Vær litt obs på at membraner med ekstremt lav demping har en subharmonisk resonans som ikke kommer så lett frem på de vanlige målingene. Gode gamle Sigfried Linkwitz (RIP) gjorde en måling på akkurat dette. Heldigvis er det en som har fått stafettpinnen og fortsatt vedlikeholder siden hans.
Her er CSD sett forfra:
Vis vedlegget 670647
Oppbrytningen er ved 4,4kHz, mens ved 2,1kHz har man en oppbrytningseffekt som setter deler av membranen i motfase med andre deler av membranen. Snur vi diagrammet ser vi tydelig en dip som blir en resonans straks signalet opphører:
Vis vedlegget 670648
Dette er for en 8" aluminiumsbass. Han målte også en ellers lik papirdriver. Da ser CSD sånn ut:
Vis vedlegget 670649
Som vi ser har de to driverne litt ulike mønstre for etterslep. Men om vi ser på ETC-kurvene kan vi se hvordan de reagerer på selve signalet ved ulike frekvenser. Ved 1k2 er de påfallende like:
Metall:
Vis vedlegget 670651
Papir:
Vis vedlegget 670650
Om jeg har forstått rett var det planlagt å måle begge ved 1k8, men så oppdaget man noe ved 2k1 som gjorde at man endret til 2k1 for metallmembranen.
Metall @2k1:
Vis vedlegget 670652
Papir @1k8:
Vis vedlegget 670653
Så kan vi til slutt se hva som skjer der det bryter opp. Metall @4k4:
Vis vedlegget 670654
Poenget mitt her er at selv om vi kan nivåjustere frekvensresponsen må vi også ta med både kurveform og utvikling i tidsdomenet i regnestykket. Mange oppfatter lyden av metall som "ekstra detaljert", og for tradisjonelle drivere med litt for mye demping kan det kanskje være en grei løsning men jeg må tilstå at jeg ikke er noen stor fan selv.