Hvilken film så du sist?

[erato]

Star Wars: The Complete Saga (Episodes I-VI) handlet inn til påsken.
da fikk en god venn av meg den forrige boksen. (IV - VI)
siden det er grått ute idag så starter vi med den 4. i den rekkefølgen de ble laget...

Nr. 4 eller Nr 1 i serien har det dårligste skuespill jeg har sett i noen film (så den i forgårs). Snakk om "wooden acting".

Har aldri sett noen ødelegge en film så brutalt som Haydn Christensen (var det det han het?) i denne. Forlot nesten kinoen i raseri i sin tid. What the hell were they thinking?

 

[erato]

Når skal norske filmskapere lære å få til lyden? Det er en gjennomgående plage i norske filmer, spesielt dialogen er ofte vanskelig å få fatt på.

Prøvde å se "Den siste revejakta" i sin tid, men måtte gi opp. Fikk med meg mindre enn halvparten av det de sa.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Interessant å lese, Lyngen.

Artig med tilbakemeldinger, Dag.

Men scenen der hun gir fra seg ungen sin, og sånn bryter den onde sirkelen hun er fanget i, er helt hjerteskjærende - og troverdig så det holder. Det er skuespillerkunst av høy kunst. Den tilskuer som har øyet tørt da fortjerner å rulles utfor Tyrilia i spikertønne.

Ja, det er helt sant. Jeg reflekterte ikke nok over at hun brøt sirkelen der og hvor avgjørende det var i likhet med moren som burde ha brutt sirkelen med å komme seg unna Ole. Men det hintes at det også er gamle mønstre moren sitter med fra sine foreldre igjen. Det er mye vonde ting man tar med seg til sine barn igjen. Jeg har måttet bryte med mine foreldre selv, og det har vært tøft. Har lite kontakt med dem.

Men jeg er litt nervøs for Tyrilia da . Øyet mitt var tørt må jeg innrømme :-\. Hvor er stedet det må skje?

31.aug var en skuffelse for meg. Lyden! Når skal norske filmskapere lære å få til lyden? Det er en gjennomgående plage i norske filmer, spesielt dialogen er ofte vanskelig å få fatt på.

Du har nok rett, men jeg tenkte ikke på den faktisk bortsett fra den café scenen. Men det er jo helt sant at amerikanse filmer er ofte i en annen verden lydmessig (men da også sikkert med et helt annet budsjett og tidsarbeid med lyden).

Manus var bra og ideen er ikke dum, men regien var for slapp og uengasjerende. Kom aldri inn på han fyren der. Så jo han hadde det vanskelig, skikkelig vanskelig og, men fikk ikke tak på hva han slet med ut over at det er tøft å slutte med dop. Den elendige lyden forsterket strevet med å komme inn i filmen. Trier skulle gått mye mer løs på historie og inn i situasjonene som var utfordrende for Anders. Dette ble litt mye klisjefylt og Danilesen Lie skulle heller holde seg til det han alt driver med. Hans Olav Brenner som seg selv gjør en flott prestasjon og har en bredt register. Den mannen er talentfull, det er visst.

Ja, det er rart at vi aldri vi vite hva som lå bak. Det er jo det sentrale og det var jo tydelig at han bar på fortrengte følelser. Men han slapp oss aldri inn og det er jo en grunn til at mange ikke kommer ut av sirkelen. Dop blir som med mye annet en måte å få de vonde følelsene til å slippe å kjenne på de vonde følelsene for en liten stund.

Familierelasjoner i voksenalder blir ofte overvurdert i vår kultur, og kan for mange heller bli en tung bør å bære og en sosial arv som en ikke slipper unna.
Det er viktig at kvaliteten på kontakten innad i familien er god nok under oppveksten, men så avtar familiens betyding. Venner og ervervet familie vil ofte erstatte opprinnelsesfamilien på en mer enn god nok måte. Og her som ellers i livet, vil mange klare godt seg med mindre enn en gjerne tror.
Noen ganger vokser en fra sin opprinnelsesfamilie, andre ganger blir det et mer radikalt brudd. Det er sjelden uten vansker og smerte å bryte opp, men det går ofte ikke godt i de tilfellene der en ikke bryter kontakten når en skulle, men blir værende i destruktiver relasjoner. Det har jeg sett mange eksempler på. Noen venter alt for lenge med å komme seg videre i livet, og forspiller sjansene sine - på grunn av manglende mot, for lite egenomsorg, eller hva det måtte være.

I Engelen synes jeg at scenen på legekontoret der hun gir fra seg ungen sin står frem som gripende, hun klarer å sette til side sine (egoistisk og personlige) behov til beste for datterens behov for trygghet og stabilitet. Det er godt spilt og jeg er en lettørt fyr som har blitt bløt på mine gamle dager.

Siden det er du Lyngen, som ikke får tåre i øyekroken her, skal du slippe salt og pepper i sårene. Men bare siden det er du. Spikertønna utfor Tyrilia slipper du ikke unna.

Tenkte en stund på Oslo 31.aug og den opplevelsen av å ikke 'komme inn i filmen', om det var tilsiktet av Trier. Vet at noen regissører forsøker å sette tilskuene i samme tilstand som hovedpersonen i filmen, men jeg tror ikke det forholder seg sånn her. Trier har rett og slett ikke klart å skape en fullt ut troverdig hovedperson.

 

[Torget]

Helt grei underholdning.
Blandingen av nogenlunde realistisk, og helt urealistisk action, tilgis lett pga flere sjarmerende scener. Men de kunne gjort mye mere ut av dette.

 

[utgatt60135]

Interessant å lese, Lyngen.

Artig med tilbakemeldinger, Dag.

Men scenen der hun gir fra seg ungen sin, og sånn bryter den onde sirkelen hun er fanget i, er helt hjerteskjærende - og troverdig så det holder. Det er skuespillerkunst av høy kunst. Den tilskuer som har øyet tørt da fortjerner å rulles utfor Tyrilia i spikertønne.

Ja, det er helt sant. Jeg reflekterte ikke nok over at hun brøt sirkelen der og hvor avgjørende det var i likhet med moren som burde ha brutt sirkelen med å komme seg unna Ole. Men det hintes at det også er gamle mønstre moren sitter med fra sine foreldre igjen. Det er mye vonde ting man tar med seg til sine barn igjen. Jeg har måttet bryte med mine foreldre selv, og det har vært tøft. Har lite kontakt med dem.

Men jeg er litt nervøs for Tyrilia da . Øyet mitt var tørt må jeg innrømme :-\. Hvor er stedet det må skje?

31.aug var en skuffelse for meg. Lyden! Når skal norske filmskapere lære å få til lyden? Det er en gjennomgående plage i norske filmer, spesielt dialogen er ofte vanskelig å få fatt på.

Du har nok rett, men jeg tenkte ikke på den faktisk bortsett fra den café scenen. Men det er jo helt sant at amerikanse filmer er ofte i en annen verden lydmessig (men da også sikkert med et helt annet budsjett og tidsarbeid med lyden).

Manus var bra og ideen er ikke dum, men regien var for slapp og uengasjerende. Kom aldri inn på han fyren der. Så jo han hadde det vanskelig, skikkelig vanskelig og, men fikk ikke tak på hva han slet med ut over at det er tøft å slutte med dop. Den elendige lyden forsterket strevet med å komme inn i filmen. Trier skulle gått mye mer løs på historie og inn i situasjonene som var utfordrende for Anders. Dette ble litt mye klisjefylt og Danilesen Lie skulle heller holde seg til det han alt driver med. Hans Olav Brenner som seg selv gjør en flott prestasjon og har en bredt register. Den mannen er talentfull, det er visst.

Ja, det er rart at vi aldri vi vite hva som lå bak. Det er jo det sentrale og det var jo tydelig at han bar på fortrengte følelser. Men han slapp oss aldri inn og det er jo en grunn til at mange ikke kommer ut av sirkelen. Dop blir som med mye annet en måte å få de vonde følelsene til å slippe å kjenne på de vonde følelsene for en liten stund.

Familierelasjoner i voksenalder blir ofte overvurdert i vår kultur, og kan for mange heller bli en tung bør å bære og en sosial arv som en ikke slipper unna.
Det er viktig at kvaliteten på kontakten innad i familien er god nok under oppveksten, men så avtar familiens betyding. Venner og ervervet familie vil ofte erstatte opprinnelsesfamilien på en mer enn god nok måte. Og her som ellers i livet, vil mange klare godt seg med mindre enn en gjerne tror.
Noen ganger vokser en fra sin opprinnelsesfamilie, andre ganger blir det et mer radikalt brudd. Det er sjelden uten vansker og smerte å bryte opp, men det går ofte ikke godt i de tilfellene der en ikke bryter kontakten når en skulle, men blir værende i destruktiver relasjoner. Det har jeg sett mange eksempler på. Noen venter alt for lenge med å komme seg videre i livet, og forspiller sjansene sine - på grunn av manglende mot, for lite egenomsorg, eller hva det måtte være.

I Engelen synes jeg at scenen på legekontoret der hun gir fra seg ungen sin står frem som gripende, hun klarer å sette til side sine (egoistisk og personlige) behov til beste for datterens behov for trygghet og stabilitet. Det er godt spilt og jeg er en lettørt fyr som har blitt bløt på mine gamle dager.

Siden det er du Lyngen, som ikke får tåre i øyekroken her, skal du slippe salt og pepper i sårene. Men bare siden det er du. Spikertønna utfor Tyrilia slipper du ikke unna.

Tenkte en stund på Oslo 31.aug og den opplevelsen av å ikke 'komme inn i filmen', om det var tilsiktet av Trier. Vet at noen regissører forsøker å sette tilskuene i samme tilstand som hovedpersonen i filmen, men jeg tror ikke det forholder seg sånn her. Trier har rett og slett ikke klart å skape en fullt ut troverdig hovedperson.

Følger deg her, Dag.

Og er ikke fullt så bekymret når jeg googlet Tyrilia.

Miss Tyrilia kan nok hele meg godt igjen

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Du hadde nok likt noen runder i halmen med henne, ja - vakker som hun er. Bare pass deg for hva som kan finnes i brenningene bak henne, plutselig spretter en hai opp og glefser tak i deg. Du setter deg i stor fare når du gir deg driftene i vold, vettu. Har sett det på film, nemlig.

