I anledning dagens klassiker i Albumstafetten 24, spilles et album som nok har størsteparten av skylden for at jeg i dag plutselig kan spille litt rap,
(- det er ikke alltid det blir Beastie Boys heller!),
''Music From The Motion Picture: Judgment Night'' (1993)
Åpningssporet er 'Just another victim' med
Helmet og
House of Pain og det sitter som et skudd. Hardt, upolert, tungt og mørkt.
Så er det en liten ditty som ikke akkurat gjorde meg mere nysgjerrig på
Teenage Fanclub eller
De LaSoul, før tempoet dras opp igjen av
Living Colour og
Run DMC, har ikke helt oversikt over Run DMC - men denne er bedre enn 'Walk This Way' (såvidt). Flott riff iaffal!
Så blir det litt hardere og bedre når
Biohazard og
Onyx tar over med tittellåta. Som virkelig
høres ut som tittellåta fra en apokalyptisk film.
Blytungt og fortvilt. Mørkt og utemmet. Trykkende og skremmende. Og dritbra.
Nok en høydare følger:
Slayer og Ice-T: 'Disorder'. (''Our government is fucked, sure to bring us down/..../In this generation, hatred is the name...)
Faktisk et lite mesterverk av en låt.
Som etterfølges av et virkelig mesterverk av en låt: ''Another Body Murdered'' med
Faith No More (som vel her var på høyden av sin kreative kurve?) og
Boo-Yaa T.R.I.B.E Beinhardt og vakkert komp og knallhard rap av ypperste klasse. Koringen og et utsøkt arrangement hever dette til de helt store høydene. Bør regnes som en klassiker i Faith No More katalogen. Husker at dette var en god låt, men når jeg spiller den i dag blir jeg slått rett i bakken!
På tide med en pustepause;
Cypress Hill og
Sonic Youth sløyer det med 'I Love You Mary Jane'. Fin låt, seig og fengende, men Cypress Hill er nok en vanesak!
Neste ut er 'Freek Momma' av
Mudhoney og
Sir Mix-A-Lot. Helt grei rockelåt med en liten tvist. Twangy gitar blir litt rart her. Surf-rap? Albumets nedtur. Det tar seg imidlertid raskt opp igjen når neste låt starter. Umiskjennelig J.Mascis låt med en fin rap-melodi over. Mens det hittil faktisk har vært tydelige samarbeidsprosjekter mellom artistene, får jeg følelsen av at det her mest
Dinosaur jr. med gjestevokal fra
Del Da Funky Homosapien. Det er selvsagt ingen bakdel. Låta er fin den. Veldig fin.
Nå drar det seg imidlertid til mot slutten. Hardere, mere funky, ingen kompromisser. Her hører vi også (for første gang?) vokalisten fra rockebandet.
Therapy er ikke på alles lepper - men sjekk ut 'Nurse' om du liker det litt hardt og engelsk uten at det blir heavy. Her samarbeider de med
Fatal som jeg ikke vet noenting som helst om. Men låta er god. Ikke spesiellt optimistisk. Men god. Og hard. Og det er jo som kjent viktig. Et høydepunkt. På 90-tallet.
Albumet avsluttes med et nytt bidrag fra
Cypress Hill, som her samarbeider med (ikke ukjente)
Pearl Jam (som her var høyden av sin karriere), og det funker overraskende godt. Seige, repeterende hooks fra Cypress Hill og gitarøsende rock fra Pearl Jam. Tilsammen blir det mye gitar, og mye repetisjon - sammen med en fengende melodi blir dette en fin og dempet anslutning på et album som innimellom er rystende godt.