Jeg skrev et innlegg i tråden "Verdens dyreste høytaler" som jeg fikk lyst il å trekke ut i en egen tråd hvor det kanskje var flere som leste og bidro seriøst enn i den andre tråden som egentlig handlet om useriøsitet. Slike tråder blir gjerne ignorert av mange her inne. Jeg synes dette temaet er interessant og kan kanskje hjelpe oss i å løfte den skyttergravskrigen, som ofte pågår her på HFS, til et litt annet nivå der vi diskuterer mer hvorfor vi har de standpunktene vi har i denne kampen. Det kan forhåpentligvis skape mer forståelse i stedet for krig. Samtidig mener jeg også at en slik diskusjon som denne kanskje kan bringe partene nærmere hverandre.
I den andre tråden startet dette med et kjent og kjært/sårt (avhengig av side i krigen) utsagn om høytalere. Innlegget beskrev det som ble beskrevet som en trist situasjon der bransjen og kundene ikke evaluerte høytaleres kvalitet ene og alene basert på nøyaktig lydgjengivelse. Dette var årsaken til dagens situasjon i bransjen der mulighetene for useriøse bransjeaktører var større fordi de kan fokusere på ikke-målbare parametere med markedsføringsmomenter som fører kundene bak lyset. Skylden for situasjonen ble gitt til naive kjøpere som ikke kjente nok til teknologien bak høytalerkonstruksjon og dermed ikke var i stand til å evaluere en høytalers reelle kvalitet. I stedet ble markedsføringen, utseende og tro på at høy pris garanterer god kvalitet og status rettesnoren for hva kjøperne velger.
Det ble presentert en analogi til en annen bransje som ble fremlagt som sammenlignbar der disse mekanismene fungerte mye bedre. Bransjen som ble presentert var TV bransjen der det åpenbart var den målbare nøyaktigheten på billedgjengivelsen som var den eneste rettesnor for produktets kvaliteter.
Når jeg leste dette tenkte jeg at et slikt syn er helt naturlig sett fra et teknologisk ståsted. Dersom man derimot ser på dette fra et musikalsk ståsted blir dette synet derimot noe trangsynt og mangler aspekter av subjektive preferanser. Jeg tenkte derfor at for å finne en annen felles plattform å se dette fra, så var det naturlig å ta et skritt tilbake å se på saken fra et høyere perspektiv ved å se på selve behovet man har for slike produkter. Jeg tenkte også at problemstillingen er like relevant for andre typer komponenter i signalkjeden i et stereoanlegg som for høytalere.
Jeg vil også gjerne sette noen spilleregler for diskusjonen før vi setter i gang slik at dette ikke utarter seg til nok en skyttergravstråd hvor krigen herjer mellom parter som er mest interessert i å markere sin status og sitt syn. Så jeg ønsker at alle innlegg i denne tråden tar utgangspunkt i at man ser saken ut i fra tanken om at det er behovet til lytteren som skal tilfredsstilles. Med det mener jeg også at produktets bruksområde er med i tanken bak behovet. Ideen til denne tråden kom til meg fordi jeg kom i tankebaner om forskjellene bak kundenes behov når de kjøper en TV og når de kjøper komponenter til et stereoanlegg.
En TV skal benyttes for å vise fjernsynssendinger, opptak lastet ned fra nettet og film avspilt fil/disk. Behovet som skal dekkes er så og si ene og alene underholdning. Billedmaterialet i seg selv har sjelden noen kunstnerisk verdi. Billedmaterialet som skal gjengis er sjelden produsert med et foremål om å stimulere sansene til en nytelse. Det handler om å fore hjernen med informasjon av en lett oppfattbar type som det også er ett å la seg underholde av. Det krever svært lite av seeren og det er svært lite evaluering, prosessering og subjektivitet involvert i prosessen. Det er også svært sjeldent selve billedopplevelsen som skaper tilfredsstilles. Det er heller ikke noe særlig dypere intelektuelt innhold i selve billedopplevelsen. Det kan være intelektuelt materiale i innholdet, men sjeldent i selve billedopplevelsen. Jeg synes også at det er interessant å se dette som et nivå i en slags behovspyramide ala Maslov. Hvor behovet som blir tilfredsstilt fra en TV handler om å tilfredsstille et lettere og mer enkelt behov som ikke krever så mye av seeren for å tilfredsstilles og hvor opplevelsene generelt ikke gir seeren følelsesladede øyeblikk som stikker særlig dypt i følelseslivet til seeren. Som en følge av dette generelle beskrevne behovet for en TV vil jeg dermed si at det er naturlig at en TVs kvaliteter bedømmes ene og alene ut fra billedgjengivelsens nøyaktighet. Det er få andre faktorer som spiller inn for at valget av en TV skal kunne tilfredsstille behovet med tanke på bruksområdet.