Jeg tenkte på rehabsenteret Tyrili-kollektivet, og tenkte at det måtte jo ligge i ei li. Passende sted å bli sendt utfor når en har havnet utpå.

 

[OKA]

Ble enda en norsk film i går;

Den var ganske artig å følge med på. Snodig og anderledes. Forbausende bra animasjoner av trollene. Bra skuespill stort sett, men synes ikke Stoltenberg og Nærum passet inn her. Artig med strømlinjer i sirkel, men Nærum spilte ikke godt.

Ble ikke akkurat skræmt eller spesielt facinert (mye pga at troll ikke er troverdige tross alt da), men bra underholdning dette. God íde må jeg si alikevel.

Koste meg stort da jeg så denne filmen. Helt enig angående Nærum og Stoltenberg, kanskje Stoltenberg fungerer for en som ikke har sett ham før men Nærum ødela en ellers god ide. Jespersen derimot var et funn! De dro litt for langt "kristenmanns blod" selvom det var morsomt med muslimideen.

Men selv om et par små trekk var filmen absolutt verdt å eie. Denne kommmer jeg til å se flere ganger. Utrolig morsomt og langt bedre en alskens "found footage" filmer som er laget i det senere (Blair Which et al)

Jeg er også enig angående trollene. Lavbudsjett-animasjonen fungerte helt topp, smart å lage det i retning klassisk eventyraktig troll istedet for hva som er laget i senere filmer med større budsjett.

 

[utgatt60135]

Siste ut av påskefilmene ble:

Igjen tok det vel lang tid å komme inn i den og tross nydelige delvis animerte bilder av vår moder jord og unviverset, ble det for meg dradd vel mye ut i tid når man ikke skjønte helt meningen og brøt så mye med historien. Nesten så jeg lurte på om getboksen hadde blitt satt på med Universets Mysterier. Men i motsetning til Oslo 31. August var siste del flott. Jeg synes filmen burde være litt enklere å følge og ikke prøve å overintellektuelle når meningen med filmen egentlig ikke er så komplisert.

 

[OAlex]

Jeg synes The Tree of Life var en god film, bortsett fra de siste tjue minuttene som var en lidelse.

 

[utgatt60135]

Jeg synes The Tree of Life var en god film, bortsett fra de siste tjue minuttene som var en lidelse.

Ja, den var vel lang også. Midten var best .

 

[TT.]

Grei tidtrøyte ;D

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Tree of life har jeg sett to ganger. Den er litt for lang, men jeg synes den er vidunderlig vakker og logisk i sin beskrivelse av den dype, dype sorgen etter å ha mistet et barn, den sorgen som ikke har ord, men er en tilstand man kommer inn i - og hva den gjør med de som er igjen. Den har et drømmeaktig språk og en dvelende fortellerstil, og en mollstemt klippetakt som nok ikke faller i smak hos alle, men treffer meg sterkt.

Jeg tror dette er en film som blir stående i filmhistorien. Bare bruken av grønnfarge i den filmen er verd et studium.

I kveld har jeg sett The next three days av Paul Haggis. En film som ikke vil noe annet enn bare å underholde oss, noe den klarer fint og bedre enn mye annet i sjangeren - etter en litt famlende start. Jeg synes dette var god spenning i klassisk innpakning.

 

[utgatt60135]

Tree of life har jeg sett to ganger. Den er litt for lang, men jeg synes den er vidunderlig vakker og logisk i sin beskrivelse av den dype, dype sorgen etter å ha mistet et barn, den sorgen som ikke har ord, men er en tilstand man kommer inn i - og hva den gjør med de som er igjen. Den har et drømmeaktig språk og en dvelende fortellerstil, og en mollstemt klippetakt som nok ikke faller i smak hos alle, men treffer meg sterkt.

Jeg tror dette er en film som blir stående i filmhistorien. Bare bruken av grønnfarge i den filmen er verd et studium.

I kveld har jeg sett The next three days av Paul Haggis. En film som ikke vil noe annet enn bare å underholde oss, noe den klarer fint og bedre enn mye annet i sjangeren - etter en litt famlende start. Jeg synes dette var god spenning i klassisk innpakning.

La ikke merke til bruken av grønn. Hvordan la du merke til det?

The next three days kjenner jeg ikke. Hvilke favorittfilmer har du Dag?

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Tree of life har jeg sett to ganger. Den er litt for lang, men jeg synes den er vidunderlig vakker og logisk i sin beskrivelse av den dype, dype sorgen etter å ha mistet et barn, den sorgen som ikke har ord, men er en tilstand man kommer inn i - og hva den gjør med de som er igjen. Den har et drømmeaktig språk og en dvelende fortellerstil, og en mollstemt klippetakt som nok ikke faller i smak hos alle, men treffer meg sterkt.

Jeg tror dette er en film som blir stående i filmhistorien. Bare bruken av grønnfarge i den filmen er verd et studium.

I kveld har jeg sett The next three days av Paul Haggis. En film som ikke vil noe annet enn bare å underholde oss, noe den klarer fint og bedre enn mye annet i sjangeren - etter en litt famlende start. Jeg synes dette var god spenning i klassisk innpakning.

La ikke merke til bruken av grønn. Hvordan la du merke til det?

The next three days kjenner jeg ikke. Hvilke favorittfilmer har du Dag?

