Svein Arne
Hi-Fi freak
45 år - Andrew Haigh (2015)
Filmen handler om de siste dagene opp mot 45-årsferingen av bryllupet til Kate (Charlotte Rampling) og Geoff (Tom Courtenay), etter at Geoff har fått vite at liket av hans ungdomskjæreste er funnet i en sveitsisk isbre etter å ha lagt nedfrosset i femti år. Dette setter igang et ras av tanker og følelser i dem begge.
Det er ikke mye ytre drama i denne filmen, nesten alt foregår i karakterene eller mellom dem; Kate oppfatter det som om hun har innehatt andreplassen i Geoffs liv, at han egentlig var mer glad i den andre kvinnen. Det gjør noe med hele hennes selvforståelse og hvordan hun tenker om ekteskapet deres. Hun er klippen, selve ryggraden i ekteskapet deres, Geoff er klønete og helsesvak - uten henne ville han ikke klart seg særlig lenge. Og hun har satset alle sine emosjonelle penger i potten med han. Var så alt bygd på feil premisser? Drømte han hele tiden om den andre?
Veldig interessant problemstilling som jeg tror mange kjenner igjen - for den handler om hvordan vi håndterer fortiden til de vi er glade i, hvordan vi tåler det livet de har levd før vi kom inn i tilværelsen?
Det er en nydelig avslutningssekvens der han har holdt en keitet tale for henne, upersonlig og overfladisk, og hun er så såret, så såret. Han er glad i henne, men er bare så utrolig dårlig til å vise det. Sluttbildet der, lover ikke så veldig godt for fremtiden deres.
Fin film der det Charlotte Rampling og Tom Courtenay for vist hva de duger til, de er begge høyt anerkjente og har spilt roller i en mannsalder. Det er en sann detaljkunnskap i skuespilleri og de er helt toppers, begge to. Selv om Rampling kanskje er håret hvassere enn Courtenay, så fikk de da begge hver sin Sølvbjørn i Berlin for innsatsen her. Hun fikk en Oscarnominasjon, men ingen statuett.
Filmen har et rolig tempo, små og vare kamerabevegelser, i hovedsak at kamera kjøres sakte nærmere i interiørscenene. Eksteriørscenene virker en smule overeksponert, noe som gir et slags grått, sløret drag over bildene. Fin balanse mellom totalbilder og nærbilder. Fin klipperytme, man merker nesten ikke verken kamera eller klipp. Lydsporet er subtilt og viktig i denne filmen, mange fine detaljer som formidles gjennom lydene i scenene. Fine avstemte farger i hele filmen. Alt i alt, veldig bra håndverk både foran og bak kamera.
Vann er et gjennomgående symbol og tema i filmen, vann som alt liv er avhengig av, men som også kan utslette og feie vekk alt som kommer i dets vei i en eneste stor flodbølge.
Men tempo og mangel på ytre handling vil nok være en utfordring for noen. Jeg likte den godt, på tross av all hypen.
Ed:Typo
Filmen handler om de siste dagene opp mot 45-årsferingen av bryllupet til Kate (Charlotte Rampling) og Geoff (Tom Courtenay), etter at Geoff har fått vite at liket av hans ungdomskjæreste er funnet i en sveitsisk isbre etter å ha lagt nedfrosset i femti år. Dette setter igang et ras av tanker og følelser i dem begge.
Det er ikke mye ytre drama i denne filmen, nesten alt foregår i karakterene eller mellom dem; Kate oppfatter det som om hun har innehatt andreplassen i Geoffs liv, at han egentlig var mer glad i den andre kvinnen. Det gjør noe med hele hennes selvforståelse og hvordan hun tenker om ekteskapet deres. Hun er klippen, selve ryggraden i ekteskapet deres, Geoff er klønete og helsesvak - uten henne ville han ikke klart seg særlig lenge. Og hun har satset alle sine emosjonelle penger i potten med han. Var så alt bygd på feil premisser? Drømte han hele tiden om den andre?
Veldig interessant problemstilling som jeg tror mange kjenner igjen - for den handler om hvordan vi håndterer fortiden til de vi er glade i, hvordan vi tåler det livet de har levd før vi kom inn i tilværelsen?
Det er en nydelig avslutningssekvens der han har holdt en keitet tale for henne, upersonlig og overfladisk, og hun er så såret, så såret. Han er glad i henne, men er bare så utrolig dårlig til å vise det. Sluttbildet der, lover ikke så veldig godt for fremtiden deres.
Fin film der det Charlotte Rampling og Tom Courtenay for vist hva de duger til, de er begge høyt anerkjente og har spilt roller i en mannsalder. Det er en sann detaljkunnskap i skuespilleri og de er helt toppers, begge to. Selv om Rampling kanskje er håret hvassere enn Courtenay, så fikk de da begge hver sin Sølvbjørn i Berlin for innsatsen her. Hun fikk en Oscarnominasjon, men ingen statuett.
Filmen har et rolig tempo, små og vare kamerabevegelser, i hovedsak at kamera kjøres sakte nærmere i interiørscenene. Eksteriørscenene virker en smule overeksponert, noe som gir et slags grått, sløret drag over bildene. Fin balanse mellom totalbilder og nærbilder. Fin klipperytme, man merker nesten ikke verken kamera eller klipp. Lydsporet er subtilt og viktig i denne filmen, mange fine detaljer som formidles gjennom lydene i scenene. Fine avstemte farger i hele filmen. Alt i alt, veldig bra håndverk både foran og bak kamera.
Vann er et gjennomgående symbol og tema i filmen, vann som alt liv er avhengig av, men som også kan utslette og feie vekk alt som kommer i dets vei i en eneste stor flodbølge.
Men tempo og mangel på ytre handling vil nok være en utfordring for noen. Jeg likte den godt, på tross av all hypen.
Ed:Typo
Sist redigert: