Godt spørsmål. DEQX rapporterte en signifikans på hhv 37 og 38 dB under de to målingene. Jeg forkastet en måling som endte med "bare" 23 dB signifikans pga tilfeldig bakgrunnsstøy. Disse tallene stemmer overens med støygulvet nedenfor delefrekvensen til sub'en i frekvensmålingene. Det skulle bety at målingene har en feilmargin på +/- 1,3-1,4%. Eller, for å se det på en annen måte, usikkerheten i målingene er ca +/- 0,11-0,12 dB omkring 0 dB-nivået. Større ulikheter enn dette er signifikante i målingen.
Er det slik å forstå at usikkerheten er +-0,11dB med den målebåndbredden du har brukt. Hva er den forresten. Det jeg tenker spesielt på er at det finnes områder på målingen din der det er ganske stort avvik i et smalt frekvensområde. Jeg tolker det dithen at det må være målefeil. Hva tror du?
Det er ikke målefeil, men "comb filtering" - effekten av refleksjoner og stående bølger ved høyere frekvenser. Uten glatting ser kurvene ut som pinnsvin med høye, skarpe pigger og dype, skarpe daler. Slik er det i ethvert virkelig rom, og øret benytter seg av bl.a. dette for å bedømme avstander og bevegelser. Frekvensene for disse filtereffektene endrer seg med plassering. Derfor kan du se at alle dingser i rommet sto på eksakt samme sted i de to målingene ved at alle disse effektene er på eksakt samme frekvenser i de to målingene. Det ville de ikke vært hvis dette var tilfeldig støy og målefeil.
Det er i de aller fleste tilfeller spenning som måles. Interfacene i våre apparater er så og si alltid såkalt konstant spenning, det være seg innganger og utganger.
(Lyd)trykket som genereres av høyttaleren er også en slags 'spenning', men den måles i pascal.
Mitt utgangspunkt er at det finnes et nivå av lydtrykk der alt under dette nivået ikke er hørbart. Spenninger som genererer lydtrykk under dette nivået trenger man ikke ta hensyn til.
Eksempel: I de nye øvingslokalene i operaen er det spesifisert et maks lydnivå op 17dBspl. Dette er ekstremt lite, mye mindre enn en vanlig stue. La oss si at vi i et slikt rom satte opp et anlegg som kan levere 120dB, ekstremt høyt. Så vrir vi volumkontrollen på full guffe, slik at vi utnytter anleggets dynamikkpotensiale til fulle. I et slikt ekstremt system har vi altså et dynamikkområde på 103dB. Hvis vi legger godviljen til, så kan man tenke seg at vårt menneskelige øre kanskje kan høre lyder som ligger 3dB under støygulvet på 17dB, men det er å strekke det, siden blodet i ørene våre suser litt det og. I et slikt tilfelle vil jeg si at signaler som er mindre enn -106dB er totalt uinteressante, og man kan helt og holdent se bort fra deres eksistens, siden vi ikke under noen omstendighet kan klare å høre dem likevel.
Hjemme i våre stuer har vi ikke 17dB støygulv, men kanskje 25 eller 30dB. De færreste av oss har anlegg kapable til å generere 120dB i lytteposisjonen, og om vi har det så spiller vi skjelden så høyt likevel. Disse begrensningene vil øke nivået på hvilke signaler som vil være hørbare.
Det er klart at kurvene er noe forskjellig, det ser jeg, men jeg synes det er for lite til å reflektere en fysisk forskjell. Jeg finner heller ingen fysikk som kan forklare for eksempel noen grader avvik mellom de to fasekurvene - opp gjennom hele spekteret. En tidsforsinkelse eller lignende i en kabel ville gitt økende faseforskyvelse, men her har vi et konstant avvik opp gjennom hele spekteret, merkelig. Samme på frekvensresponsen i bassområdet er det noe feil. Delvis fordi responsen er ufysikalsk av en eller annen grunn, altfor store variasjoner i amplitude som funksjon av frekvens frem mot 50 hz. Videre opp gjennom frekvensene ser jeg ikke avvik overhodet, annet enn en feil ved 420hz. Denne målingen er igjen helt ufysikalsk i forhold til frekvensene rundt.
Les beskrivelsen av oppsettet en gang til. Dette er høyre hovedhøyttaler i et oppsett med en mono sub. Delefilteret ruller av med 48 Hz/oktav fra 80 Hz. Alt du ser i den dype bassen er tilfeldig støy, f eks av fottrinn i et annet rom i huset, og dette støygulvet ligger ca 35 dB under signalet. Det betyr at denne støyen påvirker målingene med ca 1%, som blir +/- 0,1-0,15 dB omkring 0 dB signal. Logaritmisk skala, ikke sant?
Kan jeg få komme med et konkret eksempel? Hvis du hører at en fiolinist sitter ca 3 m bak en annen fiolinist. Kan det måles? Hvis ikke mener jeg målinger blir altfor upresise for å påvise ulikheter mellom kabler.
Den viktigste indikasjonen på avstand er frekvensavrullingen i luften. Lyd fra lengre borte er dempet i amplitude, men mest på høyere frekvenser. Dette er forutsigelig både for øret og vitenskapen. Korrekt frekvensgang er en forutsetning for at dette blir gjengitt korrekt i et stereoanlegg, hvis det altså er med på opptaket. Noen anlegg gir et inntrykk av at man sitter "lengre bak i salen" enn andre anlegg. Dette har med avrullingen i diskanten å gjøre. Dette byttet av kabler hadde en akustisk virkning som å komme noen meter lengre bak i salen, ja. Men det flytter jo ikke en enkelt fiolinist av alle som er med i hele orkesteret.
Det er ikke målefeil, men "comb filtering" - effekten av refleksjoner og stående bølger ved høyere frekvenser. Uten glatting ser kurvene ut som pinnsvin med høye, skarpe pigger og dype, skarpe daler. Slik er det i ethvert virkelig rom, og øret benytter seg av bl.a. dette for å bedømme avstander og bevegelser. Frekvensene for disse filtereffektene endrer seg med plassering. Derfor kan du se at alle dingser i rommet sto på eksakt samme sted i de to målingene ved at alle disse effektene er på eksakt samme frekvenser i de to målingene. Det ville de ikke vært hvis dette var tilfeldig støy og målefeil.
'Glatting' er en form for øking av målebåndbredden. Det er oppløsningen på frekvensaksen om man vil. Det jeg tenker er at du har 'glattet' med for liten båndbredde. Stegene burde vært større, slik at kurvene ble jevnere. Det at det finnes et meget smalt frekvensbånd der forskjellen er flere dB tyder på at det er et resultat av målingen, og ikke av reelle effekter p.g.a. endringer i det elektriske signalet.
