Matte, gåter og vitenskap Er universet egentlig en rekonstruksjon?

[AndersR]

Det er vel strengt talt unødvendig å dra inn kvantefysikk og multivers-teorier. Universet vi kjenner til er så absurd omfattende at det bør være mer enn nok i seg selv. Husk at for hver eneste stjerne som finnes, er det på et eller annet vis et solsystem. Så sett fra menneskers perspektiv, hvor vår planet og vårt solsystem i praksis er vårt univers, så er jo hele universet slik det faktisk er, et slags multivers. Siden det finnes en "uendelighet" med ulike solsystemer som kan utvikle seg uavhengig av hverandre.

Trenger ikke være vanskeligere enn som så.

 

[Slubbert]

Tja, kvantemekanikken er utgangspunktet for jakten på en "theory of everything". Nå er ikke det så grandiost som det høres ut som, det betyr jo bare en teori eller et rammeverk som omfatter alle de fire fundamentale naturkreftene (elektromagnetisme, svak og sterk kjernekraft og gravitasjon). Den generelle relativitetsteorien er den mest konsistente modellen av gravitasjon, men fysikerne har ennå ikke klart å forene den med lovene for de andre naturkreftene. Så vi vet fortsatt ikke hva som formidler gravitasjon, altså gjør at den brer seg. Vi vet bare at den er der.

Og selv om disse teoriene går langt over hodet på de fleste dødelige, har de en del praktiske applikasjoner også. Relativitetsteorien brukes til å kompensere tidsavvik i GPS-systemer som nevnt. Og mye mikroelektronikk baseres på kvantemekaniske effekter, spesielt kvantetunnelering (quantum tunneling). Det var teorien om kvantetunnelering som gjorde det mulig å lage feks flash-minne. I slettbare minnekretser er det kvantetunnelering som gjør at du kan slette og skrive over datainnholdet. Superledere har vi også vært i stand til å lage, om enn bare ved svært lave temperaturer, og det forskes mye på bruk av kvantemekaniske effekter i kryptografi og kvantedatamaskiner.

Så grunnforskning er viktig, fordi det får praktiske applikasjoner "down the road". Maxwells likninger er fra 1865, men de danner fortsatt grunnlaget for alle beregninger, simuleringer og modellering av all elektronikk unntatt esoterisk hifi selv i dag. Field solvers basert på Maxwells likninger er helt fundamentale i utviklingen av datamaskiner, mobiltelefoner, you name it. Men igjen, der jeg synes det begynner å skurre er når fysikerne tilpasser terrenget etter kartet. Og de mer spekulative teoriene som multivers og simulert virkelighet gjør etter min mening nettopp det.

 

[lovemusikk]

En ting jeg lurer litt på..
Sorte hull.
Hvorfor eksploderer de ikke? Ja de skyt ut energi.
Men de burde enten forsvinne selv av mangel på energi, bli uennelig stor til noe skjer pga de får tilført mer energi enn de skyt ut, eller er det en vei til en annen plass?

Fysikken tilsier at vi skal kunne brette rommet og stikke gjennom i en liten tunnell eller noe.
Fysikken tilsier det. Vi må bare finne ut hvordan.

Gud eller guder. Kan det være besøkende som er beskrevet i flere tusen år nå?

Så på TV i et område var det et avlangt hull helt tomt. Masse stjerner rundt, men helt mørkt i det området.


Paraelle universet er jo lansert av flere.

Utrolig spennende dette universet med mer.

 

[Voff]

Sorte hull fordamper via Hawking stråling.

 

[Ketil]

Den opprinnelige skapelsen hvor et potensiale elsket seg selv til bevissthet, kan vi gjennoppleve ved at en realisering av dette potensialet, vårt Univers, elsker seg selv til bevissthet på lignende vis. Hvis potensialet sin bevissthet kan kalles Gud, så er vi realiseringen sin bevissthet. Kanskje Gud ønsker at vi skal oppleve det miraklet som han/hun/det opplevde selv. Nemlig miraklet ved skapelsen. Det skapes noe rett fremfor øynene våre nå som vinteren er forbi og naturen springer ut. Nyt miraklet og lev her og nå i selve skapelsen.

