Kjetil Rolness
4 t ·
Norge skaper fred mellom Israel og Palestina. Basert på «expected goals».
Norge anerkjente i dag Palestina, en stat som ikke eksisterer i noen definert eller konkret form. Landet består av to ulike territorier ledet av to styrer som er fiendtlige til hverandre, og har vært i krig med hverandre.
Norge stilte ingen krav til den tenkte statsdannelsen, om den skal være demokratisk, fredelig eller tilfredsstille norske krav til likestilling, LHBT-rettigheter, universell utforming og CO2-utslipp. Det er også uklart om Palestina-staten er villig til å anerkjenne staten den har vært i krig og konflikt med i snart 75 år.
Ingen krav ble heller stilt til den militante, islamistiske ledelsen på Gaza, som Norge selv har kalt en terrororganisasjon. Ikke engang noe om nødvendigheten av å frigi gislene etter 7. oktober-massakren. Statsminister Støre hevder anerkjennelsen av den palestinske staten er det motsatte av hva Hamas ønsker, men får gratulasjoner av Hamas som takker Norge for «disse sterke standpunktene og denne sterke støtten til den palestinske staten.»
Ellers forstår vi av pressekonferansen at dagens nyhet bare er et ledd i en stor fredsplan, der lille Norge igjen har tatt på seg det utenriksministeren kaller en «lederrolle». Dette er ifølge Barth Eide å «tenke nytt», og bringe prosessen på et "nytt spor" selv om det minner mistenkelig om forrige gang Norge påtok seg en lederrolle i samme fredsprosess, og fikk satt den norske hovedstadens navn på en avtale som kort tid senere ikke var verdt papiret den ble skrevet på.
Sånt spiller kanskje mindre rolle. For Norge er geopolitikk og krig og fred og sånt et symbolsk landskap, der det først og fremst gjelder å stå fram som moralsk vinner, og sende kraftige signaler om god vilje og teoretisk styrke.
Ved et sammentreff som nesten er for godt til å være sant, anerkjente den norske landslagstreneren Ståle Solbakken i dag Norge som en selvstendig nasjon på god vei mot suksess. Utfra alle «alle objektive fakta» hadde vi nemlig fortjent å være i sluttspillet i fotball-EM: «Vi vinner samtlige kamper klart på målsjanser og «expected goals», samme hvilke parametre du tar.»
Dette er det samme suksesskriteriene som legges til grunn for norsk utenrikspolitikk. Før som nå.