KOMMENTAR: Tut og kjør med konspitoget
Så bra at transskeptikerne engasjerer seg for bedre behandlingstilbud for transpersoner!
De siste ukene har landets fremste transskeptikere engasjert seg i behandlingstilbudet til transpersoner. Hva er den skarpe analysen? Transpersoner i Norge overbehandles! De settes på hormonbehandling, og de angrer.
Overraskende! Er ikke selvmordsraten blant ubehandlede transpersoner veldig høy, har vi spurt oss selv i redaksjonen. Hvilke bevis er det egentlig som føres? At Esben Esther Pirelli Benestad fratas legelisensen fordi myndighetene mener hen mangler faglighet; VG har fått ferten av et par transpersoner som har angret på behandlingen; og dessuten er jo hele greia en ideologisk venstreradikal konspirasjon.
Ikke helt overbevisende.
Vår pekefinger til streitmediene: Det er ikke noe poeng å diskutere kjønn og kjønnsmangfold med folk som ikke engang anerkjenner det desperate behovet for bedre behandlingsvilkår for transpersoner.
Et tankeeksperiment
Se for deg dette scenariet: En tenåring har tatt covid-vaksinen og fått ugjenkallelige bivirkninger som har ødelagt livet til vedkommende. VG lager en sak om dette hvor de blant annet fremstiller helsemyndighetene som uansvarlige ettersom de har anbefalt vaksinasjon også for mindreårige. For hvordan kan man anbefale en slik vaksinasjon når man vet så lite om den? Når den er så eksperimentell? Når den kan få så katastrofale følger? Og de stakkars barna våre da?
Saken får bein å gå på, den utløser et skred av reaksjoner. Streitmediene (og la oss si en klikkåt «kulturavis») publiserer tilsynelatende absolutt alt av kritikk. Alle indignerte vaksinekritikere har fått vann på mølla. For å profitere på stormen gis de ubegransa tv-tid, oppmerksomhet og publiseringer i alle kanaler. Etter hvert blir det vanskelig å tro på vaksinasjonsprogrammet – det er så mange lag av tvil, så mange sterke stemmer som roper varsko.
Noe slikt ville selvsagt aldri skjedd. Covid-vaksinen var ikke bare et spørsmål om bevegelses- og reisefrihet for nordmenn, men også en reell global risikovurdering rundt over- og underbehandling. Hva risikerer vi hvis viruset får slippe fritt? Hva risikerer vi hvis vi vaksinerer, vel vitende om faren for bivirkninger?
Sinnafeminister og fjøs-logikere
Bytt ut vaksine med trans, så virkeliggjør du marerittet hvor terrortoget av konspiideologer tar over det offentlige ordskiftet, mens de utsatte står igjen i skuddlinjen.
Under NRKs mye omtalte og kritiserte debatt om kjønnsmangfold og transpersoners rettigheter i januar 2022, sto Christine Jentoft og Alexander Sørlie skolerett i forsvar mot sinnafeminist og transhater Christina Ellingsen, fjøs-logiker Jenny Klinge og Glenn Peter Sætre, professor i det eneste faget som har mer luguber vitenskapelig karakter enn litteraturvitenskap: evolusjonsbiologi.
Debatten var ikke en diskusjon om hvordan man best ivaretar transpersoner, om hvordan en ekstremt sårbar og utsatt gruppe skal få best mulig vilkår i landet vårt.
Nei, det var en debatt hvor fjøs-ideologen Jenny Klinge setter premisset ved selvgodt å konstatere at hun har vokst opp i fjøset (hun har kontakt med både natur og folk!), og at det er ganske åpenbart at en okse ikke kan være mamma og en ku kan ikke være pappa. Uansett hva de føler, liksom. Hennes poeng, som Jentoft og Sørlie dessverre blir nødt til å kommentere: bare biologiske kvinner kan være mødre! Som om det er den viktigste saken for transpersoner.
«Ingen kuer får covidvaksine liksom, hallo?? De klarer seg bare selv.»
