Var litt skeptisk til å putte ting i nesen når jeg har kjærlighetssorg og det har vært en emosjonell jojo-dag, med intens på - full gass utover dagen, og så helt slakk line, og om ikke bremsen helt i bånn så jaffal laber energi fra ettermiddagen av og taushet i kveld. Fra flørt til ingen respons, fra håp til forundring, fra nærhet til avstand.
Ikke minst med tanke på kvelden i går, der det glapp og jeg tok opp igjen kontakten, selv om jeg hadde bestemt meg for å undertrykke trangen, så satte jeg i gang å gnukke på disse ny-gamle sårene. Måtte bare, klarte ikke stå i mot.
Det er merkelig hvor sterke krefter som settes i sving, og i hvor stor grad jeg er villig til å lide for lidenskapen. Det er så godt, og det gjør så vondt.
Samtidig så er det som om jeg må gå disse rundene, at det er noe håp og forventning som må uttømmes før jeg kan forlate dette konkursboet av en forelskelse. Jeg er ikke en hard avelsker, jeg kan ikke kvele følelser, jeg må la dem visne og dø.
Vi har hatt noe teksting i kveld og finingen har tydeligvis dårlig samvittighet fordi han ikke kan leve opp til mine forventninger, og har havnet i den vanlige fella med å bli vag og utydelig for ikke å såre.
I det kan det ligge mye såring, for den utydeligheten gir næring til håp og håp og håp. Og er springbrett for magaplask.
Jeg gir ikke han skylden for noe som helst, han har aldri lovet meg noe og har spilt med åpne kort, så lagt han har klart. Jeg er en voksen mann, har vært uten i større stormer enn dette, og kan ta vare på meg selv. Ja, det gjør vondt, men jeg tåler det.
Det viktigste er nok at han har vært en påskynder, en døråpner, til at jeg kan bli et helere menneske. Han var middelet, ikke målet.
For jeg trodde jeg hadde mistet evnen til hengivenhet, at kjærlighet ikke ville skje meg igjen.
Nå vet jeg at jeg har mye hengivenhet å gi, ikke til han her finingen, dessverre, men til en eller ei, som kan ta imot og som vil det samme som jeg.
Og det takker jeg han for, for det var en gave han ga uten selv å vite det.
Noe ganger viser Gud seg på de underligste måter, og det er gammel kristen tro at når Gud skal få til noe, få satt sin vilje ut i livet, så må han bruke menneskene. Finingen er en sånn som Gud har brukt for å gi meg tilbake troen på at det gode også kan være for meg - ikke bare for de andre. Jeg har blitt mer menneskelig av disse ukene, jeg har blitt åpnere og ærligere, det har han gjort for meg.
For det takker jeg denne vakre, vakre, men skadede mannen, og ber Gud velsigne han for det han har gjort for meg.
Og Gud, du som er all kjærlighets og godhets kilde, pass på han - i dag, og alle hans dager. Vern hans fot og gi han klokskap til å passe seg.
Alltid og alle vegne, og måtte alle dine hellige kvinner og menn komme finingen til unnsetning med sin forbønn hos deg - alltid og uten opphør.
Han trenger det, for han er på ingen måte på trygg grunn, og kan fort havne i alvorlig trøbbel.
Det har vært og er fremdels litt av en reise, og siste post er nok ikke skrevet om meg og skjønningen. Det kan komme flere kapitler i denne fortellingen.
Tirsdag har jeg time til tatovering, han skal få bokstaven sin risset inn i huden min - det er dette pina dø verd. For han har satt spor som jeg ikke vil viske ut.
Og bare så han ikke blir høy på pæra, det er noen andre bokstaver som skal med og.
Just saying.
But for now, so long love.