Etter 5 konsentrerte timer foran anlegget begynner det å demre hva JEG tenker om Vera forsterker. Og husk dette er kun en dårlig skrevet indikasjon på det jeg selv opplever rundt å ha denne forsterkeren i hus, i eget rom og på egne høyttalere. Modellen jeg har lånt er R150/600RS. Dette er en modell uten vifter, noe som jeg synes der fint. Vifter er en uting i et stereoanlegg, ihvertfall sålenge viftene er i samme rom som den som lytter tenker jeg.
Jeg har berømmet Vera for er si litt kort min min tilnærming fra før, og det er rør og lettdrevne passive høyttalere. Gjerne såkalte SET forsterker, singel ended triode. Referanser har vært diverse konserter, og liker veldig godt kor, gjerne akustisk. Selv om det har blitt endel rock opp gjennom med Talking Heads i en dal utenfor San Fransisco som foreløpig høydepunkt
Ofte har jeg opplevd at såkalte hifi oppleves som tynnere i gjengivelsen enn the real thing.. Lyden er rett og slett rikere og har mer tekstur enn det det meste av hifi er i stand til. Jeg tror heller ikke på påstanden om at alt måles ved gjengivelse , til det er det menneskelige persepsjons apparatet for dårlig kartlagt, psykososiale settinger og generelt så sitter vi alle i veldige ulike rom å lytter.. Derav vanskelig med en fasit , som gjelder alle. Her er min fasit for Vera P150/600RS.
Høyttalerne som skal drives nå er et par Heco Dreiklang. Jeg har og kastet på et par Snell E og et par knøtter av noen Kudos X2. De to sistnevnte har jeg hørt over mange år og kjenner signaturen til.
Jeg kan med en gang fastslå at her er det ingen støy , sus , brum eller noe. Ikke at det er påtrengende ellers , med andre forsterkere jeg har, men greit å fastslå at dette er tyst. Musikk som har vært lyttet til har vært alt ifra flinkis hifai plong til rølpete dårlige opptak som aldri funker som feks Seigmenn og melodien Metropolis. Jeg kan fastslå med en gang, Vera gir meg nyansene. Separasjonen er rett og slett nydelig. Her har andre forsterkere hatt en mer ulik tilnærming, hvor Vera sin klart er noe av det bedre, kanskje det beste.
Jakten har vært etter en forsterker som kan ta Heco og holde de i skikkelig balletak. Musical Fidelity F15 gjør dette, ting blir litt tøffere på en del musikk og skyvet er mer påtagelig. Her overrasker Vera med tilsynelatende mindre skyv, på tross av mer kontroll.. Demepfaktor er skyhøy på Vera så den burde filleriste Heco. Istedetfor blir jeg påminnet mitt første møte med klasse D. Snickers sine største Oberon blokker som aldri kom i nærheten av Parasound HCA 3500 og HCA 2250 brokoblet. At Oberon også hadde en slags "glare" på musikken , i mine ører, gjorde at den Oberon aldri har vært ansett som særlig vellykket hos meg. En annen ting var at de føltes veike ifht oppgitt effekt sammenlignet med dinosaurer fra Parasound. Så tilbake til Vera. 2x48 watt fra rør er ikke langt etter på kontroll , og 2x100 klasse A transistor er langt mer brutalt. Vera oppleves rett og slett litt forfinet, uten å formidle hjerte smerte når det trengs. For eksempel er en artist som Tom Waits, som kan være mørk og engasjerende , å oppfatte som en korgutt i litt for stor kjortel... Det blir ikke troverdig det hele. Jeg forsøker meg med nyeste Yello, for å se om det vil gi en synergi. Her oppleves Vera å holde kontrollen, men det er alikevel litt tamt...Og ja, subbene mine er ikke med her i det hele tatt,slik det skal være når det testes. Kormusikk er fint, så lenge det bare er sopraner.. Bassene blir litt nasale tenorer..
Er det høyttalere, rom, lytters hørsel eller hva ? Siden jeg ikke kjenner nærhet og gåsehud ifht musikken. Det presenteres, men musikken "føles" ikke... Kanskje er Vera et ypperlig utgangspunkt for DSP gutta som kan skru lyden dit de vil ?? Når dette ikke er mulig må en stole på forsterkeren i seg selv , at den engasjerer. Og det gjør dessverre ikke Vera på en måte jeg finner troverdig for meg.
Jeg klør meg i hodet, for jeg ønsket virkelig at dette skulle være the new shit, en forsterker som kunne få smilet på plass, og gleden over hobbyen til å stige. Prisen er særs god, håndverket virker ypperlig. Slik ble det dessverre ikke. Jeg vil takke LydogAkustikk for lån og sender den tilbake i morgen. Så kan @tkr selge sine Conrad Johnson til meg å kjøpe Vera.
