Historiens nest viktigste band?

[room]

Boing ping boom tschach ping. balubaen er tebarsch att!

 

[baluba]

(blush)

 

[Zomby_Woof]

Yess! Baluba tilbake. Meget trivelig!

Og ellers. Hva med George Clintons Parliament/Funkadelic? Hvor mye av dagens popmusikk kommer herfra? Eller Funk Brothers (Motown)?

Sånn for å prøve å være litt seriøs for en gangs skyld?

 

[Pink_Panther]

Man skal heller ikke glemme Shadows. Hank Marvin var en inspirasjonskilde for mange vordende gitarister. Det var til og med organiserte konkurranser i å ligne mest på Shadows.

 

[baluba]

Helt enig i at Clintons forskjellige konstellasjoner også var/er sterkt toneangivende, spesielt for hiphop/rap. Selv om det i seg selv ikke er innenfor genren, så er Clinton regnet som den mest samplede artisten innenfor genren. Blant mange skylder Snoop Dog Clinton mye. Så svært viktig for dagens musikalske lydbilde er han, noe som ofte er glemt for de som ikke har spesielt varme følelser for hiphop og rap. Og han er også viktig som en slags far for funkrocken. Ikke glem at det var Clinton som i sin tid skapte lydbildet til Red Hot Chili Peppers som produsent av deres tidlige albumer. Det var nettopp fordi jeg figurerte litt som dj på første halvdel av åttitallet at jeg oppdaget RHCP i 1985 fordi han som produsent gjorde meg nysgjerrig på hva disse gutta stod for. For Clinton og Parliament/Funkadelic stod alltid på spillelisten min når jeg de på dansegulvet fikk mot nok under påvirkning av passende mengde fludium.

 

[BT]

Man skal heller ikke glemme Shadows. Hank Marvin var en inspirasjonskilde for mange vordende gitarister. Det var til og med organiserte konkurranser i å ligne mest på Shadows.

Morsomt med slike konkurranser. Charlie Chaplin meldte seg på en Charlie Chaplin lookalike konkurranse en gang, uten at noen visste at det var han. Han kom på en respektabel 3. plass.

 

[BT]

Merkelig tråd. Tenk at mange synes Elvis var et viktig band.

 

[baluba]

Merkelig tråd. Tenk at mange synes Elvis var et viktig band.

Egentlig ikke. De bare forsøker å skrive kvasidansk men er ordblinde på bokstavene M og B. Noen ganger treffer de, andre ganger bommer de.

 

[Kaare G. Opsahl]

Bra du er tilbake baluba. Du har vært dypt savnet

 

[Schumacher]

Historiens nest viktigste band.....
Så klarer flere å nevne Metallica.
Ikke var de først og aldri best i sin sjanger.Solgt flest plater kanskje,men kvantitet er ingen garanti for kvalitet....-snarere tvert imot.
Er man inne i Metal generelt så kan man snakke om Iron Maiden.
Ett band som har inspirert opp mot like mange som Sabbath og Zeppelin.
Bestandig stått tro ved sin lest og gitt full gass for sine fans verden rundt og har opparbeidet seg Metalverdens største og mest hardcore fanbase uten særlig dekning i radio og TV.

 

[Goggen8]

En typisk asyldiskusjon basert utelukkende på personlige preferanser for de aller fleste, uten å resonnerer for mye over virkelig innflydelse på ettertiden i mange tilfeller. Og med et umulig utgangspunkt, å rangere artister og band etter betydning. MEN, de som nevner Kraftwerk som nest viktigst er nok objektivt sett nærmest sannheten, selv om de ikke troner som #2 på min liste over favorittband. Med bakgrunn som houseparty-produsent anser jeg dem som viktigst for utviklingen av den moderne musikkproduksjon som dagens unge danser til, etter The Beatles som representerer min personlige preferanse for hva som har vært det viktigste bandet i historien. Det backes opp av at Beatles lanserte endel tekniske grep (som trykket på eneren) som i dag er regnet som en form for definisjon på poprock-formelen.

Ellers er det ikke å benekte at Carl Perkins troner oppe sammen med Beatles når det gjelder betydning for utviklingen av rock. Det er ikke fordi jeg har jobbet med mannen på to turneer og var en personlig venn av ham, men fordi Blue Suede Shoes, som ble skrevet og spilt inn i november (?) 1955, og ble hit på samtlige Billboardlister i februar 1956, er den mest toneangivende overgangen fra hillbilly-musikk til det vi i dag kaller rock. Det hører med til historien at RCA anklaget Sam Phillips for å ha lurt dem vinteren 1956 da han hadde solgt Elvis' kontrakt istedenfor Carls til dem.

Hyggelige gamle gubber, forresten.

