Diverse God lyd! - hva er galt med min generasjons hørsel?

[Novus]

Hei, kjære med-entusiaster! Skriver litt på en blogg om alt fra business til kultur.


Som svært lydinteressert, kjente jeg nå trangen for å skrive om dette temaet som så mange av dere kjenner dere igjen i - og som er nevnt utallige ganger her, og på AVForum. Målet var et lettleselig innlegg som hvermann skal forstå. God lesning!




https://inboundswag.no/2016/09/29/god-lyd-hva-er-galt-med-min-generasjons-horsel/



Kjære høvding: Dersom dette er plassert i feil forum-del, er det bare å flytte det.

 

[Bartesam]

De fleste har ikke et skikkelig streoanlegg hjemme lenger. Før sto det stereo i stua i de fleste hjem, og nå er ikke dette moderne lenger. Ser ikke stereo hjemme i stua hos folk som blir intervjuet på TV lenger. Dermed får ikke den oppvoksende slekt dette inn med morsmelken slik som det var på 70-80 tallet. MP3 har også ødelagt mye for hva yngre mennesker bruker som avspillingskilde. Derfor låter CD så dårlig som det gjør pga at yngre mennesker skiter i det, og dermed så skiter plateselskapene i det. Mulig jeg har feil ???

 

[Crusty]

På hvilket tidspunkt i historien var det sånn at majoriteten av menneskeheten hadde avspillingsutstyr av høy kvalitet egentlig?

Omtrent på samme tid som alle politikere var ærlige, ingen ungdommer gjorde opprør mot autoriteter, ingen var voldtektsforbrytere, ingen var kjeltringer og alle hadde det bra?

 

[Bartesam]

På 70-80 tallet hadde mange bedre avspillingutstyr hjemme enn det en finner i de fleste hjem i dag.......

 

[eddie1]

Ikke helt enig i at Vinyl låter så bra selv om jeg av og til spiller litt slikt selv! Kjenner flere som du nevner og som hører mye musikk hver dag og sikkert mer enn mange her inne.
De er fornøyd med lyden og koser seg med det!
Hvem som er galest av de eller enkelte her inne kan man jo undres over

 

[Ulf-B]

Jeg var ungdom på 1960-tallet - og kan ikke si at jeg, eller noen jeg kjente, var spesielt lydinteressert. Veldig musikkinteresserte, derimot. Og her kommer teknologi- og velstandsutviklingen inn i bildet.

Skrur vi tiden tilbake til 1960-tallet, spilte vi vinyl ganske enkelt fordi vinyl var det eneste mediet som var å oppdrive. Og vinyl var DYRT. Regnet om til dagens kroneverdi, kostet en LP fort en 4-500 kroner. Pluss litt penger til trikken og en bytur på et par timer. Så det gikk et sus gjennom klasserommet når en av gutta hadde skrapt sammen nok penger til å kjøpe den siste LPen av Beatles, Stones, Doors - you name it. Nærmest sensasjonelt - og da gjaldt det bare å bli invitert på lytteseanse. Og vi lyttet til musikken. Prøvde å få med oss tekstene. Lese coveret for å skjønne hvem som hadde skrevet og komponert låtene. Men lydkvalitet? Aldri i fokus - ikke i min omgangskrets i hvert fall.

For å få være med i en slik setting, måtte man naturligvis bidra med gjenytelser. Jeg får høre på din musikk hvis du får høre på min musikk. Det ble nødvendigvis veldig sosialt. Men bare for de få utvalgte. Det var ikke sånn at alle fikk være med. Bare de som kunne bidra tilstrekkelig ofte med ny og spennende musikk.

Det var jo heller ikke slik at hver og en hadde sitt eget avspillingsutstyr. Vel - noen av gutta hadde noen av disse bærbare, batteridrevne sakene. De som ødela plateriller fortere enn du kunne spille av platen. Det vanlige var at hvert hjem hadde én avspillingsplass for plater. Det var der det foregikk. Ikke allverdens lydkvalitet i mange av disse anleggene. Ikke allverdens kvalitet på avspillingsutstyret, heller. High risk å ta med egne LPer til de andre gutta. Vel - high risk å spille dem av hjemme også. Tipper at den platespilleren som faren min var så stolt av, hadde et stifttrykk på oppimot 10 gram.

Et veldig viktig poeng da vi ble gamle nok, var JENTER. Skikkelig sjekketriks å invitere jenter til å være med på disse avspillingsseansene – ikke primært for å høre på lyden, men litt for å høre på musikken, men først og fremst for å komme i kontakt med jenter. Og dermed måtte vi lære oss å mumle fornuftige setninger om tekster og melodier, og andre ting.

Min interesse for god lyd kom mye senere. For de aller fleste av dem jeg vokste opp sammen med, kom det aldri noen slik interesse. Så i bunn og grunn tror jeg ikke det er så stor forskjell. Den teknologiske utviklingen har forandret spillereglene. De unge dekker behovet for musikk og sine sosiale behov på andre måter i dag.

 

[Bjørn ("Orso")]

Sikkert mange årsaker til denne utviklingen, men jeg tror en viktig grunn til at mange unge ikke velger dyrere anlegg er fordi lydkvaliteten fra ok ørepropper/hodetelefoner er tross alt veldig bra. Og bedre på mange områder enn dyre anlegg fordi man unngår dårlig spredningsmønster fra høyttalere og dårlig akustikk.

Spredningsmønsteret til selv svært kostbare høyttalere er som oftest høyst problematisk. Og få har anledning til utføre større akustiske tiltak. Selv om hodetelefoner har sine klare svakheter, så unngår man tross alt disse to utfordringene.

 

[baluba]

Det er ikke noe galt med dagens ungdom, de agerer bare på hva de er vant med. Og god hifi har de færreste unge opplevd i dag, siden dagens foreldre stort sett klarer seg med en iPhone-dock eller trådløse løsninger som er for små til å yte både stereobilde som er troverdig og en frekvensgang som er innenfor det vi kaller høy troverdighet.

