Nå er det virkelig på tide å kvittere i gjesteboke og takke for seg, som må sies være et minimums krav når man har blitt invitert til et svært så hyggelig hjem bebodd av noen meget gjestfrie og imøtekommende mennesker og ikke må vi glemme den vennlig firbeinte som også virket å akseptere besøket. Kan vel tillate meg en liten undskylding over sein tilbakemelding med å si at årets influense er slett ikke noe hyggeelig eller raskt avklart affære.
Jeg er så heldig å ha fått en liten lyttestund hos LMC en gang før og var på så vis litt forberdt men det var ikke min kammerat som fik lov til å slå følge. Det er klart at det har skjedd en del i Drøbak siden jeg var der sist men i mellom tiden har jeg også fått høre en del kompetente systemer
uten at jeg i det hele tatt skal prøve å late som jeg ikke ble berørt.
Min kammerat er svært så musikk interessert men har ikke blitt helt bitt av utstyrs greia.
Han har et pent mindre anlegg og blir såklart prøvd dratt ut på glatt isen
Men ettersom han må flytte rundt en del i sin profesjon blir det nok en stund før han satser stort på hifi.
Og der har vi det der ordet, hifi. Etter forrige besøk sa jeg noe om at det ikke hadde vært en hifi opplevelse men en musikk opplevelse å høre det sagomspunne anlegget til Leif. Jeg tror vi fortsetter på det sporet. Første musikk eksempel var en fulltreffer, for både meg og kammeraten,
Walts for Debby, digital versjon, for en liten oppvarming. En av kammeratens store favoriter så hann rettet seg litt opp og begynte å lytte.
Men vi hadde jo ikke kommet for å høre den svært så kompetente digital delen av anlegget. Er man i drøbak er det tape som gjelder.
Som en liten digresjon må jeg tillate meg å deklarere min stora fasinasjon for tapemaskiner som ble til allerede når jeg som gutt ble med min far i innspillings studio.
Den mekaniske pressisjonen og skjønheten som en pro tapemaskin utstråler kan i beste fall gis konkurranse av en fin vinylrigg om en på en annen måte.
Det som nå utspilte seg kan kalles en kavalkade av jazz mesterverker og vakker klassik, alt fra LMC sin rikholdige samling av safty copies med tidligere spilt Monica Zetterlund igjen først ut.
Og ut av anlegget kom hun, så fullendet som jeg noensinne har hørt hun fra et anlegg og nærmere den dama må det være vanskekelig å komme en slik jeg og kammeraten opplevde denne kvelden i en stue i Drøbak mer en 55 år etter at inspillingen ble gjord. Hadde hon bare levd.
Jeg har sagt det før og kan vel gjenta det her at jeg er ikke noe god på muntlig eller skriftlig analyse av et anlegg sine styrker og eventuelle svakheter.
I tillegg er det andre som er bedre på det som har uttalt seg om LMC sitt anlegg tidligere.
Men jeg kan ikke al være å uttale meg om denne opplevelsen på et mer diffust og subjektivt plan.
For meg er det helhetsopplevelsen som er det store.
Måten Leif inviterer og tar i mot omtrent vilt fremmede mennesker i sit hjem rett inn på stuen og deler av sin pasjon for musikk.
Det via et anlegg som er tilnærmet kompromiløst både teknisk og i måten det er kostruert etter eierens klokke klare filosofie om hvad
som er riktig for han og hans måte å få størst mulig emosjonell tilkobling til musikernes gjerning.
Det er ingen ting tilfeldig i hvordan dette er satt sammen og det er ypperste kvalitet over alt.
Og dermed dreier det seg ikke lenger om hifi, det dreier seg om musikk og for meg blir det ikke relevant når man er på så høyt nivå
om det ene frekvensbåndet eller det andre skull kunne klinge annerledes.
Det var en kropsnære opplevelse i en stue som stuer flest om man velger å lukke øynene for det røslige anlegget
som sår der som den mest selvfølgelige ting i hele verden.
Jeg tror jeg kan trygt si at kammeraten var minst like imponert som meg.
Jeg sier i bland på spøk at jeg ser på det so min plikt å introdusere han for en del obskure subkulturer i norsk samfunn
i perioden han bor her og da er det like greit å hoppe ut i den dype enden og dra rett til Drøbak.
Da har jeg i gammel god Islandsk og sikkert Norsk tradisjon kvittert i gjesteboka etter en svært så fin kveld i Drøbak.
Takk til Leif og familien og jeg håper selvfølgelig på gjensyn