Carl Perkins er viktig, men det går fint an å argumentere for at Little Richard, Chuck Berry og Bill Haley er viktigere. De er vel i tillegg tidligere ute enn Carl Perkins. Eller hva med tidlig blues? Howlin' Wolf, Big Joe Turner, Muddy Waters osv. Her er det uansett gjensidig påvirkning og mest fruktbart å gruppere artister sammen, tenker jeg.

Men hvis man pisker seg selv til å plukke ut enkeltartister så kaster jeg ut følgende brannfakkel:

1. Beatles
2. Chuck Berry
3. James Brown
4. Velvet Underground
5. Kraftwerk
6. Elvis
7. Bob Dylan

Har prøvd å vekte innflytelse og viktighet gjennom medvirkning til (1) sjangerutvikling, utvidelse av populærmusikkens (2) musikalske rom og (3) populærkultur. Beatles scorer høyt på samtlige kategorier. Chuck Berry høyt på spesielt 1 og 2. VU høyt på 1 og 2. Elvis spesielt høyt på 3. Dylan god score på samtlige, men ingen topper.

Har vektet 1 som viktigere enn 2 og 2 som viktigere enn 3.

Hjelpe meg, jeg angrer allerede!!! Ja, ja - er heldigvis anonym her.

 

[baluba]

En typisk asyldiskusjon basert utelukkende på personlige preferanser for de aller fleste, uten å resonnerer for mye over virkelig innflydelse på ettertiden i mange tilfeller. Og med et umulig utgangspunkt, å rangere artister og band etter betydning. MEN, de som nevner Kraftwerk som nest viktigst er nok objektivt sett nærmest sannheten, selv om de ikke troner som #2 på min liste over favorittband. Med bakgrunn som houseparty-produsent anser jeg dem som viktigst for utviklingen av den moderne musikkproduksjon som dagens unge danser til, etter The Beatles som representerer min personlige preferanse for hva som har vært det viktigste bandet i historien. Det backes opp av at Beatles lanserte endel tekniske grep (som trykket på eneren) som i dag er regnet som en form for definisjon på poprock-formelen.

Ellers er det ikke å benekte at Carl Perkins troner oppe sammen med Beatles når det gjelder betydning for utviklingen av rock. Det er ikke fordi jeg har jobbet med mannen på to turneer og var en personlig venn av ham, men fordi Blue Suede Shoes, som ble skrevet og spilt inn i november (?) 1955, og ble hit på samtlige Billboardlister i februar 1956, er den mest toneangivende overgangen fra hillbilly-musikk til det vi i dag kaller rock. Det hører med til historien at RCA anklaget Sam Phillips for å ha lurt dem vinteren 1956 da han hadde solgt Elvis' kontrakt istedenfor Carls til dem.

Hyggelige gamle gubber, forresten.

Carl Perkins er viktig, men det går fint an å argumentere for at Little Richard, Chuck Berry og Bill Haley er viktigere. De er vel i tillegg tidligere ute enn Carl Perkins. Eller hva med tidlig blues? Howlin' Wolf, Big Joe Turner, Muddy Waters osv. Her er det uansett gjensidig påvirkning og mest fruktbart å gruppere artister sammen, tenker jeg.

Men hvis man pisker seg selv til å plukke ut enkeltartister så kaster jeg ut følgende brannfakkel:

1. Beatles
2. Chuck Berry
3. James Brown
4. Velvet Underground
5. Kraftwerk
6. Elvis
7. Bob Dylan

Har prøvd å vekte innflytelse og viktighet gjennom medvirkning til (1) sjangerutvikling, utvidelse av populærmusikkens (2) musikalske rom og (3) populærkultur. Beatles scorer høyt på samtlige kategorier. Chuck Berry høyt på spesielt 1 og 2. VU høyt på 1 og 2. Elvis spesielt høyt på 3. Dylan god score på samtlige, men ingen topper.

Har vektet 1 som viktigere enn 2 og 2 som viktigere enn 3.

Hjelpe meg, jeg angrer allerede!!! Ja, ja - er heldigvis anonym her.

Ingen av de du nevner er på noen måte viktigere enn Carl Perkins, i alle fall ikke hvis du aksepterer premisset om at Beatles er viktigst. For siden han var viktigst for dem, så troner han høyest på listen over de som påvirket de på første plass. De lærte seg tross alt å spille skikkelig gitar ved å planke låtene fra Dance Album.

Og så kommer vi til argumentet om hvem som var først. Blue Suede Shoes regnes som den første store og epokegjørende hit-en fordi den toppet alle listene, ikke bare pop eller country. Og som litt rockabilly-mann må jeg si at jeg smiler litt når du nevner Bill Hailey, som kanskje var historiens første konstruerte rockestjerne. Egentlig en crooner som ønsket å profittere på den unge hillbilly-musikken. Riktignok ble den en hit før Blue Suede Shoes, og mange hevder at det var den første rockelåten, men det hevdes også om låter som er enda eldre enn 1954. Som artist mener jeg at de to stiller i to forskjellige klasser, en ekte rocker som tok den helt ut, og en kalkulert crooner som traff målskiva. Han hadde vel en hit eller to før Rock around The Clock også? Men legendestatusen til låten som gjør den til episk for ungdomsopprøret på femtitallet fikk den vel først som følge av filmen Blackboard Jungle i 1955, og musikalfilmen Rock Around The Clock i 1956.

