Fem album du aldri blir lei av.

[KJ]

Det ligger litt for mye krystallkule i «aldri blir lei».
Promilleutvalget av 5 plater på «heavy rotation» de siste tre-fire-fem årene:

Audioslave
Black Label Society - Sonic Brew
The Clash - London Calling
DumDum - 1001 Watt
Them Crooced Vultures

Der mangel det selvfølgelig ei lang rekke uslitelige klassikere fra AC/DC til Zappa

mvh
KJ

 

[vinyllp]

PJ Harvey To Bring You My Love
David Bowie The Rise And Fall Of Ziggy Stardust.....
Tom Waits Rain Dogs
Jokke Med Tourettes Billig Lykke
Neil Young On The Beach

I morgen,eller om bare noen timer kunne det vært en annen liste,eller jeg kunne valgt andre album fra artistene over. Å begrense seg til fem var vanskelig gitt. Velge vekk Beatles,Zeppelin,Floyd,Dylan,m.fl var ikke lett,så jeg er egentlig uenig i listen min allerede. Klarer ikke bli fornøyd med bare fem. Femten hadde vært vanskelig nok det

 

[tokai]

oi oi.
kun frm...ok..

her ved ett av albumene deres.

flere av de her.

flere gode av disse også.

pluss crusader.

suuuper gruppe.

 

[211.]

Fem er et umulig antall, jeg kunne vel valgt 15 av de som er listet så langt. Men her goes:
Supertramp - Crisis, what crisis
Pink Floyd - The Wallace
Wilbur Ware Quintet - The Chicago Sound
Miles Davis - Kindle of Ble
King Crimson - In The Court Of The Crimson King

Sent fra min SM-T800 via Tapatalk

 

[Dr Dong]

Fem beste album?

Det er som om en munk skulle spørre Casanova om de fem beste kvinnfolka. Jeg greier ikke de fem beste utøverne/gruppene engang.

Må stå over!

(Uansett fem som er med blandt de beste utøvere/grupper: Dylan, Stones, Beatles, Kinks, Bowie; og i tillegg plukke originalalbum fra slike - blant mange andre? Henimot tilfeldig: Highway 61, Sticky Fingers, Revolver, Lola vs. Powerman, Station to Station. Det ender jo uansett i fortvilelse.)

Unnskyld Zappa og dere andre!

 

[Dazed]

Ikke "fem beste album". Bare fem album du aldri går lei av, uten rangering eller kvantifisering.

 

[Dr Dong]

Det er det samme for en enkel mann som meg. Jeg går aldri lei av det beste, og spiller hele tiden det beste. Det er liksom det beste, for meg, sånn subjektivt sett.

Tillegg:

Det spilles ikke objektivt bestemusikk her i heimen. Trompetmusikk, f.eks. er visst fantastisk - Kind of Blue har jeg, men det spilles jo aldri. Da er tiden bedre brukt til å høre på stillheten. Han satt der og hørte Ingenting, som Hamsun sa.

 

[The Gunner]

Foreslår den godeste dr leser åpningsinnlegget ;D. Det etterlyses ikke etter noe objektivt bestealbum, ikke engang de man subjektivt mener er kvalitativt beste albumene.

 

[Dr Dong]

Foreslår den godeste dr leser åpningsinnlegget ;D. Det etterlyses ikke etter noe objektivt bestealbum, ikke engang de man subjektivt mener er kvalitativt beste albumene.

Som var poenget mitt.

(Klart, ordbruken kan føre til misforståelser. Men beste for meg er det jeg til stadighet hører på i lutter glede.)

 

[The Gunner]

Ok, dr.

For meg - og utgangspunktet for å starte denne tråden - er at det finnes vidt forskjellige grunner til at et album får ofte spilletid, og ikke nødvendigvis fordi det er "best". Men kanskje det treffer en nerve, får frem minner, vekke visse følelser - whatever av subjektivt vissvass....Altså langt lavere terskel og mindre høytidelig enn ellers i en "best of"-liste.

Siden "Kind of blue" er nevnt, så er min greie at jeg ofte liker å avslutte en lytteøkt ved å stå ved balkongdøra, med nattens siste sigarett i handa, og høre på et kutt derfra før anlegget skrus av. Ikke nødvendigvis fordi jeg synes det er det beste albumet til MD, eller at jeg liker det best.