I rimelighetens navn gir vi deg det, Klinge – en ku er alltid moren til kalven. Men verken transkvinner eller biologiske kvinner står stampende døgnet rundt i trange båser i fjøset og venter på at en eller annen dyrerase skal tømme brystene deres for melk, for så å tvangssende dem inn i forplantningsbokser eller avlivningsfabrikker for å bli mat. Sånn, så legger vi landsens pastorale og falske idyll bak oss som saklige argumenter.
Siden NRK-debatten har en tvilsom skog av råtne trær dannet fortroppen til diskusjonene om transpersoners rettigheter i Norge. Noen ganger er det ganske utrolig at varsellampene for saftig konspi-kjør ikke blinker blant høyt utdannede offentlige stemmer. For fortellingen som fortelles går gjerne i en slags variant av dette her: Siden 1970-tallet har en liberal venstreside (DE WOKE) skapt en politisk ideologi som skal støvsuge verden for objektiv, empirisk kunnskap til fordel for en radikalt ustabil verdensorden preget av flytende kjønn, pedofili og annet faenskap.
Sluttsummen av fortellingen er en total dehumanisering av transpersoner, og komplett bagatellisering av deres lidelse.
Det finnes sikkert nyanser blant disse kritikerne, men vi har gitt opp å lete etter dem. For uansett hvilke kritikere vi leser, dukker det opp vendinger som bare sender kritikken inn i et hjernedødt land. Den utrolige, i ordets rette forstand, fortellingen om at transpersoner står bak en slags maktkåt elite og at hele kampen for behandling av kjønnsinkongruens er kjernen av et ideologisk krigsprosjekt, er selvsagt helt latterlig.
Terrortoget tut og kjør
Men ok! Sakens kjerne, her vi står i dag. Vi diskuterer hormonbehandling, særlig til barn. Noen har nemlig funnet ut at denne behandlingen kan gjøre enorm skade på de stakkars søte barna som skal danne fremtiden vår. De kan for eksempel bli sterile som gjør at vi ikke får enda flere søte små barn oppvokst i lykkelige biologiske familier på en bondegård med fjøs. Ingen flere små babyer som pludrer rundt på babyteppet og suger melk ut av den biologiske puppen til den biologiske mammaen.
Og jada, alle anerkjenner at det er en tragedie hvis en person angrer på en behandling som er umulig å snu. Men hva med alle transbarna som lider fengslet i sin egen kropp, som har selvmordstanker allerede fra tidlig i puberteten, som er ensomme og føler seg forlatt av samfunnet? Hvordan er det når terrortoget ledsaget av Jenny Klinge, Christina Ellingsen og Kjetil Rolness tuter av gårde og underslår deres eksistensgrunnlag?
Kanskje er belastningen av å være et barn som blir bagatellisert, kritisert, slengt dritt etter og spottet daglig i offentligheten langt verre for transbarns mentale helse enn den «ideologiserte vitenskapen» som, tidvis helt hjelpeløst, forsøker å hjelpe dem.
Vi tror på dem
Vi forstår selvsagt at kjønnsinkongruens er et medisinsk vanskelig tilfelle, og vi forstår at det eksisterer en helt legitim debatt ett eller annet sted inni denne suppa. Men i kompliserte, vanskelige tilfeller har man også et valg om hvem man tror på: De sårbare, eller de som beskytter et morbid status quo.
Vi har tatt vårt valg: Vi tror på transpersonene. Vi tror på at livet med kjønnsinkongruens er brutalt og grusomt hvis du ikke blir tatt på alvor, hvis du ikke får den behandlingen du trenger. Vi tror på at disse menneskene er desperate etter behandling. Vi tror på Esben Esther Pirelli Benestad, en av få mennesker med nær kjennskap til pasientgruppen gjennom mange år, når hen sier at svært fåangrer. Og da velger vi også å tro på de som sier at de vil behandles.
Hvis man skal snakke moralsk forpliktelse til god behandling av mennesker i velferdsstaten, hva er egentlig verst av noen ytterst få tilfeller av overbehandling eller feilbehandling av pasienter som angrer i ettertid, kontra et vell av ubehandlede pasienter som lever i skam, depresjon og som ikke ser en annen utvei enn selvmord? For er det ikke det som er problemstillingen her? Hvordan hjelpe en gruppe i ytterste nød?