Men jeg mener at det uansett er umulig å komme med en slik kåring, for det var en jungel av forskjellige måter å tilnærme seg koblingen av svart R'n'B og country som rockabilly tross alt er. Vi synser ivei om noe som er nesten umulig å kvantifisere, og forslag som George Clinton, Kraftwerk, Velvet og Bob Dylan har alle sin rettmessige plass på en slik liste. Med mange andre. Men å rangere dem med nummer er egentlig umulig, med et mulig unntak av Beatles. For deres samling "patenter" er så mange og viktige for utviklingen at de ikke kan underslås. De har rett og slett kvantiteten av viktighetspunkter på sin side, og det er heller ingen tvil om at du vil finne flest tilhengere blant senere (og spesielt dagens) artister i nettopp deres leir.

Men akkurat når det gjelder Perkins vs Haley tror jeg at hvis du stiller spørsmålet til de som kom etter dem om hvilken av de to som har betydd mest for deres egen utvikling som artister tror jeg nok vi ender opp med en betydelig større liste som krysser av for Perkins enn for Haley. Little Richard derimot er en mer verdig utfordrer, og det samme med Chuck Berry. Begge de to tilhører den evige eliten på samme måte som Perkins og Presley når det gjelder personlig cred i alle fall. Og de er det eneste argumentet for at svart musikk ble politisk satt i en bås under i sin samtid på tross av enorm popularitet, noe som også kan tas litt hensyn til.

For meg personlig minner det meg om en av grunnene til at jeg sluttet som musikkritiker, kravet om å tildele terningkast (eller i mitt tilfelle antall stjerner). Derfor fronter jeg kun min personlige mening om at Beatles har vært viktigst, og heller operere med et digert oppsamlingsheat som i Tour de France når det gjelder de på en delt andreplass.

 

[Townes]

Legger meg ikke bort i diskusjonen, men første rockelåt?

Og samtidig en av de beste

 

[espege]

Legger meg ikke bort i diskusjonen, men første rockelåt?

Og samtidig en av de beste

og slik kan man fortsette…

e

 

[Townes]

joda, men eg gadd ikke sitere avhandlingen til baluba. det var egentlig med utgangpsunkt i :

Riktignok ble den en hit før Blue Suede Shoes, og mange hevder at det var den første rockelåten

enda flere hevder at Rocket 88 var den første rockelåta, egentlig veldig mange om man googler litt. og ganske mange påstår vel at 60 minute man også kan kjempe om tittelen

hank låta har jo en udiskutbabel 50s rock&roll feel i melodien - en mal for rock around the clock.

og ja, man kan jo bare fortsette

men eg tror det vil "stoppe" en gang på 20 tallet; charley patton, blind willie johnson e.l.

 

[Eviledorf]

Selv om man aldri vil bli enig i en slik diskusjon synes nå jeg dette er en ganske artig tråd å lese. Jeg liker selv Metallica godt. Faktisk så godt at jeg har kjøpt meg billetter til sommerens konsert i Bergen for nærmere 1000 kr, men de er nok ikke det nest viktigste bandet.

Hvem som er viktigst er umulig å svare på. Er det de som ble størst i en sjanger eller en epoke eller de som de igjen ble inspirert av? Når det gjelder hard rock og metall spiller power chords en stor rolle, men Link Wrays Rumble fra 1958, som vel var første låt med slike akkorder, er sjelden nevnt som viktigst i den sjangeren. (Dette låt sikker veldig heftig i 58 )

Når det gjelder Kraftwerk ser jeg jo at de har hatt innflytelse på mye. Men om de er hovedårsaken til EDM, house, hip hop og mye annet elektronisk musikk vil jeg si at for min egen del vil kåre de til bandet som ufrivillig har forårsaket mest skade

 

[espege]

joda, men eg gadd ikke sitere avhandlingen til baluba. det var egentlig med utgangpsunkt i :

Riktignok ble den en hit før Blue Suede Shoes, og mange hevder at det var den første rockelåten

men eg tror det vil "stoppe" en gang på 20 tallet; charley patton, blind willie johnson e.l.

^ Det må man vel nesten, ja – sporene slutter jo i stor grad der… men se ikke bort fra at "urkraften" (aka. rock) alltid har vært der.

e

 

[espege]

Hvem som er viktigst er umulig å svare på. Er det de som ble størst i en sjanger eller en epoke eller de som de igjen ble inspirert av? Når det gjelder hard rock og metall spiller power chords en stor rolle, men Link Wrays Rumble fra 1958, som vel var første låt med slike akkorder, er sjelden nevnt som viktigst i den sjangeren. (Dette låt sikker veldig heftig i 58 )

Ingen er tøffere enn Link… INGEN!

e

 

[Eviledorf]

Hvem som er viktigst er umulig å svare på. Er det de som ble størst i en sjanger eller en epoke eller de som de igjen ble inspirert av? Når det gjelder hard rock og metall spiller power chords en stor rolle, men Link Wrays Rumble fra 1958, som vel var første låt med slike akkorder, er sjelden nevnt som viktigst i den sjangeren. (Dette låt sikker veldig heftig i 58 )

Ingen er tøffere enn Link… INGEN!

e

Helt enig! Her er videosnutt av han live. Fascinerende hvordan f.eks. AC/DC har klart å lage alle sine låter basert på kun denne ene.

 

[Goggen8]

En typisk asyldiskusjon basert utelukkende på personlige preferanser for de aller fleste, uten å resonnerer for mye over virkelig innflydelse på ettertiden i mange tilfeller. Og med et umulig utgangspunkt, å rangere artister og band etter betydning. MEN, de som nevner Kraftwerk som nest viktigst er nok objektivt sett nærmest sannheten, selv om de ikke troner som #2 på min liste over favorittband. Med bakgrunn som houseparty-produsent anser jeg dem som viktigst for utviklingen av den moderne musikkproduksjon som dagens unge danser til, etter The Beatles som representerer min personlige preferanse for hva som har vært det viktigste bandet i historien. Det backes opp av at Beatles lanserte endel tekniske grep (som trykket på eneren) som i dag er regnet som en form for definisjon på poprock-formelen.

Ellers er det ikke å benekte at Carl Perkins troner oppe sammen med Beatles når det gjelder betydning for utviklingen av rock. Det er ikke fordi jeg har jobbet med mannen på to turneer og var en personlig venn av ham, men fordi Blue Suede Shoes, som ble skrevet og spilt inn i november (?) 1955, og ble hit på samtlige Billboardlister i februar 1956, er den mest toneangivende overgangen fra hillbilly-musikk til det vi i dag kaller rock. Det hører med til historien at RCA anklaget Sam Phillips for å ha lurt dem vinteren 1956 da han hadde solgt Elvis' kontrakt istedenfor Carls til dem.

Hyggelige gamle gubber, forresten.

Carl Perkins er viktig, men det går fint an å argumentere for at Little Richard, Chuck Berry og Bill Haley er viktigere. De er vel i tillegg tidligere ute enn Carl Perkins. Eller hva med tidlig blues? Howlin' Wolf, Big Joe Turner, Muddy Waters osv. Her er det uansett gjensidig påvirkning og mest fruktbart å gruppere artister sammen, tenker jeg.

Men hvis man pisker seg selv til å plukke ut enkeltartister så kaster jeg ut følgende brannfakkel:

1. Beatles
2. Chuck Berry
3. James Brown
4. Velvet Underground
5. Kraftwerk
6. Elvis
7. Bob Dylan

Har prøvd å vekte innflytelse og viktighet gjennom medvirkning til (1) sjangerutvikling, utvidelse av populærmusikkens (2) musikalske rom og (3) populærkultur. Beatles scorer høyt på samtlige kategorier. Chuck Berry høyt på spesielt 1 og 2. VU høyt på 1 og 2. Elvis spesielt høyt på 3. Dylan god score på samtlige, men ingen topper.

Har vektet 1 som viktigere enn 2 og 2 som viktigere enn 3.

Hjelpe meg, jeg angrer allerede!!! Ja, ja - er heldigvis anonym her.

Ingen av de du nevner er på noen måte viktigere enn Carl Perkins, i alle fall ikke hvis du aksepterer premisset om at Beatles er viktigst. For siden han var viktigst for dem, så troner han høyest på listen over de som påvirket de på første plass. De lærte seg tross alt å spille skikkelig gitar ved å planke låtene fra Dance Album.

Og så kommer vi til argumentet om hvem som var først. Blue Suede Shoes regnes som den første store og epokegjørende hit-en fordi den toppet alle listene, ikke bare pop eller country. Og som litt rockabilly-mann må jeg si at jeg smiler litt når du nevner Bill Hailey, som kanskje var historiens første konstruerte rockestjerne. Egentlig en crooner som ønsket å profittere på den unge hillbilly-musikken. Riktignok ble den en hit før Blue Suede Shoes, og mange hevder at det var den første rockelåten, men det hevdes også om låter som er enda eldre enn 1954. Som artist mener jeg at de to stiller i to forskjellige klasser, en ekte rocker som tok den helt ut, og en kalkulert crooner som traff målskiva. Han hadde vel en hit eller to før Rock around The Clock også? Men legendestatusen til låten som gjør den til episk for ungdomsopprøret på femtitallet fikk den vel først som følge av filmen Blackboard Jungle i 1955, og musikalfilmen Rock Around The Clock i 1956.