Men jeg har fått høre fra venner av min sønn at de er interessert i tokanals hifi. Sikkert litt fordi det er eksotisk i dag, men også fordi de liker musikk og vil høre den bedre gjengitt. Ellers så var det også slik i vår ungdom at de fleste av våre venner valgte dritt, discohøyttalerne til f.eks. Jamo var ikke akkurat knall saker de heller. Datidens alternativ til kinaproduserte høyttalere med massevis av billige elementer i dag. Unge har ikke erfaring og velger deretter, det er først når de modnes litt at de vil velge skikkelige høyttalere, akkurat som gårsdagens ungdom.

 

[Crusty]

På 70-80 tallet hadde mange bedre avspillingutstyr hjemme enn det en finner i de fleste hjem i dag.......

Vokste opp på åttitallet, og kan være med på at det var helt klart vanligere å ha et stereoanlegg i stua da enn nå. Uten tvil. Men om de anleggene hadde jevnt over bedre lydkvalitet enn for eksempel ørepluggene som følger med til en gjennomsnittlig smarttelefon nå til dags, er jeg derimot ikke overbevist om.

 

[ANM]

Har vokst opp i et hjem med en over gjennomsnitt lyd og musikkinteressert far, så jeg hørte musikk på et høvlig godt B&O anlegg. Men når jeg så rundt meg i nærmiljøet var det ganske laber standard selv til tiden å regne og ja CD hadde såvidt fått fotfeste. Kan kun huske en reelt lydinteressert kompis. Resten tok seg til takke med en noname walkman og kjip ghettoblaster. Kassett med radioopptak var primærkilden. Tror det er lett å romantisere nær fortid.

 

[Olav2]

Fint innlegg, Novus!

Og som noen er inne på her, er det litt mer komplekst. Jeg tror egentlig bare det er to tiår i menneskehetens historie der det har vært ansett som relativt viktig for en god del mennesker (mest gutter/menn) å satse på ordentlig utstyr for avspilling av lyd i heimen - og der man også hadde mulighet til det hvis man bodde i et rikt OECD-land: Nemlig 80- og 90-tallet. Da jeg var tenåring tidlig på 90-tallet, husker jeg at et bra "stereoanlegg" kunne være en status-greie. Var man musikk-interessert, og hadde litt penger, kjøpte man stereo. På 70-tallet tror jeg at mange var interessert, men ikke hadde nok penger. Så kom kjøpekrafts- og hjemmeelektronikk-revolusjonen. Mange fikk mer å rutte med, men først og fremst ble elektronikk og høyttalere rimeligere i forhold til hva det hadde vært. Det gjorde at mange kunne kjøpe anlegg. Da jeg kjøpte mitt første ordentlige stereoanlegg i 1994, husker jeg at det var noe jeg enkelt kunne imponere kompoiser med. Slik tror jeg faktisk ikke at det er lenger. Det er ikke lenger et status-symbol på samme måte å ha et stort og prangende anlegg.

Hva endret seg? Jeg tror det er veldig enkelt: Ipoden. Og øretelefonene. Folk begynte å høre på musikk på en annen måte. Man gikk over til mp3-filer, og hørte i mye større grad på musikk når man var på farten, og ofte gjennom øretelefoner. Men jeg tror ikke dette bare var negativt. For det første ble musikk mye mer tilgjengelig for mange mennesker. Dernest gikk lydkvaliteten opp for ganske mange av oss. Selv rimelige øretelefoner høres ofte bedre ut enn stereoanlegg i budsjett- til midfi-klassen. Da jeg begynte på'n igjen med stereo og hifi litt ute på 2000-tallet - etter å ha ført en omflakkende tilværelse som student som ikke gjorde det mulig å ha noe særlig til anlegg - husker jeg at jeg nesten ikke syntes noen anlegg hørtes bra ut, da jeg begynte å lytte til ting. En av årsakene til det, tror jeg i ettertid, var at jeg hadde vent meg til å høre på musikk på øretelefoner. Det var både klarere og mer balansert i lyden, enn hva jeg hørte på de fleste av stereoanleggene jeg fikk hørt på innenfor mitt budsjett. Hvis vi tenker på 2. generasjons-øretelefonene til Apple, "Earpods" som kom i 2012 og som koster 200-300 kr, vil jeg hevde at man må ha relativt gode høyttalere, og jobbe mye med plassering og romakustikk, før man får tilsvarende lydkvalitet fra et tradisjonelt anlegg.

Så alt i alt tror jeg at mange i dag hører mer på musikk, og med bedre avspillingskvalitet, enn hva som var tilfelle for 20 år siden. Likevel er det jo ting som har endret seg. Albumformatet er til dels borte, folk hører på enkeltstående låter, stort sett. Og fordi musikk har blitt så mobilt og tilgjengelig, blir det ofte at folk bare hører på ting gjennom det de har for hånden - horrible høyttalere slik som de innebygde høyttalerne i telefonen eller ipaden.

Utfordringen hvis man vil sikre at god høyttaler-lyd skal overleve inn i fremtiden, tror jeg, er at hifi-miljøet må nærme seg denne måten å tenke på. Man må "tilbake til enkelheten", slik tittelen er på min egen anleggstråd. Folk flest vil aldri gå tilbake til greia med å ha store svarte bokser stående i heimen. Jeg mener feks at sonos er noe av det beste som har skjedd musikk/hifi på lenge: Fordi det er så enkelt, gjør det at folk begynner å høre på musikk fra ordentlige høyttalere igjen, i stedet for innebygde pc-høyttalere. Jeg tror at den eneste måten å sikre at folk i fremtiden fortsetter å kjøpe høyttalere som gir god avspillingskvalitet, er at hifi-industrien begynner å følge den filosofien: Å satse på aktive og/eller trådløse høyttalere, som folk kan koble til uten kjas og mas, og der musikken bare er et tastetrykk på mobilen unna. Vi begynner allerede å se en god del av det. Og det tror jeg utelukkende er av det gode.

