Eg vil slå eit slag for.... ganske mange egentlig

[rolfozzy]

Jeg har tatt for meg Dirty South i kveld. Den er stor den plata der.

Danko/Manuel er virkelig en kjempelåt.

Jeg får spille noen CDer framover nå. Så får jeg satt meg skikkelig inn i DBT. Har 8 stk. på CD. Så sparer jeg litt på stiften også.

Er mer usikker nå ang. dette med den andre tråden. Jeg må innrømme det.

 

[Todd]

glimrende innføring i DBT Townes. Jeg har kun 'Southern Rock Opera' og har lenge tenkt å utforske diskografien ytterligere. Dette kom som bestilt

 

[Cash 63]

The Long Ryders gamla hjältar her også, Fant disse i samlingen
Looking for Lewis & Clark dubbel singel från -85 ;D ;D ;D

 

[Parelius]

Sadies kommer ramlende, og jeg fikk tak i noen borte i Statene etter at Kjærlighetskongen hadde bedrevet høylytt lobbyvirksomhet i en annen tråd; Drive-by Truckers presenteres etter at jeg fikk dem smellt i øra av min private fastlege for et par uker siden. Jeg sniker meg på Spotify for å testhøre det uhørte som presenteres og svinger malten i lutter i glede. Skal jeg nå drukne i god musikk.

Du er til å bli glad i, Townes! Måtte du stå opp hver dag.

 

[HC]

To herrer som levde i oppoverbakke i store deler av livet men som likevel produserte fantastisk musikk.

 

[Townes]

Mornings folkens

Takker for hyggelige tilbakemeldinger

Som bebudet tidligere i Hva lytter du til nå? tråden, tenkte eg å slå et slag for en aldeles glimrende vokalist som aldri har nådd den berømmelsen man skulle tro var mulig. Dagens slag er derfor for en artist, hvis gullperiode ligger mitt hjerte svært nært, nemlig ingen ringere enn

Bobby "Blue" Bland

b. 1930

Stemmen! Herregud for en stemme. Så mye emosjoner pakket inn i en og samme vokalist er sjelden vare. Få artister har kunnet formidle så mye så uanstrengt som Bobby "Blue" Bland - fra det utrolig såre til det like utrolig snerrete. Er det soul? Er det blues? Eller R&B? Svaret er vel ja, ja og ja. Bland har hatt en lang (kanskje for lang) karriere siden hans spede oppstart på tidlig 50 tall (Sam Phillips har produsert noen av de tidligste tingene), men hans beste materiale står som "pinn i kuskit" som vi sier på strilelandet.

For meg er det ingen tvil om hva som er godteposen i Bland's mangfoldige diskografi. Det han leverte for Duke labelen er det suverent beste! Disse kan du få tak i på 3 2xCD'er hvis du gidder å bla opp en del, da alle er OOP. Det er kanskje litt overkill, så skal du starte med samlinger, gå for disse to:

Greatest hits, vol 1: The Duke recordings (1998)

Her får du det aller beste fra Duke (i tidsrommet 1957-1969), og dette er obligatorisk i enhver samling. Farther up the road sparker i gang det hele og følges opp av (en av mine personlige favoritter), fantastiske I'll take care of you, skrevet av Brook Benton. Noen kjenner kanskje denne fra Mark Lanegan sin (cover)soloplate, titulert etter denne låta. Forøvrig en glimrende plate, men originalen går Screaming trees vokalisten en høy gang
I Cry, cry, cry beviser Bland langt på vei hvorfor enkelte holder han som en av epokens aller beste vokalister. Eg motiser ingen på det!
Fullstappet med gromlåter, er dette bare å få i hus.
Lytteprøver

Greatest hits, vol 2: The ABC-Dunhill/MCA Recordings (1998)

Ikkje like hvass som vol 1, men du verden det er mye gosaker å finne her også! Her er det 70 tallet som står i fokus, så naturligvis snakker vi et noe annet lydbilde og produksjon. Litt mer funky, litt mer cheesy, men på det beste er det fantastisk. Beste låt her, er Ain't no love in the heart of the city, som har blitt gjort noen ganger opp gjennom årene. Denne versjonen slår knockout på alle! Refrenget fra 40 sekunder og utover er trolldom! Det kan nesten matche demoversjonen av Charlie Rich låta nevnt tidligere i tråden. Ellers er åpningskuttet This time I'm good for good sterkere enn det de lokale heltene i busskuret heme hadde på flaska si i gamle dager. Mye gomusikk for penga her også altså.
Lytteprøver

Om du vil utforske studioalbuma er det kun en plass du skal begynne

Two steps from the blues (1961)

Bland's definitive album, fra Duke perioden. Her får du bl.a. nevnte Cry, cry cry, I Pity the fool, og en av mine favoritter How does a cheatin' woman feel.
En klassiker som fortener en plass i hylla di
Lytteprøver

Er du ikke mettet etter dette, er det bare å fortsette å utforske, men personlig klarer eg meg langt på vei med Duke materialet og Greatest hits vol.2.
Spotify har ikke allverdens å by på av gotinga, men disse samlingene koster vel omtrent det samme som en halvliter på byen, så spar deg de to-tre siste neste lørdag, kjøp noe BBB, og få en litt bedre søndag

Ha en fin dag

 

[ErosLoveking]

Eddie Hinton var storveis greier.
Regner med at det dessverre ikke er mye egenproduksjon å finne med den karen.

 

[Townes]

Eddie Hinton var storveis greier.
Regner med at det dessverre ikke er mye egenproduksjon å finne med den karen.

