Det stemmer det Knut Inge. De parametrene som reelt sett gir forutsetningene for oppløsningen i et lydbilde er så bra på stort sett alt kjent utstyr at det ikke vil være betydelige hørbare forskjeller.
Unaturlige reflekser ligger som et slags støygulv som vi ikke oppfatter som naturlig i lydbildet. Dette begrenser dynamikken kraftig og tar samtidig gnisten av oppløsningen.
Det blir forsåvidt smør på flesk å skrive da dynamikk = oppløsning.
Men 10.000-kroner-spørsmålet er jo da hva som er unaturlige reflekser.
Hodetelefoner og ekkofritt rom gir tilnærmet refleksfri gjengivelse. Er dette idealet?
Lydteknikere bruker en eller flere mikrofoner montert nært eller fjernt fra lydkilden i et "levende" eller "dødt" rom, og kan velge å legge på kunstig etterklang. Gjør dette at opptaket er absolutt referert, eller blir lyden "skrudd til" av en erfaren lydtekniker?
Hvis så, er det ikke en simulering av lydteknikerens monitor-oppsett inklusive alle svakheter som gir lyden som er nærmest det ønskede uttrykket, heller enn absolutt transparens?
Refleksjoner er lineære funksjoner, i motsetning til de fleste faktorer som avgjør dynamikk. Kan ikke transferfunksjonen til et y
= x
+ A*x(n-N) system like gjerne forsterke kontraster i opptaket som å maskere dem, og dermed gjøre oss bedre i stand til å "skille" mellom hva enn det nå er hørselen egentlig driver med? Et støygulv vil alltid gjøre at lav-amplitude detaljer maskeres, og en komponent som arbeider utenfor sitt lineære område vil tilføre falske frekvenskomponenter som funksjon av instantan amplitude. Men en refleksjon er en amplitudeuavhengig, tidsuavhengig lineær komponent som hjernen sannsynligvis er ganske så flink til å "se bort ifra", og i følge et nylig paper av Toole så er konsensus at en enkelt refleksjon av den tid- og amplitudestørrelsesorden vi snakker om her oftere gir positiv subjektiv score enn negativ?
I 1995 så tok han binaurale opptak av tre høyttalere i tre posisjoner med 3 program i 4 forskjellige rom. Dobbeltblinde lyttetester ble så gjennomført i hvert av rommen og de binaurale opptakene. Konklusjonen var at høyttaler gav svært signifikante resultater, rommene gav det ikke, og resultatet av lytting i rommet og lytting til binauralt opptak av høyttalerene i rommet var svært konsistente.
"It appears therefore that we can acclimatize to our listening environment to such an extent that we are able to listen through it to appreciate qualities intrinsic to the sound sources themselves. It is as if we can separate the sound of a spectrum that is changing (the sounds from the different loudspeakers) from that which is fixed (the colorations added by the room itself for the specific listener and loudspeaker locations within it). This appears to be related to the spectral compensation effect noted by Watkins [36]-[38].
It is well not to overdramatize these results because, while the overall results were as stated, it dose not mean that there were
no interactions between individual loudspeakers and individual rooms. There were, and almost all seemed to be related to the low-frequency performance. This though-provoking observation has powerful implications on how we conduct listening tests, especially when direct comparisions are involved - are we listening to differences before or after adaptation? Are the differences being revealed in the listening tests tyhe same qualities of sound that would be percieved by us in a normal listening situation? Here, it seems, is another area ripe for research.
...
There are everyday parallels to this. We carry on conversations in a vast range of acoustical environments, from cavelike to the near anechoic, and while we are certainly aware of the changes in acoustical ambience, the intrinsic timbral signatures of our voices remain amazingly stable. The excellence of tone in a fine musical instrument is recognizable in many different, including unfamiliar environments. Benade sums up the situation: "The physicist says that the signal path in a music room is the cause of great confusion, whereas the musician and his audience find that without the room, only music of the most elementary sort is possible! Clearly, we have a paradox to resolve as we look for the features of the musical sound that give it sufficient robustness to survive its strenuous voyage to its listeners, as we seek the features of the transmission process itself that permit a cleverly designed auditory system to deduce the nature of the source that produced the original sound"
...
With this in mind, the concept of room correction becomes moot; how much and what really needs to change, and how much can the perceptual process accomodate? What do we have the option of changing, and what should we simply leave alone?"
-k