En fornuftig diskusjon om dette er passert i det man bringer denne "Gud" inn i diskusjonen, til forskjell fra en gud. En ting er å diskutere guder som et fenomen, en annen ting er bekreftelsen / identifiseringen / personifiseringen av det menneskeskapte fenomenet. Ved å akseptere "Gud", Skaperen" og "mirakel" som relevant terminologi har man egentlig allerede lagt premissene for diskusjonen.

Det som man må være observant er hvis man IKKE aksepterer muligheten for en Skaper har man også lagt et premiss for debatten. Nå er det ikke slik at man skal kunne forklare alle mulige fenomener bare ved å referere til en Gud. Det blir fullstendig meningsløst og ødeleggende for debatten. Men å være åpen for at en Skaper kan finnes mener jeg tvert om er sunt for en diskusjon om de større spørsmål ved tilværelsen.

Det er heller ikke slik at vitenskapen utelukker tilstedeværelsen av en Skaper. Dette er i tilfelle en misforståelse. Det riktige å si er at vitenskapen ikke tar stilling til spørsmålet, men konsentrerer seg om å beskrive Universet på en best mulig måte. Så får det bli opp til den enkelte om man på mer filosofisk grunnlag tar høyde for en Skaper eller ikke.

 

[BT]

Hva oppnår man med å tro at det finnes en skaper?

 

[Voff]

Hva oppnår man med å tro at det finnes en skaper?

Å umuligjøre en debatt. Det er bare et postulat. Like verdifullt som hvilket som helst annet ubegrunnet postulat.

En skaper er et meningsløst konsept. Dersom man aksepterer at det MÅ en skaper til, så får man en endeløs regressiv rekke av skapere.

 

[Ketil]

Hva oppnår man med å tro at det finnes en skaper?

Å umuligjøre en debatt. Det er bare et postulat. Like verdifullt som hvilket som helst annet ubegrunnet postulat.

En skaper er et meningsløst konsept. Dersom man aksepterer at det MÅ en skaper til, så får man en endeløs regressiv rekke av skapere.

Er skapelse et meningsløst konsept?

 

[Valentino]

Jeg velger også å tolke den som at kjærlighet inngår i prosessen som en drivkraft.

Hvem har ikke lyst på et knull?

 

[AndersR]

Jeg velger også å tolke den som at kjærlighet inngår i prosessen som en drivkraft.

Beklager, men dette er jo bare sentimentalt vissvass som høres ut som noe en forfatter med skrivesperre måtte trykke ut av seg for å finne en slags konklusjon på sci-fi manuset sitt i tide til å rekke deadlinen.
Det kunne jo like gjerne vært hat som var drivkraften. Men det selger ikke like bra.

 

[BT]

Hva oppnår man med å tro at det finnes en skaper?

Å umuligjøre en debatt. Det er bare et postulat. Like verdifullt som hvilket som helst annet ubegrunnet postulat.

En skaper er et meningsløst konsept. Dersom man aksepterer at det MÅ en skaper til, så får man en endeløs regressiv rekke av skapere.

Er skapelse et meningsløst konsept?

Hva mener du er meningen med det som er skapt?

 

[Voff]

Hva oppnår man med å tro at det finnes en skaper?

Å umuligjøre en debatt. Det er bare et postulat. Like verdifullt som hvilket som helst annet ubegrunnet postulat.

En skaper er et meningsløst konsept. Dersom man aksepterer at det MÅ en skaper til, så får man en endeløs regressiv rekke av skapere.

Er skapelse et meningsløst konsept?

For det første er mening et menneskeskapt konsept.
Hvis man mener at Universet er så komplisert at det må en skaper til. Da må det nødvendigvis følge at noe som er enda mer komplisert enn Universet, slik som en skaper, må også ha en skaper, ad infinitum.

 

[Ketil]

Hva oppnår man med å tro at det finnes en skaper?

Å umuligjøre en debatt. Det er bare et postulat. Like verdifullt som hvilket som helst annet ubegrunnet postulat.

En skaper er et meningsløst konsept. Dersom man aksepterer at det MÅ en skaper til, så får man en endeløs regressiv rekke av skapere.

Er skapelse et meningsløst konsept?

Hva mener du er meningen med det som er skapt?