Når det gjelder komponenter i et stereoanlegg blir dette faktisk ganske ulikt. Dersom vi begynner med bruksområde først er det gjerne slik at en lydkomponent i dagens samfunn gjerne kjøpes inn for et av to ulike formål. Enten skal lydkomponenten inn i et hjemmekinoanlegg eller lignende der lydkomponentens oppgave er å støtte opp og samarbeide med billedkomponentene for å skape en helhetlig sanseopplevelse med både lyd og bilde. I en slik setting er ofte bilde mer sentralt for opplevelsen og dominerer opplevelsen i større grad en lydopplevelsen. Behovet som skal tilfredsstilles hos seeren/lytteren er nøyaktig de samme for billedkomponentene i et hjemmekinoanlegg som for en TV. Lydkomponentenes oppgave kan derfor kanskje beskrives som å støtte opp rundt billedopplevelsen for at helheten skal gi en så nøyaktig sanseopplevelse som mulig. Behovet som skal tilfredsstilles når lydkomponentene har et slikt bruksområde er derfor identisk med behovet som skal tilfredsstillen for en TV. Behovet passer også inn i nøyaktig det samme nivået i en behovspyramide. Det er like lite følelsesmessige og intelektuelle behov som skal tilfredsstilles.
Når man derimot snakker om komponenter i et stereoanlegg som kun skal gjengi musikk blir dette svært ulikt. Musikk er svært forskjellig fra film og fjernsynssendinger. Musikk har stort intelektuelt innhold og spiller i stor grad på lytterens følelser. Det er selve lydopplevelsen som skaper tilfredsstillelsen av disse behovene. I tillegg er det slik at det er svært stor grad av subjektivitet i hva som tilfredsstiller lytteren når det gjelder selve lydopplevelsen. Dette medfører selvsagt at det fremdeles er viktig at høytaleren gjengir lydopplevelsen så nøyaktig som mulig, men her er det også mer som er avgjørende og kanskje enda viktigere. Lydopplevelsen må gjengis på en slik måte at den individuelle personens preferanser blir tilfredsstilt. Vi snakker da om følelsesmessige preferanser og intelektuelle preferanser. Når man lytter til musikk er det nemlig disse preferansene som er avgjørende for om behovet man kjøpte lydkomponentene for å tilfredsstille blir tilfredsstilt eller ikke. Hvordan en persons intelektuelle og følelsesmessige preferanser blir stimulert i ulik grad av ulike grader og typer av lydgjengivelsens unøyaktigheter er det også helt umulig å måle. Av den grunn blir det vanskelig å evaluere en høytalers evne til å tilfredsstille et kjøpsbehov eller dens kvalitet om du vil ene og alene basert på lydgjengivelsens nøyaktighet.
Jeg har også lyst til å touche så vidt inn på det som har med placebo å gjøre i denne tråden. Årsaken er at placebo og også nocebo er faktorer som man kan påvirkes av og som ikke kan ignoreres dersom man skal finne en totalt objektiv måte å evaluere en lydkomponent eller billedkomponent på for den del. Men siden man ikke tar hensyn til disse faktorene i den daglige situasjonen og at behovet man derfor skal tilfredsstile ved et valg av en komponent også innbefatter at man kan være lurt av placebo eller nocebo, så bør man derfor heller ikke ta hensyn til dette når man skal evaluere en lydkomponent for eget bruk. I et magasin hvor man skal evaluere en lydkomponent for å vise andre blir dette en langt annen sak, men det lar vi ligge til en annen diskusjon.