 

[Dr Dong]

Hadde det blitt spurt om den ene utøver/gruppe som spilles mest, så var svaret enkelt: Dylan med stor margin. Hvilket album? Ikkje lett.

Du gjør verden så vanskelig for oss enkle, vinagunner. Overgangen fra én til to er som overgangen fra orden til kaos!

 

[Balle Clorin]

Musikksmaken er godt forankret i 70 tallet gitt:
Frank Zappa "Apostrophe"
Dire Straits "Dire Starits"
Joe Cocker "Sheffield Steel"
Deep Purple "Made in Japan"
Santana "Inner Secrets"

 

[Zomby_Woof]

Pass. Umulig å velge fem, og det er nok den viktigste grunnen til at jeg ikke blir lei av så mange plater.

 

[R.E.S.]

I tilfeldig rekkefølge (og ikke minst de første fem jeg kom på akkurat nå som ikke andre har nevnt, tror jeg...)

Hugh Masekela - Hope
Harry Belafonte - Sings The Blues
Yazoo - Upstairs At Eric's
The The - Dusk
Ludwig Streicher / Norman Shetler - Spielt Bottesini

Roy

 

[ptb]

AC/DC - Dirty Deeds Done Dirth Cheap
Camel - Nude
Pink Floyd - The Wall
Mike Oldfield - Platinum
Jennifer Warnes - The Hunter

...er alle sammen 5 skiver jeg definitivt ikke går lei. Så var det alle de andre som kunne vært med, i steden for disse da

 

[Vebbis]

Pantera - Far Beyond Driven
Zimmer Hole - When you were shouting at the devil... We were in league with Satan
Strapping Young Lad - Alien
Symphony X - Paradise Lost
Silverchair - Neon Ballroom

(også gidder jeg ikke kommentere hvor vanskelig det er å finne kun 5. Jada, vi hører på masse musikk og 5 er få, men hver eneste en trenger vel ikke si det samme )

 

[OAlex]

Det kan ta ti år, men jeg blir lei uansett hvor bra plata er. Det betyr kanskje at smaken endrer seg selv om jeg har passert førti.

 

[Sst]

Ikke mine fem favorittalbum, men sannsynligvis de fem albumene jeg har spilt mest de siste 10 årene. Fantastiske album som er lette å sette på, og som jeg aldri blir lei. Det hjelper sikkert at det er plater som ingen i familien protesterer mot heller. Exile On Main St får nesten plass også, og den toppet sikkert tiåret før og kanskje tiåret før der også.

Laurie Anderson - Strange Angels (1989)
Hennes mest kommerse og beste album. Avslutningen er ufattelig bra, med My Eyes som det absolutte høydepunktet. Her er det forøvrig rikelig med studioflinkiser og god lyd også, for de som vil teste anlegg.

Howlin' Wolf - Howlin' Wolf (1962)
Selve bibelen for engelske band som Stones, Yardbirds osv. Rocker knallhardt og inneholder så mange blodklassikere at man nesten ikke tror det. Dette er Howlin' Wolfs finest hour, men definitivt også høydepunktet til Chess' hofflåtskriver Willie Dixon. Little Red Rooster, Spoonful, Back Door Man, Wang Dang Doodle osv. Herfra. Alle sammen.

Al Green - I'm Still In Love With You (1972)
Al er min favoritt soul man. Passe doser grit og smooth. Jeg kunne like godt valgt Call Me, Livin' For You, Belle Album etc. Nesten alle albumene fra 70-tallet er glimrende.

Paul Simon - Graceland (1986)
Jeg tenker alltid at jeg liker Neil Young og Bob Dylan bedre enn den kjedelige grinebiteren Paul Simon, men år etter år er det Graceland og debuten Paul Simon spilt mer enn noen Young/Dylan-album. Selv Sabeltann-entusiasten i baksetet slutter å klage når You Can Call Me Al kommer på i bilen.

Miles Davis - A Tribute To Jack Johnson (1971)
Bare Kind of Blue topper kanskje denne i Miles-katalogen, synes jeg. Alle idéene fra Bitches Brew destillert ned til 50 perfekte minutter. Og en sjeldenhet: Jazzrock som virkelig rocker.