At det som i utgangspunktet var et potensiale har blitt realisert.

 

[Ketil]

Jeg velger også å tolke den som at kjærlighet inngår i prosessen som en drivkraft.

Beklager, men dette er jo bare sentimentalt vissvass som høres ut som noe en forfatter med skrivesperre måtte trykke ut av seg for å finne en slags konklusjon på sci-fi manuset sitt i tide til å rekke deadlinen.
Det kunne jo like gjerne vært hat som var drivkraften. Men det selger ikke like bra.

Nei, det er jo vanskelig å definere kjærlighet ad vitenskapelig vei. Det samme kan vel sies om tanken. Hvordan føre et vitenskapelig bevis for at tanke eller kjærlighet eksisterer? Forskjellen er vel at noen av oss velger å tro på det vi føler og det vi tenker. Andre avviser den kjærligheten de måtte føle som uviktig eller sentimental. Det får jo bli opp til en hver hva man synes er viktig her i livet.

 

[Trane]

Det som fremstår som et stort paradoks er at man på ene siden har et ufattelig komplisert Univers, og på den andre siden finner absolutt ingen spor etter en Skaper. Dette fremstår på mange måter som et stort mysterium. Noen prøver å løse dette mysteriet gjennom det som kalles kreasjonisme. Denne tankeretningen blir tilbakevist blant annet i boken The Blind Watchmaker. Det som ved første øyekast kan synes som spor etter en guddomelig Skaper, kan forklares med naturvitenskap.

Spørsmålet er om dette mysteriet kan ha en annen forklaring. Hvis Universet er en rekonstruksjon av en prosess hvor ingen bevisste krefter var involvert, burde det heller ikke i denne rekonstruksjonen være mulig å finne noen spor av en bevisst Skaper. Feilslutningen et at man antar at et Univers med en Skaper, impliserer at man vil finner spor av bevisst skapelse. Med andre ord Skaperen kan eksistere, men man vil aldri kunne finne bevisste spor etter Skaperen i Universet.

Så "Skaperen" kan eksistere uten at man noen sinne vil kunne finne spor? Også når man ser bort fra problemstillingen at man på et hvert tidspunkt ikke vil besitte all kunnskap og altså ikke nødvendigvis har mulighet til å påvise spor. (Nei, vi skal ikke ta nok en kabeldebatt her). Man vil altså ikke engang teoretisk kunne påvise spor etter denne "Skaperen" ? Ikke engang i form av statistiske irregulariteter. Men, "Skaperen" skal likevel ta form av en bevissthet ? Og nettopp at denne "Skaperen" er i form av bevissthet er vel hele poenget når religiøse søker etter en "Skaper" eller en gud de kan tro på og som kan gi mening til livet, fordi det bevisste evner å gi retning, helst mot det mål man tror gir mening. En bevissthet som gir retning vil også kunne påvises.

Jeg vil påstå at nettopp en "Skaper" slik du ser det, altså en bevisst skapelse, vil måtte kunne bevises i form av bevisste spor, hvis ikke er det ikke en bevisst skapelse. Det ubevisste, det kaotiske, det tilfeldige....kall det gjerne det meningsløse....vil man derimot ikke nødvendigvis kunne påvise fordi det ikke nødvendigvis har en retning eller noen form av mønster eller regularitet.

 

[Trane]

Jeg velger også å tolke den som at kjærlighet inngår i prosessen som en drivkraft.

Beklager, men dette er jo bare sentimentalt vissvass som høres ut som noe en forfatter med skrivesperre måtte trykke ut av seg for å finne en slags konklusjon på sci-fi manuset sitt i tide til å rekke deadlinen.
Det kunne jo like gjerne vært hat som var drivkraften. Men det selger ikke like bra.

Nei, det er jo vanskelig å definere kjærlighet ad vitenskapelig vei. Det samme kan vel sies om tanken. Hvordan føre et vitenskapelig bevis for at tanke eller kjærlighet eksisterer? Forskjellen er vel at noen av oss velger å tro på det vi føler og det vi tenker. Andre avviser den kjærligheten de måtte føle som uviktig eller sentimental. Det får jo bli opp til en hver hva man synes er viktig her i livet.

Vissvass !