Eddie Hinton var glimrende ja. Han er (var?) på lista over artister eg hadde tenkt å nevne her

 

[ErosLoveking]

du må gjerne fortelle mer om Hinton.

 

[HC]

du må gjerne fortelle mer om Hinton.

Eddie Hinton var i mange år session musiker hos Muscle Shoals. Han sa etter sigende nei til plass i Allman Brothers Band. Hinton kunne det meste, han skrev låter (stort sett fremført av andre), arrangerte og var en superb gitarist og sanger. I 1978 fikk Hinton endelig gitt ut egen plate (Very Extremely Dangerous) men selv om plata var fantastisk god så var timingen elendig. Disco var det folk ville ha og plateselskapet gikk dukken. Da et nytt prosjekt noen år senere ikke førte frem og Hinton ble skilt begynte en destruktiv ferd mot bunnen for Eddie.

Mange år sener ble Eddie Hinton ble plukket opp fra gata av en tidligere kollega som gjenkjente Hinton sittende på en parkbenk med klærne sine i en søppelpose. Ved hjelp av venner ble karrieren til Hinton re startet og tre album utgitt ("Letters From Mississippi", "Cry And Moan" og "Very Blue Highway").
Etter hvert som livet bedret seg for Hinton ble han ganske overvektig og han døde av et hjerteattakk i 1995 mens han arbeidet med en ny plate.
Etter Hintons død har det kommet flere plater med gamle opptak og demoer. Noe av dette bærer preg av å være nettopp demoer men mye av det har en rå vitalitet og energi som er meget vanedannende. Etter min mening er alt Hinton har utgitt verdt en lytt.

Her finnes komplett discografi:
http://www.zanerecords.com/artists/hinton/index.html

 

[Townes]

God aftens!
Dagens bonus-slag... Kjedsomhet works in mysterious ways.

Har fått et spm om hvorfor eg ikkje slår et slag for min "navnebror". Det var egentlig ikke tenkt då eg startet tråden, da eg anser han som en gigant, men for all del, er det noen som virkelig fortener å bli lyttet mye til, er det min definitve (musikalske) "helt" noensinne.

Townes Van Zandt

1944-1997

Låtskrivernes låtskriver

“Townes van Zandt is the best songwriter in the whole world and I'll stand on Bob Dylan's coffee table in my cowboy boots and say that.”
- Steve Earle

Townes har nok fått betydlig mer oppmerksomhet etter at han døde 1.1.97, enn han noensinne fikk i live. Det er egentlig helt utrolig at musikken Townes etterlot seg nærmest gikk upåaktet hen i hans tid. Ingen artister har eg viet så mye tid og oppmerksomhet som Townes, og selv om jeg har hørt Kathleen kanskje over tusen ganger, går det fortsatt kaldt nedover meg hver gang jeg hører strykerne innledningsvis.

Townes oppgav gjerne Lightnin' Hopkins, Bob Dylan og Hank Williams som sine helter/forbilder, og det reflekteres så absolutt i hans musikk. For de som er ukjente med Townes, så snakker vi folk/country/singer songwriter i samme gate som Guy Clark, Steve Earle (som Townes fungerte som mentor for i mange år, på godt og vondt), David Olney osv. Samt en rekke andre fine songwriters som skal få sin plass i solen (dvs denne tråden) med tid og stunder.

Townes levde et nokså hardt liv, og hadde kanskje flere diagnoser enn andre har underbukser. Han var et utrolig fascinerende menneske, med en helt enorm tilstedeværelse. Det sterkeste bildet eg har sett av Townes er fra filmen "Heartworn highway", sammen med en eldre svirebror:

[video]xTGKzWDakK8[/video]

Ålreit, eg har ennå til gode å se dette klippet uten å grine, i alle fall bli nokså klam i øya. Fakta faèn.

Det er ikke så veldig mange artister det er et absolutt must å ha rubbel og bit av hva som er gitt ut/mulig å få tak, men Townes er en av ytterst få. Sist jeg talte tror jeg at jeg hadde rett over 40 utgivelser med ham, til tross for kun ni offisielle studioalbum, og ett offsisielt live album. Det har etter hans død kommet ut solide mengder konsertopptak og ymse studioinnspillinger, og det er verdt å få med seg alt du kommer over.

For de som vil vite mer om Townes kom det en biografi for noen år siden. Den er dessverre ikke like bra som musikken, men det er tross alt den eneste. Det er også en fin dokumentar, be here to love me, som er verdt å få med seg. Det samme er filmen Heartworn Highway, hvor flere av hans likesinnede og samtidige låtskrivere deltar.
Historiene om Townes er mange og gode...

Hvis Townes er helt ukjent for deg, ville eg jobbet meg gjennom det mest essensielle i katalogen i følgende rekkefølge

Our mother the mountain(1969)

Plata eg har hørt flest ganger i mitt liv, plata eg har gitt vekk flest ganger som presang til alt fra venner, familie og veileder, og uten tvil Townes' definitive mesterverk. At en 25 åring gav ut dette albumet forteller vel det meste om at modenhetsnivå er nokså relativt Her er det så mye å ta fatt i, at du trygt kan vie sommerferien til denne plata (sjøl om det kan sette en demper på sommerstemningen)
Melodiene er så uendelig vakre, arrangementene sofistikerte og smakfulle, instrumentering ytterst kledelig, og tekstene er som poesi! Etter min oppfatning slår han Cohen og Dylan be a landslide...
Platas absolutte høydepunkt kommer omtrent midtveis da tittelkuttet etterfølges av Second lover's song og St.John the gambler. Jeg nekter å tro at noen album har hatt tre så sterke låter på rappen, uansett sjanger og tid.
Personlig har jeg alltid vært utrolig svak for akustiske Like a summer's thursday - en enkel melodi, med følgende fabelaktige lyrikk:

Like a summer's Thursday

Her face was crystal
Fair and fine
Her breath was morning
Her lips were wine
Her eyes were laughter
Her touch divine
Her face was crystal
And she was mine

If only she
Could feel my pain
But feelin’ is a burden
She can’t sustain
So like a summer thursday
I cry for rain
To come and turn
The ground to green again

If only she
Could her my songs
’bout the empty difference
’tween the rights and wrongs
Then I know that i
Could stand alone
As well as they
Now that she’s gone

Her face was crystal
Fair and fine
Her breath was morning
Her lips were wine
Her eyes were laughter
Her touch divine
Her face was crystal
And she was mine

Skal jeg finne ett minute ankepunkt mot denne plata, så er det fløytene i closeren Why she's acting this way. De skulle ikke ha vært her. Men dette er en bagatell ala en fis i kosmos.
Spotify

Så går vi over til hans eneste offisielle live-album

Live at the old quarter (1977)

Utgitt fire år etter opptaket er gjort, er dette Townes på sitt aller ypperste; alene med sin akustiske gitar. Her er det så mye strålende, at det er umulig å dra fram noe konkret egentlig. Bare det at han starter med Poncho&Lefty (kanskje hans mest kjente komposisjon sammen med If I needed you), sier vel en god del. Han gjør forøvrig covere av Hopkins og Merle Travis, og demonstrerer at han visste hvordan gitaren skulle trakteres.
Vi får også høre vitsemakeren Townes på denne. Det er ikke det at vitsene hans alltid var så utrolig morsomme (noen ganger var de det også), men måten han forteller de på er noen hakk opp på kvalitetsstigen sammenlignet med det som ble servert på Rorbua. Dobbeltalbum som kan spilles ihjel. De fleste live opptakene inneholder en gromvits eller to, fornøyelig fortalt. Townes hadde en utrolig humor!
Spotify

Etter denne, ville eg sjekket ut plata eg sjøl oppdaget Townes med

High, low & in between (1972)

Husker ennå den dagen på Platon musikk da eg hadde bestemt meg for å sjekke ut denne Van Zandt. Valgte tilfeldigvis denne som lytte-test, og eg var frelst fra første sekund. Kanskje fordi åpninga her er en gospel låt, hva vet jeg? Sjøl tror eg det var det ufattelige spennet fra åpninga Two hands til melankolien som møtte meg i You are not needed now rett etterpå. Sistnevnte låt er fortsatt en personlig favoritt, sjøl om den nok kanskje ikkje regnes som noen "topp 10" Townes komposisjon. Det gjør kanskje To live is to fly og muligens også Mr.Mudd and Mr.Gold som er å finne på denne plata. Sistnevnte er forøvrig den ultimate poker-låten som er skrevet, og går som følger:


Mr. Mudd & Mr. Gold

The wicked king of clubs awoke
It was to his queen turned
His lips were laughing as they spoke
His eyes like bullets burned
The sun's upon a gambling day
His queen smiled low and blissfully
Let's make some wretched fool to play
Plain it was she did agree

He send his deuce down into diamond
His four to hart, and his trey to spade
Three kings with their legions come
Preparations soon where made
They voted club the days commander
Gave him an army face and number
All but the outlaw jack of diamonds
And the aces in the sky

He give his sevens first instructions
Spirit me a game of stud
Stakes unscarred by limitation
'tween a man named gold and man named mud
Club filled gold with greedy vapors
'til his long, green eyes did glow
Mud was left with the sighs and trembles
Watching his hard earned money go

Flushes fell on gold like water
Tens they paired and paired again
But the aces only flew through heaven
And the diamond jack called no man friend
The diamond queen saw muds ordeal
Began to think of her long lost son
Fell to her knees with a mother's mercy
Prayed to the angels every one

The diamond queen, she prayed and prayed
And the diamond angel filled muds hole
The wicked king of clubs himself
Fell in face down in front of gold
Now three kings come to clubs command
But the angels from the sky did ride
Three kings up on the streets of gold
Three fireballs on the muddy side

The club queen heard her husband's call
But lord that queen of diamond's joy
When the outlaw in the heavenly hall
Turned out to be a wandering boy
Now mud he checked and gold bet all
And mud he raised and gold did call
And the smile just melted off his face
When mud turned over that diamond ace

Now here's what this story's told
If you feel like mud you'll end up gold
If you feel like lost, you'll end up found
So amigo, lay them raises down

Spotify (1-11)


Etter denne er det vel kanskje på tide å sjekke ut plata som inneholder hans to mest kjente låter

The late great Townes Van Zandt (1972)

Mest kjent her er Poncho&Lefty og If I needed you, og det med rette. Dette er kunst, intet mindre. Det er en kjent historie om at mange låtskrivere in spe gjerne kom til Townes for å høre hva han syntes om låtene deres. "Joda, det er vel ikke halvgærnt" det der, skal Townes ha svart flere, hvorpå han dro fram gitaren og spilte Poncho&Lefty til dem ;D ;D ;D

Ellers holder jeg en knapp på Silver ships of Andilar fra denne plata, hvor Townes også gjør låter av Hank og Guy Clark.
Spotify (12-22)


Så hadde jeg nok sjekket ut

Flyin shoes (1978)