Men jeg mener at det uansett er umulig å komme med en slik kåring, for det var en jungel av forskjellige måter å tilnærme seg koblingen av svart R'n'B og country som rockabilly tross alt er. Vi synser ivei om noe som er nesten umulig å kvantifisere, og forslag som George Clinton, Kraftwerk, Velvet og Bob Dylan har alle sin rettmessige plass på en slik liste. Med mange andre. Men å rangere dem med nummer er egentlig umulig, med et mulig unntak av Beatles. For deres samling "patenter" er så mange og viktige for utviklingen at de ikke kan underslås. De har rett og slett kvantiteten av viktighetspunkter på sin side, og det er heller ingen tvil om at du vil finne flest tilhengere blant senere (og spesielt dagens) artister i nettopp deres leir.

Men akkurat når det gjelder Perkins vs Haley tror jeg at hvis du stiller spørsmålet til de som kom etter dem om hvilken av de to som har betydd mest for deres egen utvikling som artister tror jeg nok vi ender opp med en betydelig større liste som krysser av for Perkins enn for Haley. Little Richard derimot er en mer verdig utfordrer, og det samme med Chuck Berry. Begge de to tilhører den evige eliten på samme måte som Perkins og Presley når det gjelder personlig cred i alle fall. Og de er det eneste argumentet for at svart musikk ble politisk satt i en bås under i sin samtid på tross av enorm popularitet, noe som også kan tas litt hensyn til.

For meg personlig minner det meg om en av grunnene til at jeg sluttet som musikkritiker, kravet om å tildele terningkast (eller i mitt tilfelle antall stjerner). Derfor fronter jeg kun min personlige mening om at Beatles har vært viktigst, og heller operere med et digert oppsamlingsheat som i Tour de France når det gjelder de på en delt andreplass.

Jeg har en litt annen innfallsvinkel enn deg. Ja, Perkins er viktig for The Beatles, men ut i fra kriteriene jeg har brukt så mener jeg Perkins ikke er viktigere enn Berry. Blue Suede Shoes toppet Country-listen, var nummer to på pop-listen og var nummer tre på R'n'B-listen. Maybellene var nummer 5 på pop-listen, nummer 1 på R'n'B-listen og kom ikke på country-listene. Men Blue Suede Shoes kommer etter Maybellene, etter filmen Blackboard Jungle, etter Tutti Frutti osv. Man kan argumentere med at Blue Suede Shoes blir sluppet i et ganske annet populærmusikalsk klima enn de andre låtene.

Men uansett, slik jeg vektlegger dette, er enkeltlåter og mer tilfeldig enkelt-band innflytelse ikke like viktig som sjangerutvikling, musikalsk rom og innflytelse på populærkultur. Jeg mener Berry stiller i en helt annen klasse her enn Perkins.

Når det gjelder George Clinton og hans prosjekter, så er han en klar kandidat. Men hvis jeg skal trekke fram en artist som har betydd mest for utvikling i musikkformer som funk, soul, rap o.l. så havner jeg på James Brown.

Når det gjelder slike lister er det selvsagt umulig å bli 100% enig, men at man kan enes om relativt mye har jeg tro på. Det viktigste er at man opererer ut fra de samme premissene.

 

[Slubbert]

Helt enig i at Clintons forskjellige konstellasjoner også var/er sterkt toneangivende, spesielt for hiphop/rap. Selv om det i seg selv ikke er innenfor genren, så er Clinton regnet som den mest samplede artisten innenfor genren. Blant mange skylder Snoop Dog Clinton mye. Så svært viktig for dagens musikalske lydbilde er han, noe som ofte er glemt for de som ikke har spesielt varme følelser for hiphop og rap. Og han er også viktig som en slags far for funkrocken. Ikke glem at det var Clinton som i sin tid skapte lydbildet til Red Hot Chili Peppers som produsent av deres tidlige albumer. Det var nettopp fordi jeg figurerte litt som dj på første halvdel av åttitallet at jeg oppdaget RHCP i 1985 fordi han som produsent gjorde meg nysgjerrig på hva disse gutta stod for. For Clinton og Parliament/Funkadelic stod alltid på spillelisten min når jeg de på dansegulvet fikk mot nok under påvirkning av passende mengde fludium.

Hilste såvidt på George Clinton da han spilte på Lucille's Grill i New York for to og et halvt år siden (han var på tur ned trappa da jeg kom ut fra dass), morsom kar. Synd at han kutta ut lilla dreads da han bikka 70.

