Klær, briller og klokker I en tynn tråd.

[Svein Arne]

Takk for råd og innspill, alle sammen. Jeg tar dem med i tenkeboksen.
Han lever i alle fall, jeg fikk melding i dag tidlig. Men så er det atter radio silence.
Men takk store Gud, han lever.

Jeg skjønte ikke hva du mente Zomby, får du til å si det på en annen måte?

Jeg har nå hatt en fin tur i fjellet, og ser at i en sånn risikovurdering skal det også være en oversikt over andre pågående livsbelastninger; ikke bare psykiatrisk sykdom og rusmisbruk.
Jeg vet han tar for mye ansvar for en kompis som ikke får det så bra til på skolen, og at han tilbyr så mye hjelp at det går ut over eget arbeid.
Han har en venninne som han beskriver som rusmisbruker og kronisk suicidal og som har driver og stresser mye med, skal få henne inn rehab, inn på psykiatrisk, følger på Legevakten, og at han er dypt bekymret for henne.
Så er det moren, som også er mye syk. Jeg har ikke fått klarhet i hvilken tilstand hun har, men hun har fått eller er på vei mot uføretrygd. Da er hun jo i utgangspunktet ganske skral. Hun ble forrige uke akutt lagt inn med noe obskure greier, infeksjon av ett eller annet slag. Det gikk ganske tungt inn på han.
Det er klart når vi begynner å addere disse faktorene, både hans mentale arsenal og hans mer presserende livsbelastninger, så ligger han litt tynt an.

Det å arbeide med personer i slike livssituasjoner som han er i, kan sammenliknes med å se noen holde på å drukne. Men når du kaster ut en livvest så vil de pinadø ikke ta den på.
Dypt frustrerende, men veldig vanlig fenomen i all psykologarbeid: pasienten har også motstand, som det kalles, mot å gå inn i problemene og ta tak i de utfordringene som ligger der. Det er et allment fenomen som er velkjent og god beskrevet. Nettopp å arbeide med denne motstanden er en viktig del av en behandling.

Av beskyttelsesfaktorer vet jeg at han er ganske smart, og han får gode tilbakemeldinger på arbeidet sitt. Han er snill og lojal med venner.
Han har fantastisk god musikksmak og kjempepeiling i forhold til alderen. Det var sånn vi kom i kontakt første gang, og han er med god grunn veldig stolt av kunnskapene sine. Han har noen venner, men de er kanskje mer en byrde enn en støtte.

Han er også i stand til å vekke omsorgspersonen i andre, slik han har gjort i meg. Det kan tilføre noe av det han selv mangler.

Ut over det, så kjenner jeg han ikke godt nok, og det er klart at disse beskyttelsesfaktorene kan neppe veie opp for den massive gjørma han står i.

 

[lars_erik]

For min egen del har jeg mest lyst til å filleriste deg nå.

Kun positivt ment.

 

[tkr]

For min egen del har jeg mest lyst til å filleriste deg nå.

Kun positivt ment.

Eller ihvertfall sitere fra Håvamål:

Når staven står, da faller vettet.

Mvh

 

[Svein Arne]

HAHAHA.
Du har ikke fått med deg at jeg måtte av gårde på en ydmykende runde for å få meg Viagra og gikk fra apotek til apotek med uforettet sak, trk.
Hahaha. Du er god.
Det er jo selvsagt et seksuelt grunnmotiv her, men jeg er ikke så tent på denne skadeskutte fuglen. Litt for mye som skurrer og butter i mot.

Du må gjerne filleriste meg l_e, så kan jeg få ruske deg i håret. Du som fremdeles har noe å ruske i. ;-)

 

[lars_erik]

Jeg lurer på om du ikke benytter deg av humor for å "slippe unna" nå? Essensen her er at dette virker til å være svært destruktivt for både deg og ham. Du forteller om venner du støter unna, om hans destrutive adferd, familie av ham med problemer, venner av ham som sliter, selvmordstanker, rusproblemer osv.

Rusk meg gjerne i håret, mens jeg rister deg på plass.

 

[Stein 99]

Takk for råd og innspill, alle sammen. Jeg tar dem med i tenkeboksen.
Han lever i alle fall, jeg fikk melding i dag tidlig. Men så er det atter radio silence.
Men takk store Gud, han lever.

Jeg skjønte ikke hva du mente Zomby, får du til å si det på en annen måte?