Det er da vel ingen med innsikt i produsentverdenen som tror att de sitter å lytter uten å ha målt først... Jeg har egentlig lurt lenge på hvordan det kunne være mulig å konstruere ett lydprodukt uten vitenskapen og dets målbare verifisering... Her må åpenbart noen tro att det umulige er mulig....
Det hadde vært interessant å samenlignet disse 2 målingene av kabler, med feks forskjellen ved å flytte sofaen osv. Kunne kanskje satt målingene litt inn i et praktisk perspektiv.
Ja. Kanskje jeg gjør det en dag. "Dalen" omkring 1000 Hz og litt oppover skyldes f eks et persisk teppe som ligger mellom høyttaler og lytteposisjon som demper førsteordens refleksjoner, men som også gjør noe med frekvensgangen. Åpne/lukke dører ville også flytte alle disse små filtereffektene til andre frekvenser.
Det er ikke målefeil, men "comb filtering" - effekten av refleksjoner og stående bølger ved høyere frekvenser. Uten glatting ser kurvene ut som pinnsvin med høye, skarpe pigger og dype, skarpe daler. Slik er det i ethvert virkelig rom, og øret benytter seg av bl.a. dette for å bedømme avstander og bevegelser. Frekvensene for disse filtereffektene endrer seg med plassering. Derfor kan du se at alle dingser i rommet sto på eksakt samme sted i de to målingene ved at alle disse effektene er på eksakt samme frekvenser i de to målingene. Det ville de ikke vært hvis dette var tilfeldig støy og målefeil.
'Glatting' er en form for øking av målebåndbredden. Det er oppløsningen på frekvensaksen om man vil. Det jeg tenker er at du har 'glattet' med for liten båndbredde. Stegene burde vært større, slik at kurvene ble jevnere. Det at det finnes et meget smalt frekvensbånd der forskjellen er flere dB tyder på at det er et resultat av målingen, og ikke av reelle effekter p.g.a. endringer i det elektriske signalet.
Vel, dette var så mye glatting som programvaren kunne gjøre. Skulle gjerne gjort 1/3 oktav, men det var altså ikke mulig. Men likevel: De smale spissene og dalene er helt ekte effekter i rommet pga refleksjoner og interferenser. De er ikke artifakter av målingen, men er heller ikke tilstede i det elektriske signalet. Les mer om dette f eks her: http://www.bryston.ca/newsletters/43_files/vol4is3.html
Det hadde selvsagt vært mulig (og forholdsvis enkelt) å tappe ut det elektriske signalet og målt eventuell forskjell der. Men i andre tråder har dette blitt avvist som "urealistisk" i forhold til den opplevde lyden, så denne gangen ville jeg forsøke å måle den akustiske forskjellen jeg faktisk kunne høre.
Jeg beregner at ved 20KHz har du en forsinkelse på 486 bølgelengder, ca 175000 grader. Dette medfører en tidsforsinkelse på 24 millisekunder. Er det dette du har målt?
Godt spørsmål. Dette er en automatisert testprosedyre i DEQX'en. Den skjer som et sveip over alle frekvenser mellom 20 og 20000 Hz i løpet av et par sekunder. Sveipet gjentas et antall ganger. Det som kan måles direkte er frekvensrespons og tidsforsinkelse gjennom hele signalkjeden, fra DEQX'en via forsterkere, høyttaler, luft, mikrofon og tilbake til DEQX'en. Øvrige data beregnes fra dette via diverse transformer.
Jeg finner heller ingen fysikk som kan forklare for eksempel noen grader avvik mellom de to fasekurvene - opp gjennom hele spekteret. En tidsforsinkelse eller lignende i en kabel ville gitt økende faseforskyvelse, men her har vi et konstant avvik opp gjennom hele spekteret, merkelig.
Bra observasjon. Jeg vet ikke. Faseforskjellen synes å øke et stykke oppover, for så enten å bli konstant eller avta igjen. Dette er ett av de resultatene jeg må se nærmere på før jeg er sikker på at jeg forstår hva det betyr.
Det hadde selvsagt vært mulig (og forholdsvis enkelt) å tappe ut det elektriske signalet og målt eventuell forskjell der. Men i andre tråder har dette blitt avvist som "urealistisk" i forhold til den opplevde lyden, så denne gangen ville jeg forsøke å måle den akustiske forskjellen jeg faktisk kunne høre.
Akkurat det at du måler akustisk frir nok til subjektivist-campen. For min del innfører en usikkerhet jeg helst ville vært foruten, men så har jeg kanskje en litt teknologisk tilnærming. Jeg ville vel kontrollmålt elektrisk for å verifisere at forskjellen i frekvensgang skyldes nettopp kabelens elektriske egenskaper.
Hvorfor skulle jeg ville måle det for å avgjøre noe om kabelforskjeller?
Det jeg har sagt er at tilsynelatende kan man måle "en eller annen signifikant forskjell" i alle de tilfeller hvor menneske beviselig hører forskjeller (blindtester)
Man kan også måle betydelige forskjeller i tilfeller hvor det ikke er mulig å bevise at mennesker hører forskjell.
Jeg kjenner ikke til tilfeller hvor mennesket beviselig har hørt forskjell, men hvor det ikke varmulig å måle signifikant forskjell.
Jeg har ikke hevdet at vitenskapen sitter på kunnskapen til å duplisere analysen som hjernen gjør etter at signalet er sanset. Dersom en måling kunne gjenskape hele prosessen i lytteren (dvs ha en komplett modell av kognitive prosesser for alle jordens mennesker) så ville blindtester og lyttetester være bortkastet - en måling kunne da si med 100% nøyaktighet hvor godt akkurat du ville ha likt lyden. Det er opplagt at dette ikke er mulig.
Du måler 24msek tidsforsinkelse ved 20KHz. Det tilsvarer ved en lydhastighet på ca 340 m/sek at diskanthøytaleren din står 81,6 meter bak resten av kassa som leverer bass med rimelig liten tidsforsinkelse.
Regnefeil 340 * 0,024 = 8,16 meter, 81 meter er jo tross alt for mye ;D ;D, men selv 8 meter punkterer muligheten til å detektere dybdeplassering i et orkester. Med så lav presisjon i diskantområder må nødvendivis lydbildet ditt være ganske flatt.
Regnefeil 340 * 0,024 = 8,16 meter, 81 meter er jo tross alt for mye ;D ;D, men selv 8 meter punkterer muligheten til å detektere dybdeplassering i et orkester. Med så lav presisjon i diskantområder må nødvendivis lydbildet ditt være ganske flatt.
