I følge ohms lov så er spenning hva som påtrykkes en last. Denne deles på impedansen, og man får av dette strømmen. Det vil si at om man har 8V ut, og 8 ohms last (om noe slikt hadde eksistert innen høyttalere) hadde man hatt 1A. Produktet av spenning og strøm er effekt, altså ville man hatt 8W. Om man påtrykker et kraftigere signal skulle det tilsi at man trenger høyere maksimal utgangsspenning for å henge med. For å klare 16W må man for eksempel ha 16 Volt. Ergo må man ha en spenning som tillater det spenningssvinget signalet inn krever, og man får ikke høyere effekt enn den maksimale utspenningen tillater.
Strøm på sin side er ikke noe som påtrykkes høyttaleren, men noe høyttaleren trekker i kraft av sin last. Dersom man har de ovennevnte 8V ut men reduserer lastimpedansen til 4 ohm trekker man nå 2A. Produktet av spenning og strøm er da igjen 16W.
Dersom forsterkeren går utover sin maksimale utspenning vil den klippe. Det betyr ikke at den er tom for strøm, men at den ikke klarer å gjenskape kurveformer som tilsier høyere utspenning enn hva man har inn på sluttrinnet. Om forsterkeren derimot får en for lav impedans vil den gå tom for strøm før den når spenningstaket. Det innebærer i praksis at den tilgjengelige spenningen synker relativt til forsterkerens strømkapasitet og forsterkeren klipper på akkurat samme måte som når den går ut over sitt maksimale spenningssving.
I klasse A-forsterkere reduserer man som regel antallet Watt i forhold til hvordan konstruksjonen forøvrig er dimmensjonert. Dette gjøres ved at man bruker en lavere matespenning. Man oppnår da noen dB mindre output, men forsterkeren blir meget stabil. Man oppnår også kraftig redusert varmetap. En konstant full bias 2x 600W klasse A-forsterker tviler jeg på noen kan leve med i et vanlig beboelsesrom, og den ville koste en god del tusen i året i drift.
Det at en forsterker er en spenningsforsterker betyr ikke ingen ting med tanke på hvilken utgangseffekt den har. Det som menes med en spenningsforsterker er at den produserer en utgangsspenning ekvivalent med produktet av inngangssignalet og gain som er upåvirket av lasten den tilkobles. Det betyr i prinsippet at den kan levere all den strøm de lastene den er designet for måtte kreve uten avvik i utgangssignalet.
Trafoene på utgangen er kun en tilpasning. En rørforsterker skulle for eksempel ideelt (tilfeldig tall) drive en last på 80 ohm med en strøm på 0,1A, resulterende i 8W. Med en 1:10-trafo omgjøres dette til en ideallast på 8 ohm med en strøm på 1A og samme effekt. Dette forholdet er det samme på klasse A PP, klasse A SE og klasse AB-forsterkere.
Forøvrig har jeg brukt en forenkling av spenningsbegrepet ovenfor. Med en sinustone på 10V RMS skal spenningstoppene ligge på 14,1 V RMS. I tillegg kommer tap i utgangstrin, spenningsfall i PS osv. Ved kurveformer som ikke er sinusformede endres den maksimale spenningen ift RMS-spenningen.
