Det finns tiltak mot møkkete strøm, selv om den øvrige omgivelsen har feil lukt og feil farge 8)
Ikke noe snikk snakk, men rett på takk. Verten startet opp med noen favoritter fra eget walk in closet for å varme opp de bortskjemte herrer fra odden og hans Grenlandske lidelsesfelle. Hans Theessink spelte opp tell dans først, deretter ble det spilt litt fra fru Costellos samlinger (Diana Krall) og Dire Straits av edel årgang.
Det som slo de to herrer fra odden var anleggets evne til å gjengi holografi, åpenhet, luft, detaljeringsgrad, nærvær med kropp på instrument og stemmer. Så kom frøken Pâlsdottir (Eivôr) på, og spor 13 fra Live skiva Summertime av Gershwin fylte rommet. Det første som slo meg var at rominformasjon på opptaket gav illusjon av en dypere scene, og en større konsertsal. Alle de sarte detaljene med intonasjon, plutselighet i dynamikken (forskjellen mellom høyeste og laveste tone), følelsen av ekte instrumenter og den fagre damens fantastiske stemmeprakt var der. Dog opplevde vi (jamakr og Power`n) tidvis på flere av musikkstykkene vi avspilte, at nå, nå skjærer det ut oppe i øvre mellomtone og diskanten, helt på grensen til å være spist liksom, men neida 2x911 mkIII blokkene hentet seg elegant inn like før du trodde at det skulle gå fisføyka. Besnærende. Akkurat på denne låten med Eivôr savnet jeg litt mer pondus på stemmeen hennes i det hun drar på alt hva stemmebåndene måtte tåle rundt 3 min 29 sek. Der har jeg blitt litt tilvendt og bortskjemt i jamakrs vanlige lytteposisjon. Men det spiller usannsynlig rent og klart. Mer om dette senere.
Siden vi var så godt i gang rev vi av spor 7 på Live skiva til fars våte drøm også ;D Her er den færøyiske huldrealven temmelig agitert, og har en massiv wall of sound i ryggen. I særdeleshet fra trommeslageren. Og ja, det låt STORT, intenst og detaljert med mye skyv. Verten tipset om at man ved å sette seg helt på fremre kant av sofaen, og lene seg mot anlegget, så ville det skje noe artig. Javel, POPP der satt man med Eivôr nesten på fanget inne i lydbildet som omgav meg. Musikken slipper altså helt fri fra høyttalerne i dette punktet.
Det som sniker seg godt inn under huden over tid er stramheten og detaljeringsgraden i bass området. B80 gjengir bass en tand strammere og mer detaljert enn Wilson Audio sine Sasha. Her er vi inne på smak og behag.
Vi pisket på videre med kramgoda låter fra Jarle Bernhofts siste skive spor 14 og 15 rett før middag. Verten hadde fått fruen til å lage varm mat til de vyrde herrer (vi håper at fruen liker den medbragte rødbrusen Espen? Tusen takk for maten frue
). Dæven hva mannen kan synge, og leke med stemmen og elektronikkens mange muligheter. Det låt rett i fleisen naturlig, tett på.
Så satt jamakr på Olga Konkova My Voice spor 2. Der satt tre herrer som tente lys. Næropptaket av piano og stemme var så nærværende og klokkerent i rommet at haka begynte sakte å gli nedover brystet på verten. Dette kledde anlegget helt rått, og der skal grove investeringer til å matche dette. Nå var Burmester Espen av 6 grad i "Feuer unt Flammen"
Men vi var jo ikke kommet for bare å ha det hyggelig, men skulle jo sette anlegget på prøve. Frem med frøken Skorgan På Gyllen Grunn, spor 8. Jo takk, det satt så ei kula. Her ble det særs tydelig hvordan anlegget og de akustiske tiltakene briljerer og tegner opp skikkelig 3D holografi av Emanuel Vigelands 800m2 store mausoleum. I tillegg går bassen søkke djupt, stramt og tydelig detaljert slik at tromma som det spilles på fremstår klart med størrelse og form. Under dette partiet skrudde verten opp slik at plantene helt naturlig fikk ristet av seg støvet der de sto og blafret ;D Det var en særdeles overbevisende gjengivelse.
Men piano låt jo så fett, så hva kunne Michel Petrucciani, Steve Gadd og Anthony Jackson Live in Tokyo stelle i stand. Jo, uro hos verten pga meget kunstig applaus gjengitt i starten av spor 1. Tata
inn fra siden buktet en Furutech kabel med de gromeste nettkontaktene seg. Vi kastet oss over det giftige unyttige placebo dyret, og tvang det inn på Burmester 948 strømrenseren. Å du og du her skjedde det innbilte ting
Nå ble lydgjengivelsen tydelig mer organisk for de 3 narrer, applausen mindre mekanisk og robotaktig, og lunere gjengivelse av den suverene trioen. Detaljene var der inne i rikt mon, men ikke så belyst (spotlight effekt i mangel av et bedre ord) som ved bruk av Burmesters egen strømkabel. Vi byttet iht de statistiske lover frem og tilbake 3x (sånn ca) med hver strømkabel, og fikk utvetydig respons. Og det mine herrer var kun ved å bytte ut EN strømkabel.
Orginalt oppsatt låter anlegget stramt og stringent på en tysk måte for å overdrive veldig, men med alle de magiske detaljene og krefter i bøtter og spann på plass. Det ble ikke tammere med Furutech slangen, men et kledelig lite hakk mer organisk i mine ører. Dog kan dette mhp kledelighet godt variere avhengig av hvilken artist/gruppe (innspillingsteknikk) som avspilles.
Anlegget er massivt, dog ikke bling, men tvert i mot lekkert når man har sittet der over tid og sett hvordan chassiene på elektronikk komponentene skifter farge med den utvendige belysningen (noe verten gjorde oss oppmerksom på).
Takk for at vi fikk komme Espen. Mangt og meget mer kunne vært sagt om anlegget, men jeg håper du og de ville horder skjønner hva vi prøver å beskrive mhp opplevd lydgjengivelse hos deg. Halvøy folket koste seg veldig i ditt selskap, og med ditt anlegg i eliteklassen. takk for at vi fikk komme.
Nei, EiK IKKE eliteserien, fotball er som du vet ikke min interesse, og Start har ikke vært kult siden slutten av 70-tallet. KIF herrer håndball derimot.