For det første er det ikke på den måten øret bedømmer avstand. En fasedreining på 360 grader er jo identisk med det opprinnelige signalet. Hvor mange meter dette tilsvarer på ulike frekvenser er derfor ikke noe mål på plassering i dybde. Avstand er notorisk vanskelig å bedømme for en lytter med ørene plassert så tett sammen som de fleste av oss har. De viktigste signalene for å bedømme avstand til en lyd er henholdsvis "comb filtering" som følge av refleksjon fra gjenstander i nærheten av lytteren (for lyder med opprinnelse i nærheten av lytteren) og demping/avrulling av diskanten som følge av transmisjon gjennom luften (for lyder som oppstår lengre unna). Se, f eks http://en.wikipedia.org/wiki/Sound_localization. Den enkleste måten å mikse inn en illusjon av avstand på for ett instrument i et musikkstykke er nok å dra ned volumet litt på det sporet og rulle av litt i diskanten, slik at dette instrumentet får en "fjernere" klang enn øvrige instrumenter i miksen. Det viktigste for at et hifi-anlegg skal kunne gjengi dette korrekt er derfor en flat, eller i det minste lineær, frekvensgang over et bredt frekvensområde. Og tro meg, dette anlegget er rimelig presist i både dybde, høyde og bredde.
For det andre har denne grafen med fasegang et nokså klønete format i forhold til hva vi egentlig er interessert i. "Fasefeilen" ser ut til å være beregnet ut fra tidsforsinkelse og frekvens. Dermed blir en tidsforsinkelse i størrelsesorden 20 ms gjennom hele frekvensbåndet til en kurve som viser frekvens * tidsforsinkelse, som da (surprise!) blir til en slik glatt kurve når den plottes på en logaritmisk skala. Dermed drukner de interessante forskjellene, både langs kurven og mellom kurvene, i denne effekten.
Det er derfor mer informativt å se på kurven for "group delay". Dette er endringen i fase med endring i frekvens (mer presist, den deriverte av fase mht frekvens, med negativt fortegn, se http://en.wikipedia.org/wiki/Group_delay). Hørbarhetsterskelen for group delay er ca 1 ms, så dette er nok hørbare effekter (igjen som følge av refleksjoner i rommet). Differansen mellom de to fasekurvene er dermed de akkumulerte differansene mellom kurvene for group delay. Spesifikt vil toppen for den ene kurven ved ca 420 Hz føre til en forskyvning mellom de to fasekurvene for alle frekvenser over dette.
Hva som skulle føre til at den ene kabelen (Black Magic) opplever betydelig større forsinkelser enn den andre ved noen få frekvenser, vet jeg rett og slett ikke. Mest sannsynlig er dette en målefeil, dvs at ett eller annet i rommet endret seg mellom de to målingene (til tross for mine anstrengelser for å sikre det motsatte), noe som førte til en ekstra refleksjon på disse få frekvensene, som igjen førte til at den gjennomsnittlige tidsforsinkelsen endret seg dramatisk på de aktuelle frekvensene. I så fall er fasemålingen i praksis "garbage", i hvert fall med denne lave oppløsningen. Dette påvirker derimot ikke frekvensmålingen, og det er den vi er mest interessert i for å bedømme om disse to kablene "låter likt".
Jeg overså dessverre dette spørsmålet da det ble stilt. Sorry.
Uansett, det er jo ganske enkelt. Klangfarven "åpenhet" bestemmes i stor grad av overtonestrukturen, spesielt plasseringen av første overtone. Altså måler man den ved å måle frekvensgangen. Flat frekvensgang gjennom mellomtonen gir de beste forutsetningene for å gjengi den graden av åpenhet som er på opptaket. Ujevnheter, f eks et lite løft i øvre mellomtone, kan farve lydbildet ved å gi litt ekstra "åpenhet" på enkelte instrumenter og vokalstemmer.
Klangfarven "klarhet" avhenger også av frekvensgang. Store topper i bassfrekvensene vil gi romling, og hvis presensområdet/diskanten også er redusert, vil klarheten bli kraftig redusert, f eks ved at det blir vanskeligere å forstå tale og skille mellom konsonantlyder. Flat frekvensgang vil derfor også best gjengi den graden av klarhet som er på opptaket. Igjen kan et lite løft gjennom presensområdet og diskanten farve lyden ved å gi et inntrykk av ekstra "klarhet".
Romrefleksjoner, stående bølger og etterklang i rommet påvirker inntrykket av åpenhet/klarhet i stor grad, i tillegg til egenskapene til elektronikken og høyttalerne. Måleparametre om akustisk klarhet er derfor en del av standard målinger i konsertsaler og auditorier.
Du refererer du frekvenskurve men jeg er skeptisk. Er det ikke mye mer komplisert? En billig høyttaler kan ha flatete kurve enn en langt dyrere og bedre høyttaler som gir mye klarere og åpnene lydbilde. Ved kabelforskjeller kan jeg ikke skjønne en at frekvenskurve gir så mye mening. Men det er min fornuft som sier det så motsi meg gjerne da jeg ikke har dybdekunnskaper.
Du refererer du frekvenskurve men jeg er skeptisk. Er det ikke mye mer komplisert? En billig høyttaler kan ha flatete kurve enn en langt dyrere og bedre høyttaler som gir mye klarere og åpnene lydbilde. Ved kabelforskjeller kan jeg ikke skjønne en at frekvenskurve gir så mye mening. Men det er min fornuft som sier det så motsi meg gjerne da jeg ikke har dybdekunnskaper.
open Exhibiting qualities of delicacy, air, and fine detail. Giving an impression of having no upper-frequency limit.
closed-in Lacking in openness, delicacy, air, and fine detail. A closed-in sound is usually caused by HF rolloff above 10kHz. Compare with "open," "airy."
airy Pertaining to treble which sounds light, delicate, open, and seemingly unrestricted in upper extension. A quality of reproducing systems having very smooth and very extended HF response.
Legg merke til at disse begrepene beskrives og defineres ut fra forskjeller i frekvensgang i diskantområdet, og bare det. For kabler kan dette f eks bety at ulikheter i fysiske parametere som resistans, kapasitans og induktans kan påvirke graden av avrulling i diskanten, og at dette oppleves som nyanseforskjeller av "åpenhet" og "klarhet". Med en digital EQ-boks er det ganske lett å legge inn en smal peak og dra den opp og ned i frekvens mens musikken spiller, slik at man kan høre effekten av et ekstra løft ved ulike frekvenser. Da er det lett å gjenskape sånne effekter som "open" og "airy", men også "nasal", "boxy", "honky", "boomy", osv.
