val skrev:
Min samboer som er musiker spiller div instrumenter som gitar, piano og fiolin. I det klassiske orkesteret hun spiller i så stemmer samtlige av musikerne sine instrumenter kun ved hjelp av sin egen hørsel. Kan ikke du komme å informere de om at de kan spille en bedre og mer vellydende konsert ved hjelp av dine måleinstrumenter?!
Hvorfor skal jeg spørre andre hva de mener om min definisjon av naturlig lyd?? Hvor lite selvsikkerhet er det mulig å ha ;D
Når jeg hører på en levende stemme i stua, eller gitar, piano eller fiolin, så er det den mest naturlige lyd i verden. Hva som er korrekt ifølge div digitale komponenter og måleutstyr er fullstendig uinteressant for min del.
Jeg har lyst til å kommentere dette innspillet fra Val - og hans musikervenninne. Når I_L skriver "tuner" som utgangspunkt for stemming behøver ikke det tolkes som en digital eller elektronisk referanse man skal ta utgangspunkt i.
Dersom det er en obo med i et stykke som skal spilles av et symfoniorkester, så nødvendiggjør dette instrumentets komplekse overtonestruktur at resten av orkesteret stemmer instrumentene etter dette. Om ikke, risikerer man at orkesteret lyder surt når oboen gjør sitt - den "tuner" nemlig lytterne og gir dem en bedre referanse enn de hadde pre-obo innspillet.
Om det ikke er en obo med, kan det godt være at førstefiolonist gir (tuner) tonen som det skal stilles inn etter.
Men om det er en solist med i stykket, så er det vanlig at man tar tonen fra denne, for at instrumentet skal være integrert i stykket - og dette gjelder spesielt for piano.
Her er det en referanse til HiFi, og til platespillere og R-to-R med pitch-kontroll. De som øver/øvde seriøst med et instrument ville gjerne spille med plater, og det var rikelig med innspillinger der solisten var tatt ut (eller også hvor man kunne spille "over" denne). Men her kan ikke orkesteret ta utgangspunkt i den øvendes instrument, så derfor pitch-kontrollen, som gjorde det mulig å justere pitch fra innspillingen så den skulle passe til instrumentet det ble øvd på. (Man tuner ikke om et piano for at det skal passe til en bestemt LP, for så å tune om til neste LP).
MEN - det vals venninne hopper over, er at det har skjedd en rekke utvalgsprosesser før hun og hennes kolleger kom dit at de tunet sine instrumenter ved erfaring og på oppøvd gehør.
Alle som ikke hadde evnen er silt fra, og ble ikke profesjonelle musikere. De andre i orkesteret forutsetter at man enkelt får styr på instrumentet sitt.
Erfaring har skapt rutine og hurtighet, og man får kjapt instrumentet dit hvor det skal lite til å finne sampitch med de andre.
Og tusenvis av timer med øving har gjort dette til noe man får til med absolutt Fingerspitzengefühl.
Men som eksemplene over viser, så trenger man en referanse å justere etter. Dersom vals venninne og hennes kolleger hver hadde stemt sine instrumenter i separate rom, til de mente at de lå der de måtte for å samstemme med de øvrige i orkesteret ...
... og så gikk inn i fremføringsrommet og begynte å spille et stykke uten å stemme først ...
... så ville de brutt ut i rik og dypfølt latter før de hadde kommet mer enn noen sekunder inn i stykket.