Samlealbum hører liksom ikke helt hjemme på sånne lister, så derfor blir denne bare ekstra. Men den plata jeg har spilt aller mest de siste årene er faktisk en samler med Sonny Rollins. Rollins hatet plateinspillinger og hadde ikke tålmodighet til å jobbe ordentlig i studio. Det resulterte nesten alltid i ujevne album. Rollins-plata i den uhyre sterke Ken Burns Jazz-serien er det pureste gull tvers gjennom, og fanger 11 høydepunkter fra årene frem til '66.

 

[JonasH]

Noen utvalgte

1. Pearl Jam- Mtv unplugged
2. Chris Cornell - Songbook
3. Eva Cassidy - Songbird
4. Gladiator (Soundtrack) - Hans Zimmer
5. Roger Waters - Amused to death

Jonas

 

[Labbis]

1:

2:

3:

4:

5:

 

[Harald HM]

Fem er jo bare et tall, og "oppgaven" her er vel ikke nødvendigvis de fem beste. Selv om tankene raskt leder dithen. Vel, uansett. Fem stk kan f eks være

- Frank Zappa Apostrophe
- Bill Evans You Must Believe In Spring
- Chick Corea The Mad Hatter
- Saluki
- Marcus Miller A Night In Monte Carlo.

 

[Zomby_Woof]

Jeg kan komme på ei plate som er utsatt for så mange avspillinger at 'aldri lei av' må sies å være bevist:

 

[ymir]

 

[BangBang]

Fem album altså?!

Har ihvertfall noen "På en øde øy" album. Om det blir tilfelle, så hadde jeg håpet på at det var flere enn fem.

 

[bluesbreaker]

IKKE LEI.

Det betyr noe man spiller ofte ! (?)

I morgen er det nok litt utskiftninger på førstefemmern.

 

[Vintage Silver Pioneer]

Bare 5 ? Det er sabla vanskelig. Her er 5 album som betyr mye, både musikalsk, når de ble kjøpt første gang og minnene fra den tiden de kom ut.

Dark Side Of The Moon - Pink Floyd
Led Zeppelin 3 - Led Zeppelin
PULSE - Pink Floyd
Made In Japan - Deep Purple
Deep Purple In Rock - Deep Purple

 

[defacto]

Av de 5, kan jeg anbefale Nuclear Furniture, Rickie Lee Jones og Roaring Silence rent lydmessig. Spesielt den selvtitulerende Rickie Lee Jones har god lyd.

Av deg jeg egentlig ikke skal snakke om, så anbefaler jeg en lytt på The Dude, Amused To Death (den kjenner vel alle) og ikke minst Tears For Fears sin The Seeds of Love for OK lyd.

 

[Final]

Mange veldig gode album i denne tråden. Mine fem følger nedenfor. Først den ultimate utgave av La Traviata. Det er albumet jeg ikke kunne klart meg uten.

 

[7th-hifi]

Trouble in paradise med Randy Newman
There goes rhymin Simon med Paul Simon
Bop till you drop med Ry Cooder
Never been rocked enough med Delbert mcClinton
Skostredet forever med Pompel & the pilts

Elvis Costello, Joan Armatrading, Van Morrison, Lee Clayton med flere burde vært her men 5 er 5 så

 

[Olav2]

Nå har jeg lyttet meg en god del av platene som jeg ikke hadde hørt på listene her inne. Mange veldig flotte oppdagelser, og noen ting som ikke taler til meg så veldig. Men det som slår meg: må si det er litt tankevekkende hvor få det er som har hatt klassiske plater på lista si. Og det inkluderer jo meg, forøvrig.

 

[Dazed]

Nå har jeg lyttet meg en god del av platene som jeg ikke hadde hørt på listene her inne. Mange veldig flotte oppdagelser, og noen ting som ikke taler til meg så veldig. Men det som slår meg: må si det er litt tankevekkende hvor få det er som har hatt klassiske plater på lista si. Og det inkluderer jo meg, forøvrig.

Hvilke var de flotte?

 

[Olav2]

Nå har jeg lyttet meg en god del av platene som jeg ikke hadde hørt på listene her inne. Mange veldig flotte oppdagelser, og noen ting som ikke taler til meg så veldig. Men det som slår meg: må si det er litt tankevekkende hvor få det er som har hatt klassiske plater på lista si. Og det inkluderer jo meg, forøvrig.