Klangfarven i instrumenter og stemmer kan også beskrives med ord som "åpen", "lukket", "luftig", "nasal" og så videre. Dette er en studie som forsøker å knytte disse opplevelsene til fysiske begreper. Sitat: "The dimensions of color are defined in terms of these spectrum envelope peaks as well. As a first approximation, OPENNESS varies with the frequency of the first resonance; ACUTENESS with the frequency of the second." Altså frekvensgang, igjen.
Det er forøvrig riktig at enkelte høyttalere låter "klarere og åpnere" enn andre som kanskje har en rettere frekvensgang. Dette skyldes en av to forhold: Tvilsom spredningskarakteristikk eller bevisst farging av lyden.
Spredning: Selv om en høyttaler måler spikrakt på hovedaksen, så kan f eks mellomtoneelementet bli så retningsbestemt rett under delefrekvensen at den totale klangbalansen i rommet får en dal der. Bedre høyttalere har ofte elementer, delefiltre og kabinetter som kontrollerer spredningen bedre, og oppnår derfor en bedre frekvensgang i lytteposisjonen i et normalt rom, ikke bare på 1m avstand på hovedaksen i et lyddødt rom.
Farging: Og så er det enkelte high-end produsenter som bygger fantastisk vellydende høyttalere ved bevisst å farve lyden slik at den blir "bedre" enn på opptaket. Litt loudnesseffekt, litt ekstra luft, osv. Her er f eks målekurvene på en Sonus Faber Amati Homage. Rull nedover til figur 3. Legg merke til "loudness-hengekøyen", pukkelen i presens-området på 5-6000 Hz, dalen ved 7-8000 hvor sibilanter ("sss") holder til, og toppen på 11000 Hz hvor cymbaler klinger ut ("åpenhet" og "luft"). Pent og "musikalsk"? Yup. Nøytralt? Nope. Tilfeldig? I don't think so, Mr Serblin.
Men denslags krydder vil jeg gjerne tilsette selv ved behov, heller enn at alt som serveres får samme smak. DEQXen kan lagre en hel masse EQ-profiler som så kan kalles opp med et knappetrykk på fjernkontrollen ved behov. Funker bra, enten jeg vil ha "analytisk" eller "musikalsk" klangfarve.
En fotnote: I et forsøk på å finne en fysisk forklaring på det observerte fenomenet så jeg litt mer på fenomenet skin-effekt. Supra gjør jo et stort poeng ut av dette i markedsføringen av EFF-I. Formler for å beregne størrelsen av skineffekten fant jeg på diverse nettsider om RF-kabler, som f eks denne http://www.radartutorial.eu/03.linetheory/tl07.en.html.
Først så jeg på en sylindrisk, massiv oksygenfri kobberleder med 0,46 mm2 tverrsnitt. Spenningsfallet i 4 meter av denne er 1,22x10-9 volt ved 20 Hz og 2,28x10-9 volt ved 20 kHz, altså en dobling av spenningsfallet gjennom audiobåndet. Jeg antar da en inngangsimpedans på 100 kiloohm på lasten.
Men dette må sammenlignes med et signal på kanskje 2 volt inn. Med referanse til spenningen på høyttalerterminalene ved 2 volt inn (= 0 dB), så er signalet ned 4,6x10-9 dB ved 20 kHz. Nesten 5 milliarddeler av en dB. Fryktelig. Dette problemet med skin-effekt må jo løses i ethvert anstendig hifi-system.
Hvis kabelen i stedet er bygget opp på samme måte som EFF-I med 12 tynne ledere som tilsammen har samme areal som før, men som er spredt i en sylinder slik at de ikke påvirker hverandre med noen "bundle-effekt", så greier vi faktisk å redusere problemet fra -4,6x10-9 dB ved 20 kHz til -1,4x10-9 dB, fortsatt sammenlignet med nivået ved 20 Hz.
Joda, effekten er virkelig nok den, men den er ca en milliard ganger for liten til å være hørbar i audiobåndet. Det var nok ikke det som var forklaringen, nei.
Farging: Og så er det enkelte high-end produsenter som bygger fantastisk vellydende høyttalere ved bevisst å farve lyden slik at den blir "bedre" enn på opptaket. Litt loudnesseffekt, litt ekstra luft, osv. Her er f eks målekurvene på en Sonus Faber Amati Homage. Rull nedover til figur 3. Legg merke til "loudness-hengekøyen", pukkelen i presens-området på 5-6000 Hz, dalen ved 7-8000 hvor sibilanter ("sss") holder til, og toppen på 11000 Hz hvor cymbaler klinger ut ("åpenhet" og "luft"). Pent og "musikalsk"? Yup. Nøytralt? Nope. Tilfeldig? I don't think so, Mr Serblin.
Dette er en fin guide til diverse begreper, bl.a. skin.effekt:
Ivar_Loekken skrev:
Skin-effekt: Skin-effekt er et bølgefenomen i ledere som skyldes elektromagnetisk (selv)induksjon. Et elektrisk felt følges av et magnetisk felt som er transverst på det selv. Ved høye frekvenser vil det magnetiske feltet motinduserte strømmer som fører til reduksjon av netto strømtetthet i sentrum av lederen. Jo høyere frekvenser, jo mer motinduksjon og strømtransporten vil i større og større grad kun kunne gå i overflaten. Dette gjør at resistansen i en leder øker ved høye frekvenser siden det effektive tverrsnittet avtar. Skindybden er en betegnelse på hvor langt fra overflaten strømtettheten er redusert med en faktor e (naturlig logaritme) ved den gitte frekvensen. Jo mer magnetiserbart ledermaterialet er (høyere selvinduksjon), jo mindre er skindybden og den reduseres proposjonalt med kvadratroten av frekvensen.
For kobber og så lave frekvenser som audio (under 50kHz) er skindybden så stor at man ikke får signifikant resistansøkning med mindre lederen er mange titalle eller hundretalls kvadratmillimeter i tverrsnitt, og i så tilfelle er den (resistansen) så forsvinnende liten i utgangspunktet at det knappest er et praktisk problem (det største praktiske problemet med fem hundre kvadratmillimeters kabel ville trolig heller gått på terminering). Men over en viss tykkelse vil du ved høye frekvenser ikke lengre få bedre ledningsevne ved å bytte til enda tykkere kabel. For formler til å kunne beregne effektiv resistans og skindybde, se Wikipedia: Skin-effect.
Proximity-effekt: Proximity-effekt er i prinsippet det samme fenomenet som skin-effekt, men nå som konsekvens av gjensidig motinduksjon i to ledere som ligger inntil hverandre. Dette vil også føre til en økning av resistansen ved høye frekvenser, men igjen er det et fenomen som først vil få noen effekt langt over audioområdet (MHz-området og oppover).