 

[baluba]

Må si meg enig i at strømmekulturen faktisk har ført til en økning i generell lydkvalitet i forhold til for bare ti år siden. Sonos i stereopar og lignende løsninger vil gi en bedre lyd enn de fleste stereoanlegg på åttitallet. Jeg jobbet jo i Boahs Kopervik fram til jeg sluttet gymnaset og ble musikkjournalist, og det var jo slik også da at vi mente at menigmann hadde dårlig lyd hjemme. Apekister med lite demping og tynne vegger husker alle vi som hadde store nok ører for 35 år siden.

Men likevel et hakk bedre enn pc-høyttalere til tusenlappen eller en designboks til samme prisen. Som er det vanlige i dagens stuer. Heldigvis er de litt dyrere løsningene som Sonos noen hakk bedre enn det, slik at det ikke er like uvanlig å vokse opp med høyst akseptabel lyd i dag enn for ti år siden.

 

[Olav2]

Enig. 2 x play:1 gir faktisk høyst akseptabel lyd - tipper egentlig det er bedre enn infinity-høyttalerne jeg kjøpte i 94 (bare at det er mindre bass, da). Og snakker vi 2 x play:5, er det plutselig ganske så ok, som kan konkurrere med en god del mellomdyr hifi.

Det jeg tror/håper, er at slike ting gjør at folk på denne måten gjenoppdager gleden ved å spille musikk over gode høyttalere. Play:1 er et stort steg opp fra pc-høyttalere. Play:5 er et stort steg opp fra Play:1. Og to ganger play:5 er et enda større steg opp. Og kanskje tenker folk da: Kan det bli enda bedre? Krysser fingrene

Må si meg enig i at strømmekulturen faktisk har ført til en økning i generell lydkvalitet i forhold til for bare ti år siden. Sonos i stereopar og lignende løsninger vil gi en bedre lyd enn de fleste stereoanlegg på åttitallet. Jeg jobbet jo i Boahs Kopervik fram til jeg sluttet gymnaset og ble musikkjournalist, og det var jo slik også da at vi mente at menigmann hadde dårlig lyd hjemme. Apekister med lite demping og tynne vegger husker alle vi som hadde store nok ører for 35 år siden.

Men likevel et hakk bedre enn pc-høyttalere til tusenlappen eller en designboks til samme prisen. Som er det vanlige i dagens stuer. Heldigvis er de litt dyrere løsningene som Sonos noen hakk bedre enn det, slik at det ikke er like uvanlig å vokse opp med høyst akseptabel lyd i dag enn for ti år siden.

 

[Bjørn ("Orso")]

Vokste opp på åttitallet, og kan være med på at det var helt klart vanligere å ha et stereoanlegg i stua da enn nå. Uten tvil. Men om de anleggene hadde jevnt over bedre lydkvalitet enn for eksempel ørepluggene som følger med til en gjennomsnittlig smarttelefon nå til dags, er jeg derimot ikke overbevist om.

Gjorde for en tid siden en sammenligning mellom en låt avspilt på en eldre kassettspiller og fra Spotify med 192 kbps via en god DAC. Samme forsterkere og høyttalere, kun forskjell i kilden. Kassetspilleren mener jeg var av merke Nixon, som ble solgt av Hifi klubben i sin tid. Til tross for at 192 kbps er en degradering i forhold til CD, så låt det betydelig åpnere og klarere enn samme låt fra kassettspilleren.

Forskjellen var så stor at jeg fortsatt lurer på om det var noe feil med den kassettspilleren. Hvis ikke, så var det skremmende dårlig. Uansett storkoste jeg meg med kassettspiller i yngre dager.

 

[HCS]

Hva er egentlig en hobby? Er det å overfladisk høre litt musikk i bakgrunnen mens en støvsuger eller lager mat? Hvor ligger respekt for artist og de ideer de har hatt bak et album når en hører kun enkelte kutt?

Dessverre er det skjedd en dreining ifht forbruksmønster. Dessverre fordi det hele er oppstykket og uten fordypning. På plussiden skal det sies at tilgjengelig musikk har økt og en kan finne nye sjangre enkelt.

Skal en være litt upolitisk så kan en si at hifiens død i stua skyldes fremskreden kvinnefrigjøring.. Resultatet er gjerne shabby chick eller minimalistisk tilnærming til hva som skal stå i stua.

Selv ønsker jeg å knytte meg til musikken når jeg lytter, få en opplevelse. Da er ikke løsninger med minimale membran areal eller strømfattige forsterkere noe for meg..

 

[baluba]

Vokste opp på åttitallet, og kan være med på at det var helt klart vanligere å ha et stereoanlegg i stua da enn nå. Uten tvil. Men om de anleggene hadde jevnt over bedre lydkvalitet enn for eksempel ørepluggene som følger med til en gjennomsnittlig smarttelefon nå til dags, er jeg derimot ikke overbevist om.

Gjorde for en tid siden en sammenligning mellom en låt avspilt på en eldre kassettspiller og fra Spotify med 192 kbps via en god DAC. Samme forsterkere og høyttalere, kun forskjell i kilden. Kassetspilleren mener jeg var av merke Nixon, som ble solgt av Hifi klubben i sin tid. Til tross for at 192 kbps er en degradering i forhold til CD, så låt det betydelig åpnere og klarere enn samme låt fra kassettspilleren.

Forskjellen var så stor at jeg fortsatt lurer på om det var noe feil med den kassettspilleren. Hvis ikke, så var det skremmende dårlig. Uansett storkoste jeg meg med kassettspiller i yngre dager.