Grønn er gjennomgangsfargen i filmen, ofte vist med de undervinklede tagningene av trær med lyset som skinner gjennom bladene, men også ellers i klær og interiør så er grønt den sammenbindende fargen - slik som klippetakten også er med på å samle filmen.
For grønn er jo liv og vekst og håp og spiren til nytt liv. Det kunne aldri vært blå som gjennomgangsfarge i en så trist film. Da hadde vi ikke holdt ut. Det må være grønt.

Min favorittfilm? Like vanskelig å svare på som min favorittplate. Jeg har likt godt sovjetisk film (Tarkovski), tysk film fra ca 1970-1980 (Fassbinder, Wim Wenders og Herzog) og italiensk film på 60-70-tallet (Fellini, neorelasismen), fransk film (Goddart). Amerikansk selvsagt (Coppola, Lynch), britisk (Lean, bl a), spansk, von Trier, det er i det hele mye, mye bra film i verden. Og mye drit. Som i musikkbransjen.

Men når alt kommer til alt, og nå som jeg er ferdig med namedroppingen, så tror jeg at den jeg vil treffe igjen i himmelen om jeg blir holdt verdig til å slippe inn der, er Rainer Werner Fassbinder. Ingen har som ham formulert så tydelig problem jeg selv har slitt med og ingen har gjort det så brutalt (han er jo tysker for svingende), men heller ikke så vakkert som han. Hans aller siste film er kanskje ikke hans beste, men den gjorde et voldsomt inntrykk på en ung og søkende mann.

 

[utgatt60135]

For grønn er jo liv og vekst og håp og spiren til nytt liv. Det kunne aldri vært blå som gjennomgangsfarge i en så trist film. Da hadde vi ikke holdt ut. Det må være grønt.

Interessante betrakninger det der. Det hadde vært et morsomt eksperiment om det grønne temaet hadde vært byttet ut med blått. Apropos blå så må jeg antagelig si at det er min favorittfilm. Sjelden jeg har sett en film 5 ganger på rad. Rød var omtrent like god også. Har hatt såpass sans for Kieslowski at jeg fikk et støkk da dødsbeskjeden kom. Fikk lagt noen blomster på graven hans senere. Det tok tid før jeg skjønte at mye av tiltrekningen også lå i Penderecki´s musikk.

Min favorittfilm? Like vanskelig å svare på som min favorittplate. Jeg har likt godt sovjetisk film (Tarkovski), tysk film fra ca 1970-1980 (Fassbinder, Wim Wenders og Herzog) og italiensk film på 60-70-tallet (Fellini, neorelasismen), fransk film (Goddart). Amerikansk selvsagt (Coppola, Lynch), britisk (Lean, bl a), spansk, von Trier, det er i det hele mye, mye bra film i verden. Og mye drit. Som i musikkbransjen.

Men når alt kommer til alt, og nå som jeg er ferdig med namedroppingen, så tror jeg at den jeg vil treffe igjen i himmelen om jeg blir holdt verdig til å slippe inn der, er Rainer Werner Fassbinder. Ingen har som ham formulert så tydelig problem jeg selv har slitt med og ingen har gjort det så brutalt (han er jo tysker for svingende), men heller ikke så vakkert som han. Hans aller siste film er kanskje ikke hans beste, men den gjorde et voldsomt inntrykk på en ung og søkende mann.

Du er en dyp mann .

Jeg har også stor sans for filmer av Julio Medem, Michael Haneke og Jean-Pierre Jeunet. Fassbinder kan jeg ikke huske å ha sett noen filmer av. generelt dårlig på gamle filmer, men har ofte blitt så skuffa når jeg har sett gamle klassikere. F.eks Fellini. Liker egentlig Tarkovski filmer, men kan bli vel heavy. En film som Manon des Sources er jo særdeles god. Scindler´s liste, Cidade de Deus, ja kommer til å glemme de fleste.

 

[Cash 63]

Har ni ikke sett Warrior så har ni iværtfall en jævligt bra film osedd!!!

 

[Go'dag mann kosteskaft]

For grønn er jo liv og vekst og håp og spiren til nytt liv. Det kunne aldri vært blå som gjennomgangsfarge i en så trist film. Da hadde vi ikke holdt ut. Det må være grønt.

Interessante betrakninger det der. Det hadde vært et morsomt eksperiment om det grønne temaet hadde vært byttet ut med blått. Apropos blå så må jeg antagelig si at det er min favorittfilm. Sjelden jeg har sett en film 5 ganger på rad. Rød var omtrent like god også. Har hatt såpass sans for Kieslowski at jeg fikk et støkk da dødsbeskjeden kom. Fikk lagt noen blomster på graven hans senere. Det tok tid før jeg skjønte at mye av tiltrekningen også lå i Penderecki´s musikk.

Min favorittfilm? Like vanskelig å svare på som min favorittplate. Jeg har likt godt sovjetisk film (Tarkovski), tysk film fra ca 1970-1980 (Fassbinder, Wim Wenders og Herzog) og italiensk film på 60-70-tallet (Fellini, neorelasismen), fransk film (Goddart). Amerikansk selvsagt (Coppola, Lynch), britisk (Lean, bl a), spansk, von Trier, det er i det hele mye, mye bra film i verden. Og mye drit. Som i musikkbransjen.

