Banker er i stor grad mellommenn i transaksjoner. De faktiske sluttbrukere befinner seg stort sett utenfor banksystemet - det er også her den største tapsrisikoen på slike produkter befinner seg. De største av sorten er pensjonsfond/livselskaper og bedrifter. Der banker er tungt direkte involvert er i kredittgivning - de fleste banker har ganske store lånebalanser og store obligasjonsporteføljer (noe de forsåvidt er pålagt regulatorisk og må ha for sikkerhetsstillelse osv).
De aller, aller, aller fleste derivater som handles og de som gjør at en bank som Deutsche har så stor beholdning av sorten er svært enkle ("Plain vanilla") - produkter. De vanligste er å bytte fastrente mot flytende rente eller flytende rente mot fastrente (renteswapper), samt å i dag avtale en vekslinkskurs mellom to valutaer en gang i fremtiden (valutaswapper/valutaterminer). Ikke noe eksotisk eller mystisk og lett å regne på og lett å verdsette. Store banker kjøper og selger slike dagen lang for å sikre risikoen på forretninger de gjøre med sluttbrukere, sikre bankens egne posisjoner og stille priser på forespørsler fra andre banker, fond osv. For å redusere risikoen i systemet er det standard med enten sentral clearing av produkter eller daglig marginering av posisjonene mellom banker. Til enhver tid finnes det noen som vil kjøpe og noen som vil selge og banker er mellommenn og sitter på posisjonene til en eller annen kommer for å gjøre det motsatte. Dekking av denne typen risiko genererer mye forretninger frem og tilbake og er hovedgrunnen til at det nominelle beløpet på derivater er så stort mens risikoen og markedsverdien ikke er allverden. Banker tar MYE mindre risiko enn for 10 år siden.
Daglig marginering betyr at dersom eksempelvis Deutsche Bank sine derivatforretninger med JP Morgan er verdt 100 millioner dollar for JP Morgan så må Deutsche Bank stille sikkerhet for 100 millioner dollar til JP Morgan. Dvs at dersom da Deutsche skulle gå overende så beholder JP Morgan sikkerheten. Denne sikkerheten er typisk cash, statsobligasjoner eller lignende. Denne margineringen skjer typisk daglig.
Edit: For den som er interessert står det mer her
https://en.wikipedia.org/wiki/ISDA_Master_Agreement
https://en.wikipedia.org/wiki/Credit_Support_Annex
Det viktiste i en ISDA er at positiv markedsverdi kan nettes mot negativ markedsverdi, dvs at en kreditor kan ikke komme og "cherrypicke" forretninger med positiv verdi - det er totalen som gjelder. Stadig mer går også på sentrale clearingsentraler. Kravene for sikkerheter på en sentral clearingsentral er strengere enn i en bilateral CSA.
En CSA er et (standard) avtaleverk for sikkerhetsstillelse for eksponeringer. Store banker har
alltid CSA med hverandre og det er en forutsetning for at de i det hele skal være villige til å handle med hverandre i disse tider.
I det store og hele har det skjedd svært mye siden 2008/2009 for å gjøre banksystemet mer robust. Det betyr ikke at noen ikke kan gå overende, men sannsynligheten har blitt betydelig redusert og konsekvensene bør forventes å være betydelig mindre - selv om det selvsagt blir ganske så stygt om en av de store skulle ryke en gang til. Og sist men ikke minst er det gjort svært mye for å sørge for at regningen sendes dit den hører hjemme - til investorer fremfor skattebetalere.