Tror nok spilleren ikke er den rette utfordreren til mp3 over det uakseptable i bitrate. Har brukt en NAD 613 på soverommet i senere tid, og er imponert over det den leverer av lydkvalitet med gode kassetter. I tillegg så legger den til noe sjel som gjør opptak fra Tidal ganske så fornøyelige, selv om kilden er strømming over CC Audio uten ekstern DAC. Selv om jeg jakter på tredimensjonalitet og luft så er det også andre parametre som betyr endel. Men glem kassettspillere, det er ikke det mediet som var hovedkilden i gode stereoanlegg før i tiden, selv ikke for de med svært gode spillere.

 

[Olav2]

Hva er egentlig en hobby? Er det å overfladisk høre litt musikk i bakgrunnen mens en støvsuger eller lager mat? Hvor ligger respekt for artist og de ideer de har hatt bak et album når en hører kun enkelte kutt?

Dessverre er det skjedd en dreining ifht forbruksmønster. Dessverre fordi det hele er oppstykket og uten fordypning. På plussiden skal det sies at tilgjengelig musikk har økt og en kan finne nye sjangre enkelt.

Skal en være litt upolitisk så kan en si at hifiens død i stua skyldes fremskreden kvinnefrigjøring.. Resultatet er gjerne shabby chick eller minimalistisk tilnærming til hva som skal stå i stua.

Selv ønsker jeg å knytte meg til musikken når jeg lytter, få en opplevelse. Da er ikke løsninger med minimale membran areal eller strømfattige forsterkere noe for meg..

Du snakker som en sann vestlig og hvit mann fra det 20de århundre, HCS... Og det er jo ikke noe negativt i det. Men den greia med å sitte andektig, rolig og stille hjemme hos seg selv og lytte til et sammenhengende musikalsk verk, som er frembrakt av en kunstner med noe dypt og viktig på hjertet, er noe man har drevet med i Vesten i en svært kort historisk periode. Det begynte med de borgerlige klassiske konsertfremføringene på 1800-tallet, dit folk gikk for å sitte passivt og høre på, som så ble forsøkt gjenskapt med stereon i heimen utover i det 20de århundre. I nesten alle andre kulturer har musikk vært en bruksting. Man kom sammen for å synge, man danset, man spilte for hverandre, man drakk seg full mens man lyttet eller musiserte. Jeg mistenker også at det egentlig har vært hovedmønsteret i Vesten hvis man tenker bortenfor konsertfremføringene, som tross alt ganske få har holdt på med. Man har hørt band spille på puben, man har danset på lokalet, man har hørt hits på radioen, man har sunget vuggeviser for barna. Osv.

Den eneste forskjellen i dag er at denne bruksmentaliteten til musikk holder på å bli institusjonalisert, og at den borgerlige verk-estetikken er under press. Folk lager spillelister, gidder ikke høre på hele verk, lager spillelister ut fra sinnsstemning og bruksområde ("party"/"studier"/"romantikk"), osv. Men musikken lever! Folk går på konsert som aldri før. Musikk er tilgjengelig overalt. Greia er bare at folk gjenskaper ting selv - man bruker musikk slik man selv vil, ikke nødvendigvis slik artisten hadde tenkt. Og det synes jeg er helt greit. Mister man noe på veien? Ja. Men så oppstår det nye ting. Hilsen den filosofiske fremtidsoptimisten

 

[Crusty]

Hva er egentlig en hobby? Er det å overfladisk høre litt musikk i bakgrunnen mens en støvsuger eller lager mat? Hvor ligger respekt for artist og de ideer de har hatt bak et album når en hører kun enkelte kutt?

Dessverre er det skjedd en dreining ifht forbruksmønster. Dessverre fordi det hele er oppstykket og uten fordypning. På plussiden skal det sies at tilgjengelig musikk har økt og en kan finne nye sjangre enkelt.

Skal en være litt upolitisk så kan en si at hifiens død i stua skyldes fremskreden kvinnefrigjøring.. Resultatet er gjerne shabby chick eller minimalistisk tilnærming til hva som skal stå i stua.

Selv ønsker jeg å knytte meg til musikken når jeg lytter, få en opplevelse. Da er ikke løsninger med minimale membran areal eller strømfattige forsterkere noe for meg..

Du snakker som en sann vestlig og hvit mann fra det 20de århundre, HCS... Og det er jo ikke noe negativt i det. Men den greia med å sitte andektig, rolig og stille hjemme hos seg selv og lytte til et sammenhengende musikalsk verk, som er frembrakt av en kunstner med noe dypt og viktig på hjertet, er noe man har drevet med i Vesten i en svært kort historisk periode. Det begynte med de borgerlige klassiske konsertfremføringene på 1800-tallet, dit folk gikk for å sitte passivt og høre på, som så ble forsøkt gjenskapt med stereon i heimen utover i det 20de århundre. I nesten alle andre kulturer har musikk vært en bruksting. Man kom sammen for å synge, man danset, man spilte for hverandre, man drakk seg full mens man lyttet eller musiserte. Jeg mistenker også at det egentlig har vært hovedmønsteret i Vesten hvis man tenker bortenfor konsertfremføringene, som tross alt ganske få har holdt på med. Man har hørt band spille på puben, man har danset på lokalet, man har hørt hits på radioen, man har sunget vuggeviser for barna. Osv.

Den eneste forskjellen i dag er at denne bruksmentaliteten til musikk holder på å bli institusjonalisert, og at den borgerlige verk-estetikken er under press. Folk lager spillelister, gidder ikke høre på hele verk, lager spillelister ut fra sinnsstemning og bruksområde ("party"/"studier"/"romantikk"), osv. Men musikken lever! Folk går på konsert som aldri før. Musikk er tilgjengelig overalt. Greia er bare at folk gjenskaper ting selv - man bruker musikk slik man selv vil, ikke nødvendigvis slik artisten hadde tenkt. Og det synes jeg er helt greit. Mister man noe på veien? Ja. Men så oppstår det nye ting. Hilsen den filosofiske fremtidsoptimisten

Kan bare "like" dette innlegget en gang, så jeg siterer det for å kunne si at jeg liker det en gang til. Godt sagt.