Tittelkuttet er verdt plata aleine! Lyle Lovett gjør en kanon versjon av denne på Step inside this house. Ellers er No place to fall en av Townes aller fineste sanger i mine ører, og det aller meste her er vakker, vakker musikk! En litt malpassert cover av Who do you love ergrer meg den dag i dag.
Spotify

Delta momma blues (1971)

Veldig akustisk nedstrippet preg over denne! Definivt beste låter er Rake, Tower song og Nothin (som Lucinda Williams vel har gjort en mer enn godkjent versjon av).
Spotify

Neste ut er da s/t plata

Townes Van Zandt (1969)

Utgitt samme år som Our mother the mountain, men langt fra en tilsvarende bauta. Youtube klippet over er en låt herfra, og sammen med Lungs utgjør den platas to sterkeste kutt. Vakre None but the rain er heller ikke dum, ei heller I'll be here in the morning. Når jeg tenker meg om, er det lenge siden jeg har hørt denne nå, og når jeg nevner disse låtene lurer jeg saktens på om den er bedre enn jeg husker
Spotify

Det siste av de tidlige studioplatene da, før Townes hadde en heller lang pause av ymse årsaker er debuten

For the sake of the song (1968)

Kanskje den eg drar frem sjeldnest i dag, men den har sine øyeblikk. Tittelkuttet er solid, og vi får versjoner av en del låter Townes spilte inn på nytt ved senere anledninger, og som regel med mer hell. Talkin Karate blues er morsom, men Townes hadde morsommere og bedre låter i samme gate som ble gjort live.
Spotify

Etter et lengre avbrekk, kom hans eneste album på 80 tallet

At my window (1987)

Litt på tomgang kanskje? Men Snowin on Raton er finfin, og den har blitt covret noen ganger bare så det er sagt. Norske Roy Lønhøiden har omditket denne også, uten at jeg skal si jeg er så veldig imponert over sluttresultatet. Bedre enn at Heidi Hauge har covret If I needed you (forøvrig den groveste blasfemi noensinne i musikkens historie).
Lytteprøver

Så kom hans svanesang

No deeper blue (1995)

Her viser Townes at det fortsatt både låter av en annen verden i ham. Åpninga A song for er bunnsolid og både the Hole og Marie holder ekstremt høyt nivå. Den vakre godnattsangen han skrev til dattera si (det er en artig historie om den på live-plata together at the bluebird cafe, sammen med Guy og Steve) er å finne her. Live versjonen er bedre.
Lytteprøver

Dette er vel strengt tatt det som kan regnes som den "offsielle" diskografien. Det finnes imidlertid usaklig mange live-opptak og ymse studio sessions som har blitt gitt ut posthumt. Start med følgende ting

In the beginning (2003)

Går helt tilbake til 1966. Her er det mye bra. Gypsy friday og When your dream lovers die er høgdare. En del "hippie"vibes på noe av dette, men akk, det kler den godeste Townes det også.
Spotify

Abnormal (1998)

Denne skal du ha utelukkende pga versjonen av Old Shep. Det er helt priceless! Sender tankene i retning Elvis sin "Are you lonesome tonight?", versjonen da han nærmest ler seg ihjel.
Lytteprøver

Til slutt nevner eg også

A far cry from dead (1999)

Nevnes utelukkende fordi det er eneste samling eg kommer på i farten hvor Sanatarium blues er å oppdrive. Ikkje verdens beste låt, men skal du komplettere, må du ha denne også
Spotify

Det har også kommet noen tribute plater (det skulle bare mangle). Dersom de fortsatt er å oppdrive er det verdt å få med seg

Poet: A tribute to Townes Van Zandt (2001)

Store navn med her. Guy Clark, Steve Earle, Lucinda Williams, John Prine og Willie Nelson for å nevne noen. Ikke alle versjonene er prima vare, men det er en fin utgivelse, med nydelige liner notes.
Lytteprøver

Begynn med disse! Men det er mye mer å ta av, egentlig er alt av interesse. Og blir du først hektet på Townes, da har du "a companion for life..."

Townes bør kunne appelere til folk som har sans for folk som Cohen og Nick Drake, og singer/songwriters generelt.

 

[Roberten]

Siden du er så inne i det her, klarer å du å avslutte Skjeklesæther sitt sitat ?
Jeg hører heller på stillheten mellom sangene til Townes Van Zandt enn låtene til.....
Hos meg er det nemlig fullt jernteppe, enda det er et av de fineste utsagnene jeg har hørt på denne siden av svensk amatørporno.

 

[Townes]

Siden du er så inne i det her, klarer å du å avslutte Skjeklesæther sitt sitat ?
Jeg hører heller på stillheten mellom sangene til Townes Van Zandt enn låtene til.....
Hos meg er det nemlig fullt jernteppe, enda det er et av de fineste utsagnene jeg har hørt på denne siden av svensk amatørporno.

Huh, nei, er faktisk ukjent med det sitatet. Men det er jo nokså mange navn som kan puttes inn på slutten der Og et fint sitat er det så absolutt, hvorvidt det er finere enn det som rører seg innen svensk amatørporr skal eg ikkje uttale meg skråsikkert om, men viss du sier det, så er det vel det

Steve Earle er faktisk ganske sitatvennlig. Han har noen aldeles nydelige utspill om Garth Brooks, men eg gidde ikkje løpe på mørkeloftet og finne biografien for å sitere det i sin helhet her.

 

[Slabbedask]

Det var Jan Eggum som fikk den fra Skjeklesæther etter at bergenseren hadde uttalt seg om at amerikansk rootsmusikk fikk for gode kritikker.