 

[espege]

re: Wray…

En til som er enig (fra dokumentaren "It Might Get Loud"… (hvorfor Jack White befinner seg i dette selskapet er forøvrig et mysterium)):

…og fra Mr. Rumble er det naturlig å trekke en tykk strek til følgende firkløver (som i 1964 hadde større baller enn Beatles og Stones til sammen):

Viktig!

mvh e

 

[danelectro]

re: Wray…

En til som er enig (fra dokumentaren "It Might Get Loud"… (hvorfor Jack White befinner seg i dette selskapet er forøvrig et mysterium)):


mvh e

Jack White forsvarer da plassen sin greit, The Edge derimot ... hva i alle dager gjør han der. Jack White er i alle fall en skikkelig entusiast. Her tipper jeg det er din aversjon mot alt vagt kommersielt som snakker

 

[Slubbert]

(fra dokumentaren "It Might Get Loud"… (hvorfor Jack White befinner seg i dette selskapet er forøvrig et mysterium))

Hvis du har vært på Jack White-konsert så vet du det, fenomenal liveartist og musiker generelt. Hvorfor The Edge befinner seg i dette selskapet er mer av et mysterium.

 

[Slubbert]

Her tipper jeg det er din aversjon mot alt vagt kommersielt som snakker

Tipper aversjon mot alt som er "nytt". U2 er kommersielt så det holder, Zep også forsåvidt, men (alt for) mange som liker rock har satt seg fast i 70- og 80-tallet.

 

[Townes]

Apropos baller...

If push comes to shove, topp 5 skive i mitt univers.

 

[Townes]

Ang Jack White - så rager han høyt for min del

Syns dette er bæltøft.

 

[Bartesam]

Vil vel si at The Beatles, Motowns Funk Brothers og låtskrivere, Stax`s Booker T & The MG`s og låtskrivere, Cream som var den første supergruppen, The Kinks og Black Sabbath som satte standard for tungrocken og Muddy Waters med bluesen satte i gang en smeltedigel av det som ble resultatet av 70, 80 og halve 90 tallet før musikken tok en helt annen retning. The Beatles alene var nok det aller viktigste bandet, men å finne en entydig nr. to nytter ikke. Var alt for mange som var med på å påvirke musikken framover.

 

[Crusty]

Angående første rockelåt: En ting som i hvert fall er sikkert, den ble ikke skrevet eller fremført av en hvit mann.

 

[espege]

re: Wray…
En til som er enig (fra dokumentaren "It Might Get Loud"… (hvorfor Jack White befinner seg i dette selskapet er forøvrig et mysterium)):
mvh e

Jack White forsvarer da plassen sin greit, The Edge derimot ... hva i alle dager gjør han der. Jack White er i alle fall en skikkelig entusiast. Her tipper jeg det er din aversjon mot alt vagt kommersielt som snakker

He-he… Så U2/Edge er ikke kommersielle?

Ikke alltid så lett å analysere seg selv, men mine aversjoner bunner nok svært ofte i andre ting enn de rent musikalske. Har hittil levd helt greit uten både Jack White, Jimmy Page og The Edge, og det var ingen av dem som gjorde at jeg så denne filmen da den kom… At jeg reagerer på Jack White (i "It Might Get Loud") har mest å gjøre med plassen han tar og måten han fremstilles på (evt. fremstiller seg selv). Klarte dessverre ikke å begrense seg til den (entusiastiske) formidlerrollen han burde hatt, og selv kunne jeg godt vært spart for de unødvendige illustrasjonscenene med en ung "Jack White" i sentrum. Blærete, banalt, og musikkhistorisk uviktig. Jack White-fans ser det sikkert annerledes.

Hvilke gitarister som ville "fortjent" (eller ikke) å ha vært med eller ikke kan selvfølgelig diskuteres – kunne (for min del) godt vært tre andre som hadde noe si… om noe utover seg selv.

The Edge fremsto forøvrig – i mine øyne – som en ydmyk og sympatisk fyr. Det er alltid et godt utgangspunkt – uansett. Hva han gjør sammen med Bono holder jeg derfor ikke imot ham.


mvh esp

 

[espege]

Her tipper jeg det er din aversjon mot alt vagt kommersielt som snakker

Tipper aversjon mot alt som er "nytt". U2 er kommersielt så det holder, Zep også forsåvidt, men (alt for) mange som liker rock har satt seg fast i 70- og 80-tallet

Jeg? Eh, nei. Sitter ikke fast.

Og sjangerfelt som "Rock" er så brede at det blir meningsløst. Skiller kun mellom "bra" eller "dårlig" (og midtimellom)… i forskjellige avskygninger.

e

 

[espege]

(fra dokumentaren "It Might Get Loud"… (hvorfor Jack White befinner seg i dette selskapet er forøvrig et mysterium))

Hvis du har vært på Jack White-konsert så vet du det, fenomenal liveartist og musiker generelt.

Tviler ikke på håndverket. Treffer meg likevel ikke.

