Når jeg sitter å hører dattera spille på sin Boosey&Hawkes Sovereign og hører ventil-klikkingen,
og at tidligere anlegg fikke dette frem,noe jeg savner,er dette noe som skal med under avspilling.
Men når hun skulle være solist og fikk med seg en Schilke,som var uten den sedvanlige ventil-klikkingen,
vel da låter Schilke slik,og det skal frem ved avspilling.
Det samme med klaffene på en tverrfløyte.
Når de åpner og lukker og det høres skal denne myke behagelige lyden være der.Den skal ikke fjernes.
De sier dessuten noe om teknikken utøver benytter.
Det samme gjelder valg av strenger.En lokal helt sa det slik."Jeg liker lyden som uslipte strenger gir bassgitaren"
Vel,da skal dette ikke fjernes fordi en ikke liker den lyden under avspilling av ett opptak.
Så hva vil en med ett transparent anlegg når en egentlig ikke like hva som serveres?
For meg hører dette godt inn under kategorien "imponatoreffekter. Neste gang du kjører henne på øving, spør læreren hennes hvordan han/hun vektlegger ventilklikkingen som del av det musikalske uttrykket. Dette er et typisk hififenomen.
Nå tenker du kanskje at jeg bryr meg filla om detaljer, men det er ikke tilfellet, absolutt ikke. Det er bare det at når man begynner å fokusere på denne type detaljer så er veien veldig kort til å overeksponere. Man tuner og tweaker og lar seg forføre av slike imponatoreffekter, uten at man egentlig vet hvilken rolle disse har i innspillingen. For meg er det ikke noe problem om det er lyd av ventilene, og heller ikke om det ikke er dette.
Jeg kritiserte nylig en lydmann etter å ha micet bassklarinetten til min datter helt feil. Det ble altfor mye tekstur og klaffelyder, og for lite fundament. Utgangspunktet for kritikken er selvsagt at alt høres når ting ikke er micet men når man micer med bare én mikrofon vil man ikke kunne få med seg et balansert lydbilde som representerer virkeligheten. Denne lydmannen har da altså ikke tatt seg bryet å høre instrumentet skikkelig uten mic, og har dermed fått for seg at det er slik det låter i virkeligheten.
Selve fremføringen er i utgangspunktet akustisk, og er derfor ingen produksjon. Det er virkeligheten som er referansen da dette stykket var øvd inn som en akustisk kvintett, men så ble det micet opp for å fremføres i en mye større sal.
Men det er ikke dette vi holder på med innen hifi. Det vi holder på med er å gjengi innspillinger. Dersom man har valgt å mice en bassklarinett slik denne lydmannen gjorde kan man fint tweake seg frem til skikkelig trøkk og "nær virkeligheten"-lyd. Men da låter ikke andre ting fornuftig, for da har man løftet bassområdet voldsomt.
Dersom man derimot har en innspilling der mikrofonen er plassert enten ved utløpet eller stemmehullet nederst vil man virkelig få frem trøkket, men teksturen blir dempet, og det blir ingen ventillyder annet enn kanskje fra den nedre oktaven.
Om man skal tweake seg frem til "riktig lyd" med denne mikrofonplasseringen vil man ende opp med å tune anlegget helt motsatt, og da blir det feil i en annen retning på andre innspillinger, og for den saks skyld andre instrumenter i samme innspilling også.
Man kan godt tweake seg frem til den perfekte lyd, det er bare det at det er en enormt stor jobb, og når man har gått gjennom mange nok innspillinger ender man der de som er opptatt av vitenskaplig tilnærming mener man burde begynt allerede fra starten.
Dessverre er det mange som aldri går hele veien, og da ender man opp med anlegg som er påfallende selektive på musikk og innspillinger, også begynner man i stedet å skrive på nettet om dårlige innspillinger.
For meg virker denne diskusjonen så totalt unødvendig.