Men når alt kommer til alt, og nå som jeg er ferdig med namedroppingen, så tror jeg at den jeg vil treffe igjen i himmelen om jeg blir holdt verdig til å slippe inn der, er Rainer Werner Fassbinder. Ingen har som ham formulert så tydelig problem jeg selv har slitt med og ingen har gjort det så brutalt (han er jo tysker for svingende), men heller ikke så vakkert som han. Hans aller siste film er kanskje ikke hans beste, men den gjorde et voldsomt inntrykk på en ung og søkende mann.

Du er en dyp mann .

Jeg har også stor sans for filmer av Julio Medem, Michael Haneke og Jean-Pierre Jeunet. Fassbinder kan jeg ikke huske å ha sett noen filmer av. generelt dårlig på gamle filmer, men har ofte blitt så skuffa når jeg har sett gamle klassikere. F.eks Fellini. Liker egentlig Tarkovski filmer, men kan bli vel heavy. En film som Manon des Sources er jo særdeles god. Scindler´s liste, Cidade de Deus, ja kommer til å glemme de fleste.

Jeg er ingen dyp mann. Jeg er ganske overfladisk, men har levd litt lenge.

Kieslowski skal jeg finne mer ut av, og je har lagt hans tre farger i ønskelista. Kommer kun på en film jeg har sett av ham; Veronikas to liv. Kanskje jeg var ukonsentrert eller hva, men jeg kom ikke inn i den. Forvirrende med sammeskuespiller i to roller. Selv om Tarkovski gjør det samme i Speil, og jeg tror han lar en spille tre roller også.

De tre andre du nevner er kun navn for meg, dvs jeg har hørt om Jean-Pierre Jeunets Ameli, men kun ssett brokker av den. Enig med deg at filmer eldes raskt, filmspråket utvikler seg så fort at å se igjen gamle favoritter ofte blir nedtur. Store opplevelser kan smuldre vekk i løpet av no time ved gjensyn.

 

[SOEDAL]

Denne likte jeg selv om man har tatt seg friheter i forhold til bøkene. Venter på oppfølgeren; Rackham den rødes skatt.... ;D

Så denne sammen med ungene i går. Ble positivt overasket. Flott laget.

 

[tuco]

Grei tidtrøyte ;D

Fantastisk film, Leones mest undervurderte. Det er her han finner fram til stilen sin.

 

[lydbjørn]

Recall med N. Cage og N. Kidmann. Denne filmen ble total slaktet i Lyd + Hjemmekino, og fikk knapt nok en stjerne, men vi som så på den mente at dette var en spennende og god film ???

 

[vredensgnag]

Kieslowski har laget flere filmer som har grepet meg. Vil sterkt anbefale "Blind sjanse."
Den ble laget i 1981, men ble forbudt av polske myndigheter og først vist i 1987. I mellomtiden hadde Lech Walesa og Solidarnozc bedrevet sitt arbeid mot myndighetene, og polakkene var klare til å gjennomføre et brutalt oppgjør med sine undertrykkere. Utover 90-tallet gjorde jeg en rekke oppdrag i Polen, og flere polakker fortalte meg at filmen "Blind sjanse" er grunnen til at polakkene gjennomførte en fredelig overgang fra kommunistregimet.

Har ikke lyst til å si stort om selve filmen, den må ses - det er lett å forstå hvorfor myndighetene forbød den, og det er lett å forstå hvorfor den "forbrødret" polakker.

http://en.wikipedia.org/wiki/Blind_Chance

 

[The Gunner]

Så Oslo 31.august. Meget bra film som flyter lett til tross for dyster tema, fri for overforbruk av patos, melodrama og overspilling. Ble lallet av lun apati og før jeg visste ordet av det, så var det hele over - i dobbelt forstand.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Frederico Fellini - La Dolce Vita

Har brukt fire dager på å komme meg gjennom en film på to timer og tre kvarter. Denne filmen har vært rost og holdt frem som et mesterverk hos Fellini; den markerte overgangen fra hans (evig vakre) neorealistiske periode til han (ikke så interessante) 'kunst-filmer'.

Svart hvitt, 1960. Musikk av Nino Rota som laget musikken til Gudfaren. Filmen ga opphav til begrepet paparazzi, etter en av fotografene i fortellingen.

Filmen foregår i et nåtidig Roma, utspiller seg i en serie av møter, ofte om natten, og handler om Marcello, (spilt av Marcello Mastorianni) som lever et desillusjonert liv som journalist, men egentlig som egentlig lengter etter noe ekte og viktig i en overfladisk verden han selv er en uløselig del av.

Filmen er bygd opp av en rekke situasjoner der vi ser at andre prøver å få genuin kontakt med ham eller han selv forsøker å nå inn til andre. Men dette klarer han ikke, både fordi han ikke ser at andre strekker seg ut mot ham, og fordi han ikke vet hvordan han skal komme andre i møte. Slik blir dette en film om modernismens yndlingtema; vår fremmedgjorthet. Filmen viser også utplyndring av våre følelser og parasittering på våre private tragedier og lengsler etter noe ekte og virkelig i en overfladisk og kynisk verden. Noe som jo har blitt en stor industri i vår tid.