Hvilke var de flotte?

Blant annet Opeth-plata du la ut! Steike så fett!

 

[Realchef]

Rage against the machine - ratm
Paul simon - graceland
Counting crows - live across a wire
Jethro Tull - aqualong
Emmylou harris - wrecking ball

 

[Dazed]

Nå har jeg lyttet meg en god del av platene som jeg ikke hadde hørt på listene her inne. Mange veldig flotte oppdagelser, og noen ting som ikke taler til meg så veldig. Men det som slår meg: må si det er litt tankevekkende hvor få det er som har hatt klassiske plater på lista si. Og det inkluderer jo meg, forøvrig.

Hvilke var de flotte?

Blant annet Opeth-plata du la ut! Steike så fett!

Så enig. De har flere album.

 

[torem]

Ok, avdelingen for indie pop/rock og elektronika bør vel også med i denne tråden.

1. David Sylvian ‎- Secrets Of The Beehive (Virgin, 1987)

Sylvian er praktisk talt den eneste artisten jeg har hørt på sammenhengene i over 30 år. Jeg vet fra tidl. tråder at det er en viss uenighet om hvilke plater som er hans beste, men for meg er alt han gjorde på 80-tallet, inkl. de 2 siste studioplatene med Japan, klart best. Og Secrets Of The Beehive aller best

2. Boards Of Canada ‎- Music Has The Right To Children (Warp, 1998 )

For meg ble denne selve døråpningen til sjangeren jeg liker å kalle elektronika. Et problem for i alle fall minimalistisk instrumental elektronika er at det neppe kan gjøres bedre enn denne. Selv snart 20 år etter! Jeg har faktisk en 2-3 DJ-kofferter (minst!) med elektronika-plater fra perioden ca. 1995 - 2005 stående, men ingen av dem er bedre enn Music Has The Right..

3. Röyksopp ‎- Melody A.M. (Wall Of Sound, 2001)

Jeg er strengt talt ingen stor Røyksopp-fan, men denne blir tatt fram støtt og stadig. Ofte tar jeg fram plata for å spille sporene 'Eple' og 'Poor Leno', men ender opp med å spille plata i sin helhet. Prøv den på vinyl dere som kun streamer!

4. Cat Power ‎- Moon Pix (Matador, 1998 )

Blir straks vanskeligere å plukke når jeg kommer ned på indie gitar pop/rock, så her blir det 2 plater jeg alltid kan vende tilbake til. Jeg liker den stille dvelende atmosfæren i Moon Pix, hvor stemmen til Cat Power er både øm og gretten på samme tid. Ingen party-plate dette, heller alene hjemme.

5. Pavement ‎- Slanted And Enchanted (Matador, 1992)

Nå er det sikkert mange som vil mene at Crooked Rain Crooked Rain -plata er den egentlige store fra Pavement, men for meg er det ingenting som slår spontaniteten og ikke minst tempoet på debuten (selv Crooked Rain høres langsom ut i forhold). Dette blir nok stående som min personlige rocke-favoritt.

Best, ToreM.

 

[otare]

Nå har jeg lyttet meg en god del av platene som jeg ikke hadde hørt på listene her inne. Mange veldig flotte oppdagelser, og noen ting som ikke taler til meg så veldig. Men det som slår meg: må si det er litt tankevekkende hvor få det er som har hatt klassiske plater på lista si. Og det inkluderer jo meg, forøvrig.

Jeg hører nesten bare på klassisk, men hvordan skal man egentlig kunne ha med det på en slik liste? Jeg blir aldri lei Beethovens strykekvartetter eller Mozarts klaverkonserter og kan spille dem igjen og igjen, men med forskjellige artister hele tiden. Akkurat nå hører jeg på Clifford Curzon i Mozarts 23 klaverkonsert. Verket blir jeg aldri lei, men er det noen spesiell innspilling man aldri blir lei? Jeg vet ikke. Jeg har 22 forskjellige innspillinger av den klaverkonserten - hvilken av dem er den jeg aldri blir lei? Jeg har enda ikke blitt lei noen av dem.

En umulig oppgave.

