Dead moon - Strange pray tell (Music maniac, 1992)
@dag - Beklager at eg engang fikk deg til å kjøpe ei skive med Fred, Toody og Anderew. Så,
apply ignore filter på skrytet mitt nå
Men Dead Moon er og forblir et helt fantastisk band! Dette er essensen av rock&roll; det er så ekte, så inderlig, og med så mye hjerte og nerve at det får gåsehuden fram hos meg, om eg så sitter med fire ullpledd over meg. Noe eg forøvrig aldri gjør, da det er i overkant femi sjøl for meg.
Men for janfrt, som nylig har oppdaget gledene ved eks. Voodoo Rhythm, så kan kanskje et besøk i Fred Cole's musialske univers definitivt være verdt et besøk. Med mindre han allerede har stålkontroll på mannen (noe som ikkje vil overraske meg)
Dette var første skiva eg hørte med bandet. En eldre kompis gikk på folkehøyskole, og fikk masse nye impulser der. Ei helg han var heimom hadde han med seg denne saken her. Eg var helt fullstendig solgt fra første tone i
Fire in the western world. Da
Can't do that kom et par låter senre, tok eg nesten til tårene.
Tar også med Going South (siden eg har gått over fra øl til whisky nå)
"So bring me my whiskey
in the tallest glass"
Yup yup!