OK - kjør diskusjon. Men husk spillereglene nevnt ovenfor. Det må ikke bli noen skyttergravskrig.
Mvh
Roysen
I den andre tråden startet dette med et kjent og kjært/sårt (avhengig av side i krigen) utsagn om høytalere. Innlegget beskrev det som ble beskrevet som en trist situasjon der bransjen og kundene ikke evaluerte høytaleres kvalitet ene og alene basert på nøyaktig lydgjengivelse. Dette var årsaken til dagens situasjon i bransjen der mulighetene for useriøse bransjeaktører var større fordi de kan fokusere på ikke-målbare parametere med markedsføringsmomenter som fører kundene bak lyset. Skylden for situasjonen ble gitt til naive kjøpere som ikke kjente nok til teknologien bak høytalerkonstruksjon og dermed ikke var i stand til å evaluere en høytalers reelle kvalitet. I stedet ble markedsføringen, utseende og tro på at høy pris garanterer god kvalitet og status rettesnoren for hva kjøperne velger.
Det ble presentert en analogi til en annen bransje som ble fremlagt som sammenlignbar der disse mekanismene fungerte mye bedre. Bransjen som ble presentert var TV bransjen der det åpenbart var den målbare nøyaktigheten på billedgjengivelsen som var den eneste rettesnor for produktets kvaliteter.
Når jeg leste dette tenkte jeg at et slikt syn er helt naturlig sett fra et teknologisk ståsted. Dersom man derimot ser på dette fra et musikalsk ståsted blir dette synet derimot noe trangsynt og mangler aspekter av subjektive preferanser. Jeg tenkte derfor at for å finne en annen felles plattform å se dette fra, så var det naturlig å ta et skritt tilbake å se på saken fra et høyere perspektiv ved å se på selve behovet man har for slike produkter. Jeg tenkte også at problemstillingen er like relevant for andre typer komponenter i signalkjeden i et stereoanlegg som for høytalere.
Jeg vil også gjerne sette noen spilleregler for diskusjonen før vi setter i gang slik at dette ikke utarter seg til nok en skyttergravstråd hvor krigen herjer mellom parter som er mest interessert i å markere sin status og sitt syn. Så jeg ønsker at alle innlegg i denne tråden tar utgangspunkt i at man ser saken ut i fra tanken om at det er behovet til lytteren som skal tilfredsstilles. Med det mener jeg også at produktets bruksområde er med i tanken bak behovet. Ideen til denne tråden kom til meg fordi jeg kom i tankebaner om forskjellene bak kundenes behov når de kjøper en TV og når de kjøper komponenter til et stereoanlegg.
En TV skal benyttes for å vise fjernsynssendinger, opptak lastet ned fra nettet og film avspilt fil/disk. Behovet som skal dekkes er så og si ene og alene underholdning. Billedmaterialet i seg selv har sjelden noen kunstnerisk verdi. Billedmaterialet som skal gjengis er sjelden produsert med et foremål om å stimulere sansene til en nytelse. Det handler om å fore hjernen med informasjon av en lett oppfattbar type som det også er ett å la seg underholde av. Det krever svært lite av seeren og det er svært lite evaluering, prosessering og subjektivitet involvert i prosessen. Det er også svært sjeldent selve billedopplevelsen som skaper tilfredsstilles. Det er heller ikke noe særlig dypere intelektuelt innhold i selve billedopplevelsen. Det kan være intelektuelt materiale i innholdet, men sjeldent i selve billedopplevelsen. Jeg synes også at det er interessant å se dette som et nivå i en slags behovspyramide ala Maslov. Hvor behovet som blir tilfredsstilt fra en TV handler om å tilfredsstille et lettere og mer enkelt behov som ikke krever så mye av seeren for å tilfredsstilles og hvor opplevelsene generelt ikke gir seeren følelsesladede øyeblikk som stikker særlig dypt i følelseslivet til seeren. Som en følge av dette generelle beskrevne behovet for en TV vil jeg dermed si at det er naturlig at en TVs kvaliteter bedømmes ene og alene ut fra billedgjengivelsens nøyaktighet. Det er få andre faktorer som spiller inn for at valget av en TV skal kunne tilfredsstille behovet med tanke på bruksområdet.