Formspråket i filmen er gammeldags, med litt dramatisk lyssetting, selv om det er mange fine sekvenser og håndtverk av høy klasse. Kan nok kanskje tro at den er mer en milepæl i filmhistorien, heller enn at den er så interessant for oss som lever i dag. God regi og skuespillerinstruksjon.

Scenen med Anita Ekberg i Trevi-fontenen er ikonisk. Jeg kan godt tenke meg at denne filmen vakte betydelig oppsikt da den kom for 51 år siden.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Mark Romaneks Never let me go Dette er for meg en film som forsøker å si noe, men som ikke klarer det. Den er vakker, i sekvenser veldig vakker med sin utsøkte fargebruk, flotte fotografering og sine langsomme bilder. Det er scener her som er verd om ikke en arm, så i alle fall en forhud. Men historien er så usannsynlig lite troverdig at den fungerer kun som irritasjon. Og fortellerstilen med voiceover er helt gått ut på dato. Mannen laget også One hour photo, en film jeg heller ikke kunne fordra.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Tommy Wirkola - Død Snø En hysterisk splatter, skrekk-komedie.

 

[Class]

To gubber prøver å gjøre en intellektuell greie ved å sitte i et rom og prate sammen i halvannen time.
Det er 16 minutter (pluss 3 til spoling) av livet jeg aldri får tilbake :

 

[Go'dag mann kosteskaft]

To gubber prøver å gjøre en intellektuell greie ved å sitte i et rom og prate sammen i halvannen time.
Det er 16 minutter (pluss 3 til spoling) av livet jeg aldri får tilbake :

Og filmen heter?

 

[Class]

Og filmen heter?

Ser du ikke bildet? The Sunset Limited.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Og filmen heter?

Ser du ikke bildet? The Sunset Limited.

Har billig pc, får ikke opp bilde...

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Nicolas Winding Refn - Drive En nydelig fotografert av Newton Thomas Sigel (som også fotograferte Tre Konger og mange andre filmer) her med utstrakt bruk av vid(ere)vinkel, og clair obscure lyssetting i form av spotter plassert litt bak skuespillerens sentralakse, samt mye naturlig lys. Virkningsfullt, og gir mange referanser til både James Dean, Marlon Brando, og 50-tallsfilmer, samt Robert DeNiro i Taxidriver, naturligvis. Noen ekstremt voldelige scener.

 

[impulse]

Min siste var "Chinese Take-Away" i forrige uke. En fantastisk bra, stillfaren argentinsk film med store doser svart humor om en grinete og sær fyr som driver en jernvarehandel, og som plutselig finner en hjemløs kinesisk immigrant i veikanten.Den har sanket priser fra en drøss festivaler,det er i alle fall ikke vanskelig å begripe.

 

[JohnnyD]

Den symbolske orden, Den store andre, Navnet til faren: lacansk terminologi gjør seg ikke på norsk, - men Zizek er funny.

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Ikke alt fikk være med fra gamle HFS. Slik som mine siste poster...

[FONT=&quot]Rainer Werner Fassbinder - Berlin Alexanderplatz[/FONT][FONT=&quot] Vest-Tyskland, 1980. Produsert for tv. Totalt 15,6 timer.

Jeg har i dag sett de to første episodene. Første episode er kalt Straffen begynner, 89 minutter, og handler om Franz Bieberkopf i det han løslates etter å ha sonet fire år i fengsel for å ha slått i hjel kjæresten sin i et anfall av sjalusi. Filmen er lagt til et urolig Berlin i 1928. Like etter løslatelsen er Franz i ferd med å skli inn i gamle vaner, men tar en viktig beslutning om å leve et lovlydig og skikkelig liv. Filmen er tatt opp i klaustrofobiske rom, men dunkel eller fraværende belysning, ofte med en nylonstrømpe foran kamera og det er til tider et strev å se hva som foregår. Handlingen er brutt opp i Brechts stil med voiceover eller skrift som forklarer hensikten med det som skjer. Ett eksempel er at drapet på Franz' kjæreste etterfølges av Newtons første og andre lov, både lest og vist som formler.

Filmatisk er dette så Fassbinders som det kan bli, opptakene er nesten hele tiden gjort gjennom vinduer, døråpninger eller ved at skuespillerne er rammet inn av gjenstander i rommet og hindret i sin utfoldelse.

Episode to er kalt Hvordan kan man leve når man ikke vil dø?, 59 minutter. Og dreier seg om hvordan Franz for å unngå å bli forvist fra Berlin må finne seg et arbeid. I en by med drøye 600.000 arbeidsledige ender han med å selge Völkischer Beobachter - Nazistenes avis. Det gir han problemer overfor kommunistene. Men Franz har ingen særlig forståelse for politikk, og har er neppe noen nazist og slettes ikke antisemitt - men en jobb må han jo ha. Han er ubetenksom og forsvarer seg alt for hardt og rigid når han blir plaget, og slik fremstår han som langt mer ektrem enn han er. Han har møtt en kvinne og forsøker å stable et liv på beina, men noen kjærlighet er det ikke snakk om - det er mest ensomhet.