 

[HCS]

Ikke uenig i det du skriver Olav. Og glad jeg har mulighet til å høre musikk på min måte i tillegg. Er jeg audiofil eller musikk-elsker? Primært det siste, og da vil jeg ha hele opplevelsen. Så kan jeg gjøre alt det andre i tillegg.

Og det handler ikke om optimisme kontra noe annet. Bare bevisste valg.

 

[Olav2]

Ikke uenig i det du skriver Olav. Og glad jeg har mulighet til å høre musikk på min måte i tillegg. Er jeg audiofil eller musikk-elsker? Primært det siste, og da vil jeg ha hele opplevelsen. Så kan jeg gjøre alt det andre i tillegg.

Og det handler ikke om optimisme kontra noe annet. Bare bevisste valg.

Enig i det, HCS. Og for å være ærlig er jo jeg også en utpreget vestlig musikk-mann av det 20de århundre. Jeg liker å høre på hele album, jeg vil gjerne komme så dypt som mulig inn i det som lå bak musikken, osv. Og av instinkt kan jeg bli ganske irritabel når tidal eller spotify legger ut spillelister ut fra ting som "sinnsstemning", og ikke sjanger/epoke/artist/fyll-inn-det-som-passer. Men så prøver jeg å holde min indre snobb under kontroll, og å være åpen for måtene musikkbruken utvikler seg og lever videre.

 

[motoren]

Hva er egentlig en hobby? Er det å overfladisk høre litt musikk i bakgrunnen mens en støvsuger eller lager mat? Hvor ligger respekt for artist og de ideer de har hatt bak et album når en hører kun enkelte kutt?

Dessverre er det skjedd en dreining ifht forbruksmønster. Dessverre fordi det hele er oppstykket og uten fordypning. På plussiden skal det sies at tilgjengelig musikk har økt og en kan finne nye sjangre enkelt.

Skal en være litt upolitisk så kan en si at hifiens død i stua skyldes fremskreden kvinnefrigjøring.. Resultatet er gjerne shabby chick eller minimalistisk tilnærming til hva som skal stå i stua.

Selv ønsker jeg å knytte meg til musikken når jeg lytter, få en opplevelse. Da er ikke løsninger med minimale membran areal eller strømfattige forsterkere noe for meg..

Bra innlegg HC

mvh

 

[HCS]

Er så folkelig ellers så på dette området er det helt fint å være snobbete, for min egen del . Og nye muligheter skal en ta vare på.

 

[Midas]

Hva er egentlig en hobby? Er det å overfladisk høre litt musikk i bakgrunnen mens en støvsuger eller lager mat? Hvor ligger respekt for artist og de ideer de har hatt bak et album når en hører kun enkelte kutt?

Dessverre er det skjedd en dreining ifht forbruksmønster. Dessverre fordi det hele er oppstykket og uten fordypning. På plussiden skal det sies at tilgjengelig musikk har økt og en kan finne nye sjangre enkelt.

Skal en være litt upolitisk så kan en si at hifiens død i stua skyldes fremskreden kvinnefrigjøring.. Resultatet er gjerne shabby chick eller minimalistisk tilnærming til hva som skal stå i stua.

Selv ønsker jeg å knytte meg til musikken når jeg lytter, få en opplevelse. Da er ikke løsninger med minimale membran areal eller strømfattige forsterkere noe for meg..

Det må være noe med sansetype også, fordi i lys av denne minimalistiske tilnærminger er det allikevel letter å få "audiens" til en 48" tv-skjerm enn et par høyttalere. Jeg har selv overhørt et par som etter å ha slått til på en ny (dyr) skjerm å diskutere om hvorvidt man skal spandere på seg en lydplanke til 2499,-. "Lyden i TV-en er mer enn god nok".

Selv har jeg ikke TV eller lydanlegg på stua og syns det er helt greit. Til gjengjeld har vi et eget mediarom hvor man fått gjort en del tiltak på belysning, fargevalg og akustiske tiltak. Ironisk nok, så er det i mediarommet familien er samlet.

 

[tokai]

Tror vi glemmer en ting i historien.
INTERESSEN FOR SELVE UTSTYRET.
Sett ut fra det distriktet jeg kommer fra, ( Grenland ) var mitten av 70 åra, den tiden da smittefaren for HiFi basillen desidert var størst. Relativt "vanlige" mennesker brukte betydelige beløp til stereo utstyr. Ikke det at alt var særlig bra, men kjøpeviljen var der.
I dag ser det ut til at samme type mennesker ikke bryr seg om hva det heter.(unntaket kan være eks. B&O, og Bose fans.)

Interessen la seg betraktelig med introduksjonen av video spilleren. Lyd var ut, film i stua var inn!!.
CD spilleren fikk litt fart på interessen for lyd igjen. Da med 2 helt klare leire for analog eller digital.

Litt ut på 80 åra, flyttet lyd interessen seg ut i bilen. Oppvåksende generasjon ville ha, og fikk. Superlyd i bilen. Endel av disse dro interessen med seg inn
i stua, når raggetiden for lyd i bil var over. Ett lite oppsving igjen for stereo.

Alle så film, med surround lyd, ble high end litt borte, men folk brukte minst like mye penger totalt alikevel.

Og så da.... Katastrofen med komprimert lyd og pc. Tilgjengelighet ble satt i høysetet. Kvaliteten forsvant i mange år !!!! Helt til de samme folkene fikk hjem,
dame ( gutt ), og ... stue. Da ville de koble opp musikksamlingen på hard disken til ny innkjøpt annlegg. Da fant de ut hvor dårlig det var. da ble fokuset forandret til rett komprimering osv.