Jeg har berømmet Vera for er si litt kort min min tilnærming fra før, og det er rør og lettdrevne passive høyttalere. Gjerne såkalte SET forsterker, singel ended triode. Referanser har vært diverse konserter, og liker veldig godt kor, gjerne akustisk. Selv om det har blitt endel rock opp gjennom med Talking Heads i en dal utenfor San Fransisco som foreløpig høydepunkt
Ofte har jeg opplevd at såkalte hifi oppleves som tynnere i gjengivelsen enn the real thing.. Lyden er rett og slett rikere og har mer tekstur enn det det meste av hifi er i stand til. Jeg tror heller ikke på påstanden om at alt måles ved gjengivelse , til det er det menneskelige persepsjons apparatet for dårlig kartlagt, psykososiale settinger og generelt så sitter vi alle i veldige ulike rom å lytter.. Derav vanskelig med en fasit , som gjelder alle. Her er min fasit for Vera P150/600RS.
Høyttalerne som skal drives nå er et par Heco Dreiklang. Jeg har og kastet på et par Snell E og et par knøtter av noen Kudos X2. De to sistnevnte har jeg hørt over mange år og kjenner signaturen til.
Jeg kan med en gang fastslå at her er det ingen støy , sus , brum eller noe. Ikke at det er påtrengende ellers , med andre forsterkere jeg har, men greit å fastslå at dette er tyst. Musikk som har vært lyttet til har vært alt ifra flinkis hifai plong til rølpete dårlige opptak som aldri funker som feks Seigmenn og melodien Metropolis. Jeg kan fastslå med en gang, Vera gir meg nyansene. Separasjonen er rett og slett nydelig. Her har andre forsterkere hatt en mer ulik tilnærming, hvor Vera sin klart er noe av det bedre, kanskje det beste.
Jakten har vært etter en forsterker som kan ta Heco og holde de i skikkelig balletak. Musical Fidelity F15 gjør dette, ting blir litt tøffere på en del musikk og skyvet er mer påtagelig. Her overrasker Vera med tilsynelatende mindre skyv, på tross av mer kontroll.. Demepfaktor er skyhøy på Vera så den burde filleriste Heco. Istedetfor blir jeg påminnet mitt første møte med klasse D. Snickers sine største Oberon blokker som aldri kom i nærheten av Parasound HCA 3500 og HCA 2250 brokoblet. At Oberon også hadde en slags "glare" på musikken , i mine ører, gjorde at den Oberon aldri har vært ansett som særlig vellykket hos meg. En annen ting var at de føltes veike ifht oppgitt effekt sammenlignet med dinosaurer fra Parasound. Så tilbake til Vera. 2x48 watt fra rør er ikke langt etter på kontroll , og 2x100 klasse A transistor er langt mer brutalt. Vera oppleves rett og slett litt forfinet, uten å formidle hjerte smerte når det trengs. For eksempel er en artist som Tom Waits, som kan være mørk og engasjerende , å oppfatte som en korgutt i litt for stor kjortel... Det blir ikke troverdig det hele. Jeg forsøker meg med nyeste Yello, for å se om det vil gi en synergi. Her oppleves Vera å holde kontrollen, men det er alikevel litt tamt...Og ja, subbene mine er ikke med her i det hele tatt,slik det skal være når det testes. Kormusikk er fint, så lenge det bare er sopraner.. Bassene blir litt nasale tenorer..
Er det høyttalere, rom, lytters hørsel eller hva ? Siden jeg ikke kjenner nærhet og gåsehud ifht musikken. Det presenteres, men musikken "føles" ikke... Kanskje er Vera et ypperlig utgangspunkt for DSP gutta som kan skru lyden dit de vil ?? Når dette ikke er mulig må en stole på forsterkeren i seg selv , at den engasjerer. Og det gjør dessverre ikke Vera på en måte jeg finner troverdig for meg.
Jeg klør meg i hodet, for jeg ønsket virkelig at dette skulle være the new shit, en forsterker som kunne få smilet på plass, og gleden over hobbyen til å stige. Prisen er særs god, håndverket virker ypperlig. Slik ble det dessverre ikke. Jeg vil takke LydogAkustikk for lån og sender den tilbake i morgen. Så kan @tkr selge sine Conrad Johnson til meg å kjøpe Vera
.
. Neste gang er det antagelig best å drite i det tekniske og bare konse om sin opplevelse, og la blomsterspråket slå ut i full blomst 
. Tenk på alt det innebærer av arbeid, fra frø til flaske, før en kan sitte lugn og nyte det ene glasset og likevel føle at det hele har vært verdt alt slitet.
), som har prøvd like mye forskjellig utstyr,
)
