Zerkalo (1975)
Vis vedlegget 435580
Blu-ray/DSU
Speil - en klassiker fra Tarkovskij, som jeg regner med at jeg kommer til å se se flere ganger. Ingen ren handlingsforløp her men skal være (delvis) selvbiografisk. Mer som ett dikt, eller enkle scener fra ett liv. Er det en døende man som får glimt fra sitt levde liv? Vakkert. Mye symbolisme i filmen.
A dying man in his forties remembers his past. His childhood, his mother, the war, personal moments and things that tell of the recent history of all the Russian nation.
Speil er kanskje den mest krevende av Tarkovsijs filmer.
Den er bygd rundt diktene til Tarkovskijs far, Arseny Tarkovskij, og skuer tilbake til hendelser i livet som har vært med å forme han, landet han bor i og folket han deler dette enorme riket med. Filmen er strukturert rundt hendelser før, under og etter krigen; alle viktige og formende epoker for det hardt prøvede sovjetiske folket.
Filmen er bygd opp slik hukommelsen vår er organisert; mer knyttet til assosiasjoner og emosjoner enn en lineær fortelling fra A til Å. Her beveger vi oss frem og tilbake i tid, personer går inn og ut av roller. Fortellerstilen har blitt sammenliknet med James Joyse's 'stream of consciousness' eller som en psykoanalytisk fri assosiasjon.
At de samme skuespillerne har flere ulike roller, og spiller både voksen, ungdom og barn, sine egne foreldre og sine barn, gjør filmen ekstra kompleks - men enda sannere. Slik er vi skapt; vi drar alle med oss vår historie, og vårt opphavs historie.
Og sånn er underbevisstheten; her flyter roller, tid og episoder over i hverandre i en strøm av bilder og stemninger. I filmen er det blanding av drøm og virkelighet, her er noe i farger og noe i sort-hvit, og det er innslag av de typiske symbolene til Tarkovskij; hunder, hester og vann - det regner alltid i hans filmer - både innendørs og utendørs.
Men først og fremst er dette veldig vakkert. Om vi ikke kan endre vår skjebne, så kan vi i alle fall fremstille den så vakker som mulig, tror jeg Tarkovskij har ment.
Tarkovskij jobbet i nær innpå ni år med denne filmen, og hadde store problem med den sovjetiske sensuren (som han alltid hadde problemer med i sine filmer), og da den endelig skulle vises ble den vist for et begrenset publikum.
Det var vel først og fremst denne filmen Tarkovskij tenkte på da han sa at seeren ikke burde prøve å 'forstå' filmene hans; vi burde føle dem - som et dikt.
