Har akkurat sveivet meg gjennom Emmylou Harris; Last Date. Live! Med "The Hot Band". Utgitt i 1982 på WB, min versjon er en tysk originalpressing. Markerer på en måte slutten på en æra for denne fabelaktige artisten, hvis karriere virkelig tok av etter at hun "assosierte" seg med Gram Parsons mer enn ti år før dette.
Når hun i siste sporet drar opp Buckaroo / Love's gonna live here-medley'en, og selv drar avgårde på lead gitar på Buckaroo-delen, da løfter taket seg. For ei dame! Hun swinger noe aldeles vanvittig!
Hun spilte og sang på flere av Parsons album, og gjorde også noen forrykende soloalbum på 70-tallet. Produksjonen senere var noe blandet, imo.
Elite Hotel (1975) er jo helt rå, med bl.a tidenes største versjon av Jambalaya. Litt "rar" lyd dog, men det spiller liten rolle.
Luxury Liner (1977) har også noen lyse øyeblikk, derunder en aldeles forrykende versjon av Chuck Berry-klassikeren You Never Can Tell (C'Est la Vie)... utvilsomt den mest gripende versjonen på tape.
Jeg ville ha valgt meg en ung Emmylou jeg, om jeg skulle starte å høre på henne. Elite Hotel er en bra start, det samme er noen av Gram Parsons album.
Mvh Vidar P