«Stillheten mellom to spor på en hvilken som helst Townes van Zandt-plate er bedre enn din samlede produksjon» ;D

 

[Slabbedask]

Forøvrig er jeg 100% enig med Skjeklesæther i akkurat den uttalelsen.

 

[Kaare G. Opsahl]

Fantastisk bra innlegg Townes. Mange takk!

 

[Townes]

Det var Jan Eggum som fikk den fra Skjeklesæther etter at bergenseren hadde uttalt seg om at amerikansk rootsmusikk fikk for gode kritikker.

«Stillheten mellom to spor på en hvilken som helst Townes van Zandt-plate er bedre enn din samlede produksjon» ;D

Husker det nå ja. Det var helt priceless Eggum brukte jo Townes som eksmepel her

 

[rolfozzy]

En ting er helt sikkert. Det spilles alt for lite Townes van Zandt.

 

[Roberten]

Det var Jan Eggum som fikk den fra Skjeklesæther etter at bergenseren hadde uttalt seg om at amerikansk rootsmusikk fikk for gode kritikker.

«Stillheten mellom to spor på en hvilken som helst Townes van Zandt-plate er bedre enn din samlede produksjon» ;D

Gode ting, takk, Tubesnake !

 

[Townes]

God etfermiddags folkens!

Et kort slag i dag, det er alt for fint vær i Bææærgen i dag, så i dag er det rett på sak med en skatt fra soul'ens verden:

Lee Moses

1941 - 1997

Semiobskur soulartist med habil gitartraktering og en super røst.

Bra snert i stemmen på denne karen. Her snakker vi deep soul så det holder. En beskjeden diskografi; noen singler og ett album. Castle har samlet dette på en enkelt cd, og for soul fans bør dette være bankers.

Time and place (1971)

Her er angivelig mer eller mindre samtlige innspillinger Lee Moses gjorde for Musicor, Dynamo og Gates. Det er rå, funky og intens soul med Moses intense vokal som berebjelken for det hele. Plata inneholder blant annet en cover av Day tripper, samt mye egenkomponert materiale. Aller best synes jeg How much longer (must I wait?) er. Fristende å definere dette som garagesoul. Polert er det i alle fall ikke.

Denne samlingen inneholder 23 spor, og dette bør være interessant for folk som liker 60s soul ala Otis Redding, James Carr og tidligere tråd-artist Spencer Wiggins.

Lytteprøver

 

[Townes]

I dag er eg i singer songwriter / roots rock humør igjen, og følgelig er det på sin plass med en slag for en alt for underkjent låtskriver fra Kentucky

Chris Knight

b.1960

Det er veldig naturlig å dra sammenligninger med artister som Steve Earle, John Prine og faktisk også Springsteen. Vi snakker om en bunnsolid låtskriver som opererer innenfor samme segment som disse, men som tilsynelatende aldri har fått noe nevneverdig oppmerksomhet til tross for ett kanonalbum og noen meget gode.

Dessverre har Knight vist nedadgående formkurve på de to siste av sine fem offsisielle studioalbum, men på det beste er Knight strålende.

Sjekk ut disse platene i første omgang:

Chris Knight (1998)

Debuten fra 1998, og desidert hans beste plate. Her finnes mange av hans beste låter og beste tekster (som ofte historier fra livets skyggesider). Denne plata er full av suveren country-rock; Framed, House and 90 acres, Summer of '75 og Love and a .45 samt den sterke historien i William er blant mine favoritter her, men det finnes strengt tatt ikke en dårlig låt på denne debuten som hadde fortent et mye større publikum.

Lytteprøver

The jealous kind (2003)

Tredjeplata er av mange visstnok oppfattet som hans svakeste album. Det er feil Det følger i samme gate som debuten, mye knasende god roots rock / heartland rock (ka du enn måtte velge å kalle det). Best er tittelkuttet, Border og Broken pillow. Den holder ikke helt samme mål som debuten, men det er bedre enn mye annet innen sjangeren som har et større publikum. Uten at eg skal nevne navn

Lytteprøver

A pretty good guy (2001)

Andreplata dette. Omtrent like god som tredjeplata, sjøl om eg som regel holder tredjeplata som bedre. Men det er absolutt golåter å finne her også. Åpninga Becky's bible sitter som et skudd umiddelbart. Oil patch town kunne jo vært en radiohit på de fleste kanaler, og Highway junkie har et fett groove som får foten til å trampe rett som det er.

Lytteprøver

De to siste studioplatene er mye tammere. Enough rope kom i 2006, og Heart of stone i 2008. Det er ikke dårlig, bevares, men det holder ikkje samme nivå som de tre nevnt her. Enough rope er faktisk å finne på spotify, og den har i alle fall et par kanonlåter i Jack Blue og rockeren Up from the hill.

Anbefales på det varmeste til de som er into americana/roots/country/singer songwriter-greia og syns Steve Earle er en fining.

 

[decibelius]

Hallå Townes!
Har akkurat hørt igjennom den første Chris Knight skiva. Tusen takk for att jeg slapp og gå glipp av den her, jævlig bra.
Må sjekke ut mere av det du anbefaler.

 

[Townes]

Hallå Townes!
Har akkurat hørt igjennom den første Chris Knight skiva. Tusen takk for att jeg slapp og gå glipp av den her, jævlig bra.
Må sjekke ut mere av det du anbefaler.