 

[hammershaug]

Her er mine 5 i tilfeldig rekkefølge:

• Roxy Music - Viva! (Live)
• Nick Drake - Bryter Layter
• Opeth - Deliverance
• Neil Young - On the Beach
• Miles Davis - Bitches Brew


Sent from my iPhone using Tapatalk

 

[Olav2]

Nå har jeg lyttet meg en god del av platene som jeg ikke hadde hørt på listene her inne. Mange veldig flotte oppdagelser, og noen ting som ikke taler til meg så veldig. Men det som slår meg: må si det er litt tankevekkende hvor få det er som har hatt klassiske plater på lista si. Og det inkluderer jo meg, forøvrig.

Jeg hører nesten bare på klassisk, men hvordan skal man egentlig kunne ha med det på en slik liste? Jeg blir aldri lei Beethovens strykekvartetter eller Mozarts klaverkonserter og kan spille dem igjen og igjen, men med forskjellige artister hele tiden. Akkurat nå hører jeg på Clifford Curzon i Mozarts 23 klaverkonsert. Verket blir jeg aldri lei, men er det noen spesiell innspilling man aldri blir lei? Jeg vet ikke. Jeg har 22 forskjellige innspillinger av den klaverkonserten - hvilken av dem er den jeg aldri blir lei? Jeg har enda ikke blitt lei noen av dem.

En umulig oppgave.

Enig. Godt poeng. Jeg tenkte litt på det samme - hele denne "favorittalbum"-greia er jo veldig giret inn mot pop og jazz. Jeg tenkte på å legge inn Mozarts requiem feks, som jeg mer eller mindre kan utenat, men samme her - det er ikke én enkelt innspilling jeg stadig vender tilbake til.

 

[Olav2]

Ok, avdelingen for indie pop/rock og elektronika bør vel også med i denne tråden.


Vis vedlegget 439867

1. David Sylvian ‎- Secrets Of The Beehive (Virgin, 1987)

Sylvian er praktisk talt den eneste artisten jeg har hørt på sammenhengene i over 30 år. Jeg vet fra tidl. tråder at det er en viss uenighet om hvilke plater som er hans beste, men for meg er alt han gjorde på 80-tallet, inkl. de 2 siste studioplatene med Japan, klart best. Og Secrets Of The Beehive aller best

Vis vedlegget 439869

2. Boards Of Canada ‎- Music Has The Right To Children (Warp, 1998 )

For meg ble denne selve døråpningen til sjangeren jeg liker å kalle elektronika. Et problem for i alle fall minimalistisk instrumental elektronika er at det neppe kan gjøres bedre enn denne. Selv snart 20 år etter! Jeg har faktisk en 2-3 DJ-kofferter (minst!) med elektronika-plater fra perioden ca. 1995 - 2005 stående, men ingen av dem er bedre enn Music Has The Right..

Vis vedlegget 439870

3. Röyksopp ‎- Melody A.M. (Wall Of Sound, 2001)

Jeg er strengt talt ingen stor Røyksopp-fan, men denne blir tatt fram støtt og stadig. Ofte tar jeg fram plata for å spille sporene 'Eple' og 'Poor Leno', men ender opp med å spille plata i sin helhet. Prøv den på vinyl dere som kun streamer!

Vis vedlegget 439871

4. Cat Power ‎- Moon Pix (Matador, 1998 )

Blir straks vanskeligere å plukke når jeg kommer ned på indie gitar pop/rock, så her blir det 2 plater jeg alltid kan vende tilbake til. Jeg liker den stille dvelende atmosfæren i Moon Pix, hvor stemmen til Cat Power er både øm og gretten på samme tid. Ingen party-plate dette, heller alene hjemme.

Vis vedlegget 439872

5. Pavement ‎- Slanted And Enchanted (Matador, 1992)

Nå er det sikkert mange som vil mene at Crooked Rain Crooked Rain -plata er den egentlige store fra Pavement, men for meg er det ingenting som slår spontaniteten og ikke minst tempoet på debuten (selv Crooked Rain høres langsom ut i forhold). Dette blir nok stående som min personlige rocke-favoritt.

Best, ToreM.

Spennende anbefalinger - og enda mer interessant blir det når du gir ordentlige beskrivelser, som her! Takk.

 

[ugn]

;D