dere tar et bilde. Ikke skyt mange bilder fra forskjellige vinkler, hvis dere ikke jobber for presse. Da er det nødvendig å skyte på den måten. Har dere tid så tenker dere noen ekstra sekunder lenger enn dere gjør nå. De fleste har teknisk innsikt nok til at de kanskje har stagnert litt? Da kan det lureste være å forandre på måten man fotograferer på. Å skifte til et større format er pedagogisk veldig riktig.
Da jeg fikk min første erfaring med mellomformat var jeg enda ikke moden nok, og for opptatt av Henry Cartier-Bresson. Komponering i søkeren og hurtige avgjørelser. Fengende og gøy læring, men den stagnerer på et punkt. Mitt andre møte med formatet var en Zeiss Ikon 6x9. Jeg likte formatet fordi det hadde samme sideforhold som 35mm film, og utgjorde ikke så mye forskjell i komposisjon. En stor forelskelse i Rolleiflex TLR gjorde at jeg i impuls kjøpte en russisk Rolleicord-kopi i plast. Den var tett, og hadde en relativt ok russisk kopi av Zeiss Anastigmat. Ganske antikvarisk optikk som i en ekte Rolleiflex kun brukes i søkeren, men nedblendet hadde den en passe skarphet som i alle fall synliggjorde at formatet er overlegent. Det var også mitt andre møte med sjaktsøker, og kjærligheten til kvadratformater og sjaktsøker var et faktum. Noen Rolleiflex eller Hasselblad hadde jeg ikke råd til da, så veien videre ble en Zeiss Ikoflex TLR. Mer avansert, og med en betydelig større god feeling. Men en litt for mørk søker når det ble mørkt, og en ting skal russerne ha - plastboksen hadde en vidunderlig lys og klar søker. Et par belger ble det også, men sjaktsøker er nå engang min greie. Det blir litt stat vs horn dette her.
I årenes løp har jeg fått leke/jobbe med mye lekkert. Hasselblad, Mamiya og Pentax er kameraer jeg alltid har likt. Men jeg endte med Rolleiflex. Gammel forelskelse kombinert med et godt tilbud samtidig som jeg hadde dårlig råd avgjorde det. Det jeg har lært av mellomformat er å jobbe systematisk og fokusert. Tolv bilder i kammeret, litt plunder å skifte film hvis man ikke har løse magasiner som kan lades på forhånd. Stort sett tar man ikke mer enn 24 bilder på en skikkelig fototur med mellomformat, for man vil automatisk tenke mer fokusert når man må være så økonomisk. Alle bør gå gjennom en slik periode i en periode. Dere blir garantert merkbart bedre fotografer av det. Hvis ikke er alt håp ute, du eier ikke talent.
Å dra ut i felten med en treboks og to magasiner med to blad i hver. Stativ og klokke med sekundviser. Det strammet meg opp ytterligere, og gjorde meg i alle fall til en enda mer bevisst fotograf. Kanskje ikke merkbart for andre, dog. En annen måte å tilnærme seg en lignende prosess er å gjøre som finger. Han har skalert ned til MicroFourThirds med fastoptikk i normalområdet (25mm?). Det er enkelt å komponere uten søker med slike brennvidder, så selve fotograferingen kan gå veldig kjapt. Det gir mer tid til å tenke. Dessuten tvinger fastoptikken oss til å bevege oss med rullatoren, og det er ofte da vi finner de beste vinklene. En zoom kan være et farlig våpen i hendene på en som er lat. Den kan påføre slekt og venner hjemme timer med lidelse etter at ferien er over. Det kan også være en idé å finne fram et gammelt og tregt minnekort på 512 mb. Bruk like lang tid på fotosafarien i byens gater som du pleier å gjøre når du kjører full bag og ubegrenset lagringsplass. Jeg skal vedde en av husets rimeligst single malt på Femte i andre at en HFS-er som lever med slike begrensninger over en lengre periode vil gjennomgå en stor utvikling.
De som tviholder på sitt SLR får samme begrensning med en fast normal, slik jeg kjører digitalt. Men det må være enten en normal eller en moderat vidvinkel for at man ikke skal miste driven for tidlig. En femtimillimeter på et kamera med DX-størrelse sensor er fint til halvnære og personlige portretter, og der man har behov for bittelitt lengde eller god lysstyrke. Men som eneste brennvidde over en lengre periode vil den drepe fotogleden tilslutt. Den hører hjemme på Eros' 5D og andres fullformat-kameraer. Er det ikke en som har D700? Den ideelle brennvidden for de som ikke har fullformat er 28mm for Canon, og 35mm for de andre. Det kan også fint forandres til 24 og 28, eller 18 og 20 hvis man trives best i så vide formater. Her er det smak og behag, og ikke minst erfaring fra gamle dager som er avgjørende. For meg har alltid 50 vært normalen, og mitt heftigste objektiv gjennom tidene er utvilsomt Nikkor 50mm f/1,2. Superskarpt og superlyssterkt. For andre gamlinger er det ofte 35 mm, som var den gamle garden med pressefotografers foretrukne fram til slutten av åttitallet.
Det er bare to ufravikelige regler: I løpet av den perioden man har planlagt å jobbe på denne måten må man være aktiv, og aldri bytte objektiv. Skal det tas familiebilder som er ren dokumentasjon er zoom greit, men forlater kameraet hjemmet skal det kun stå en vidvinkel eller normal på huset. Samme brennvidde hver dag hele sommeren er perfekt. La kjerringen bruke Ixus på ferieturen, og drit i de tradisjonelle familiebildene selv. Konsentrer om de bildene som skal ende opp på veggen, ikke de som skal plage folk i altfor lange lysbildeshow. Din jobb som mannen er å ta wow-bildene. Dessuten er det hun som blir den kjedelige i kjerringpraten som foregår bak ryggen deres.