Farging: Og så er det enkelte high-end produsenter som bygger fantastisk vellydende høyttalere ved bevisst å farve lyden slik at den blir "bedre" enn på opptaket. Litt loudnesseffekt, litt ekstra luft, osv. Her er f eks målekurvene på en Sonus Faber Amati Homage. Rull nedover til figur 3. Legg merke til "loudness-hengekøyen", pukkelen i presens-området på 5-6000 Hz, dalen ved 7-8000 hvor sibilanter ("sss") holder til, og toppen på 11000 Hz hvor cymbaler klinger ut ("åpenhet" og "luft"). Pent og "musikalsk"? Yup. Nøytralt? Nope. Tilfeldig? I don't think so, Mr Serblin.
Kabeldiskusjoner har en tendens til å utarte. Ganske raskt kommer debatten ned til to motstridende synspunkter, som ikke handler om kabler, men om andre hifi-interesserte:
Det finnes hifi-interesserte som ikke kan/vil høre noen forskjell på kabler, og som ikke er interessert i å høre etter for å finne ut om det skulle være en forskjell, uten først å ha målt og beregnet seg frem til hva forskjellen eventuelt skulle være.
Det finnes hifi-interesserte som mener at de hører enorme forskjeller på kabler, selv om kablene har identiske elektriske parametere og det ikke er mulig å måle noen forskjell, og disse personene er villige til å betale usannsynlig mye penger for slike placebo.
Men nå skal vi altså snakke om kabler, ikke hverandre (det var vel et vakkert håp i starten av en kabeltråd :-\), og jeg har forsøkt å både lytte og måle - i den rekkefølgen - for å forstå hvorvidt det er en forskjell og hvor stor den forskjellen eventuelt er, slik at det er mulig å sammenligne med andre effekter i kjeden.
Utgangspunktet er at jeg nylig har bygd om stereoanlegget til aktiv drift med en DEQX PDC-2.6P som hjerne. Høyttalerne er modifiserte dynaBel Euforia hvor jeg har trukket Kimber TC kabler direkte til høyttalerelementene, uten delefilter eller terminaler på høyttalerne. Diskantene drives av et par Hypex UcD 400, mens mellomtonene drives av et par UcD 700, begge med matchende trafoer og strømforsyninger. Disse forsterkerne gir i prinsippet blaffen i hvilken impedanse de kobles til, men gir en flat frekvensgang uansett. Spesifikasjon og målekurver på forsterkerne finnes på www.hypex.nl. Utgangsterminalene på forsterkerne er massive Mundorf kobberterminaler. Høyttalerkablene er terminert i forsterkerenden med KS Terminals fortinnede kabelsko i kobber, og altså loddet direkte til høyttalerelementene i den andre.
Da jeg satte opp systemet kalibrerte jeg hvert høyttalerelement ved å måle frekvensgangen på 1 meters avstand. Siden målingen ble gjort som en impuls med et tidsvindu kortere enn forsinkelsen av nærmeste refleksjon tilsvarer dette en måling i lyddødt rom fra ca 250 Hz og oppover. Diskant og mellomtoner ble målt hver for seg, koblet til den aktuelle effektforsterkeren og med Black Magic Revelation kabel fra DEQX til effektforsterkeren. Disse målingene ble så regnet om til korreksjonskurver, slik at frekvensgangen fra høyttaleren vil måle tilnærmet helt flatt fra ca 250 Hz og opp, vel og merke i et lyddødt rom.
Imidlertid hadde jeg bare ett par Black Magic signalkabler i riktig lengde (4 meter). Derfor koblet jeg opp diskantene med et par Supra EFF-I signalkabler som en midlertidig løsning. Disse kablene er godt dokumenterte på www.jenving.se. Kort fortalt: 0,46 mm2 sølvbelagt oksygenfritt kobber, rørformet leder med kjerne og isolering av PE, individuelt folieskjermet, ytterkappe av PVC. R = 38 ohm/km, C = 75 pF/m. L ikke oppgitt. Pluggene var Supras Swift XLR. Samtidig var mellomtonene koblet opp med Black Magic Revelation med gullbelagte Furutech XLR-plugger. Delefrekvensen er forøvrig lave 1400 Hz.
Etter hvert ankom også de "riktige" Black Magic IC-kablene, nå med rhodium-belagte Furutech XLR-plugger. PM Audio oppgir ingen måledata på kablene, og er like hemmelighetsfulle om oppbygningen, men på web-siden mener Paul bl.a. at kablene har så korrekt tonal balanse som det kan kreves av et hifi-produkt. Da jeg satte inn disse kablene i stedet for Supra, hadde jeg egentlig ikke ventet å høre noen nevneverdig forskjell. Etter noen timers bruk måtte jeg innse at lyden hadde blitt noe mørkere etter byttet. Jeg opplevde ikke forskjellen som stor eller dramatisk, og var ikke i stand til å oppdage den umiddelbart etter oppkoblingen, men forskjellen var klart merkbar over noe tid og gjorde at jeg ønsket å justere den digitale equalizingen på en litt annen måte enn tidligere. Det er en smakssak hvordan man vil beskrive denne forskjellen mellom de to kabelsettene, men noen forsøk kan være "mindre hardhet/mindre pågående" eller "mindre krydder" ved bytte fra Supra til Black Magic. Aktiv bruk av digital equalizing og romkorreksjon førte likevel til betydelig større hørbare forskjeller.
Dette er selvsagt ingen overraskelse for kabel-entusiaster, og kanskje ikke for noen andre heller, men som en slags opptakssøknad til den beryktede målemafiaen ville jeg gjerne finne ut litt mer. Jeg satte derfor opp den kalibrerte Behringer målemikrofonen på et stativ ved lytteposisjonen. Stativ ble brukt for at ikke små, tilfeldige endringer i plassering skulle farge resultatet. Så målte jeg frekvensgang etc for diskant og mellomtone på høyre kanal, først oppkoblet med Black Magic. Målingen ble gjort ved et frekvenssveip fra 20 - 20000 Hz, gjentatt 18 ganger. DEQX'en prosesserte sveipet med delefiltre (90 og 1400 Hz) og høyttalerkorreksjon, men ingen annen equalizing eller romkorreksjon. Jeg gikk selv ut av rommet mens målingen kjørte, slik at ikke min plassering skulle påvirke resultatene. Deretter koblet jeg opp begge effektforsterkere på høyre kanal med Supra EFF-I og gjentok målingen. De to settene kabler er forøvrig like lange, 4 meter, og høyttalere, forsterkere, mikrofon, møbler og alt annet sto i eksakt samme posisjon ved de to målingene. Høyttalertrekket/frontstoffet var tatt av ved målingen.
Her er henholdsvis målt frekvensgang, group delay og fasegang som skjermdump fra laptopen. Her har jeg også glattet alle kurver så mye som det er mulig i dette programmet. I alle tre grafer er Black Magic den svarte kurven og Supra den blå. Klikk på bildene for større versjon.