Å nedvurdere andres egne tanker om kjærlighet som å "avviser den kjærligheten de måtte føle som uviktig eller sentimental" og ikke synes kjærlighet er viktig i livet fordi man selv blander mellommenneskelige følelser inn i utviklingen av universet, vel det er rent bullshit !

Såfremt du ikke tillegger gress og trær, vind og vann, mark og fisk, evnen til å føle kjærlighet så har evnen til kjærlighet eksistert en knøttliten brøkdel av universets eksistens, selv om vi holder oss til vår egen lille klode. Når man altså klarer å vri ut av seg smørerier som "Universet har elsket seg selv til bevissthet" er Anders sin beskrivelse på sin plass. Det er den slags meningsløst, sentimentalt, bløtkakesukkerspinn Aune Sand eller Morten Harket kunne prestert i samtale med seg selv.

De fleste vil nok velge å tolke evolusjons-prosessen på en helt nøytral, vitenskapelig måte. Jeg velger også å tolke den som at kjærlighet inngår i prosessen som en drivkraft. Med andre kan man formulere det slik at Universet har elsket seg selv til bevissthet. Med andre ord forutsetter ikke nødvendigvis skapelse en bevisst Skaper, men rett og slett bare kjærlighet.

 

[Slubbert]

Så kjærlighet skal være drivkraften bak de fysiske reaksjonene som har dannet stjerner og planeter? Jaja, det kan ikke være mye tvil da om at mennesket skapte gud i sitt bilde.

 

[Disqutabel]

Det ligger jo i kortene her at kjærligheten og guden som omtales i Ketils innlegg må være nøyaktig det samme fenomen. Skapelsen, drivkraften, årsaken og sammenhengen i ett. Det er kun ett problem med dette: Det henger ikke på greip.

Problemet med at universet "skapte seg selv" gjennom ca. uendelig mye tid gjenstår, riktig nok. Men det kommer kun av at vi til dags dato ikke har alle svarene.

Disqutabel

 

[Dr Dong]

Bare kjærlighet duger ikke; den forener og negerer mengfoldet. Vi må ha noe som splitter også; striden/hatet?
https://en.wikipedia.org/wiki/Empedocles

Heraklit mente at »krigen» var alle tings opphav: War is the father of all and the king of all; and some he has made gods and some men, some bond and some free.

 

[Hardingfele]

Det er minst 100 milliarder og kanskje så mange som 200 milliarder galakser i universet.

 

[Dr Dong]

Ellers må en nesten kunne si at denne Gud skaper egentlig er den ultimate narsissisten der han gjør skapelsen bare for å kunne speile seg selv.

”Nå har jeg snakket nok om meg, la oss snakke om deg. Hva synes du om meg?”

Eller kanskje han bare var ensom…

 

[Ketil]

Bare kjærlighet duger ikke; den forener og negerer mengfoldet. Vi må ha noe som splitter også; striden/hatet?
https://en.wikipedia.org/wiki/Empedocles

Heraklit mente at »krigen» var alle tings opphav: War is the father of all and the king of all; and some he has made gods and some men, some bond and some free.

Min spekulasjon er at hvis skapelsen medførte at en tilstand startet å eksistere, vil det å ta antitesen av denne tilstanden medføre at man har to tilstander. Kanskje den opprinnelige tilstanden var kjærlighet, og antitesen er frykt? Som vi alle vet er to tilstander alt som trengs for å kunne representere all tenkelig informasjon. Dette er jo et kjent prinsipp fra datavitenskapen hvor det binære tallsystem er grunnlaget for all informasjonsprosessering. Ved hjelp av datavitenskap er det også mulig å skape avanserte virtuelle verdener. Spekulasjonen blir da videre om oppbygningen av universet kan ha likhetstrekk med hvordan vi skaper en virtuell verden.

Uansett blir dette bare å skrape såvidt i overflaten i forhold til å forstå både universet, og de større spørsmål ved tilværelsen. Hvis vi en gang skulle oppnå kontakt med en annen intelligent rase, mer avansert enn oss, vil det bli særdeles interresant å få innblikk i den kunnskapen de vil sitte på både i forhold til en større forståelse av universet og de store spørsmål ved tilværelsen. Spørsmålet er om vi som sivilisasjon vil tåle å eventuelt få vårt virkelighetsbilde forrykket på det som vil kunne være drastiske måter.

 

[AndersR]

Kanskje den opprinnelige tilstanden var kjærlighet, og antitesen er frykt? Som vi alle vet er to tilstander alt som trengs for å kunne representere all tenkelig informasjon.

 

[Slubbert]

Kjærlighet og hat er menneskelige følelser, kjemiske reaksjoner som skjer i hjernen vår. Det har fint lite å gjøre med universets opprinnelse som handler om dannelsen av hydrogen og senere fusjon til tyngre grunnstoffer som klumpet seg sammen til stjerner og planeter. Synes denne tråden begynner å skli ganske langt vekk fra utgangspunktet, for å si det forsiktig.

 

[Ketil]

Kanskje den opprinnelige tilstanden var kjærlighet, og antitesen er frykt? Som vi alle vet er to tilstander alt som trengs for å kunne representere all tenkelig informasjon.

Vis vedlegget 495602

Eller det kan tenkes at vi overvurderer kompleksiteten ved universet. Hvis universet er en konstruksjon, er det nærliggende å tenke seg at en form for vitenskap for å konstruere dette universet er involvert. Nå har det seg slik at vi allerede har en vitenskap for å konstruere virtuelle verdener. Hvis man ved et tankeeksperiment befinner seg inne i en virtuell verden, f.eks. ved hjelp av VR drakt, og prøver å forstå den verden man observerer rundt seg, vil den i utgangspunktet fremstå som svært komplisert og vanskelig å forstå. Hvis det er programmert inn en fysikkmotor i denne virtuelle verdenen, vil man kunne konstruere en naturvitenskap ut fra denne motoren. Men å forstå selve den virtuelle verdenen fra observasjoner gjort på innsiden av denne verdenen er egentlig en totalt håpløs oppgave. For å forstå en virtuell verden må man begynne i den andre enden, med å forstå den programkoden som styrer verdenen. Kanskje alt dypest sett er informasjon, se from it to bit og Digital physics

 

[BT]

Det er åpenbart mye som kan tenkes. Men ikke alt som tenkes stemmer med virkeligheten. Særlig ikke når det kommer til eksistensiell tenking.

 

[Ketil]

Det er åpenbart mye som kan tenkes. Men ikke alt som tenkes stemmer med virkeligheten. Særlig ikke når det kommer til eksistensiell tenking.

Hva om virkeligheten bare eksisterer inni oss da

 

[Slubbert]

Hva om virkeligheten bare eksisterer inni oss da

Den filosofien kalles eksistensialisme, gjort kjent av Søren Kierkegaard, Jean-Paul Sartre, Albert Camus m.fl., og spesielt populær blant tenåringer i emo-miljøet. Fight Club og The Matrix er for mange innfallsporten.

 

[Disqutabel]

Bare kjærlighet duger ikke; den forener og negerer mengfoldet. Vi må ha noe som splitter også; striden/hatet?
https://en.wikipedia.org/wiki/Empedocles

Heraklit mente at »krigen» var alle tings opphav: War is the father of all and the king of all; and some he has made gods and some men, some bond and some free.

Duh... har du ikke hørt om "mørk materie..."? Der har du svaret på "mørkets krefter". Av en eller annen grunn motarbeides kjærligheten. Passer som hånd i hanske med Ketils tese.

Disqutabel

 

[BT]

Det er åpenbart mye som kan tenkes. Men ikke alt som tenkes stemmer med virkeligheten. Særlig ikke når det kommer til eksistensiell tenking.

Hva om virkeligheten bare eksisterer inni oss da

Det får du nesten spørre de som tror på slikt om. For meg gir slike tanker lite mening og enda mindre verdi.

 

[Slubbert]

Duh... har du ikke hørt om "mørk materie..."? Der har du svaret på "mørkets krefter". Av en eller annen grunn motarbeides kjærligheten. Passer som hånd i hanske med Ketils tese.
Disqutabel

Men uten mørk materie ville galaksene (i følge gravitasjonslikningene) ikke holdt seg samlet og rotert, men stjernene ville bare flydd bort fra hverandre og galaksene gått i oppløsning. Så det må jo bety at nærhet skyldes mørkets krefter mens kjærligheten bare sender oss lenger bort fra hverandre.

