Noe av interessen/fascinasjonen for Sverige er vel at de er så lik oss selv som det går an å bli, kanskje bortsett fra islendingene. Sverige blir et speil der vi kan se oss selv i litt andre klær. De valg de tar kan settes opp mot de valg vi tar og så ser vi på effekten av de ulike valgene. Litt sånn parallelt univers der det meste er helt likt, men så er det plutselig noen ting som er veldig forskjellige. Snodig og interessant.
Norge har vel vært temmelig under radaren for svensker flest etter krigen, men det er ikke tvil om at Norges økonomiske framgang med påfølgende blomstring i næringsliv, reiseaktivitet og kulturliv generelt har endret på dette. Det er en halv generasjon unge svensker som vil ha Norge som referanse for arbeidslivet og de vil ha lært Norge og nordmenn å kjenne mye bedre enn tidligere generasjoner. Det vil derfor være mye tettere kulturelle bånd mellom landene i årene foran oss tror jeg.
Disse ungdommenes åpne og høflige væremåte har nok imponert mange i Norge og er langt fra det bildet av 'storsvensken' som mange har hatt. Men mens forbrødringen øker på grasrotnivå har vi jo sett kronikker og ledere i de svenske avisene som gjør at en virkelig lurer på om de i det hele tatt forstår seg på Norge, enn si vil forstå seg på Norge.
Det er fremdeles noe gåtefullt over Sverige.
; Lundteigen ! Men det er ingen som vil høre på han.