I denne episoden har lyset fått større plass i bildene, og selv om mye handlingen foregår i det dunkle er det langt mer lys (og derved innsikt) enn i første episode. Fassbinder benytter ett av sine andre virkemidler; han filmer ofte en eller flere av skuespillerne gjennom speil, slik at vi aldri kan være sikker på hva vi ser; avbildningen eller den virkelige skuespilleren. Måten han instruerer skuespillerne er også typisk ham; han plasserer ofte mannen bak kvinnen, og lar omfavnelsene bli uten blikkontakt og mer som et bakholdsangrep, mannen kan ofte bite kvinnen i stedet for å kysse. Ikke ulikt Munchs Vampyr, men med rollebytte. Vi mer enn aner at Franz' selvrehabiliteringsprosjekt kanskje er i overkant av hans mestringsevne.

Her er traileren:

[/FONT]

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Tredje episode var skjønn og trist. En hammer i hodet kan skade sjelen 59 minutter, forteller om en svært svik som Franz utsettes for av sin venn. Frans har avansert og fått seg jobb som skolisseselger og slik kommer han en dag i kontakt med en ung og vakker enke som i sitt savn ligger med Franz. Han er naiv og skryter av det til en kompis som utnytter og plyndrer enken. Et slik svik rammer Franz hardt, og hans tro på det gode i mennesket settes på en alvorlig prøve. Han flykter fra kjæresten og må vekk. I typisk stil er en annen kamerat klar til å overta kjæresten. Hvor ådselet er, samles gribbene...

Filmen er laget etter boken med samme navn, skrevet at psykiateren Alfred Döblin (1878 -1957). Franz spilles av den anerkjente skuespilleren Günther Lamprecht, som siden har fortalt at innspillingen var en stor personlig blastning for ham; aldri har han fått dårligere instruksjon og Fassbinder nektet systematisk å samarbeide med ham under innspillingen. Fassbinder kunne gå eller sette på musikk når Lamprecht spurte om instruksjon til ulike scener. Han forsøkte å bli løst av kontrakten, men det lot seg ikke gjøre. Dette er en (litt risky) regimetode som Fassbinder ofte benyttet - han hatet å måtte forklare intensjonen intellektuelt, men ga skulespillerne stor frihet til selv å tolke rollen. Fassbinder ønsket å hensette skuespilleren i samme tilstand som rollefiguren er i.

Her ser vi hovedrolleinnehaveren:

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Fjerde episode av Berlin Alexanderplatz heter En håndfull mennesker i stillhetens dyp. Franz har nå isolert seg og drukner sin skam og smerte i øl og forsøker å holde skuffelsen fra livet mens han dras lengre og lengre ned i selvforakt, der verken Gud, Satan eller mennesker kan hjelpe ham. Han blir oppsøkt av flere som forsøker å strekke ut en hånd til ham, blant annet Eva (nydelig spilt av Hanna Schygulla Hanna Schygulla - Wikipedia, the free encyclopedia ) som han tidligere var halliken til, men han orker ikke endre seg og gi avkall på sin noe naive forestilling om at det går an å være et godt menneske.

En natt blir han tilfeldig vitne til et innbrudd som han siden forstår er et forsøk på en forsikringssvindel. Det blir et vendepunkt, da slutter han med den destruktive fylla. Hva dette fører til vet vi ikke, men aner at dette er begynnelsen på noe nytt, og kanskje ikke noe som bare er bra for den hardt prøvede Franz.

Episoden har også noen sakrale saktescener som bringer tankene hen på fortellingen om Jakob og Esau. Det er utstrakt bruk av sakral eller religøs musikk i denne episdoden, dette er spesielt tydelig i sekvensen der Eva forsøker å hjelpe Franz. Og selv om Franz er på sitt aller mest ynkelige, blir han fremstilt med verdighet og respekt.

Filmen er fotografert av Xaver Schawarzenberger, den fotografen Fassbinder brukte på mange av de siste filmene sine. Schwarzenberger har en rolig og kontrollert kameraføring, med mye bruk av halvnære bilder, gjerne litt undervinklet og med dus lyssetting. Han laget etter Fassbinders alt for tidlige død en vakker hyllest til mesteren som han kalte Det stille havet. Den er vel verd å se.

Her er bilde av Hanna Schygulla i filmen og under er det Franz som stiller tørsten og sorgen:

 

[Go'dag mann kosteskaft]

I kveld har jeg sett femte episode av Berlin Alexanderplatz, Mannen med ljåen som har Guds krefter, 59 minutter. Dette er en skjebnesvanger episode som starter med at Franz ganske tilfeldig kommer i kontakt med Reinhold (spilt av Godtfried John), en guffen og lite sjarmerende fyr. Før Franz aner ordet av det er han dratt inn i et kraftfelt som denne stammende og psykisk handikappede mannen skaper rundt seg. Reinhold har alvorlige tilknytningsvansker og så snart han har fått en kvinne på kroken så går han lei av henne. Franz lar seg overtale til å bli den som tar over kvinnene når Reiholdt er lei av dem. Dette inngås som en helt forretningssmessig avtale mellom disse mennene, der Franz uten motforestillinger går med på å se på kvinnene som en hvilken som helst annen vare. Slik vise Franz at han err like avstumpet som en hvilken som helst annen skurk.