Åpne øyne, et åpent sinn, hull i hodet og Adidas-zoom er alt som trengs for å bli en bedre fotograf. Dette ble forferdelig langt, så de fleste har nok falt av et sted på veien. De som har holdt ut hele veien derimot har fått et innblikk i min fotofilosofi. Fremdeles bruker jeg 28mm til kanskje 75 prosent av bildene. Jeg trives godt der, og vil ikke gå videre. Når jeg trenger noe lengre holder det med manuell fokus. Og jeg må nok kjøpe noe videre snart. Tamron 19-35mm vidvinkelzoom for fullformat er et objektiv jeg vurderer sterkt på grunn av fremtidig overgang til FF. Pt har jeg bare fastoptikk for fullformat, og den leien fortsetter jeg.
Det finnes to unntak fra de som trenger denne dietten. De fleste flinke folk har hatt fokuserte perioder. Som proff så er man fokusert av yrke, amatører som oss trenger mer pedagogiske ledetråder i vår kontinuerlige læreperiode. Den andre gruppen er utstyrsbøger. De er fortapte uansett, men klarer en slik bøg å overleve denne sommerdietten og forstå hensikten så kan vedkommende se på seg selv som kurert. Det er bare til å melde inn sin egen friskmelding når sommeren er over, så signerer Dag en ny diagnose på dere. Frisk, men fare for tilbakeslag. Og da sier jeg god natt til tonene av Schuberts Gute Nacht. Og god morgen til dere som står opp nå.
Pentax digitale 645 er et glimrende alternativ for de som er på budsjett. Det er et enormt utvalg av både manuell optikk og med autofokus. Jeg er ikke sikker på når de kom med den fatningen, men det må vel være nærmere 40 enn 30 år siden. Mange har ventet i lange tider på denne lanseringen, som har blitt utsatt et utall ganger. Pentax har mange svorne mellomformatbrukere. Selv er jeg veldig svak for 67. Gamle manuelle 645 var vel det billigste seriøse mellomformatsystemet med utskiftbar optikk i sin tid, men stod ikke tilbake for noe optisk.
6X7 kom i 1968. Den var vel en forstørret Spotmatic. Pentax 645 kom ikke før i 1983, men det er nok av objektiver å velge mellom. Har sjøl 645NII og fire objektiver men det blir lenge til jeg bruker over 90.000kr på et kamera!
Pentax digitale 645 er et glimrende alternativ for de som er på budsjett. Det er et enormt utvalg av både manuell optikk og med autofokus. Jeg er ikke sikker på når de kom med den fatningen, men det må vel være nærmere 40 enn 30 år siden. Mange har ventet i lange tider på denne lanseringen, som har blitt utsatt et utall ganger. Pentax har mange svorne mellomformatbrukere. Selv er jeg veldig svak for 67. Gamle manuelle 645 var vel det billigste seriøse mellomformatsystemet med utskiftbar optikk i sin tid, men stod ikke tilbake for noe optisk.
6X7 kom i 1968. Den var vel en forstørret Spotmatic. Pentax 645 kom ikke før i 1983, men det er nok av objektiver å velge mellom. Har sjøl 645NII og fire objektiver men det blir lenge til jeg bruker over 90.000kr på et kamera!
Ser man det, Voff. Der lærte jeg noe nytt, for min erfaring med 645 er begrenset til Mamiya og Lubitel. Jeg har forresten redigert mitt innlegg ... ehhh ... er kraftig er for svakt uttrykk? Nesten hele min fotofilosofi er blitt brettet ut, så stålsett deg før du tar fatt på det. Det hadde vært gøy å vite hvor mange av oss som skyter med mellomformat? Jeg har en følelse av at det ikke er så få av oss, men at de fleste ikke gidder å skrive noe om det. Den onde doktoren har en respektabel samling Hasselblad, Bronica og Mamiya + Diana.
90k i dag, om fem år er kameraet like godt. Dette er teknologi som holder seg bedre enn mindre formater. Selv et rimelig konsumentkamera fra tyvetallet tar fremdeles så gode bilder at mange blir forbauset når de ser det. Ikke Brownie og denslags selvfølgelig. Det er jo bare en boks med et hull som noen har mistet monokkelen sin nedi, mye verre en et perfekt pinholekamera der hullet er laget av en virkelig ekspert, ikke en laser.
Er det noen som har erfaring med de nye kompakte systemkameraene (micro 4/3) som Olympus og Panasonic selger? Jeg ser at optikken er relativt dyr, men kompakt og tildels lyssterk, som reisekamera må det jo være ypperlig, men kan et slikt system erstatte en SLR? I brennviddeomfang og størrelse kan det jo sammenlignes med Leica M-system (og M-objektiver kan benyttes via adapter).
Jeg fikk Olympus E-P1 med 14-42 objektivet i dag. Jeg har ikke peiling på fotografering (enda), men kameraet er lekkert og gir veldig god kvalitetsfølelse. Kan komme tilbake når jeg har fått mer erfaring med både kameraet og fotografering generelt.
Veldig hendig format ihvertfall, og så slipper jeg å se ut som en kameranerd når jeg går rundt