Kjekt å høre Har vireklig sansen for den skiva der. Det er i det hele tatt veldig mange gode folk i den sjangeren der som har fått for lite oppmerksomhet, og en del mindre gode folk som har fått for mye

 

[decibelius]

Sant - Dersom han er født i -75, har han sikkert hørt på Steve Earle siden -79 - bedre enn å høre på morra som maser
Bra skive, de hadden på cdon så jeg klinte til. Kan ikke ha såndt på torrent.

 

[rolfozzy]

En av de lite kjente dette, som absolutt burde vært det motsatte.

I hylla mi, på K, etter Cheri Knight står det to stk. Chris Knight.

Den første og treern. Jaggu bra begge to de.

P.S. Fikk Sadies i går, den siste. Vokser etter hver avspilling.

 

[Townes]

Alrait

Et band nevnt tidligere, med opphav fra samme sted som Sadies, fortener også heder og ære for å ha levert noen glimrende album. Dessverre lider disse karene også av å tilsynelatende være "past their prime", og de siste utgivelsene har for meg vært nokså skuffende. Men på det beste er de go som gull:

Blue Rodeo

Ledet av de to svært så habile låtskriverne og vokalistene Jim Cuddy og Greg Keelor hadde Blue Rodeo sin storhetstid på midtre del av 90-tallet. Da leverte de upåklagelig country/roots rock av aller ypperste merke. Referanser er vel ting som Neil Young, jayhawks, Byrds og Gram Parsons og de greiene der. Men Blue Rodeo har alltid hatt en solid teft for gode popmelodier, så eg vil tørre påstå at det er elementer av Beatles å spore her også.

Anyhooo, det er liten tvil om hvor i katalogen du bør starte:

Five days in July (1994)

En meget, meget god plate. Åpningskuttet 5 days in May er kanskje beste låta dei har laga, og eg tør påstå at ingen har gjort en gitarsolo som ligge nærare Neil Young enn den som serveres her. Kanonlåt. Jim Cuddy er også begunstiga med ei av dei vakraste stemmene som finnes, så silkemjuk og kjenslevar at det av og til kan bli for mykje av det gode
Det er forøvrig ballader Blue Rodeo behersker aller best, og Bad Timing , What is this love og Dark Angel er prakteksempler på dette. Ellers er det en meget god cover av Rodney Crowells Till I gain control again.
Et 100% safe kjøp for alle som har sansen for alt country greia. Alt fra Uncle Tupelo til Hellbillies

Lytteprøver

Etter denne ville eg sjekket ut

Tremolo (1997)

Igjen er det balladene som virkelig skiller seg. Både Falling down blue of Beautiful blue er noen skikkelige tearjerkers, helt på grensen til å bikke over i noe som ikke er bra (litt for sukkersøtt). Men de holder seg på rette sida og resultatet er tilnærmet perfekt. Ellers er åpninga av plata svært sterk, med Moon&Tree og Shed my skin. Veldig fine countrylåter. Cuddy er en ekstremt god vokalist, det kan ikkje gjentas nok ganger.

Spotify

Så, tredje plate ut, en mye mer poppete affære:

The days in between (2000)

Her er det mer pop å finne. Åpningskuttet Cinema Song er suverent, det samme er balladene Andrea og Sad nights. Med sitt poppete refreng burde også Somebody waits vært en hit. Men det er nå så.

Spotify

Dessutten har både Cuddy og Keelor gitt ut soloplater. Den beste er fra Jim Cuddy

All in time (1998)

Personlig synes eg denne er bedre enn The days in between og Tremolo. Svært gode låter og en kledelig produksjon. Det høres jo mer eller mindre ut som en Blue Rodeo plate hvor Cuddy synger alle låtene. Bidrag fra hedersmann Jeff Tweedy på I'll make believe it's you. Aller best er Too many hands som rett og slett er latterlig fin. Noen vil sikkert si det ligner på Bjøro Håland. Dem om det.
Denne plata anbefales veldig

Spotify

Hvis dette gir mersmak er det bare å utforske katalogen videre. Personlig synes jeg som sagt de siste platene har vært skuffende, sjøl om de var inne på noe på Are you ready? fra 2005.
De tidlige platene har en del bra å by på de også. Skal du sjekke ut noe som kom før Five days in July, begynn med Lost together (1992)

 

[Townes]

En av de lite kjente dette, som absolutt burde vært det motsatte.

I hylla mi, på K, etter Cheri Knight står det to stk. Chris Knight.

Den første og treern. Jaggu bra begge to de.

P.S. Fikk Sadies i går, den siste. Vokser etter hver avspilling.

Jess, gode plater gjør akkurat det Eg var ikkje helt i skyene før etter en 5-6 gjennomlytt. No må eg høre Tell her what I said et par ganger daglig, minst

 

[ErosLoveking]

Siste Sadies satt godt fra første runde på tallerkenen for min del.

Skjønner forøvrig at americana-avdelingen i heimen skal utvides betraktelig til høsten. Noen som har et ekstra platerom til overs?

edit: håper mye av det her er mulig å snappe opp på vinyl, nytt/brukt?
Moro med skattejakt.

 

[ymir]

hei

RØYSTA HENNAR GIR MEG....


http://www.donnahopkins.com/

 

[Townes]

Siste Sadies satt godt fra første runde på tallerkenen for min del.

Skjønner forøvrig at americana-avdelingen i heimen skal utvides betraktelig til høsten. Noen som har et ekstra platerom til overs?

Joda den satt jo bra, åpningskuttet gav meg jo fullstendig ståpels. Men eg har et nokså psykotisk forhold til New Seasons, og etter en lytt følte eg at eg lissom ikkje var helt der med Darker circles, men no er eg saktens ikkje sikker på ka som er best av de De er jo uansett ikkje så bra som Bjøro...

 

[rolfozzy]

Handla en del bra musikk her når jeg bodde i Kristiansand. Men det ble mye søppel også. Søppelet er ikke hos meg lenger.

Men et par Blue Rodeo plater de står fremdeles i hylla. Lite spilt, men de blir.

Tremolo og The Days In Between.

http://www.countrymusic.no/

 

[Townes]

God aftens god aftens

I dag må vi slå et slag for en aldeles fantastisk konstellasjon bestående av brødrene Scott og Seth. Vi er i americana verdenen igjen, og det er snakk om uovertruffne

Avett brothers

Dette er virkelig saker! Glimrende tekster, like glimrende melodier, stemmer som balsam for øregangene, og det hele innbakt i et pop/americana landskap godt krydret med bluegrass elementer (banjoen er sentralt i mye av det akustiske materialet).

Jeg er av den oppfattning at disse gutta bare blir bedre og bedre, og vil følgelig anbefale deres seneste utgivelser som første lytt hvis du er ukjent med disse kara.

I and love and you (2009)

Sjølvaste Rick Rubin i produksjonsstolen på denne utgvivelsen som kom med på mi prestisjetunge topp 10 liste for 2009. Svært gode tekster, mange veldig vakre låter, og noen utrolig fengende popmelodier er beholdningen her. Arrangementene er sofistikerte og delvis også komplekse, uten at det minner om fæle ting som prog
Golåtene står i kø her. Best er Head Full of Doubt/Road Full of Promise, som jeg tror er den beste låta jeg hørte i 2009. Uten at jeg har nihørt på Antony får jeg litt assosiasjoner til ham i denne låta. Ellers er January wedding, The perfect space og Tin man høgdare. Sistnevnte er en av disse låtene som skulle vært en radiohit i alle kanaler. Men folk flest skyr jo kvalitet som pesten.
En glimrende plate på alle måter, og som jeg tror kan oppnå semi-klassiker status med tid og stunder. Den snurres jevnlig i heimen her ennå, noe den har gjort i over et halvt år.
Spotify

Før denne kom det en ep som er verdt å sjekke ut (the second gleam), men gå heller for studioplata:

Emotionalism (2007)

Mye samme tralten som siste plata, men kanskje litt mer nedstrippet, spesielt hva arrangementer angår. Litt flere låter på denne plata gjør den nødvendigvis noe mer ujevn, men det beste er formidable saker. De to første kutta; Die die die og Shame sitter umiddelbart. The ballad of love and hate er svært vakker, men i en liga for seg sjøl har vi I would be sad, med følgende vakre strofe:

Well my dad told me, "One day son,
this girl will think of what she's done
and hurting you will be the first of many more
regrets to come."
Spotify

Sjekk ut disse, og gir det mersmak, er det bare å hive seg over resten

 

[Todd]

The Avett Brothers var et nytt bekjentskap for meg da jeg jeg ifjor anskaffet 'I and love and you', et aldeles strålende album. Gleder meg til å sjekke ut resten av katalogen.

Igjen god saker som kommer i denne tråden

 

[Townes]

God aftens

Av en eller annen grunn, så er eg i virkelig americana/singer songwriter mood for tida, så dagens slag er i samme bane, til tross for potensielt større nedslagsfelt i pop/rock og indieleiren enn eks. Chris Knight.

En fortreffelig amerikaner, med en rufsete whiskypreget stemme med enorm kraft.
Jeg har hatt gleden av å se ham to ganger; ene gangen på Madam felle er en av de bese konsertopplevelsene eg har hatt ever, andre gangen på garage plassererer seg i andre enden av skalaen. Kan tyde på at denne karen er litt moody. Dagens slag er for:

Richard Buckner

Buckner er en dyktig gitarist, enda bedre låtskriver og en hinsides vokalist. I en svak stund kunne eg gitt lillefingen min for å inneha hans stemmeprakt. Utrolig kraftfull, og med stålkontroll på stemmebånda. På Madam felle konserten gjorde han en låt acapella. Slike øyeblikk kan ofte bli pinlige, men denne gangen var det utenomjordisk bra.

Skal du sjekke ut platene, er ikke dette dummeste veien å gå:

Since (1998)

En sykt bra plate. Nærmest en hitparade. Det er så latterlig mange gode låter her, fra rocka Believer og Jewelbomb (hør denne låta nå!), til nydelige akustiske Faithful shooter og Lucky buzz, er denne plata en fest for øret. Meget flott produsert er det også. Det låter fett hele veien! Sjøl uten high end utstyr
Denne kan rett og slett ikkje anbefales varmt nok!
Lytteprøver

Bloomed (1994)

Veldig akustisk nedstrippet affære, noe som gjør at stemmen til Buckner kommer enda mer til sin rett. This is where er verdt plata aleine, og foruten den er både åpninga Blue and wonder, Rainsquall og Mud ikkje akkurat dusinvare de heller. Igjen en superfin singer/songwriter plate som bør kunne falle i smak hos svært så mange her inne
Lytteprøver

Devotion+Doubt (1997)

Fantastisk åpning med Pull. En låt som burde vørt en moderne americana klassiker. Fans av Will Oldham, Jason Molina etc., bør sjekke ut dette sporenstreks A goodbye rye er en annen personlig favoritt, og Fater er låta som ble servert acapella på madam felle. Forståelig nok siden den er det på plata også Litt hillbilly/mountain/trad vibe over denne, men den er signert Buckner.
Lytteprøver

Meadow (2006

Etter å ha levert noen litt mindre interessante utgivelser kom denne som et friskt pust i 2006. Låtskriverteften definitivt tilbake. Det er kanskje litt mer indierock vibes over denne, og bør i så måte kunne appelere til de som ikkje liker Bjøro Håland også. Åpninga Town er en super poprock låt, med en vannvittig god melodi. Ellers er Lucky og Before verdt å nevne, begge meget vakre låter.
Lytteprøver

Vanskelig å sisånn helt konkret kem som vil kunne like denne hedersmannen. Eg føler egentlig han burde ha et vidt og bredt nedslagsfelt, men folk som er into alt.country greia og syns Ryan Adams er en semi-Gud, vil nok kunne finne mye glede i Buckner. Kan like gjerne være at guided by voices fans hører mye gull i Buckner.