Men grunnlaget for en vedvarende forandring var kommet for å bli. TILGJENGELIGHET.

det er etter min mening årsak til ett forfall.
Det andre er lite interesse for utøvere. Bare en kan synge bra, settes gjerne resten bort til en maskin med rytmer ol.
Heldighvis er det mange unntak. Men er ganske sikker på at mange årsaker ligger her, og derfor en mystisk opphopning av litt aldrende menn her inne. ( som meg selv innbefattet )

 

[defacto]

Som OlavE sier, man mister nok noe med de nye forbrukervanene, men man får også så utrolig mye mere.
Da jeg kjøpte kasseter, plater og CD var det aldri den sangen som gjorde at jeg kjøpte de som jeg endte opp med å like best. Det var stort sett alltid en annen. Akkurat det mister vi nå med stømming og uendelige mengder med musikk tilgjenglig. Men vi får igjen det tapte, nettopp med disse uendelige mengdene med musikk man kan finne. Man må bare tvinge seg selv til å lytte på ting man ellers ikke ville lyttet på.

Og man har vel aldri fått så mye god lyd for så lite penger som nå. Både innen hifi og PA.

Spørsmålet er, har vi for stor tilgang på både musikk og utstyr? Blir vi blaserte og mister vi "lytte-egenskapene"?

 

[Olav2]

Som OlavE sier, man mister nok noe med de nye forbrukervanene, men man får også så utrolig mye mere.
Da jeg kjøpte kasseter, plater og CD var det aldri den sangen som gjorde at jeg kjøpte de som jeg endte opp med å like best. Det var stort sett alltid en annen. Akkurat det mister vi nå med stømming og uendelige mengder med musikk tilgjenglig. Men vi får igjen det tapte, nettopp med disse uendelige mengdene med musikk man kan finne. Man må bare tvinge seg selv til å lytte på ting man ellers ikke ville lyttet på.

Og man har vel aldri fått så mye god lyd for så lite penger som nå. Både innen hifi og PA.

Spørsmålet er, har vi for stor tilgang på både musikk og utstyr? Blir vi blaserte og mister vi "lytte-egenskapene"?

Enig. Det er utfordringen. Å være hard med seg selv i blant, og øve opp selvdisiplinen i møte med alle valgmulighetene man har. Men det gjelder jo ikke bare musikk, det gjelder generelt i vår digitale tidsalder når man er tilgjengelig og online hele tiden... (minner meg på at jeg nå må logge av HFS, og gjøre noe vettugt arbeid i stedet)

 

[Crusty]

Men vi får igjen det tapte, nettopp med disse uendelige mengdene med musikk man kan finne.

Veldig sant. Selv bare elsker jeg at i det ene øyeblikket kan jeg høre på en velkjent jazzklassiker fra femtitallet, for deretter med et tastetrykk kunne sjekke ut et eller annet obskurt indonesisk pønkband. Uansett hvor dypt man graver i internettbøtta så treffer man aldri bunnen. Herlig.

 

[tokai]

Men vi får igjen det tapte, nettopp med disse uendelige mengdene med musikk man kan finne.

Veldig sant. Selv bare elsker jeg at i det ene øyeblikket kan jeg høre på en velkjent jazzklassiker fra femtitallet, for deretter med et tastetrykk kunne sjekke ut et eller annet obskurt indonesisk pønkband. Uansett hvor dypt man graver i internettbøtta så treffer man aldri bunnen. Herlig.

Man skal ver være veldig motstander av tidens tann for ikke å benytte de tilbud som kommer.

 

[Ulf-B]

Er så folkelig ellers så på dette området er det helt fint å være snobbete, for min egen del . Og nye muligheter skal en ta vare på.

Hehe - snobbete, ja....

Det var jo slik det begynte. Konger, keisere og fyrster fikk musikken hjem til palassene sine. Ille å måtte menge seg med almuen for å høre musikk. Og i palassene var det plass til prominente gjester - som skulle la seg imponere, og som skulle sitte høflig og andektig og lytte, og komme med applaus og rosende omtale når det passet. Tipper at ingen tillot seg så mye som et aldri så lite ymt om at orkesteret skulle skippe en sats eller to. Nei - her gjaldt dette med gode miner til slett spill, bokstavelig talt.

Overklassen kom snart etter, men de mindre bemidlede måtte møtes i konserthuset - hvor de foruten å lytte høflig til musikk, kunne la fruene sammenligne klesdrakter, hatter, smykker og mer til.

Men det var nå slik man lyttet til musikk i de finere kretser.

Helt til Edison kom på banen, og åpnet for musikk i heimen. I første omgng strakk ikke teknologien seg noe lenger enn til 3 minutters låter før det var på'an igjen med ny eller snudd plate. Da ble den måten å lytte på stueren. Man hadde ikke teknologi til noe mer.

Med LPen åpnet det seg mulighet for å lytte på den gamle måten, også for folk flest. Så da var det slik man skulle lytte.

Helt til CD og senere internett ødela hele greia. Mange hundre års lyttekultur og lyttevaner rett ut med badevannet.

Så historien viser i bunn og grunn at vi gjennom alle tider har tilpasset oss de muligheter og den lyttekultur som gjelder.

 

[Olav2]

Er så folkelig ellers så på dette området er det helt fint å være snobbete, for min egen del . Og nye muligheter skal en ta vare på.

Hehe - snobbete, ja....

Det var jo slik det begynte. Konger, keisere og fyrster fikk musikken hjem til palassene sine. Ille å måtte menge seg med almuen for å høre musikk. Og i palassene var det plass til prominente gjester - som skulle la seg imponere, og som skulle sitte høflig og andektig og lytte, og komme med applaus og rosende omtale når det passet. Tipper at ingen tillot seg så mye som et aldri så lite ymt om at orkesteret skulle skippe en sats eller to. Nei - her gjaldt dette med gode miner til slett spill, bokstavelig talt.

Overklassen kom snart etter, men de mindre bemidlede måtte møtes i konserthuset - hvor de foruten å lytte høflig til musikk, kunne la fruene sammenligne klesdrakter, hatter, smykker og mer til.

Men det var nå slik man lyttet til musikk i de finere kretser.