Forskjellene er åpenbart ganske små, sammenlignet med de virkningene lytterommet har. I frekvenskurven er det mulig å se (hvis man ser godt etter) at den svarte kurven for det meste ligger litt høyere enn den blå nedenfor ca 600 Hz, og at det er motsatt over ca 1000 Hz. Altså er det litt ulik frekvensgang på disse to kablene. Det er umulig å bedømme hvilken som er "riktigst", men BM heller i hvert fall litt nedover med økende frekvens sammenlignet med Supra.
Det er lettere å se at kablene påfører signalet en ulik fasedreining. Denne forskjellen ser ut til å være størst omkring 5000 - 7000 Hz, men hele veien med større fasedreining for BM enn for Supra (den svarte kurven nederst i grafen). Det er også store forskjeller i group delay ved enkelte frekvenser, men jeg er ikke i stand til å si noe fornuftig om betydningen av dette.
Siden jeg ikke kjenner oppbygningen av BM Revelation og ikke har elektriske måledata på kabelen, så vil jeg ikke spekulere for mye i årsakene til denne forskjellen. Jeg legger likevel merke til Supra EFF-I er eksplisitt konstruert for å minimere skin-effekt på flere måter, bl.a. ved både sølvbelagte og ringformede ledere. Dette vil gi en litt annen frekvensgang enn f eks en massiv kobberleder, selv om den totale R og C tilfeldigvis skulle være den samme.
Konklusjon: Det er faktisk mulig å høre en liten forskjell på to forskjellige, men fornuftig oppbygde signalkabelsett i form av en mild equalizing-effekt spredt over et bredt frekvensområde. Det er faktisk også mulig å måle denne forskjellen, og ved de fleste frekvenser er den langt under 1 dB. Denne forskjellen er liten sammenlignet med påvirkningen av lytterommet, som gir utslag i størrelsesorden +/- 6 dB ved samme grad av glatting (betydelig mer ved høyere oppløsning), men over mye smalere frekvensbånd.
Dette burde kanskje ikke komme som en overraskelse på noen, eller...?
For det første: Kjempebra tiltak Det er nyttig å se at folk ikke bare sitter å mener en masse ting uten å ha belegg for det, eller har testet fysikken i praksis.
MEN:
Kan du gjenta forsøket, og måle 18 ganger 2 med samme kabel?
Sluttresultatet vil være like tilfeldig som resultatene du har kommet frem til, tror jeg. Min tolkning av frekvens-resultatet er at tendensen er lik hele veien, men at forskjellene på den nederste kurven er nokså vanskelig å misforstå. Det er for øvrig ingen overraskelser i målingene dine. De ligner forbløffende mye på mine egne målinger da jeg sammenlignet 1,5 kvadrat Europris-kabel, og en lånt dyr kabel med aktiv skjerming. Forskjellene vil variere, ikke bare pga. kablene, men pga at måleutstyret, elektronikken og det digitale opptaksmediet ikke er 100% stabilt over tid. Du har avvik i klokkefrekvens og dermed delay i et digitalt opptak, og vil lett komme til syne på en slik måling. De samme avvikene vil også forårsake ulik målt frekvensgang selv om du måler to ganger etter hverandre uten å endre noe som helst i oppsettet.
Vel, nok med bortforklaringer ;D
En mye enklere måte å sammenligne disse kablene på er, som jeg har nevnt mange ganger før, å bruke en passiv komparator der du ganske enkelt måler to forskjellige kabler, signal- eller ht.kabler, samtidig, men da målt på den elektriske siden. Du fasevender den ene kabelen slik at signalene kansellerer likhetene og bevarer forskjellene. Prøv det, og se hva resultatet blir da. Det blir neppe 100% null, men betydelig mindre avvik enn når du måler med mic.
For det første: Kjempebra tiltak Det er nyttig å se at folk ikke bare sitter å mener en masse ting uten å ha belegg for det, eller har testet fysikken i praksis.
MEN:
Kan du gjenta forsøket, og måle 18 ganger 2 med samme kabel?
Sluttresultatet vil være like tilfeldig som resultatene du har kommet frem til, tror jeg. Min tolkning av frekvens-resultatet er at tendensen er lik hele veien, men at forskjellene på den nederste kurven er nokså vanskelig å misforstå. Det er for øvrig ingen overraskelser i målingene dine. De ligner forbløffende mye på mine egne målinger da jeg sammenlignet 1,5 kvadrat Europris-kabel, og en lånt dyr kabel med aktiv skjerming. Forskjellene vil variere, ikke bare pga. kablene, men pga at måleutstyret, elektronikken og det digitale opptaksmediet ikke er 100% stabilt over tid. Du har avvik i klokkefrekvens og dermed delay i et digitalt opptak, og vil lett komme til syne på en slik måling. De samme avvikene vil også forårsake ulik målt frekvensgang selv om du måler to ganger etter hverandre uten å endre noe som helst i oppsettet.
Vel, nok med bortforklaringer ;D
En mye enklere måte å sammenligne disse kablene på er, som jeg har nevnt mange ganger før, å bruke en passiv komparator der du ganske enkelt måler to forskjellige kabler, signal- eller ht.kabler, samtidig, men da målt på den elektriske siden. Du fasevender den ene kabelen slik at signalene kansellerer likhetene og bevarer forskjellene. Prøv det, og se hva resultatet blir da. Det blir neppe 100% null, men betydelig mindre avvik enn når du måler med mic.
Jo, det er helt klart en mulighet for at dette var noen form for tilfeldig variasjon. Det var noe slikt som skjedde med målingen i tidsdomenet, hvor en uforklarlig peak ved en enkelt frekvens gjorde at beregnet fasegang ble skrot. Jeg antok (hvilket man aldri skal gjøre ) at målingen av frekvensgang var uavhengig av dette, men hvis dette ikke er tilfelle, så er også den suspekt.
En mer seriøs testprotokoll ville være å gjøre et antall målinger med samme kabel for å estimere standardavviket mellom disse målingene, så samme antall målinger med den andre kabelen, og til slutt mate dette inn i en enkel hypotesetest med nullhypotesen at de to settene målinger er hentet fra den samme sannsynlighetsfordelingen. Det enkleste vil da være å velge ut noen få frekvenser å sammenligne. Hvis det viser seg mulig å forkaste den hypotesen med 95 % konfidens, så er vi i business.
Først må jeg finne ut hvordan jeg skal eksportere måledata fra DEQXen, evt skaffe meg bedre måleverktøy som f eks denne og denne, sammen med denne, som jeg har fra før. Da får jeg også et ekstra sett innganger til det elektriske signalet, sånn som du foreslår.
