det må være et høyt nok skattetrykk til at vi har en offentlig sektor som kan ta godt vare på alle. Og så må fellesgoder som det er knapphet på vernes i den forstand at alle må få.
Staten må åpenbart være robust nok til at den kan forsvare rettighetene våre, siden rettigheter er noe som kun eksisterer i den grad man har en stat som kan forsvare dem. Og den må da ha
de facto voldsmonopol og det kan ikke være som i enkelte land i Sør-Amerika hvor private karteller og geriljaer er i stand til å gå til krig mot staten. Og den må kunne opprettholde helsevesen, domstoler og andre fellesgoder som du påpeker.
Men uavhengig av staten og dens størrelse så er også skatt en nødvendighet for å kunne ha privat eiendomsrett i utgangspunktet. Fordi skatt eller omfordeling er det samme som å
fristille en andel av ressursene fra privat eie og dermed gi allmenn
tilgang til ressurser (hvis alle ressurser er i privat eie er ingen fritt tilgjengelige). Og det handler ikke om likhet i utfall som enkelte liker å rope opp om, men likhet i muligheter.
Tilgang til ressurser må være en menneskerett hvis et samfunn skal kunne opprettholdes. Og videre må man ha omfordeling for å begrense konsentrasjonen av rikdom og dergjennom makt på få hender, siden man ellers vil få oligarki (og til slutt revolusjon/krig).
Tror det er litt mere dynamisk enn du gir uttrykk for her, i det lange løp. Ellers hadde de «gamle pengene» i UK eid omtrent hele verden nå.
Ja, enig i det. Og som jeg påpekte i
#32.882 vil det være krakk og andre "small resets" også i et stabilt samfunn. Og siden det Britiske imperiets tid har det dessten også vært flere "great resets" i form av revolusjoner og verdenskriger, uten at det i seg selv er en bra ting.
De rikeste i vår tid er relativt nyrike. Og når det er vekst så drypper det på svært mange.
Det første er et argument for at arveskatt har for stor tidskonstant, og det andre er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Trickle down er for lengst tilbakevist som en intrinsik effekt av økonomisk vekst, og at veksten drypper på mange er bare sant i den grad man faktisk har en stat som vedtar og effektuerer økonomisk omfordeling. Økonomisk vekst uten en stat ville bare dryppet på Gudfaren.
Men hvis man får en elite som ikke er opptatt av økonomisk vekst og bedre vilkår for folk flest, så kan det gå ganske dårlig. Spania er et eksempel der adel og kirke …. begge rike og mektige …. ikke var spes opptatt av folk flest i noen hundre år. Så da var det stagnasjon i noen hundre år…
Jeg er ikke nødvendigvis enig i at økonomisk vekst er noe overordnet mål. Vi bruker allerede langt mer ressurser enn jorden kan produsere og uendelig økonomisk vekst er dømt til å på et tidspunkt gi økologisk kollaps. Og vi styrer ubønnhørig mot en slik "great reset" hvor jorden er i ferd med å bli noe veldig annet enn den planeten vi har bygget vår sivilisasjon rundt. Men selv om det kanskje er ubønnhørlig mener jeg ikke at en slik utvikling er etisk riktig, siden den vil medføre enorme menneskelige lidelser for den generasjonen som er ulykksalig nok til å måtte gjennomleve den, og også for generasjonene etter som må bygge opp igjen noe fra asken. Så idéen om evig økonomisk vekst inntil jorden og sivilisasjonen kollapser synes jeg er dypt uetisk. Hensikten med samfunnet er å opprettholde vår sivilisasjon, ikke å ødelegge den.
Så det vi (altså samfunnet, eller menneskeheten om man skal se riktig stort på det) heller burde fokusere på, er å gjøre økonomien mer sirkulær. Og å løsrive bedre levekår fra høyere forbruk og stadig mer økonomisk vekst. Og sørge for at bedre levekår er noe som alle får ta del i og ikke bare en liten elite. Da kan vi begynne å snakke om at vi jobber for å opprettholde vår sivilisasjon og vårt samfunn, og ikke bare opptrer som en parasitt.