Religionsfrihet er også en del av pakka, inkludert retten til å ha en tro i det hele tatt. Jeg syns det er helt legitimt at troende føler seg støtt av koran- eller bibelbrenning.
Det betyr ikke at jeg forsvarer reaksjonene som kommer, de er jo nøyaktig som ønsket, men jeg syns ikke det er særlig tolerant å avfeie menneskers tro som vrangforestillinger. Vi kan jo mene at det er det for all del, men vi skal ikke tvangssekularisere heller.
For ordens skyld dekker trosfriheten den likeverdige retten til å tro eller ikke tro, og det å fritt kunne skifte tro (som Jehovas Vitner og en del andre religiøse samfunn synder mot, og jeg derfor mener det er helt legitimt å vurdere om de har rett på statsstøtte. Men det er en litt annen diskusjon).
Du er inne på noe viktig her og det er at det er forskjellige internasjonale prinsipper og forpliktelser hva gjelder grunnleggende friheter og menneskerettigheter på den ene siden, og spørsmål om toleranse og ikke-diskriminering på den annen. De første er dekket av alt fra ufravikelige unntak (som for tortur, som er forbudt under en hver omstendighet) til hvor det er mer eller mindre spesifisert under hvilke forhold legitime unntak kan gjøres, som forsamlingsfriheten (hvor det er en mer diffus henvisning til "offentlig moral", ofte referert til i Pride-sammenhenger).
Uansett, det er ikke helt tilfeldig at land som tradisjonelt ikke er helt der fremme på grunnleggende friheter og mennesdkerettigheter er veldig hipne på å snu diskusjonen til et spørsmål om toleranse. Tyrkia er det landet i verden som har fengslet flest journalister, og fikk den fremste kandidaten fra opposisjonen til presidentvalget fjernet fra valglistene. Fordi han hadde "fornærmet valgkomiteen ved å insinuere at de var inkompetente". Vi var selv oppsatt med en blasfemilov til debatten rundt Life of Brian gjorde det hele for politisk absurd, og våre svenske venner gjorde det hele uutholdelig ved å markedsføre filmen som så morsom at den var forbudt i Norge. Stor takk, söta bror!
I andre demokratiske land vi liker å sammenlikne oss med, så gjelder det at Staten har forpliktet seg til å bekjempe brudd på grunnleggende friheter og menneskerettigheter, men offentlig stå opp mot intolerante og hatefulle ytringer mens man respekterer ytringsfriheten. Altså, gjennom offentlig motmarkering av verdier, ikke kriminalisering.
Etter det jeg har fått med meg har svenskene gjort alt rett både sist gang og nå i å balansere disse hensynene i henhold til de høyeste internasjonale standarder og egne forpliktelser. Politisk kunne man muligens gjort mer ved å sørge for tilstrekkelig mobilisering av ikke-muslimske motdemonstranter for å sørge for at det intolerante budskap og handling ble motsagt og provokatøren isolert. Men venstresiden synes å ha gått lei av å ta ut sitt engasjement i gatene, og høyresiden har alltid foretrukket de dannede salonger for sin aktivisme, og godt er vel i grunnen det.
Om jeg var svensk ville jeg nok vært litt småsur over at en tilsynelatende fjollete ting som å brenne en samling papir (gudene må, bokstavelig talt, i tilfelle vite om det kanskje egentlig bare var en pent innbundet Donald Pocket) og dermed sette det viktigste nasjonale geostrategiske spørsmål siden Napoleon og importen av ditto kongehus på vent. Jeg ville samtidig vært stolt over å ha styresmakter som setter de mest grunnleggende prinsipper foran mer kortsiktig politisk gevinst.
Det vil alltid hefte ved Støres politiske ettermæle, forståelig som det var da på et menneskelig plan, at han under karikaturstriden blandet kortene som Norges utenriksminister og utad fremste representant for våre nasjonale forpliktelser, prinsipper og verdier, og som øverste leder for UD og omsynet til det umiddelbare ve og vell for sine ansatte.
