-
Jeg gjorde en lang rekke tester med fjernkontrollstyrt switch der jeg byttet ut filterkomponenter. Det er en langt vanskeligere øvelse enn de aller fleste tror. Når man går til ytterligheter og har brukt kanskje en uke på å preppe seg, valgt ut spesifikke innspillinger osv, da nærmer man seg gjerne en ganske greit bestått blindtest. Men rett ut av startblokka på ukjent oppsett skal det virkelig godt gjøres å score nevneverdig over 50%.
Kanskje vel så interessant var da jeg og noen andre var så oppsatt på å finne grensa for hva vi kunne høre at vi begynte å gå virkelig ekstremt til verks endte vi med å teste komponenter med litt ulik verdi. Det vi da var interesserte i var å se hvor mye som skulle til før vi faktisk klarte å høre konsekvent forskjell.
De fleste lytterne klarte ikke ett hopp i komponentverdi selv om de fikk velge musikk, switche selv og holde på så lenge de ville. De gikk seg rett og slett ville i overanalysering, og de fleste var fremragende lyttere med ganske lang erfaring. Men etter litt coaching (jeg satt jo med nøyaktige simuleringer på det som var gjort og kunne peke på de detaljene i lydbildet som eksponerte forskjellene) klarte de fleste systematisk å høre forskjell på ett hopp i komponentverdier som medførte rundt 0,3dB i et begrenset område (under 1 oktav).
Vi testet også disse beryktede "bybee"-filtrene, både som seriekomponent på høyttalere og på strømforsyning. Det var virkelig ikke snakk om at noen kunne produsere noe i nærheten av konsekvente resultater.
Noen interessante ting å merke seg er at komponentplassering betyr MYE. Forskjeller på kondensatorer har jeg bare klart å få positive resultater på når de er alene i serie med diskanten. Med bypassede (1/10, altså en stor og en liten kondensator i parallell med hverandre) har jeg aldri fått til dette. På spoler gjelder litt av det samme, men det er to ting som slår inn. Det er enkelte spoler som har høy resistans. Der har jeg sett tydelige sammenhenger mellom simuleringer og opplevelser. Det blir ikke "bedre lyd" av tykk tråd, men det blir annen lyd. Man kan med andre ord fint bruke en spole med tynn tråd der det er innkalkulert en motstand. Spoler i parallell gjør stort sett dette fryktelig mye vanskeligere, men verst er det på RCL-ledd (de som skal dempe en resonansfrekvens), rett og slett fordi det ikke går særlig strøm gjennom dem når driveren skal gjengi noe særlig lyd. Men kjernespoler i serie med mellomtoner, det MÅ man unngå, for en hver pris. Der kan man flyte gjennom den ene testen etter den andre med gode resultater, men plutselig faller det hele sammen. Det kan skyldes at man treffer punktet der paramagnetisk hysterese er høyest, eller at man nærmer seg metningspunkt for kjernen... Jeg har aldri målt hva som skjer med disse spolene men heller tenkt at de er såpass rimelige uten kjerne at dette må vi bare unngå. Her nytter det ikke å kombinere en kjernespole og en uten heller. Man må ha en luftspole. Foliespoler derimot, fremstår som fullstendig unødvendig.
Også bør man merke seg at ikke alle produsenter leverer komponentverdier som er innenfor oppgitte toleranser. Det betyr at en kondensator fra én produsent kan ligge en hel verdi over eller under en fra en annen.
Nå innså jeg etter jeg hadde skrevet det første innlegget at tråden ligger under bransjeaktører,så mulig jeg blander meg inni noe jeg ikke har noe med
Men kan ta et siste innspill,der konklusjonen er at jeg bare kommenterte fordi jeg liker veldig godt å lese andre sine kreative og fargerike beskrivelser av opplevelser med diverse hifiutstyr,og at fargerik ordbruk og engasjement ofte sier meg mer om et produkt enn en masse grafer og presise korrekte hifi-ord.
Så slipper man å lese resten av tullet som kommer under her
Jeg har vert borti noen få blindtester,og helt enig med deg at det ofte er veldig vanskelig,av og til umulig, å høre forskjeler.
Men artig at du nemner at du syns du klarere hørte forskjeler mellom kondensatorer med et enkelt 1.ordens filter på diskanten.
Det harmonerer med mine opplevelser når det gjelder bytte av kondiser,motstander og trafoer i forsterkerkretser. Det er i de enkleste kretsene ,for eksempel et enkelt forsterkningstrinn,en rørtriode,, uten feedback,at forskjelene mellom slike småkomponenter er enklest å høre,syns jeg.
Og det er slike enkle kretser jeg synes evner komme nermest med tanke på høy troverdighet. Samme syns jeg angående 1.ordens passive delefiltre til høytalere.Enda nermere hører man at man kommer viss man fjerner det leddet også. Så enklest og færrest mulig ledd,og fokus på å få best mulig de leddene som må vere der,mener jeg er det som har det største potensialet til å komme nermest innholdet på softwaren.
Jeg har til gode å høre en kondis,motstand,trafo,rør,transistor, som jeg mener er i nerheten helt nøytral eller transparent.
Alle slike smådeler er etter min mening nesten like komplisert som et høyttaler-element viss man bryter de ned i mindre deler og ser på alle materialvalg og sammensetninger man kan gjøre.
Om man velger metall,tantalum,karbon,osv i en motstand, så ville alle de ha sine sterke og svake sider,og alle vil både stjele deler av signalet og legge til egensignatur/farge. Ingen av delelementene er perfekte,og totalen er ivertfall ikke perfekt
Selv det kanskje enkleste vi bruker for å overføre et signal,kabler,er vel såvidt jeg vet et stykke unna perfekt. Teoretisk kanskje sølv er en av de bedre ledere,men sølv er vel heller ikke perfekt og har sine farginger. Hva man velger å isolere de med har sine farginger. Og slik kan man igrunnen holde på til sola går ned bare med å snakke om mulige valg og kompromiss for å lage noe så enkelt som en best mulig kabel .
Alle målemonstre er proppet fulle med slike fargende komponenter.
Så poenget mitt er vel gjerne at jeg sliter med å se hvordan man kan tenke at å beskrive lyd fra et popannlegg kan bli noe annet enn veldig subjektivt,og slik jeg ser det så burde det vere rom for veldig fargerike kreative beskrivelser for hva hver enkelt opplever når man setter seg ned å lytter til hermetikkmusikk via en enorm lang kjede av fargede ledd.