Sekvensen der Reinhold for første gang drar Franz inn under sin makt er filmet på en helt spesiell måte. Skuespillerne står på et podium som dreier rundt mens handholdt kamera følger podiets sirkelbevegelse. Slik er skuespillerne alltid i fokus og i frontalplanet, mens omgivelsene sirkler rundt. Dette er teknisk vanskelig å få til, og brukes av Fassbinder i filmsekvenser der han vil viser sterk forelskelse. Paradokset i denne filmen er at mennene på ingen måte er forelsket, men at Franz merker en sterk og uklar dragning mot denne sterkt skadede mannen. Reinhold kunne ikke brydd seg mindre.

Dette lover ikke godt.

Her er et bilde av Reinhold og en av kvinnene han ikke kan knytte seg til, og under er et bilde av Fassbinder slik han så ut under innspillingen av filmen - to år før han døde av en cocktail av ymse farmaka.

 

[pstraums]

Avengers!!! og fra og med NÅ er Hulk verdens største sjef!!!

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Sjette episode av Berlin Alexanderplatz har fått tittelen Kjærligheten har sin pris.
Her ser vi at Franz nekter å la seg bruke som deponi for avfallet fra Reinholds konsum av kvinner. Det fører til at Reinhold sier opp hele relasjonen til Franz. Men i kjent Fassbinder-stil kan man fint la være å blande business og pleasure - for Frans blir uten at han selv skjønner det dratt med på ett av Reinholds innbrudd. Under ferden vekk fra åstedet får Reinhold panikk og han kaster Franz ut av fluktbilen. Franz blir overkjørt, og selv om hans medsammenssvorne tror han har omkommet, så overlever han, men er sterkt skadet. Reinhold drar hjem og mishandler sin samboer, men ikke uten en kvinne på slep. Huff, det går fra galt til verre for den stakkars Franz.

Ensomhet er et gjennomgående tema i alle Fassbinders filmer, og menneskenes lengsel etter kjærlighet er ofte en drivkraft hos hans protagonister. Siden menneskene er fremmedgjorte for sine følelser er de også forkrøplede i sin evne til å leve ut denne lengselen. Seksualitet og vold er to sider av samme sak for Fassbinder og nesten alltid er vold et uttrykk for frustrert kjærlighetslengsel; når man ikke kan elske så kan man i alle fall slå. Samtidig er seksualitet også ofte en vare i hans filmer, skuespillerne bytter sex mot nærhet.
Fassbinder viser hvordan strukturell vold og samfunnsmessige forrhold ligger bak menneskenes ulykke. Sånn plasserer Fassbinder seg i samme teatralske tradisjon som Brecht og hans anti-aristoteliske; teater og film skal vise hvordan den samfunnsmessige undertrykkingen ødelegger menneskenes utfoldelsesmuligheter, og film/teater skal ha en opplærende funksjon; tilskuerne skal gjennomskue samfunnsforholdene som undertrykker dem. Ut fra dette kan man si at Fassbinder står i en Freudiansk-Marxistisk tradisjon, selv om han selv neppe ville si seg enig om jeg kjenner han rett.

Det hører med til historien at hun som spiller Reinholds samboer, Irm Herman, var gift med Fassbinder i virkeligheten. Han mishandlet og banket henne ofte og tvang henne til å spille i hans filmer, alltid som mislykkede kvinner med dragning mot det masochistiske. Egentlig arbeidet hun som sekretær, og var angivelig ikke interessert i å være skuespiller. Her flyter film og virkelighet over i hver andre, noe det ofte gjør for Fassbinder.


Her ser vi Franz og Reinhold og under Irm Hermann slik Fassbinder helst ville vise henne:

 

[Go'dag mann kosteskaft]

Syvende episdode i denne nærmest evigvarende filmen heter En ed kan amputeres. Franz overlever trafikkulykken, men mister høyre arm. Så nå er hans kropp like forkrøplet som hans sjel. Han klarer selvsagt ikke ta inn over seg at det er Reinhold som er skyld i hans vanskjebne, men forsøker å drikke og feste vekk sorgen og de overflødige tankene. Smil til verden og verden ler rått tilbake.

Frans dumper tilfeldig borti en slesk og sleip tyv og lar seg smigre av han. Vi aner at dette bærer galt av sted for den stakkars mann.

Episoden er bygd opp av uvanlig lange tagninger, noe som er krevende både for skuespillere og teknisk stab. Da er det mye som skal klaffe for at det skal bli velykket. Ellers har jeg enda ikke kommet inn på fargebruken i filmen, for den er særegen. Filmen er holdt i en dus høstfarge og noen ganger går over til rust eller avføring. Det er en påfallende mangel på rødt og blått i fargevalget hele filmen gjennom. Det kan være jeg overtolker, men rødt er jo kampens farge og blått er håpets farge. Begge deler mangler jo Franz, han verken sloss for seg selv eller håper på en bedre fremtid sånn ut over det som ligger rett foran nesetippen hans. For han er det de lille løsningene som gjelder; å finne en annens persons anerkjennelse er det han søker, ikke å endre de samfunnsmessige forholdene som gir han så kjipt liv og sakte men ubønnhørlig maler han i stykker. Stakkars Franz.

 

[espege]

Russ Meyer er stort sett på autopilot her, og langt unna storformen fra eksempelvis "Up!" eller "Beneath the Valley of the Ultravixens".

(e)