Jeg har nå hatt en fin tur i fjellet, og ser at i en sånn risikovurdering skal det også være en oversikt over andre pågående livsbelastninger; ikke bare psykiatrisk sykdom og rusmisbruk.
Jeg vet han tar for mye ansvar for en kompis som ikke får det så bra til på skolen, og at han tilbyr så mye hjelp at det går ut over eget arbeid.
Han har en venninne som han beskriver som rusmisbruker og kronisk suicidal og som har driver og stresser mye med, skal få henne inn rehab, inn på psykiatrisk, følger på Legevakten, og at han er dypt bekymret for henne.
Så er det moren, som også er mye syk. Jeg har ikke fått klarhet i hvilken tilstand hun har, men hun har fått eller er på vei mot uføretrygd. Da er hun jo i utgangspunktet ganske skral. Hun ble forrige uke akutt lagt inn med noe obskure greier, infeksjon av ett eller annet slag. Det gikk ganske tungt inn på han.
Det er klart når vi begynner å addere disse faktorene, både hans mentale arsenal og hans mer presserende livsbelastninger, så ligger han litt tynt an.

Det å arbeide med personer i slike livssituasjoner som han er i, kan sammenliknes med å se noen holde på å drukne. Men når du kaster ut en livvest så vil de pinadø ikke ta den på.
Dypt frustrerende, men veldig vanlig fenomen i all psykologarbeid: pasienten har også motstand, som det kalles, mot å gå inn i problemene og ta tak i de utfordringene som ligger der. Det er et allment fenomen som er velkjent og god beskrevet. Nettopp å arbeide med denne motstanden er en viktig del av en behandling.

Av beskyttelsesfaktorer vet jeg at han er ganske smart, og han får gode tilbakemeldinger på arbeidet sitt. Han er snill og lojal med venner.
Han har fantastisk god musikksmak og kjempepeiling i forhold til alderen. Det var sånn vi kom i kontakt første gang, og han er med god grunn veldig stolt av kunnskapene sine. Han har noen venner, men de er kanskje mer en byrde enn en støtte.

Han er også i stand til å vekke omsorgspersonen i andre, slik han har gjort i meg. Det kan tilføre noe av det han selv mangler.

Ut over det, så kjenner jeg han ikke godt nok, og det er klart at disse beskyttelsesfaktorene kan neppe veie opp for den massive gjørma han står i.

Hvilken gjørme står han i??
Noen i familien er syk og det er normalt.
Han har et rusproblem, drugs.Ganske utbredt, spesielt alkohol.I det minste overforbruk men takles bra likevel.
Han har jobb og bolig og inntekt.??? Noen dårlige venner og noen bedre kanskje.
Du vet jo mer, men av dine poster synes jeg ikke det høres så veldig ille ut.Mange er jo veldig vellykket men ikke alle, normalt at noen sliter og de må stort sett fikse det selv tror jeg. Om du kan hjelpe er det vel et +. Jeg skjønner litt av typen du beskriver, de finnes.

 

[Svein Arne]

Men spøk til side, klart dette er krevende å stå i, og det er vanskelige grenser å holde, men ikke umulige. Der det er vilje er det også vei.
Og om skjønnasen ikke har vilje til å ta seg selv i nakken, så kan jeg lite gjøre. At han har en nakke å ta seg selv i er jeg ikke i tvil om. Så utfordringen ligger ikke der. Og jeg vet at jeg i alle fall har en nakke, og der kan jeg ta tak.

Det er denne ansvarseksporteringen, at jeg blir den som bekymrer meg, og ikke han - som er utfordringen. Det er også en klar parallell til slik han er med venner og mora.
Men på den andre siden, jeg ville nå like å se den som taklet selvmordsmeldinger fra noen man er oppriktig glad i og står i takknemlighetsgjeld til, og som ikke hopper godt i stolen. Det er jo noe med å være tilgivende meg meg selv opp i det hele her også.

Jeg hatt litt kontakt med han i dag, og alt er 'greit', han har drevet med noe hjemmearbeid, og virker helt ute av desperasjonen fra i går.

Det er merkelig hvor redd jeg ble i natt, og hvor avslappet, nesten belle indifference han er i dag.
Dette er også et trekk som styrker antakelsen om at mye ligger på personlighetsnivå; ute av syne, ute av sinn, inn og ut av krise, og ikke så mange tanker om hva som skjedde eller hvorfor - og ikke minst hva det gjør med de rundt. Helt uten tanker for hva han satte i gang hos meg - i alle fall tilsynelatende, som om når han har det greit igjen, så må det da også være greit for andre, vel.
Det er klart at hvis dette er sterke innslag i personligheten, så blir det vanskelig å skulle jobbe med seg selv over tid.

Det er nok også mye av forklaringen til at nettverket rundt denne type mennesker ofte brenner seg helt ut.
Det blir for mye ulv, ulv, og for mye agering i panikk av de rundt hver gang det er krise. Og det er det jo. Det sies, halvt i spøk og halvt i alvor, at det mest stabile med Ustabil PF er deres ustabilitet. Det stemmer med min erfaring, jaffal.

Jeg kjenner i alle fall at jeg er sliten etter i går - som riktig nok også inneholdt andre påkjenninger - og jeg orker ikke mange runder av dette slaget.

 

[Fosse]

Hadde dette vært en gammel venn, en partner over lang tid, noen du hadde investert i, så for all del. Eller du hadde vært et uskrevet blad, en uten erfaring, en med uforløst kjærlighet, jeg hadde forståtte det. Du er proff, du er erfaren, du vet dette er trøbbel og moro nå, bare trøbbel og slit senere. Dette er ikke jobb, det er livet ditt, kutt tvert og gå videre.

Du er en flott fyr med en haug med kvaliteter. Hadde jeg vært homo så hadde jeg hoppet på ...
Det er lett å tenke at «dette er sjansen» men den er sjeldent alene, og for å være dønn ærlig så virker ikke dette fra sidelinjen å være det beste og eneste du kan få, du fortjener bedre!

 

[cruiser]

Hadde dette vært en gammel venn, en partner over lang tid, noen du hadde investert i, så for all del. Eller du hadde vært et uskrevet blad, en uten erfaring, en med uforløst kjærlighet, jeg hadde forståtte det. Du er proff, du er erfaren, du vet dette er trøbbel og moro nå, bare trøbbel og slit senere. Dette er ikke jobb, det er livet ditt, kutt tvert og gå videre.

Du er en flott fyr med en haug med kvaliteter. Hadde jeg vært homo så hadde jeg hoppet på ...
Det er lett å tenke at «dette er sjansen» men den er sjeldent alene, og for å være dønn ærlig så virker ikke dette fra sidelinjen å være det beste og eneste du kan få, du fortjener bedre!

Bruk og kast av unge mennesker er ditt forslag altså, greit å vite hvem du er for en..

 

[Svein Arne]

Takk Fosse. Vi hadde jo blitt en fint par. Flanerende av gårde, ser oss i ånden; på shopping i Roma og Paris.

Jeg synes du bommer, cruiser.
Bruk og kast av unge mennesker er ganske langt fra virkeligheten her.
Jeg har stilt opp og stilt opp. Og har gått langt utenfor mine grenser
Vil vel heller si det har vært bruk og kast av eldre gubber.

 

[Dr Dong]

^
^
Den så jeg ikke komme!

 

[cruiser]

Takk Fosse. Vi hadde jo blitt en fint par. Flanerende av gårde, ser oss i ånden; på shopping i Roma og Paris.

Jeg synes du bommer, cruiser.
Bruk og kast av unge mennesker er ganske langt fra virkeligheten her.
Jeg har stilt opp og stilt opp. Og har gått langt utenfor mine grenser
Vil vel heller si det har vært bruk og kast av eldre gubber.

Tja vi har jo kunnet følge dette "kjærlighetsdramaet" her live på sentralen og spesielt lenge har det jo ikke vart. Å være delaktig i å fylle unge mennesker med drit i nesa er heller ikke "å stille opp" i min bok.

 

[Svein Arne]

Du kan jo bare la være å lese, cruiser. Ingen tvinger deg inn i denne tråden, vet du.

 

[cruiser]

For min del må du legge ut hva du vil, jeg bare kommenterer noe av det. Egentlig veldig lite av det. Å foreslå å bare kaste fra seg unge mennesker når det ikke er "morro" lenger fordret dog en kommentar.

 

[Fenalaar]

Hvis du har fulgt med litt, så hadde du fått med deg at det er ikke Svein-Arne som har bedrevet bruk og kast. Ungdommen leker seg og tar kontakt når det passer, og har slettest ikke til hensikt å etablere noe som helst. Det er jyplingen som krever og bruker - noe som er relativt vanlig, både for folk med rusproblemer, og de som har personlighetsforstyrrelser.

Det er desverre slik at i møtet med destruktive personligheter, som venn, knullkompis, kjæreste eller pårørende, så vil de fleste av oss nå et punkt hvor man er nødt til å ta valget mellom å trekke seg tilbake for å berge seg selv, eller å gå nedenom i lag.

Hva nå Svein Arne velger å putte i nesa, skal egentlig vi drite oppi. Jeg tviler sterkt på at det var noen som tvang hverken den ene eller den andre til å gjøre det. Om nå jeg selv ikke synes slike sysler hverken er lurt eller helsosamt...

Johan-Kr

 

[cruiser]

Jeg skjønner også at ungdommen gjør mye rart for å få seg et nytt kontantkort.. men det er ærlig talt ikke den som burde vært voksenpersonen som er offeret her..

 

[Fenalaar]

Hvor i helvete er det du leser deg fram til at SA har vært å kjøpt seg et nummer. Nå får du fan ta å skjerpe deg her

Johan-Kr

 

[cruiser]

Heh, en gammal gris på viagra, nei hva i all verden kan være motivasjonen? snoooort

 

[tkr]

Heh, en gammal gris på viagra, nei hva i all verden kan være motivasjonen? snoooort

Kødd.

Hilsen tkr

 

[Svein Arne]

Akuttpsykiatri og suicidalitetsbehandling er ikke for pyser.
Og nå er det natt, og selv store sterke menn må ha hvile.
Faen meg en sjau.

Takk alle gode folk som støtter meg i denne strevsomme, men og så vitale og viktige fasen i livet mitt. Dere gjøre en stor forskjell, og lar vondt og vanskelig bli lettere å bære.
Jeg ber den Gud dere, og kanskje ikke jeg heller helt tror på, holde sine hender over oss alle, beskytte oss og verne oss alle være dager.
Men først og fremst går mine bønner til en ung, vakker mann - med store, store problem; Gud, du vår himmelske far, som er all godhet kilde, du som er lyset, du som er all kjærlighets opphav, mist han aldri av syne, vokt hans fot og vern hans ferd over jorden. La ingenting vondt hende han.

Og se til også til meg, Gud, at jeg kan få kraft til å slippe det ansvar jeg har lagt på meg.

 

[Svein Arne]

En lang dag til endes. Det tar ganske mye på den sjauen som var i helga. Men vi lapper oss sammen så godt vi kan, og den unge mannen virker helt ubekymret over alt han setter i bevegelse. Jeg sender han kopi av alt viktig som jeg poster her, det har jeg gjort hele veien, men han bryr seg lite. Virker det som, i alle fall.
Jeg krevde at han leste mine vurderinger av hans psykiske utfordringer, og komme sine refleksjoner. Han sa han hadde lest, men orket ikke ha noen mening.
Han vet i alle fall hvordan jeg vurderer situasjonen, selv om jeg ikke fikk i gang en samtale om vanskene hans eller mulige veier ut.

Så der står jeg, og kan ikke gjøre mer.

Han lever i alle fall, men jeg har hatt noen fantasier i hodet i dag; død, hagle, henging, overdose, kiste, pårørende som ringer meg, begravelse...
Det er ikke noe kjekt, for å si det mildt.

Men kle meg, må jeg jo enten det er sånn eller sånn.

Dress - Magee
Skjorte og PS - CT
Slips - Frt & Stone
Strømper - Falke
Sko - Loake

 

[Fosse]

Bruk og kast av unge mennesker er ditt forslag altså, greit å vite hvem du er for en..

Der tar du nok feil, bruk og kast av mennesker er langt fra mitt forslag. Å engasjere seg er bra, men å involvere seg personlig for å redde noen er ikke nødvendigvis klokt, uten dermed å ha sagt det må være feil. Ellers er vel forholdet og premissene for det forklart av andre så det trenger jeg ikke repetere.

Kanskje litt tynt grunnlag å bedømme folk på, hifisentralen, og et enkelt utsagn?

Uansett uvesentlig, dette handler ikke om meg.

 

[Svein Arne]

Jeg visste jo at jeg risikerte noe ved å være så åpen om mine egne lengsler og hele denne prosessen med å komme ut.
For sånn er det, alltid når noen stikker seg frem så er det noen så vil slenge med leppa. Sånn er det bare. Sånn er folk.
Jeg kan ikke forholde meg til folkesnakk; folk snakker hele tiden og de sier nå så mye. Jeg kan ikke la det styre livet mitt.

Jeg tok et valg: det er større omkostninger for meg å leve i løgn og fornektelse, enn plagene med hva andre måtte mene om meg.
Det bygger på vissheten om at det som er godt, vakkert og sant aldri kan være ondt, stygt og falskt.

Kjærligheten kan aldri være tvunget; den må gis og mottas, i full frihet og uten tvang.
Det er en gave, og en velsignelse når vi møter den. Og en sann sorg når vi mister den.
Og det er synd på dem som aldri får oppleve hvordan det er å lene seg inntil en annen, og kjenne at dette er det en har savnet hele tiden. Hele tiden.
Og det er trist å ikke ha forstått det før jeg er der; det var dette som var hullet i hjertet, tomheten i livet.
Det skulle en prins til for å få meg til å forstå hva jeg trengte, hva som manglet.

Hadde jeg skammet meg over følelsene mine, som noen synes jeg bør, så hadde jeg levd forkrøplet og i fornedrelse. Et avmektig og fattigslig liv.
Men jeg har ingenting å skamme meg over, verken med han finingen, eller ellers i livet.
Alt er på langt nær perfekt, jeg har mange feil, men jeg gjør så godt jeg kan - og resultatet er faktisk ikke så ille.
Jeg kan stå ved meg selv, både overfor mennesker og overfor Gud.

Jeg har elsket, og det kan aldri, aldri bli galt, syndig eller noe jeg skal skamme meg over.
Mennesker, Gud eller en selvoppfatning som sier at jeg og mine følelser er forkastelig har jeg ikke bruk for.
For egentlig er jeg en snill, voksen mann med litt for høyt klesbudsjett, som har vært velsignet med enda en gang å få oppleve kjærligheten.
Deo gartias, deo gratias, deo gratias og takk finingen - for at du hjalp til å sette meg fri.

Jeg har valgt å være så åpen som jeg har kunnet i denne prosessen; har villet vise både finingen og meg selv den respekt vil trenger og fortjener. Det har jeg klart ganske godt. Men det har krevd at jeg har vært ærlig.

For meg har dette vært en fortelling om å come to terms meg meg selv og om å hente frem en evne til å elske - en evne jeg trodde var tapt for alltid.
Derfor er det, med all sine ups and downs, en fortelling om å ta meg selv i bruk. Om å ta det beste i meg i bruk og prøve å bli så helt menneske som jeg har evner til.
Med noen få unntak, kan telle dem på Geir Lundestads høyre hånd, har jeg opplevd full støtte i denne prosessen.
Det vet mine venner at jeg er dypt takknemlig for.

Samtidig er prosessen også en politisk handling; jeg vil synliggjøre at kjærlighet mellom to menn - også der hvor det er stor aldersforskjell - ikke er noe annerledes enn når begge er 18 år, urøynd i verden og har evigheter med ulevd liv foran seg. Alt er like sterkt og intenst.
Fantastiske ting kan også hende når en mann er godt over middagshøyden.
Om han våger å trosse feigheten og ta spranget.

 

[Svein Arne]

Det er en helt spesiell form for angst som oppstår disse dagene, en slags mental uhygge, en uro som kleber seg til min indre verden. Det er en konstant form for utrygghet som er krevende å leve med, blir veldig sliten av å ha det sånn.

Jeg tror det er det samme fenomen som oppleves av mennesker som lever med pågående terrortrussel eller i krigssoner; sannsynligheten for at noe forferdelig skal ramme er konstant, og kanskje ikke større for meg enn for andre, men hvis raketten slår ned, eller bomben går av, så er følgende katrastofale.

Og - det er viktig - det er ingenting jeg kan gjøre for å forhindre katastrofen. Det er å bli holdt i en tilstand av konstant hjelpeløshet, uten å kunne påvirke et potensielt ødeleggende utfall. Samtidig så skal livet gå sin gang, hverdagen skal fylles med det hverdager er fylt av.
Det er krevende.

I dag har tenkt mye på en drøm jeg hadde i 2003, mens jeg gikk på noe videreutdanning i psykosepsykoterapi.
Jeg hadde den gang lenge vært interessert i disse randtilstandene, der skillet mellom hva om er virkelig og ikke bryter sammen, noe jeg fremdeles er, men ikke får mulighet til å arbeide mer enn sporadisk med.
I denne type utdanning skal en få praktisere ferdighetene på virkelige pasienter, såkalt lærekasus.

Den ene jeg jobbet med hadde tørnet under en firmatur til Bilbao der politiet hadde raidet hotellet på jakt etter ETA.
Fyren ble ganske fort psykotisk, og da han kom hjem mente han at naboen hadde byttet ut alle møblene i huset hans, og erstattet dem med nøyaktige kopier. Han ble også veldig knyttet til en Buddha-statue han hadde, og som han mente kommuniserte med ham.

Jeg husker ikke alle detaljene, men han ble tvangsinnlagt og jeg mener også tvangsmedisinert.
Lenge slet jeg med å få han til å ville ta tak i problemene sine; han kom til timene, men samtalene vinglet hit og dit, og det ble liksom ikke noe retning eller system på prosessen. Husker jeg lurte på om han noen gang ville komme tilbake til det livet han hadde hatt før han ble syk.

Så hadde jeg en natt en drøm. I den var jeg utpå fjorden i en liten båt, nærmest en plastjolle, i et forrykende uvær; skikkelige stormkast. Og i sjøen lå denne pasienten, mer under vann enn over. Jeg sto i båten og strakk ut hånden for å hjelpe han om bord, tok tak i han - men så ville han ikke være med om bord. Han holdt igjen.

Timen etter husker jeg at jeg, ved et passelig høve sa at det er vanskelig å hjelpe noen som ikke vil ta i mot hjelp, men det ble ikke særlig mer snakk om temaet der og da. Det skjedde ikke noe før to, tre uker seinere da han kom til timen helt vill, nesten i panikk. Han hadde fått det for seg at han måtte slutte med hasj, og det tvert.

Det ble et vendepunkt i terapien. Han gikk til meg et lite år etter dette, ryddet opp i livet sitt; snakket om en far som hadde vært lite tilstede, og som plutselig døde før de fikk knyttet seg på hverandre, om lang tids overarbeid og andre ting som hadde tynget han. Han begynte etter hvert å jobbe igjen, og ikke lenge etter at vi hadde avsluttet så jeg i avisen at han hadde giftet seg.
Det hender jeg ser snurten av han, jeg tror han ikke kjenner meg igjen - noe som er helt greit - og etter slik han fremstår virker han helt adekvat og vanlig.

Denne drømmen har jeg tenkt mye på i dag. Med finingen er ikke en båt det mest passende bildet, heller ikke redningsvest, men en livline. Jeg kaster ut for å redde han fra å drukne. Men han er ikke interessert i å gripe den.
Det skjer ikke noe endring hos den unge, vakre mannen før han får et eiendomsforhold til sin egen bedring.
Det er så typisk med psykoterapi, og et tydelig skille fra somatisk behandling.

Jeg er heller ikke hans behandler, men en gammel tulling med for mye savn, som har falt nesegrus for han, derfor har jeg heller ikke noe mandat eller en relasjon som gjør det mulig å styre hvordan jeg kan komme i posisjon til å få han til å ta seg selv i nakken - jeg vet han har en, en fin en, det har jeg sett - og få begynt å jobbe med problemene sine.
Det er uhyggelig og det er trist - for han kunne fått til så mye om han bare la viljen til.

Men klær må vi ha på oss, og den observante vil se at jeg har på belte i dag. Det hører ikke med i et formelt herreantrekk, men jeg har tatt av 5-6 kilo de siste 6- 8 ukene, og klærne sitter ikke så godt som de pleier. Det er gjerne også derfor jeg har dratt buksene litt langt opp.


Jakke - MTM - W&S
Skjorte og strømper - CT
Slips - TM LEwin
PS - Berg & Berg
Bukser - Docker's
Sko - Cheaney

 

[Gjestemedlem]

Rødt er ikke noe jeg lett faller for men her likte jeg det litt. Slett ikke uvørenhet.

 

[Svein Arne]

Røde slips er generelt no-go i kleskretser, uten at jeg helt vet hvorfor.
Jeg liker det, det signaliserer styrke. Trengte det i dag.

Ellers ser jeg veldig frem til London-tur på torsdag. Er helt utkjørt og trenger å få komme over for å hente klær, gå på konsert og drive litt risikosport med rusmidler og pene, unge menn med annen etnisitet en den Rogalandske. Hahaha.

Tar gjerne mot tips, men det er kun fire dager, og da blir det litt magert å starte en egen tråd. Tar med kamera, og knipser i vel, så det blir forhåpentligvis noen bilder i denne tråden.

 

[E. Largo]

Svein Arne, rødt slips blir gjerne assosiert med denne mannen.

Kanskje noe du vil unngå

 

[Svein Arne]

Rødt slips er assosiert med styrke - og makt.

 

[Gjestemedlem]

Tar gjerne mot tips, men det er kun fire dager, og da blir det litt magert å starte en egen tråd. Tar med kamera, og knipser i vel, så det blir forhåpentligvis noen bilder i denne tråden.

Sjokolade.

https://www.standard.co.uk/go/londo...r-me-eggs-are-now-a-thing-again-a3797181.html

Frityrstekt påskeegg er kanskje litt over the top, men noe hos Bob Bob kanskje?

 

[Svein Arne]

Takk for tipset Deff. Men sterke kaloriholdig mat er ikke min greie. Jeg vil helst ikke legge på meg. Var overvektig, og har tatt av. I'll leave it that way, om ikke annet er det dyrt å drive å rette på klærne ustanselig. ;-)

Det går bedre, men finingen er mer avhengighetsskapende enn heroin, tror jeg. Og han burde vært like forbudt å bruke. Som i all rusbehandling bør en forvente en del tilbakefall, ofte mange, dette var helt klart ett av mine.

Greia er jo den at etter en periode med relativt grei avstand, så var en en viss amorøs tilnærming, noe jeg trodde skulle gå greit - på linje med kontrollert drikking - inntil helgas bombenedsalg av selvmordtrang og grensepsykose. Da ble det kaos for gamlefar.
Jeg så ikke den komme - my bad, men heftig var det, og det er greiere nå.

Min EC-dress fra 2013 fikk lufte seg i den iskalde vinden vi har denne dagen. Kunne ikke vært bedre valg av plagg.

Skjorte er MTM fra Turnbull & Asser. Der er også slipset fra.
PS fra Kent Wang
Seler er fra AT
Strømper fra Pringels
Sko fra Alfred Sargent

Siden det ble antydet at buksene i går var i høyeste laget, viser jeg i dag hvor kanskje Englands dyktigste tilskjærer vil at buksene skal slutte. Kunne ikke vært mer enig.

 

[Svein Arne]

London, London du er nå bare en fantastisk by.

Calexico i går startet treigt, lyyen var graut og lokalet et gammelt teater. Publikum var som jeg, godt over 50 og med mere hår i nesen enn på hodet.
Men de dro på, og de dro på og de dro publikum med seg. Det ble en fantastisk stemning og salen kokte. Mange låter fra det siste albumet, men ellers en perlerad av sanger.
Åtte mann sterke Calexico kom til sine egne, og med enkelt lysshow og litt røyk på scenen, så bar musikken og formidlingsgleden konserten rett i hjertet.
En liten tåre, nei faktisk to kom det i alle fall hos meg når de sang sine såreste, mest kjærlighetslengtende sanger.
Men så er jeg da også en gammel sippete homo som snufser over en soloppgang, et barn som ler, en katt som maler, to bankende hjerter og en hånd som strekker seg ut mot en annen.



Og det er ikke bare jeg som er helt skeiv, bildene er det også.

Men nå er det ut og handle. Og i dag skal jeg treffe to skreddere, gi en sjampis til den vakreste av dem alle - og se om jeg ikke også kan finne meg en hatt. Hvor vanskelig kan det være å finne en hatt i London?
Utrolig vanskelig - med min beslutningsvegring.

 

[Svein Arne]

Bor på fine Nalder, der jeg har bodd flere ganger før. Rett ved Victoria station. Kan finne billigere hotell i London, men en får aldri mye hotell for pengene i denne byen. Greit å bo et sted der jeg ikke trenger å dra koffertene så langt.




Bare et molotov-cocktail-kast fra virkelig fint folk.



Må jo en tur innom og fylle opp lagrene.
Siden det er så dyrt å sende til Norge, så passer jeg på å ha nok stæsj tilbake. Disse legges i kjøleskapet når jeg kommer hjem.



Fint å se at selv om kroppen ikke passer til standarden så holder han stilen. Slik vil jeg også være; vi kommer i alle mulige utgaver, men får prøve så godt vi kan å bli vår beste utgave av oss selv.




New & Lingwood er for de som ønsker å dra det litt lengre. Jeg finner aldri noe der, men de holder stand uten min hjelp.



De selger også konvensjonelle antrekk, men jeg ser ikke for meg Svein Arne flanere i den frakken der, altså. Hadde den i det minste vært rosa...

 

[Svein Arne]

Sko må man ha. Og det finner man i denne byen.


Fine boots, de gamle, sorte semskede har overlevd flere kriger og kan nå få avgå ved en stille død.


Dette er ikke min vanlige, men kan trygt anbefales for herrer som vil ha barberutstyr og den lags remedier av ypperste klasse. Det er bare en smakssak om du velger disse eller Truefitt & Hill. High end begge.


Må en tur innom har og. Litt strømper, en chino og en skjorte. De hadde ikke buksene i går, men bare å komme i dag så har de sendt dem fra sentrallager.


Stadig forandrer de på interiøret. Jaja, gjenoppdager butikken atter en gang.


Du kan få pusset skoene for £6 - hvis du vil være vindusutstilling.

 

[Svein Arne]

Hos Church's.



Nydelige Derbys i cordovan. Men er det verd 7.000?
Tja, Svein Arne må ta en tenkepause.
På den andre side, hva får du får 7.000 i dag? Knapt en aften på Bagatell, jaffal med litt ettermoro og godt i nesen.



Regent street med lett yr i lufta.



Ikoniske Admiral Duncan. Ett av Londons eldste homsesteder, med dragshow hver kveld.



Nesten like ikoniske Duke of Wellington. Også et stamsted for skeive i Soho.


Tre PS fra TM LEwin.

 

[Svein Arne]

I dag ble det ikke som tenkt.

Jeg kom til W&S for å få høre at verdens vakreste skredder, Emily Benson Rhodes er ganske så syk.
Hun har fått fjernet en tumor på hjernen for noen uker siden, og er under rekonvalesens etter det.
Har sendt henne en mail, men det kan nok ta litt tid før jeg får svar.

Stakkars Emily, hun er gjerne ikke mer enn 28 år, og har hele livet foran seg. Veldig søt og snill jente, som jeg har fått god kontakt med. Vi har vært og spist sammen og jeg har blunket til henne mer enn en gang. Det har hendt jeg har trodd hun har blunket tilbake.
Men nå er hun altså ganske ute og kjøre. I følge kollegaen så hadde de fjernet det meste av svulsten, men måtte la noe stå igjen av medisinsk-tekniske årsaker. Så har hun hatt komplikasjoner i ettertid, blodpropp i begge beina, blant annet.
Jeg vet jo en del om sykdom i vitale organ, og det kan komme psykiske etterreaksjoner i lange tider etter på, vi snakker her om år.
Enn så lenge ber jeg for henne, og at legene og sykepleierne gjør sitt aller beste for å få henne så bra som mulig.
Og at hun selv henter frem all styrken sin, absolutt alt hun har vil hun trenge i den lange, seige prosessen hun nå er i gang med.

Fine, vakre og snille Emily.
Nå må du komme deg på beina igjen, det er mange menn der ute som skal bli fin i dine klær. Du trengs her i denne verden. :-(

(
Her i tredje etasje holder W&S til.


Slik ser en mal ut. Dette er riktig nok ikke min, men det går tydelig frem at dette er venstre frontstykke Sian jobber med her. Det er den nye tilskjæreren hos W&S. John McGabe har holdt stand, men er nå en gammel mann, og jobber bare en dag i uka.



Jeg er ikke mer enn passe happy med disse buksene, de er alt for smale. Det gjør at magen min, som stikker litt ut i utgangspunktet, virker enda større enn den er.



Det er også noe med enkle legg. Akkurat som i armkroken; noe mangler.
Men det er gjerne bare en vanesak, det også.



Dette er for min trøndelagiske venn i galskap, armod og glede.
Og homoerotiske utskeielser. Jaja, mest jeg det da. Han får dem mer påtvunget via sms og bilder skapt i hodet hans, Bilder som tar lang tid å få vekk. Lang tid å få vekk. Lang tid å få vekk.



Er det her vi skal ende opp i dag? For å gjøre ende på meg selv? Får nå håpe jeg overlever dette slaget og. Eller what a good way to go.

 

[Svein Arne]

Jeg hadde to skredderavtaler i dag.


Men her var det stengt og sjappa lukket. Det kom ut en fyr, men han visste ingenting og jeg måtte hive meg i en taxi og komme meg tilbake til hotellet med uforrettet sak.
I regnværet. Uten frakk. Og uten paraply. Fy meg.
Men også fy Tom Mahon, Storbritannias beste skredder, men landets dårligste hukommelse.



Kan regne i London og ikke bare på vestland, vestland.



Sånn er det i Savile Row, der ser vi ned til, og helst ikke på, skredderne som driver å jobber i underetasjene.
Han kjekkasen der kan forresten få bli med hjem og rette opp noen skeivheter på meg, og. Om det ikke lar seg gjøre så kan vi ha litt drama sammen så lenge det varer. For lenge varer det jo aldri. Bare singellivet som gjør det...



Welsh & Jefferey leker seg med å stille ut hva de får til av jakkeslag. Men dette er ikke noe man kan gå med. Bare to display.



Brune strømper er utrolig vanskelig å finne. Så da grabbet jeg disse fra Paul Smith - med sine karakteristiske striper. Sjekk foret på en Paul Smith-dress, så skjønner dere hva jeg mener.


Så tilbake til CT for å plukke opp varene jeg bestilte i går. De har som noen andre butikker en in shop service, der de kan gjøre mindre rettinger mens kunden venter. Ikke i dag da, retteduden var på påskeferie.



En enslig liten sko utenfor Buckingham Palace setter tankene sving. Hva kan ha skjedd her? Har noen voksne ikke passet godt nok på jenta si?

 

[baluba]

Brune strømper hamstrer jeg alltid i Spania, for jeg går jo som kjent ofte med desert boots i jordfarger som beige og brunt. Nå har jeg kanskje ikke mer enn tre par igjen, så jeg får se å komme meg til et brunstrømpeutsalg snart.

 

[Svein Arne]

Gårsdagens fangst.

 

[Gjestemedlem]

Bor du på et hotel som har ulveskinnslaken eller er det fra reisebaggen?

ps. like de sokkene med dataspillprikker.

 

[Svein Arne]

Der er brystkassa mi. Det bor et villdyr i meg