Helt til Edison kom på banen, og åpnet for musikk i heimen. I første omgng strakk ikke teknologien seg noe lenger enn til 3 minutters låter før det var på'an igjen med ny eller snudd plate. Da ble den måten å lytte på stueren. Man hadde ikke teknologi til noe mer.

Med LPen åpnet det seg mulighet for å lytte på den gamle måten, også for folk flest. Så da var det slik man skulle lytte.

Helt til CD og senere internett ødela hele greia. Mange hundre års lyttekultur og lyttevaner rett ut med badevannet.

Så historien viser i bunn og grunn at vi gjennom alle tider har tilpasset oss de muligheter og den lyttekultur som gjelder.

Kloke ord!

Måtte tenke på denne scenen fra den franske filmen Untouchables, om en arbeiderklasse-innvandrer som plutselig blir personlig assistent for en arrogant pariser fra den absolutte kulturelle og økonomiske overklassen (videoene følger etter hverandre):

For min del håper jeg jo ellers intenst at den borgerlige klassiske musikktradisjonen overlever... samtidig som det er få ting som gjør meg mer lykkelig enn å danse til funk og disco inn i de små timer.

 

[weld77]

Da jeg hadde min musikalske oppvåkning et par år før jeg begynte på ungdomsskolen hadde jeg en boomblaster med dobbel kassetspiller. Lydkvaliteten var sannsynligvis helt forjævlig, men det ofret jeg ikke en tanke. Noen år senere, mot slutten av ungdomsskolen tror jeg et var, kjøpte jeg meg CD-spiller, en pre/powerkombo fra Rotel og noen ferdigbyggede kit-høyttalere fra Dynaudio. De så gusomme ut i ubehandlet MDF, men jeg synest de låt bra og kunne spille ganske høyt. De låt ikke bra fant jeg ut mange år senere egentlig, men det var nå en gang det jeg hadde. Levde med de i nesten 10 år faktisk og har aldri spilt mer musikk enn i disse 10 årene. Nå har jeg mye bedre anlegg men spiller betydelig mindre musikk uten at jeg skal legge skylden for det på anlegget på noensomhelst måte.

Om noe lærte det meg i alle fall at musikkinteresse ikke har noesomhelst med interesse for god lyd å gjøre. Om noe er korrelasjonen negativ, jo mer opptatt av lyden jo mindre av musikken. Det går faktisk helt fint å lytte til et symfoniorkester på en tivoli-radio om man så vil. Musikken kommer noenlunde helskinnet gjennom uansett selv om det selvsagt kan gjøres betydelig bedre.

Jeg tror forklaringen er mye enklere. For 20-30 år siden var musikk da shit. Det var en TV-kanal, ikke Netflix, HBO, streaming, ikke Playstation, internett fantes knappest, datamaskin var ikke allemannseie, filmer måtte man på kino for eller leie på videosjappa. Døgnet har ikke fått flere timer siden den tid, men konkurransen fra underholdningsmedier har økt betraktelig.

Jeg er såpass reaksjonær at jeg mener musikk var mye bedre før også, men det er selvsagt i høyeste grad diskutabelt.

 

[svart-hvitt]

Er så folkelig ellers så på dette området er det helt fint å være snobbete, for min egen del . Og nye muligheter skal en ta vare på.

Hehe - snobbete, ja....

Det var jo slik det begynte. Konger, keisere og fyrster fikk musikken hjem til palassene sine. Ille å måtte menge seg med almuen for å høre musikk. Og i palassene var det plass til prominente gjester - som skulle la seg imponere, og som skulle sitte høflig og andektig og lytte, og komme med applaus og rosende omtale når det passet. Tipper at ingen tillot seg så mye som et aldri så lite ymt om at orkesteret skulle skippe en sats eller to. Nei - her gjaldt dette med gode miner til slett spill, bokstavelig talt.

Overklassen kom snart etter, men de mindre bemidlede måtte møtes i konserthuset - hvor de foruten å lytte høflig til musikk, kunne la fruene sammenligne klesdrakter, hatter, smykker og mer til.

Men det var nå slik man lyttet til musikk i de finere kretser.

Helt til Edison kom på banen, og åpnet for musikk i heimen. I første omgng strakk ikke teknologien seg noe lenger enn til 3 minutters låter før det var på'an igjen med ny eller snudd plate. Da ble den måten å lytte på stueren. Man hadde ikke teknologi til noe mer.

Med LPen åpnet det seg mulighet for å lytte på den gamle måten, også for folk flest. Så da var det slik man skulle lytte.

Helt til CD og senere internett ødela hele greia. Mange hundre års lyttekultur og lyttevaner rett ut med badevannet.

Så historien viser i bunn og grunn at vi gjennom alle tider har tilpasset oss de muligheter og den lyttekultur som gjelder.

Hmmm...hvorfor tenker jeg nå på "Keiserens nye klær"?

;-)

 

[Cash 63]

Stereo anlegg som dette stod i en del hjem slutten av -70 og 80t Også i hjemmet mitt hade brodern noe lign? Lyden var nok ikke av beste sort! men det hade man uansett ingen erfaring med, man bare spillte og lyttet på masse musikk og gikk på konserter

 

[Crusty]

Den uten tvil mest talentfulle musikeren jeg noensinne har møtt er 25 år gammel, og når han skal høre på musikk hjemme kobler han laptopen sin til en av disse:

Men det mangler ikke på lytteglede og lidenskapelig kjærlighet til musikken der i gården.

 

[Vidar Øierås]

Jeg har syndet litt. Kjører utelukkende Spotify - rett og slett fordi det er lettvint og alltid tilgjengelig alt jeg vil høre på, men ikke på små terninger med telefonlyd da. Har kompensert med litt høyttalerstørrelse. Syns det låter helt OK på "Extreme quality" som det heter i Spotifyen.

Vidar

 

[Olav2]

Jeg har syndet litt. Kjører utelukkende Spotify - rett og slett fordi det er lettvint og alltid tilgjengelig alt jeg vil høre på, men ikke på små terninger med telefonlyd da. Har kompensert med litt høyttalerstørrelse. Syns det låter helt OK på "Extreme quality" som det heter i Spotifyen.