Likevel bør hovedpoenget med denne hobbyen fortsatt være å høre på god musikk gjengitt på troverdig vis, så det kan ta en stund før nysgjerrigheten har tatt såpass overhånd at jeg gjennomfører dette programmet.
Edit: Men jeg nekter å bruke tommestokk til målingene.
En grunnleggende forutsetning er at alle lineære, tidsinvariante systemer (LTI) kan karakteriseres perfekt ved en impulsrespons, eller ved frekvens/fase-målinger. Hvis man ikke ønsker å forstå dette så vil man aldri forstå poenget med målinger og blir dermed fort et "offer" for ideologien til dagens guru.
Jeg vil hevde at et hifisystem er langt unna å være lineært og tidsinvariant. Spesielt høyttalerne har egenskaper som avviker fra dette. Derfor feiler impulsmålinger i forhold til å måle en del egenskaper ved hifisystemer.
Når det gjelder målingene som er gjort i dette tilfellet, så er det et par ting jeg vil bemerke som kan representere litt usikkerhet:
Her har jeg også glattet alle kurver så mye som det er mulig i dette programmet.
Er maksimal glatting av målekurvene en god måte å få fram forskjeller mellom kabler på? Hvor store avvik var det før glatting?
Jeg ser også at frekvensresponskurven under 80Hz har så store avvik at de er helt irrelevante i forhold til kabler. Slike frekvenser forplanter seg lett gjennom bakken og vegger, så dette er høyst sannsynlig støy utenfra. Kurven kunne med fordel være kuttet under 100Hz. Målingene sier ingenting om hvilken påvirkning kablene har under denne frekvensen.
En grunnleggende forutsetning er at alle lineære, tidsinvariante systemer (LTI) kan karakteriseres perfekt ved en impulsrespons, eller ved frekvens/fase-målinger. Hvis man ikke ønsker å forstå dette så vil man aldri forstå poenget med målinger og blir dermed fort et "offer" for ideologien til dagens guru.
Nå omhandler tråden signalkabler. Hevder du at tidsvariasjon og amplitude-ulinearitet er et signifikant fenomen ved slike?
Selv for systemer som helt klart er ulineære (høyttalere) kan man ofte tilnærme dem som lineære innenfor deler av arbeidsområdet og for systemer uten linearisering er det nettopp der systemet ønskes brukt i praksis også. God tidsmidling kan også gi et resultat som uttrykker en respons som man kan forholde seg til som om den statisk hvis man vet hva man gjør.
Selv for systemer som helt klart er tidsvariante (akustikken i et rom f.eks) kan man tilstrebe seg tilstrekkelig lav tidsvarians under målingen til at tilnærmingen tidsinvariant gir små feil i forhold til andre faktorer (som støy).
Men alt dette er egentlig irrelevant i forhold til det jeg sa/prøvde å få fram: LTI systemer er en idealisert matematisk konstruksjon som gjør analyse vesentlig lettere. Hvis man ikke er interessert nok i temaet til å prøve å forstå begrensninger og muligheter ved analyse av LTI systemer så har man ingen mulighet til å forstå de vesentlig mer komplekse aspektene ved analyse av generelle ulineære, tidsvariante systemer.
Dette er helt analogt med at den som overhodet ikke ønsker å sette seg inn i Ohms lov neppe vil kunne nyttiggjøre seg teorier om skin-depth.
Jeg innser at jeg legger hodet lagelig til hoff ved å opptre som "teori-politi", men det er veldig skjeldent at en teori løsrevet fra en fagbok eller en diskusjon bidrar betydelig til en diskusjon dersom utsagnet ikke kommer fra noen som har nok forståelse til å sette den inn i en kontekst.
Innlegget var altså (og jeg mener dette er ganske tydelig ut fra teksten) ikke et forsøk på å beskrive enhver fysisk situasjon, men en henstilling til debattantene om å vurdere å krype før man prøver å gå når det gjelder forståelse av målinger og modeller.
Kurvene så ut som et hulepinnsvin over 2-3000 Hz. Så mange refleksjoner i rommet at det var helt umulig å se om kurvene var like eller forskjellige.
Jeg ser også at frekvensresponskurven under 80Hz har så store avvik at de er helt irrelevante i forhold til kabler. Slike frekvenser forplanter seg lett gjennom bakken og vegger, så dette er høyst sannsynlig støy utenfra. Kurven kunne med fordel være kuttet under 100Hz. Målingene sier ingenting om hvilken påvirkning kablene har under denne frekvensen.
Riktig. Dette er høyre hovedhøyttaler i et oppsett med sub. Det er ikke noe signal under 80 Hz. Det eneste som er der, er tilfeldig bakgrunnsstøy. Jeg lot det være med i bildene, siden det viser nivået på bakgrunnsstøyen.
En grunnleggende forutsetning er at alle lineære, tidsinvariante systemer (LTI) kan karakteriseres perfekt ved en impulsrespons, eller ved frekvens/fase-målinger. Hvis man ikke ønsker å forstå dette så vil man aldri forstå poenget med målinger og blir dermed fort et "offer" for ideologien til dagens guru.
Jeg vil hevde at et hifisystem er langt unna å være lineært og tidsinvariant. Spesielt høyttalerne har egenskaper som avviker fra dette. Derfor feiler impulsmålinger i forhold til å måle en del egenskaper ved hifisystemer.
Signalkablene er vel omtrent så lineære og tidsinvariante som man kan få det, men denne målingen forholder seg til lyden i rommet. Første kilde til ikke-linearitet er høyttalerne. En typisk høyttaler er tilnærmet lineær til et visst utsving, og blir nokså ikke-lineær utenfor det punktet. Lydtrykket ved denne målingen lå godt innenfor det "lineære" området til elementene, de kneler først på den andre siden av 110 dB, spesielt når de blir skjermet for de dypeste bassfrekvensene. Frekvensgangen i rommet er også rimelig lineær med pådraget - skrur man opp, så blir musikken høyere - og nokså tidsinvariant - trykker man "play" litt senere, så kommer musikken litt senere. Faktisk fant jeg en side (http://www.cns.nyu.edu/~david/handouts/linear-systems/linear-systems.html) som bruker "stereo" som et kroneksempel på et lineært og tidsinvariant system. Så, som alle andre matematiske modeller av virkeligheten, så er vel heller ikke denne helt eksakt, men nær nok til å være nyttig.
Er det noen bestemte egenskaper du tenker på, som enten ikke dekkes eller som blir for omtrentlige med en impulsmåling?
Det er en interessant retorikk som utspiller seg om dette temaet. Det jeg lurer på er om det er noen som tror at det er mulig å måle den individuelle persepsjon; altså den enkeltes opplevelse av sanseintrykk (auditive i dette tilfellet), med et elektrisk måleinstrument, UTEN ha noen relasjon til hjernen?