Hvorfor The Edge befinner seg i dette selskapet er mer av et mysterium

Det vet sikkert Jack White. Er jo tydeligvis hans film – og ikke bare meg som har aversjoner ^.

e

 

[danelectro]

re: Wray…
En til som er enig (fra dokumentaren "It Might Get Loud"… (hvorfor Jack White befinner seg i dette selskapet er forøvrig et mysterium)):
mvh e

Jack White forsvarer da plassen sin greit, The Edge derimot ... hva i alle dager gjør han der. Jack White er i alle fall en skikkelig entusiast. Her tipper jeg det er din aversjon mot alt vagt kommersielt som snakker

He-he… Så U2/Edge er ikke kommersielle?

Ikke alltid så lett å analysere seg selv, men mine aversjoner bunner nok svært ofte i andre ting enn de rent musikalske. Har hittil levd helt greit uten både Jack White, Jimmy Page og The Edge, og det var ingen av dem som gjorde at jeg så denne filmen da den kom… At jeg reagerer på Jack White (i "It Might Get Loud") har mest å gjøre med plassen han tar og måten han fremstilles på (evt. fremstiller seg selv). Klarte dessverre ikke å begrense seg til den (entusiastiske) formidlerrollen han burde hatt, og selv kunne jeg godt vært spart for de unødvendige illustrasjonscenene med en ung "Jack White" i sentrum. Blærete, banalt, og musikkhistorisk uviktig. Jack White-fans ser det sikkert annerledes.

Hvilke gitarister som ville "fortjent" (eller ikke) å ha vært med eller ikke kan selvfølgelig diskuteres – kunne (for min del) godt vært tre andre som hadde noe si… om noe utover seg selv.

The Edge fremsto forøvrig – i mine øyne – som en ydmyk og sympatisk fyr. Det er alltid et godt utgangspunkt – uansett. Hva han gjør sammen med Bono holder jeg derfor ikke imot ham.


mvh esp

OK, dårlig ordvalg fra meg, tenker kanskje mer det var hipstergreia som talte mot JW. Er uansett helt med på det du sier her. Fyren er nok lett mislike Jack White - han tar mye plass og noe sier meg at han ikke er en spesielt behagelig type, men jeg liker fakitsk musikken han steller i stand. Fyren kan lage låter. Jimmy Page er jo fabelaktig da. Begynner å dra på årene, men er fremdeles svært entusiastisk. Topp når han setter på Rumble og spiller luftgitar.

The Edge var vel ydmyk nok, og er sikkert en fin fyr, men hva bidro han egentlig med.

 

[ErosLoveking]

Sto skulder ved skulder med Jimmy Page for noen dager siden. Ikke første gang, følg med i en annen tråd for mer.............

 

[danelectro]

Her tipper jeg det er din aversjon mot alt vagt kommersielt som snakker

Tipper aversjon mot alt som er "nytt". U2 er kommersielt så det holder, Zep også forsåvidt, men (alt for) mange som liker rock har satt seg fast i 70- og 80-tallet

Jeg? Eh, nei. Sitter ikke fast.

Og sjangerfelt som "Rock" er så brede at det blir meningsløst. Skiller kun mellom "bra" eller "dårlig" (og midtimellom)… i forskjellige avskygninger.

e

Når det kommer til sjangerdeling finner jeg det greit å dele i to - pop og rock. Er det bra er det rock, er det dårlig er pop. Enkelt.

 

[Slubbert]

Det vet sikkert Jack White. Er jo tydeligvis hans film – og ikke bare meg som har aversjoner ^.

Må medgi at jeg har visse aversjoner mot U2, ja. Men rett nok er det kanskje urettferdig å la det gå utover Evans, han gjør en bra figur i filmen.

 

[espege]

re: Wray…
En til som er enig (fra dokumentaren "It Might Get Loud"… (hvorfor Jack White befinner seg i dette selskapet er forøvrig et mysterium)):
mvh e

Jack White forsvarer da plassen sin greit, The Edge derimot ... hva i alle dager gjør han der. Jack White er i alle fall en skikkelig entusiast. Her tipper jeg det er din aversjon mot alt vagt kommersielt som snakker

He-he… Så U2/Edge er ikke kommersielle?

Ikke alltid så lett å analysere seg selv, men mine aversjoner bunner nok svært ofte i andre ting enn de rent musikalske. Har hittil levd helt greit uten både Jack White, Jimmy Page og The Edge, og det var ingen av dem som gjorde at jeg så denne filmen da den kom… At jeg reagerer på Jack White (i "It Might Get Loud") har mest å gjøre med plassen han tar og måten han fremstilles på (evt. fremstiller seg selv). Klarte dessverre ikke å begrense seg til den (entusiastiske) formidlerrollen han burde hatt, og selv kunne jeg godt vært spart for de unødvendige illustrasjonscenene med en ung "Jack White" i sentrum. Blærete, banalt, og musikkhistorisk uviktig. Jack White-fans ser det sikkert annerledes.

Hvilke gitarister som ville "fortjent" (eller ikke) å ha vært med eller ikke kan selvfølgelig diskuteres – kunne (for min del) godt vært tre andre som hadde noe si… om noe utover seg selv.