Vidar

Sjekket ut albumet ditt nå. Herlig. Akkurat det som i økende grad er min egen tilnærming, tror jeg... Enkelhet og brukervennlighet i avspillingsleddet, pluss digitale og moderne no nonsense-løsninger i elektronikken... Men å makse det helt ut når det gjelder høyttalere. Jeg vil ha!

 

[svart-hvitt]

ALT VAR BEDRE FØR

Ungdommen nå til dags!

Seriøst: Jeg har aldri hørt bedre lyd enn jeg gjør i dag. Og god lyd er tilgjengelig (nesten) overalt.

Jeg hadde gleden av å sitte alene i bilen til og fra flyplassen tidligere i dag. Lyden fra et nytt Dynaudio-anlegg er milevis foran lyden i bil for bare ti eller 20 år siden.

Mange hifi-entusiaster er skeptiske til de små musikkboksene, men hvis man er interessert i ok lyd til en fornuftig pris, får man mye for pengene gjennom f.eks. en Canton Musicbox XS til et par tusen.

Jeg er enig med Ulf-B; "problemet" er kanskje at hvermansen kan trylle frem helt ok lyd hvor som helst til enhver tid, og det irriterer dem som har et snobbete forhold til musikkgjengivelsen.

På en gretten dag kan jeg være enig i at musikk burde vært like mesterlig mastret som lyden i film. Filmlyden er mastret for å spilles av på kinoer med lydanlegg til flere millioner. Det er litt trist når man finner frem til en innspilling man hørte på film, og så er den mastret dårligere i den allment tilgjengelige lydfilen. Men mastringen er uansett jevnt over bedre i dag enn på 1980-tallet. 1950-tallet, derimot, med sine store rom... Dit kommer vi kanskje aldri tilbake.

Men i sum er det mest å glede seg over hva gjelder musikken og gjengivelsen av den. Det har aldri vært bedre å være musikk- og hifi-interessert enn i dag.

 

[baluba]

Mastring er IKKE bedre enn for 30 år siden. Det er litt over 20 år siden utingen med brickwall-kompresjon ble introdusert av blant annet Red Hot Chili Peppers. Med unntak av enkelte remaster (Beatles, Queen, Led Zeppelin, Abba etc) er mastring dårligere utført nå enn på åttitallet. Prøv å finne en original-CD av John Hiatts Bring The Family fra 1988 og sammenlign med dagens master og du vil bli sjokkert.

La meg legge til at jeg har mastret en håndfull CD-utgivelser rundt millenniumskiftet selv, altså ikke en hifi-freak som uttaler seg nå. Jeg har også mastret vinylutgivelser. Dette er uttalelsen fra en "pensjonert" proff.

 

[svart-hvitt]

Baluba, denne diskusjonen har vi implisitt hatt før. Jeg synes Whitney Houstons "How will I know" høres ut som om den er innspilt i en telefonkiosk. Sangen høres ok ut i bilen, men kommer relativt svakt ut i mitt husanlegg. Til sammenlikning kommer Lana del Reys sanger mye bedre ut. Dynamic range er imidlertid mye videre i Houstons låt enn i del Reys låt (del Rey kommer ekstremt svakt ut i DR-målinger).

Så det koker kanskje ned til smak og behag. Du er en gammel mann, og da er det naturlig at du har preferanser som reflekterer din alder. Hvis du snakker med virkelig gamle menn, liker de ikke den elektriske gitaren fordi den forvrenger lyden.

Men du er også en fagmann som har sett pølsefabrikken fra innsiden. Mens jeg er en konsument av lyd. Sånn sett er en "match" mellom oss to litt som David og Goliat. Imidlertid har også jeg fått med meg at moderne bokser kan tweake lyden på alle tenkelige vis, med fare for at hver tweak spiser bort noe av det originale lydmaterialet. Noe av dette er villet, mens andre tweaks gjøres for å selge en elendig, men pen sanger til et bredt publikum. Eksempelvis kommer Daft Punk svakt-middelmådig ut i DR-målinger, men det er vel ingen tvil om at de to herrene kjenner lydfabrikken bedre enn de aller fleste? Også Metallica har uttalt at deres "verste" album var villet og ikke en ulykke; de mastret det på en måte som kvantitativt ser elendig ut for å gi albumet et kunstnerisk uttrykk (jeg tror det kunstneriske uttrykket besto i å gi lytteren en knyttneve i fleisen).

En ting til: En kompetent ingeniør får mer ut av sine gamle bokser enn en inkompetent lydmann med all verdens ny teknologi. Ny teknologi har senket terskelen for å lage (u)lyd.

Men dette er uansett et veldig interessant tema. Poenget mitt er at jeg gleder meg over lyd uten artefakter i forhold til den lyden som rant ut av min walkman for over 30 år siden. Det finnes i dag mer lyd enn noen gang. Og overfloden av lyd tilsier at det også finnes mer ulyd enn noen gang. Men det finnes også gode innspillinger, hvor høy kompetanse og høy teknologi forenes. Og fordi du kan finne frem til all verdens lyd gjennom strømming, velger jeg å fokusere på at tilgangen til godt mastrede utgivelser er bedre enn noen gang.

Temaet er så interessant at man nesten skulle startet en egen tråd på Gearslutz om at alt var bedre før. Tipper vi hadde møtt folk med enda mer erfaring som ville imøtegått og nyansert en slik uttalelse, jf. disse trådene:

https://www.gearslutz.com/board/moa...e-crap.html?highlight=mastering+quality+1980s

eller denne:

https://www.gearslutz.com/board/hig...nology.html?highlight=mastering+quality+1980s

og denne:

https://www.gearslutz.com/board/hig...igital.html?highlight=mastering+quality+1980s

 

[ANM]

Prekær ru om Svart-Hvitt? Kjøpe riktig versjon davettu!