 

[oyvjorge]

Meningen med livet(menneskene) er for å skape AI som i form av roboter ol vil kunne leve mye lenger og «befolke) enhver klode i universet som ikke menneskene kan nå.

 

[Bjørn.H]

Hva om virkeligheten bare eksisterer inni oss da

Den filosofien kalles eksistensialisme, gjort kjent av Søren Kierkegaard, Jean-Paul Sartre, Albert Camus m.fl., og spesielt populær blant tenåringer i emo-miljøet. Fight Club og The Matrix er for mange innfallsporten.

Peter Beger og Thomas Luckman tok dette et steg videre i boken «The Social Construction of Reality», gjennom å se samfunnet som både en objektiv og subjektiv realitet -den sosiale virkeligheten erfares og deles av individene i samfunnet, og er en subjektivt erfart men samtidig objektivt konstituert virkelighet. Virkeligheten er slik Berger og Luckman definerer det "intersubjektiv", og denne virkeligheten danner på mange måter det felles grunnlag vi oppfatter våre omgivelser etter. Det betyr at de anskuelsesformer fellesskapene vi inngår i har, også former vår virkelighetsforståelse.

 

[Dr Dong]

Hva om virkeligheten bare eksisterer inni oss da

Den filosofien kalles eksistensialisme, gjort kjent av Søren Kierkegaard, Jean-Paul Sartre, Albert Camus m.fl., og spesielt populær blant tenåringer i emo-miljøet. Fight Club og The Matrix er for mange innfallsporten.

Nå er vi virkelig ute og kjører…

 

[Ketil]

Meningen med livet(menneskene) er for å skape AI som i form av roboter ol vil kunne leve mye lenger og «befolke) enhver klode i universet som ikke menneskene kan nå.

Et interessant spørsmål i så måte er hvor avansert en robot må være før den forstår sin egen eksistens? Alternativt om en robot i det hele tatt har forutsetning for å kunne forstå sin egen eksistens?

I førstnevnte tilfelle; vil det være implementasjonen av en en spesiell teknologi som gjør at roboten går fra å være en maskin uten forståelse av egen eksistens, til nettopp å forstå at den eksisterer?

I sistnevnte tilfelle; har vi mennesker en spesiell x-faktor som gjør at vi forstår vår egen eksistens, og som ikke kan replikeres materielt? Med andre ord en ikke-materiell substans som gjør at vi forstår at vi eksisterer? Kanskje begrepet sjel? Vil en robot noengang kunne få en sjel? Vil de noengang kunne drømme som oss, om elektriske sauer?

 

[Bjørn.H]

Sjel? En forestilling om noe kognitivt forløst fra legemet. Filosofen Descartes forestilte seg at denne var knyttet til legemet gjennom kongekjertelen. Merkelig nok forble det et mysterium for Descartes at sjelen forble påvirket av legemets tilstand.

Jaja, hva du enn søker å få svar på, så forblir det nok innenfor troen på noe guddommelig i en forestilt normativt grunnet forestilling.

 

[Dr Dong]

De gamle greker (Sokrates) mente at sjel var
noe som kunne bevege seg seg selv
noe som hadde en streben - beveget mot noe
noe som forholdt seg til seg selv - denne streben (refleksivt)

Dette selvforhold - å forholde seg til seg selv og kunne se seg selv som påvirket av, men ikke determinert av det samme - er jo en av de gode mysterier selv i dag. En kan gjøre seg lystig over Descartes' kongekjertel, men vi har ennå ikke funnet et bedre svar…

 

[Bjørn.H]

Ja, men sjelen som en forløst tilstand av ens sinnsliv fra legemet? Neppe -det er bare å se rundt seg på mennesker i ulik tilstand hvor determinert sinnet (sjelslivet) er av kroppens tilstand. Descartes søken etter denne dualiteten er ikke riktig helt det samme som en mer moderne oppfatning av sjelsliv. Den er og forblir en del av legemet.

 

[Slubbert]

Meningen med livet(menneskene) er for å skape AI som i form av roboter ol vil kunne leve mye lenger og «befolke) enhver klode i universet som ikke menneskene kan nå.

