På NRK forbrukerinspektørene hadde de i går en analyse av de nye High-Def bildeformatene og hvordan ting har utviklet seg i det siste. Kort og godt: Dette er en blåkopi av SACD/DVD Audio.
En analytiker uttalte seg om BluRay/HD-DVD. Han oppsummerte følgende: 2 formater gjør at forbrukerne blir forvirret, DVD-bildet oppleves som "godt nok", det at store filmselskaper eksklusivt støtter bare ett av formatene hindrer stor utbredelse (folk blir enda mere forvirret). Konklusjonen ble av eksperten følgende: Blueray og HD-DVD blir kun nisjeformater for de spesielt interesserte med begrenset utvalg filmtittler.
Nøyaktig det samme kan sies om SACD/ DVD Audio. Her er CD plata ekvivalenten for den vanlige DVD.
Det er ikke formatene jeg ønsker å diskutere. Det er å belyse hvordan de hundrevis av godt betalte rådgivere i de respektive store finanskonsern tenker. For meg ser det ut som at følelser,prestige, grådighet og patenter går foran rasjonelle overveielser. Det som Sony, Philips, Toshiba og de andre aktørene i realiteten velger er: en stor prosentandel på noe som sannsynligvis blir veldig lite fremfor en liten prosentandel på noe som kan bli veldig stort. Det siste alternativ må faktisk gi betydelig mere suksess og grunker i kassa slik jeg ser det.
Hvorfor gjentar historien seg, en historie som de fleste i dag betegner som en fiasko og 2 formater (DVD Audio/SACD) som de fleste i dag anser som døde ?
En analytiker uttalte seg om BluRay/HD-DVD. Han oppsummerte følgende: 2 formater gjør at forbrukerne blir forvirret, DVD-bildet oppleves som "godt nok", det at store filmselskaper eksklusivt støtter bare ett av formatene hindrer stor utbredelse (folk blir enda mere forvirret). Konklusjonen ble av eksperten følgende: Blueray og HD-DVD blir kun nisjeformater for de spesielt interesserte med begrenset utvalg filmtittler.
Nøyaktig det samme kan sies om SACD/ DVD Audio. Her er CD plata ekvivalenten for den vanlige DVD.
Det er ikke formatene jeg ønsker å diskutere. Det er å belyse hvordan de hundrevis av godt betalte rådgivere i de respektive store finanskonsern tenker. For meg ser det ut som at følelser,prestige, grådighet og patenter går foran rasjonelle overveielser. Det som Sony, Philips, Toshiba og de andre aktørene i realiteten velger er: en stor prosentandel på noe som sannsynligvis blir veldig lite fremfor en liten prosentandel på noe som kan bli veldig stort. Det siste alternativ må faktisk gi betydelig mere suksess og grunker i kassa slik jeg ser det.
Hvorfor gjentar historien seg, en historie som de fleste i dag betegner som en fiasko og 2 formater (DVD Audio/SACD) som de fleste i dag anser som døde ?