No får det holde med singer/songwriters for denne gang. Neste gang blir det beluuuuussssssssssssssssssssssssss.

 

[Kaare G. Opsahl]

Dritbra Townes!! skal sjekkes ut

 

[decibelius]

Townes har peil da - tipper Escovedo dukker opp snart

 

[mikefish]

enig decibelius ! Townes legger sjela si i denne tråden - jeg tipper på at Brandos dukker opp.

mvh. s,

 

[Townes]

Aftens

Tusen takk igjen for hyggelige tilbakemeldinger! Det gjør meg oppriktig glad å høre når folk liker noen av de tinga som nevnes her
Escovedo har eg faktisk vært inne på tanken om. Brandos kjenner eg ikkje så godt til. Har hørt en del, men ikkje inngående nok kjennskap til de.

Men som bebudet, nå får det holde med singer/songwriter og alt.country galoren for en stund, så i dag blir det god gammal beluuuuuuuuuuuuuuuuus - dagens gromkar:

Otis Rush

b.1934

Chicago blues fra øverste hylle.

Ingen tvil om kor du skal begynne med denne karen. For de som bare er passe interessert er dette kanskje plassen å avslutte også.

The classic Cobra recordings 1956-1958 (2000)

Innspillingene han gjorde for Cobra i perioden 1956-1958, er fullstendig bankers i enhver blues-samling med respekt for seg sjøl. Denne samlingen starter med Dixon sin schläger I can't quit you baby, og fra første sekund er alt som er gull med Otis Rush på plass; den intense stemmen, den skjærende allstedsværende gitaren og det råe, nokså "skitne" kompet som gjør at det hele får et nokså desperat og svært rått uttrykk. Både Willie Dixon og munnspill-helt numero uno Little Walter bidrar på disse innspillingene. Et kvalitetsstempel i seg sjøl.
Det er også et nokså vidt spenn i låtene, fra litt mer jump blues/swing-aktige saker som Sit down baby og Violent love til mollbaserte mesterverk som Double trouble og, den beste av de alle (og trolig en topp 10 låt of all time for min del), My love will never die. En låt du ikkje kan forestille deg kor usaklig bra er før du har hørt den. Vannvittig intenst og hjerteskjærende. Blues i moll er ofte en suksess, men her tar det helt overjordiske dimensjoner. Dialogen mellom vokal og gitar her er helt sinnsyk! I mangel av bedre beskrivelser.
Ellers oser det av andre golåter også, vil først og fremst dra fram She's a good uhn og If you were mine. Dette er gull, intet mindre! Bare å få i hus.
Spotify

Rush har holdt det gående jevnt og trutt siden den gang, men aldri vært i nærheten av noe så bra som disse Cobra innspillingene. Det har kommet studioutgivelser på en rekke labler, men for min del blir mye av dette litt for funky. Noen plater er verdt å sjekke ut, og da kan disse anbefales

Mourning in the morning (1969)

Litt for funky for min smak, men av mange regnes denne som en semi-klassiker. Duane Allman bidrar på gitar på denne plata, og for de som liker ting litt mer funky blues, kan dette absolutt falle i smak. Mener sundazed har represset denne på vinyl. Inneholder blant annet en ny versjon av My love will never die. Det er så bra at du hører at det er en kanonlåt, men dette er en skygge av versjonen han spilte inn for Cobra.
Spotify

Right place, wrong time (1976)

Innspilt i 1971, men ikkje utgitt før fem år seinere. Liker denne bedre enn Mourning in the morning. Utenom Cobra recordings er nok dette stedet å gå. Gitaren låter rått og vitalt, og det er mer blues enn funk. Mye virkelig bra gitar på denne plata. Inneholder forøvrig blant annet en fin versjon av Rainy night in Georgia. Jevnt over en god plate, og definitivt verdt å sjekke ut.


Så det er Cobra innspillingene som er det absolutt essensielle her. Dette er noe av det aller ypperste innen sjangeren som er laget på denne tiden. Begynn her, og sjekk eventuelt ut andre studioplater etterhvert.

 

[utgatt60135]

Vil bare si at dette er et knallbra initiativ! Virkelig flott tråd, Townes . Men rett utenfor mitt smaksområdet. Men kanskje noen går innenfor?

 

[Townes]

Vil bare si at dette er et knallbra initiativ! Virkelig flott tråd, Townes . Men rett utenfor mitt smaksområdet. Men kanskje noen går innenfor?

Det kan jo være Lyngen Det blir mest singer/songwriters, soul, blues og rock&roll. Spesielt i førstnevnte sjanger føler eg at det er for mange gode folk som blir neglisjert. Kommer ingen slag for Barclay James Harvest med det første ;D, men noe kool gammal indie kan jo dukke opp.