Et interessant spørsmål i så måte er hvor avansert en robot må være før den forstår sin egen eksistens? Alternativt om en robot i det hele tatt har forutsetning for å kunne forstå sin egen eksistens?

I førstnevnte tilfelle; vil det være implementasjonen av en en spesiell teknologi som gjør at roboten går fra å være en maskin uten forståelse av egen eksistens, til nettopp å forstå at den eksisterer?

I sistnevnte tilfelle; har vi mennesker en spesiell x-faktor som gjør at vi forstår vår egen eksistens, og som ikke kan replikeres materielt? Med andre ord en ikke-materiell substans som gjør at vi forstår at vi eksisterer? Kanskje begrepet sjel? Vil en robot noengang kunne få en sjel? Vil de noengang kunne drømme som oss, om elektriske sauer?

Ingenting tilsier at en robot ikke kan få selvbevissthet hvis den blir intelligent nok. Man vet fra forsøk på dyr at graden av selvbevissthet følger av hvor avansert hjernen er. Aper og definer forstår at de ser seg selv i et speil, mens de fleste dyr har en lavere grad av selvbevissthet hvor de feks. stikker av når det kommer et rovdyr, kan ha humørsvigninger, eller kommer løpende når du roper "Tussi". Selvbevissthet er ikke noe man enten har eller ikke har, det er grader av det. Å stikke av når det kommer et rovdyr er én grad av selvbevissthet, å forstå at man ser seg selv i et speil er en høyere grad av selvbevissthet, mens det å reflektere rundt egen dødelighet og ikkeeksistens er en enda høyere grad av selvbevissthet igjen. Graden av selvbevissthet varierer, mellom ulike dyr og sikkert også mellom ulike mennesker. Og hvis nevrale nettverk blir avanserte nok er det ingenting prinsipielt i veien for at de også kan utvikle høyere grader av selvbevissthet.

 

[Ketil]

Selvbevissthet er ikke noe man enten har eller ikke har, det er grader av det. Å stikke av når det kommer et rovdyr er én grad av selvbevissthet, å forstå at man ser seg selv i et speil er en høyere grad av selvbevissthet, mens det å reflektere rundt egen dødelighet og ikkeeksistens er en enda høyere grad av selvbevissthet igjen. Graden av selvbevissthet varierer, mellom ulike dyr og sikkert også mellom ulike mennesker. Og hvis nevrale nettverk blir avanserte nok er det ingenting prinsipielt i veien for at de også kan utvikle høyere grader av selvbevissthet.

Det er jo et godt poeng. Selvbevissthet er ikke enten/eller, men det er grader av selvbevissthet. Hvis vi tolker de selvbevisste individene i universet som en del av universet, kan man da formulere det på den måten at universet gjennom sin evolusjonsutvikling blir mer og mer selvbevisst? Og kan man også anta at denne evolusjonsutviklingen ikke stopper ved menneskeheten i sin nåværende form, men at universet vil utvikle seg til enda høyere grader av selvbevissthet?

Er det så noen gjennomgående trekk ved selvbevissthet, er det mulig å karakterisere de forskjellige stadiene av selvbevissthet? Et lavt stadium av selvbevissthet kan kanskje karakteriseres ved overlevelse. Kanskje også reproduksjon kan inngå i denne karakteriseringen. Med andre ord vil et individ på et lavt stadium først og fremst prøve å overleve og reprodusere. Er det mulig å se at disse lave stadiene av selvbevissthet leder over i andre stadier for individer på høyerestående nivåer? Kan opplevelsen av frykt eller makt sees på som uttrykk for et individ som opplever seg selv med en høyere grad av selvbevissthet? Kan det å forstå, erfare og oppleve kjærlighet sees på som et uttrykk for en høyere grad av selvbevissthet?

Kjærlighetsbegrepet er jo noe vi i stor grad knytter opp til noe vi mennesker har evnen til å kunne forstå og erfare. Er kjærlighet så noe som har blitt erfart av en bitteliten gruppe individer på en planet i utkanten av en galakse, i et univers bestående av milliarder av galakser og enda flere planeter? Eller er kjærlighet uttrykk for noe mer fundamentalt ved evolusjon av vårt univers?