Om vi løftet blikket litt og kikket på hele pensjonsopplegget ville vi forstått at det er gått ut på dato. Og at politikken kanskje burde handle om det, fremfor søkte sammenligninger mellom en Gunnar som ikke finnes og en Hassan som er et unntakstilfelle.
Da Otto von Bismarck fant på pensjon for eldre satte han pensjonsalder til 70 år. Dengang var gjennomsnittlig levealder for borgerne 55 år. Dersom du levde til du ble 70 skulle du slippe å fortsette å slite deg ut, var tanken.
Nå har vi skapt et pensjonssystem som er garantert å bryte sammen, men den diskusjonen våger ikke våre politikere å ta.
Så folk avgir stemme om en oppdiktet og uvesentlig konflikt, på grunnlag som skaper ekstrem polarisering, og styrer blindt inn i en fremtidig pensjonskatastrofe fordi de så lett får sin oppmerksomhet avledet av uvesentligheter.
Hverken Gunnar eller Hassan er unntakstilfeller.
Både min farmor og mormor var minstepensjonister. Farmor jobbet ikke, mens mormor jobbet hele livet men hos en arbeidsgiver som betalte så dårlig at hun ikke tjente opp ytterligere pensjon. Det blir nok færre og færre minstepensjonister, men mange som har jobbet i jordbruk, skogbruk eller kvinner som har stått utenfor arbeidsliver blir minstepensjonister.
Hassan er vel heller ikke noe unntakstilfelle med mellom 15 000 og 20 000 som får innvilget opphold hvert år de siste 5 årene.
Jeg mener offentlig alderspensjon bør være en tilbud som gis likt til alle uavhengig av hvem du er - altså samme pensjon til alle. De som i dag får minst, vil få litt mer, de som har tjent gode penger et langt liv, vil få mindre. Dette er omfordeling av beste sort, men som får venstresiden til å se enda mer rødt enn vanlig. (Åpenbart vanskeligere å omfordele fra egen lomme enn fra andres)
Elefanten i rommet er ikke pensjonister. Hvis man ser på forsørgelsesbyrden - altså forhold mellom de som jobber i samfunnet og de som forsørges - så har dette forholdet økt mer i perioden vi har lagt bak oss, enn det kommer å øke i fremtiden. Økonomisk vekst sørger for at dette går. Vi må selvsagt legge til rette for at man kan stå lengre i arbeid, man må avslutte ordninger som tar friske folk vekk fra arbeidslivet (AFP) og det må gis insentiver for at folk vil jobbe.
Elefanten i rommet er derimot våre nye landsmenn. De som det for tiden kommer flest av, og som får flest barn, er også de som deltar minst i yrkeslivet. Når yrkesdeltakelsen begynner å falle ned mot 50% (og under) og det inkluderer tiltaktsjobber og lavtlønnsjobber, så sier det seg selv at det er gigakostbart. Og alle beregninger som er gjort til nå, forutsetter at barn som er født i Norge oppfører seg som etnisk norske hva angår arbeid - det er det i grunn lite som tyder på.
Så de kostnadene på 4-5- 7 og 11 millioner som det koster med en flyktning fra Afrika, baserer seg på at det er en "engangskostnad" og at kostnaden er borte når flyktningen når forventet levealder. Hvordan tror du kostandsbilde blir hvis man legger til grunn at neste generasjon bare greier å ta halve hoppet mot etisk norsk yrkedsdeltakelse?
Mvh
OMF