Det har jeg ALDRI sett noen klare i forskningslitteraturen rundt EEG / ERP forskning omkring persepsjon.
En annen observasjon; de visuelle "bevis", altså det man ser ut av en kurve, er mer "sant" enn auditive "bevis". Man tror det ikke før man ser det!!! 8) ;D
Det er vel også slik at måleinstrumenter er konstruert for å måle det de kan / skal måle.
Når man måler elektriske variabler, er det lett å overgeneralisere dette til å gjelde helt andre faktorer, som f.eks, musikkopplevelse.
Jeg tror denne diskusjonen er dømt til å gå i sirkel. :-\ :-[
En grunnleggende forutsetning er at alle lineære, tidsinvariante systemer (LTI) kan karakteriseres perfekt ved en impulsrespons, eller ved frekvens/fase-målinger. Hvis man ikke ønsker å forstå dette så vil man aldri forstå poenget med målinger og blir dermed fort et "offer" for ideologien til dagens guru.
Nå omhandler tråden signalkabler. Hevder du at tidsvariasjon og amplitude-ulinearitet er et signifikant fenomen ved slike?
Selv for systemer som helt klart er ulineære (høyttalere) kan man ofte tilnærme dem som lineære innenfor deler av arbeidsområdet og for systemer uten linearisering er det nettopp der systemet ønskes brukt i praksis også. God tidsmidling kan også gi et resultat som uttrykker en respons som man kan forholde seg til som om den statisk hvis man vet hva man gjør.
Selv for systemer som helt klart er tidsvariante (akustikken i et rom f.eks) kan man tilstrebe seg tilstrekkelig lav tidsvarians under målingen til at tilnærmingen tidsinvariant gir små feil i forhold til andre faktorer (som støy).
Men alt dette er egentlig irrelevant i forhold til det jeg sa/prøvde å få fram: LTI systemer er en idealisert matematisk konstruksjon som gjør analyse vesentlig lettere. Hvis man ikke er interessert nok i temaet til å prøve å forstå begrensninger og muligheter ved analyse av LTI systemer så har man ingen mulighet til å forstå de vesentlig mer komplekse aspektene ved analyse av generelle ulineære, tidsvariante systemer.
Dette er helt analogt med at den som overhodet ikke ønsker å sette seg inn i Ohms lov neppe vil kunne nyttiggjøre seg teorier om skin-depth.
Jeg innser at jeg legger hodet lagelig til hoff ved å opptre som "teori-politi", men det er veldig skjeldent at en teori løsrevet fra en fagbok eller en diskusjon bidrar betydelig til en diskusjon dersom utsagnet ikke kommer fra noen som har nok forståelse til å sette den inn i en kontekst.
Innlegget var altså (og jeg mener dette er ganske tydelig ut fra teksten) ikke et forsøk på å beskrive enhver fysisk situasjon, men en henstilling til debattantene om å vurdere å krype før man prøver å gå når det gjelder forståelse av målinger og modeller.
Ja. På sett og vis er et instrument noe som forenkler en vanskelig oppgave, eller noe som muliggjør noe som ellers ville vært umulig. Slik som matematisk eller samfunnsvitenskapelig teori. Instrumenter kan være konkrete, men kan i mange tilfeller være (temmelig) abstrakte verktøy som brukes til å gjøre funn: se, måle og/eller beskrive, eller til å produsere noe. Et instrument har funksjon av å være et mellomledd og et middel til oppnåelse av noe som ellers ville vært vanskelig å få til.
Ja. På sett og vis er et instrument noe som forenkler en vanskelig oppgave, eller noe som muliggjør noe som ellers ville vært umulig. Slik som matematisk eller samfunnsvitenskapelig teori. Instrumenter kan være konkrete, men kan i mange tilfeller være (temmelig) abstrakte verktøy som brukes til å gjøre funn: se, måle og/eller beskrive, eller til å produsere noe. Et instrument har funksjon av å være et mellomledd og et middel til oppnåelse av noe som ellers ville vært vanskelig å få til.
En aldri så liten divergens i så måte mhp. måling og persepsjon:
Sonus Faber Gudfaren Franco Serblin ble en gang spurt om hvorfor han brukte så eksklusive tresorter og omstendelig håndtverk i sin høyttalerproduksjon, hvorpå han responderte 'Har du noen gang hørt lyden av en violin laget av MDF ?'
En aldri så liten divergens i så måte mhp. måling og persepsjon:
Sonus Faber Gudfaren Franco Serblin ble en gang spurt om hvorfor han brukte så eksklusive tresorter og omstendelig håndtverk i sin høyttalerproduksjon, hvorpå han svarte 'Har du noen gang hørt lyden av en violin laget av MDF ?'
En fiolin er jo laget av tynne trepaneler som skal settes i vibrasjon av strengene
når fiolinen blir spilt på, for å lage lyd.
En høytalerkasse blir med få unntak laget for å være så død som mulig.
Den skal helst ikke vibrere i det hele tatt.
Det beste materiale for høytalerekasser er sannsynligvis noe slags syntetisk
tungt og dødt materiale.
Tre er egentlig lite egnet.
Men Sonus Faber høytalerne ser jo fine ut,
og gir nok masse eierglede.
Ja. På sett og vis er et instrument noe som forenkler en vanskelig oppgave, eller noe som muliggjør noe som ellers ville vært umulig. Slik som matematisk eller samfunnsvitenskapelig teori. Instrumenter kan være konkrete, men kan i mange tilfeller være (temmelig) abstrakte verktøy som brukes til å gjøre funn: se, måle og/eller beskrive, eller til å produsere noe. Et instrument har funksjon av å være et mellomledd og et middel til oppnåelse av noe som ellers ville vært vanskelig å få til.
En aldri så liten divergens i så måte mhp. måling og persepsjon:
Sonus Faber Gudfaren Franco Serblin ble en gang spurt om hvorfor han brukte så eksklusive tresorter og omstendelig håndtverk i sin høyttalerproduksjon, hvorpå han svarte 'Har du noen gang hørt lyden av en violin laget av MDF ?'
En fiolin er jo laget av tynne trepaneler som skal settes i vibrasjon av strengene
når fiolinen blir spilt på, for å lage lyd.
En høytalerkasse blir med få unntak laget for å være så død som mulig.
Den skal helst ikke vibrere i det hele tatt.
Det beste materiale for høytalerekasser er sannsynligvis noe slags syntetisk
tungt og dødt materiale.
Tre er egentlig lite egnet.
Men Sonus Faber høytalerne ser jo fine ut,
og gir nok masse eierglede.
