Mitt problem, og grunnen til at jeg startet placebotråden, er enkelt og greit dette: vi er alle biased. Kan du mye om tekniske ting knyttet til hi-fi vil du nok ha et ønske om å forklare ting innenfor de rammene. Og når den kunnskapen du har krasjer med den kunnskapen andre har, kan du enten lære noe nytt, komme inn i en interessant diskusjon eller konkludere med at den vitenskapen som blir presentert som "bevis" for det ene eller det andre er feil eller umulig.
En annen utfordring er at vi kan ikke "legge vekk" det vi vet eller kan. Det er umulig for en ingeniør å glemme sin utdanning, like mye som det er umulig for en psykolog å glemme sin utdanning. Det vi kan er, på mange måter, blitt en del av det vi er og er uløselig knyttet til denne meningshorisonten Frans skriver så godt om.
Jeg håper og opplever at dette forumet på mange måter kan være berikende og lærerikt for mange parter. Vi har folk her som har spisskompetanse på mangt og meget og jeg opplever at jeg lærer mye av å lese det som skrives her (i hvert fall i mange tråder, ofte, om ikke hele tiden). Det som er mitt hovedproblem er når de som har teknisk innsikt bruker den til å avfeie/insistere på metodologi som fra et annet synspunkt (også faglig) framtrer som vesentlig mer tvilsomt enn de opplever det som. Hvorfor kan ikke svaret heller være: så interessant, kan du fortelle mer om det e.l. i stedet for å blåse enda hardere på blindtestingstrompeten?
Jeg ble spurt om referanser i Placebo-tråden, det kan dere forsåvidt få når jeg kommer meg tilbake til Fr.stad - jeg husker ikke hvem som skrev fagbøkene jeg leste meg gjennom for noen år siden i hodet. Uansett tviler jeg på at det kommer til å gagne den jevne forumist da det uansett er mye lesing og ikke nødvendigvis helt greit å forstå, hele tiden. Uansett er ikke mine referanser ment som et fasitsvar - jeg er ikke spesielt god i kognitiv psykologi, i.e. alt som har med oppmerksomhet, hukommelse, eksekutiv funksjoner o.l. å gjøre. Jeg kan nok vesentlig mer enn den jevne forumist om dette, rett og slett fordi jeg er utdanna innnen feltet, men jeg er langt fra noen autoritet på det.
Jeg kan sikkert framstå som noe hårsår og lei av disse evinnelige ABX-diskusjonene innimellom. Det er delvis, vil jeg tro, fordi jeg har vært på dette forumet lenge og har vært gjennom disse debattene før. Men det er også fordi jeg opplever at den kunnskapen jeg prøver å formidle ikke blir tatt i noen særlig grad på alvor. Til en viss grad skjønner jeg det: jeg har ingen fancy formler, sikre svar, kjappe løsninger eller metoder som kommer til å løse opp våre kabelknuter og la de forsvinne, som et løst problem, inn i fortidens tåkelandskap. På den annen side: jeg har en profesjonsutdanning i psykologi. Jeg jobber med dette fagfeltet daglig og jeg innbiller at jeg har et rimelig grep om i hvert fall en basal forsåelse av kognisjon hos mennsket. Og jeg forventer og håper vel at den typen kunnskap kan møtes med like mye respekt som den naturvitenskaplige.
Sidenote: psykologien har, slik jeg kjenner den, bestandig hatt et kompleks knyttet til at den ikke er naturvitenskaplig nok - vi er ikke "hardcore", vi klarer ikke å bevise ting med den samme elegansen som matematikerne eller fysiskerne klarer. Det har gjort at deler av psykologien og en del av de forskerne jeg møtte, strever etter å møte slike naturvitenskaplige standarder. I min lille verden er dette nesten umulig innenfor vesentlige deler av fagområdet mitt - psykologiens kunnskap er primært om den menneskelige organismens normalfungering i en rekke kontekster som ikke lar seg teste eksperimentelt. Det gjør ikke at vår kunnskap er mindre verd, den er bare framkommet på en annerledes måte. Men det komplekset jeg snakker om har uansett kommet fra et sted og ikke bare fra psykologiens rekker: også medisinen og de nevnte naturvitenskapene har bidratt til å skape et slikt kompleks og også, til en viss grad, en unødvendig distanse i samhandlingen mellom de fagdisiplinene. Jeg håper, for min del, at vi klarer å unngå å gå i de samme grøftene her på sentralen.
Problemet, slik jeg ser det, er at blindtesting har blitt opphauset som Metoden for å avdekke forskjeller. Jeg mener at den ikke er det og forsøker å argumentere faglig for det i tråden som heter Placebo. Det jeg syns er unødvendig på sentralen og ofte blir hersketeknikker er at tvilen om bias/forventninger/ønsker brukes som et våpen for å si at den opplevelsen N hadde av A ikke stemte som annet enn en ren subjektiv opplevelse, som ikke på noe grunnlag kan si noen ting om den "faktiske" verden. Og uansett hvor mye "vi" som er mer subjektivister forklarer om våre biaser/forventninger/ønsker så blir det aldri godt nok. Det er litt som å få brukt et sirkulært, selv-oppfyllende våpen mot deg - fordi jeg pr. definisjon har hørt forskjell på kabler, så sår det tvil om hele min integritet som referent av opplevelser her på sentralen og hvor jeg ellers måtte presentere dem - jeg vil bestandig være Mbare (han som hører forskjell på kabler). Men hvis Valentino gjør noe i en blindtest, tas dette for bedre fisk.
Det er ikke det at jeg ikke tåler å bli motdebattert eller motdiskutert eller at det stilles spørsmål om mine motivasjoner, biaser, ønsker what-ever. Jeg tror jeg mange nok ganger her på sentralen har vist at det er helt greit. Det jeg syns blir merkelig er når det eneste aksepterte beviset for eksistensen av forskjeller må være blindtester, at kritikk mot metoden har en tendens til å avfeies, at vi som mener å høre forskjeller tillegges diverse biaser og gudene vet hva og ikke minst når forståelsen av placebo og sosialpsykologiske mekanismer virker å være såpass annerledes enn det jeg lærte på studiet mitt - men likevel brukes som et argument "mot" vi som hører forskjell på kabler. Da kan jeg bli både lei og hårsår.