The Edge fremsto forøvrig – i mine øyne – som en ydmyk og sympatisk fyr. Det er alltid et godt utgangspunkt – uansett. Hva han gjør sammen med Bono holder jeg derfor ikke imot ham.


mvh esp

OK, dårlig ordvalg fra meg, tenker kanskje mer det var hipstergreia som talte mot JW. Er uansett helt med på det du sier her. Fyren er nok lett mislike Jack White - han tar mye plass og noe sier meg at han ikke er en spesielt behagelig type, men jeg liker fakitsk musikken han steller i stand. Fyren kan lage låter.

Hørte nok av de første White Stripes utgivelsene (omgåes jo folk som ikke er like nazi som meg selv, og trives også uten uniform) til å vite at det ikke var blink. Kjøpte "Elephant" på anbefaling da den kom, men har vel ikke spilt den mer enn en håndfull ganger. Har ikke fulgt med etter det, før jeg – motivert av allmenn musikkinteresse – kjøpte "IMGL!" på DVD.

Jimmy Page er jo fabelaktig da. Begynner å dra på årene, men er fremdeles svært entusiastisk. Topp når han setter på Rumble og spiller luftgitar.

Page var fin, og overraskende nykkefri, ja. Digger ikke bluesrocken til Led Zep selv, men han hadde jo en fortid som ettertraktet (#1) studiogitarist på sekstitallet, og skulle gjerne hørt mer om det… kunne det vært interessant (re: "Stairway…"/Spirit og alt det der) å høre om han var villig til å dele litt kred (der også) og ikke bare få den tildelt.

The Edge var vel ydmyk nok, og er sikkert en fin fyr, men hva bidro han egentlig med.

Edge er kanskje ikke mer en karakteristisk "sound"? Skal ikke forsvare/forklare ham lenger enn det… Et mer betimelig spørsmål er vel kanskje hva bidro "It Might Get Loud!" med – sånn totalt sett. Fint lite synes jeg.

Har forresten lest et sted at Jack White jobber med en oppfølger… Robert Plant og Bono er forespurt. Spennende.

e

 

[espege]

Ang Jack White - så rager han høyt for min del

Syns dette er bæltøft.

Aaah, så han er Elton John nå… Går gjerne den veien, ja.

Og er man en person som absolutt ikke får nok av seg selv, ser jeg at speil på pianoet er løsningen.

e

PS: mest imponert over at han har fått med seg Wild Bill Hickock på slide. Trodde han var død.

 

[danelectro]

Page var fin, og overraskende nykkefri, ja. Digger ikke bluesrocken til Led Zep selv, men han hadde jo en fortid som ettertraktet (#1) studiogitarist på sekstitallet, og skulle gjerne hørt mer om det… kunne det vært interessant (re: "Stairway…"/Spirit og alt det der) å høre om han var villig til å dele litt kred (der også) og ikke bare få den tildelt.

Jeg liker bluesrocken til Zeppelin - veldig godt. Også er jo Jimmy Page tøff da, når han åler seg avgårde og spiller sånn passe rufsete og tøft. Når det gjelder JW så liker jeg sologreiene bedre enn White Stripes. Fikk aldri heeelt taket på de. Helt ok, men ikke veldig mye mer. (Egentlig ganske langt mellom det som er virkelig bra, så man må (altfor) ofte ta til takke med passe bra om man vil ha noe nytt. Og det er ikke for at jeg har "satt meg fast i 70- og 80-tallet", sånn har det (mer eller mindre) alltid vært)

Edge er kanskje ikke mer en karakteristisk "sound"? Skal ikke forsvare/forklare ham lenger enn det… Et mer betimelig spørsmål er vel kanskje hva bidro "It Might Get Loud!" med – sånn totalt sett. Fint lite synes jeg.

Personlig synes jeg entusiasmen til Jimmy Page dro det opp. Også var det jo festlig å se stjernene i øynene på The Edge og Jack White når han dro i gang noe Zeppelin-riff.

Har forresten lest et sted at Jack White jobber med en oppfølger… Robert Plant og Bono er forespurt. Spennende.

Oj

 

[espege]

Egentlig ganske langt mellom det som er virkelig bra, så man må (altfor) ofte ta til takke med passe bra om man vil ha noe nytt. Og det er ikke for at jeg har "satt meg fast i 70- og 80-tallet", sånn har det (mer eller mindre) alltid vært)

the point of diminishing returns er nok nådd ja, og det for en god stund siden… registrerer forresten at mange av de nye hippe refererer kraftig til 80-tallet. faktisk. fett for dem som har satt seg fast i undergrunnen der.

Har forresten lest et sted at Jack White jobber med en oppfølger… Robert Plant og Bono er forespurt. Spennende.

Oj

sånn for sikkerhets skyld; bare kødd den siste der. hehe.

e