Når det gjelder komponenter i et stereoanlegg blir dette faktisk ganske ulikt. Dersom vi begynner med bruksområde først er det gjerne slik at en lydkomponent i dagens samfunn gjerne kjøpes inn for et av to ulike formål. Enten skal lydkomponenten inn i et hjemmekinoanlegg eller lignende der lydkomponentens oppgave er å støtte opp og samarbeide med billedkomponentene for å skape en helhetlig sanseopplevelse med både lyd og bilde. I en slik setting er ofte bilde mer sentralt for opplevelsen og dominerer opplevelsen i større grad en lydopplevelsen. Behovet som skal tilfredsstilles hos seeren/lytteren er nøyaktig de samme for billedkomponentene i et hjemmekinoanlegg som for en TV. Lydkomponentenes oppgave kan derfor kanskje beskrives som å støtte opp rundt billedopplevelsen for at helheten skal gi en så nøyaktig sanseopplevelse som mulig. Behovet som skal tilfredsstilles når lydkomponentene har et slikt bruksområde er derfor identisk med behovet som skal tilfredsstillen for en TV. Behovet passer også inn i nøyaktig det samme nivået i en behovspyramide. Det er like lite følelsesmessige og intelektuelle behov som skal tilfredsstilles.
Når man derimot snakker om komponenter i et stereoanlegg som kun skal gjengi musikk blir dette svært ulikt. Musikk er svært forskjellig fra film og fjernsynssendinger. Musikk har stort intelektuelt innhold og spiller i stor grad på lytterens følelser. Det er selve lydopplevelsen som skaper tilfredsstillelsen av disse behovene. I tillegg er det slik at det er svært stor grad av subjektivitet i hva som tilfredsstiller lytteren når det gjelder selve lydopplevelsen. Dette medfører selvsagt at det fremdeles er viktig at høytaleren gjengir lydopplevelsen så nøyaktig som mulig, men her er det også mer som er avgjørende og kanskje enda viktigere. Lydopplevelsen må gjengis på en slik måte at den individuelle personens preferanser blir tilfredsstilt. Vi snakker da om følelsesmessige preferanser og intelektuelle preferanser. Når man lytter til musikk er det nemlig disse preferansene som er avgjørende for om behovet man kjøpte lydkomponentene for å tilfredsstille blir tilfredsstilt eller ikke. Hvordan en persons intelektuelle og følelsesmessige preferanser blir stimulert i ulik grad av ulike grader og typer av lydgjengivelsens unøyaktigheter er det også helt umulig å måle. Av den grunn blir det vanskelig å evaluere en høytalers evne til å tilfredsstille et kjøpsbehov eller dens kvalitet om du vil ene og alene basert på lydgjengivelsens nøyaktighet.
Jeg har også lyst til å touche så vidt inn på det som har med placebo å gjøre i denne tråden. Årsaken er at placebo og også nocebo er faktorer som man kan påvirkes av og som ikke kan ignoreres dersom man skal finne en totalt objektiv måte å evaluere en lydkomponent eller billedkomponent på for den del. Men siden man ikke tar hensyn til disse faktorene i den daglige situasjonen og at behovet man derfor skal tilfredsstile ved et valg av en komponent også innbefatter at man kan være lurt av placebo eller nocebo, så bør man derfor heller ikke ta hensyn til dette når man skal evaluere en lydkomponent for eget bruk. I et magasin hvor man skal evaluere en lydkomponent for å vise andre blir dette en langt annen sak, men det lar vi ligge til en annen diskusjon.
OK - kjør diskusjon. Men husk spillereglene nevnt ovenfor. Det må ikke bli noen skyttergravskrig.
Mvh
Roysen
Sist redigert: