Ai ai
Fin start på dagen, sov til 1030 (trolig det lengste i år). Eldste kid'n på besøk hos bestefar, så da åpner det seg uante muligheter for rekreasjon.
Til og med mulig med et lite slag, og som bebudet, denne gang for et band det lyttes alt for lite til (syns eg då), nemlig
Wilco
Beatles eller Stones? Ja takk, begge deler!
Under et festlig lag i fjor på denne tid, hevdet eg hardnakket at Wilco var Beatles og Stone i ett og samme band, og således et av vår tids alle beste band. Denne påstanden ble uforståelig nok bare møtt med kommentarer om at eg var litt
vel langt nede i rødvinsflaskene mine da (stemmer), og at eg var
helt ute på tur med den påstanden (stemmer ikke).
Anført av koselige Jeff Tweedy har Wilco (som oppsto fra ruinene av überfantastiske Unce Tupelo (kommer her før eller siden)), levert det ene fantastiske albumet etter det andre. ALdri redde for å gå nye veier, men fundamentet har alltid vært det samme for Jeffaen. Vi snakker alt.country av ypperste merke, med melodier som går rett hem både hos popfolk og countryenstusiaster. Sammen med sadies er Wilco mine to favorittband av folk som fortsatt holder det gående.
Det sies at Norge er det landet hvor Wilco selger mest plater i forhold til innbyggertallet. Det er jo godt å ha med seg når man ser på hva som ellers selger her til lands.
Og, Roberten, platene under preseneteres slik eg ville anbefalt å ta dem for meg. Ikkje nødvendigvis den beste først 8)
Summerteeth - 1999
Popmesterverket! Jeff&co på sitt mest publikumsvennlige og tilgjengelige. Hvordan er det mulig å motså disse låtene? Har vært soundtracket til hver sommer i over 10 år nå. På overflaten er det så mye gladpop og koselige låter her, men det er før man tar tekstene for seg. Da blir det hele litt mer alvorspreget og substansielt. Husker faktisk Wilco spilte She's a jar på norsk televisjon i beste gullrekketid dengang. Det var staselige tider. Summerteeth er spekket med gromlåter, og foruten she's a jar, må Pieholden suite og utrolig lekre/triste How to fight loneliness nevnes. Dette er så vanvittig gode melodier, som sender tankene i retning både Beatles, Brian Wilson og Neil Young for undertegnede. Og så har vi tittellåta da. En snerten lekende sak, med en aldeles førsteklasses akkordprogresjon, og ditto sødmefylt koring på refrengene som gjør det umulig å tenke på annet enn grønne blomsterenger og en kald hansa.
En plate til å bli usedvanlig oppstemt av, til tross for mye mørk tematikk i tekster. En moderne klassiker!
Spotify
Yankee Hotel Foxtrot - 2002
Deres beste! Vil ikkje høre snakk om annet. Og et solid stykke unna den iørefallende popen fra Summerteeth. Faktisk ble de først dumpet av Warner pga denne plata, for så senere å få den gitt ut på Nonesuch, som vel er en underlabel av Warner (mener eg å huske). Denne plata gir deg motstand noen runder, men etterhvert så kommer det. Og da kommer det big time. Låtene har fantastiske arrangementer, instrumenteringen er perfeksjonert til fingerspissene, og etter at Jeffaen har virket litt vrang med deg de første lytterundene, viser han seg plutselig som den fantastiske låtsnekkeren han er.
Jesus etc er verdt plata aleine. Jeg får total gåsehud hver gang steel-gitaren kommer luskende inn på siste verset her. Låta er bare så utrolig vakker at eg ikkje evner å yte den rettferdighet med ord. Musikk blir ikkje bedre for min del. Mye kan bli like bra, men intet kan bli bedre. Ellers er dette en av de platene som gjør seg i sin helhet. Summerteeth funker også i biter, men YHF bør nytes fra a-å. Det går en rød tråd fra fantastiske
I am trying to break your heart åpner det hele, til
Reservations avslutter ballet som ellevte og siste låt av en eneste lang parademasrj. De mest tilgjengelige låtene er nok
Kamera,
Heavy metal drummer og kanskje
I'm the man who loves you. Men gi denne runder og du er hekta. Gi denne noen runder og du er hekta. Gi denne noen runder og du er hekta. Gi denne noen runder og du er hekta. Gi denne noen runder og du er hekta. Gi denne noen runder og du er hekta. Gi denne noen runder og du er hekta. Gi denne noen runder og du er hekta. Gi denne noen runder og du er hekta. Gi denne noen runder og du er hekta.
Spotify
Being there - 1996
Glimrende plate dette også, og et veldig flott cover! Dette er plata som langt på vei dannet grunnlaget for påstanden om at her har vi Beatles og Stones i ett og samme band.
Monday riffer av gårde på beste Keef vis, og i neste låt ut
Outtasite er det popteften til Macca som høres i det fjerne. Mye musikk her, faktisk hele 19 låter. Første halvdel er noen strå hvassere enn andre, men det sier mer om kor utrolig bra første halvdel er.
Far, far away har alltid vært en favoritt hos meg. Veldig flott "ballade", som sender assosiasjoner til Neil Young ala Harvest / Comes a time. Vil også dra fram
What's the world got in store, som starter sparsommelig med Jeff og en banjo, men som glir over i et utrolig flott parti når resten av gjengen kommer inn. Så vakkert, så vakkert. For tiden er dette Wilco plata som snurres mest i hiemem.
Being there har begge beina godt plantet i alt.country universet og er således nærmere beslektet med Uncle Tupelo tiden enn platene nevnt til nå.
Spotify
Sky blue sky - 2007
Skrekkelig god denne også. Her har de fått ny lead gitarist i Nels Cline, og at han vet kordan seksstrengeren skal og bør trakteres er det ingen tvil om. Han var for meg høydepunktet under øya konserten i fjor. Herregud for en gitarist! Det høres også på Sky blue sky, hvor han under hele plata kommer med sine kledelige lekre gitarlinjer, tidvis med et lite jazza tilsnitt.
Either way åpner plata på strålende vis. Nedpå, lekkert og som alltid en finurlig melodilinje signert Jeffaen. Flott lydbilde, med Cline sin gitar hånd i hånd med en tilbakelent orgel, og litt sparsommelig stryk gjør dette til en perle. you are my face har en bro som er helt sykt kult. Det begynner rolig denne også, men så skjer det et taktskifte som rett og slett har "wow" faktor. Det er utrolig fett rett og slett. Fantastisk groove på denne.
På Impossible Germany briljerer virkelig Cline på gitaren sin, og bidrar langt på vei til å få fram genialiteten i låta. Blant platas aller beste kutt. Ellers er Walken også riktig så gøyal, og personlig har eg alltid hatt skikkelig sansen for What light
Spotify
Etter disser er det litt bob bob kor man skal fortsette. Det er aldri dårlig, men disse fire er noen hakk jevnere og bedre enn resten. Ville uansett tatt resten i denen rekkefølgen
Wilco (the album) - 2009
Denne er veldig bra alstå, men når ikkje helt opp sammen med de fire nevnte. Musikalsk er den nok mest beslektet med Sky blue sky, men holder ikkje helt samme kvalitet. Er noen perler her også, bevares. Best er
Deeper down,
One wing og fantastiske
I'll fight, som har en gitarintro det skulle vært forbudt ved lov å mislike.
Spotify
A ghost is born - 2004
Første gang eg blei irritert på Jeffaen. Krautrock flørteriene i
Spiders ble ikkje tatt godt imot her, men alt blir tilgitt i
Hummingbird. En av de beste låtene til Wilco ever. Plata som helhet er noe mer ujevnt, men er jo såklart verdt å ha.
Spotify
A.M - 1995
Debuten. Ikkje milevis unna Uncle Tupelo her heller, ikkje musikalsk i alle fall. Kvalitetsmessig når de ikkje helt opp her syns eg, men det er en god stund siden eg har snurret den nå. Det er bra ting her også såklart, og Stones vibbene er ganske åpenbare på
Casino Queen som eg mener er høydepunktet på denne. Kanskje sammen med
Box full of letters.
Spotify
Wilco - det beste av begge verdener, og et band som man bør ha komplett.
Jeffaèn er en skikkelig fining, og alt for undervurdert. Lytt mer til Wilco dammit
* Som alltid, ingen tid til å fikse typos.