Hvis man ikke gidder å anerkjenne det grunnpremisset, så er det faktisk ikke noe poeng å invitere terrortogets konspiideologer inn i det offentlige ordskiftet.
nattogdag.no
Så bra at transskeptikerne engasjerer seg for bedre behandlingstilbud for transpersoner!
De siste ukene har landets fremste transskeptikere engasjert seg i behandlingstilbudet til transpersoner. Hva er den skarpe analysen? Transpersoner i Norge overbehandles! De settes på hormonbehandling, og de angrer.
Overraskende! Er ikke selvmordsraten blant ubehandlede transpersoner veldig høy, har vi spurt oss selv i redaksjonen. Hvilke bevis er det egentlig som føres? At Esben Esther Pirelli Benestad fratas legelisensen fordi myndighetene mener hen mangler faglighet; VG har fått ferten av et par transpersoner som har angret på behandlingen; og dessuten er jo hele greia en ideologisk venstreradikal konspirasjon.
Ikke helt overbevisende.
Vår pekefinger til streitmediene: Det er ikke noe poeng å diskutere kjønn og kjønnsmangfold med folk som ikke engang anerkjenner det desperate behovet for bedre behandlingsvilkår for transpersoner.
Et tankeeksperiment
Se for deg dette scenariet: En tenåring har tatt covid-vaksinen og fått ugjenkallelige bivirkninger som har ødelagt livet til vedkommende. VG lager en sak om dette hvor de blant annet fremstiller helsemyndighetene som uansvarlige ettersom de har anbefalt vaksinasjon også for mindreårige. For hvordan kan man anbefale en slik vaksinasjon når man vet så lite om den? Når den er så eksperimentell? Når den kan få så katastrofale følger? Og de stakkars barna våre da?
Saken får bein å gå på, den utløser et skred av reaksjoner. Streitmediene (og la oss si en klikkåt «kulturavis») publiserer tilsynelatende absolutt alt av kritikk. Alle indignerte vaksinekritikere har fått vann på mølla. For å profitere på stormen gis de ubegransa tv-tid, oppmerksomhet og publiseringer i alle kanaler. Etter hvert blir det vanskelig å tro på vaksinasjonsprogrammet – det er så mange lag av tvil, så mange sterke stemmer som roper varsko.
Noe slikt ville selvsagt aldri skjedd. Covid-vaksinen var ikke bare et spørsmål om bevegelses- og reisefrihet for nordmenn, men også en reell global risikovurdering rundt over- og underbehandling. Hva risikerer vi hvis viruset får slippe fritt? Hva risikerer vi hvis vi vaksinerer, vel vitende om faren for bivirkninger?
Sinnafeminister og fjøs-logikere
Bytt ut vaksine med trans, så virkeliggjør du marerittet hvor terrortoget av konspiideologer tar over det offentlige ordskiftet, mens de utsatte står igjen i skuddlinjen.
Under NRKs mye omtalte og kritiserte debatt om kjønnsmangfold og transpersoners rettigheter i januar 2022, sto Christine Jentoft og Alexander Sørlie skolerett i forsvar mot sinnafeminist og transhater Christina Ellingsen, fjøs-logiker Jenny Klinge og Glenn Peter Sætre, professor i det eneste faget som har mer luguber vitenskapelig karakter enn litteraturvitenskap: evolusjonsbiologi.
Debatten var ikke en diskusjon om hvordan man best ivaretar transpersoner, om hvordan en ekstremt sårbar og utsatt gruppe skal få best mulig vilkår i landet vårt.
Nei, det var en debatt hvor fjøs-ideologen Jenny Klinge setter premisset ved selvgodt å konstatere at hun har vokst opp i fjøset (hun har kontakt med både natur og folk!), og at det er ganske åpenbart at en okse ikke kan være mamma og en ku kan ikke være pappa. Uansett hva de føler, liksom. Hennes poeng, som Jentoft og Sørlie dessverre blir nødt til å kommentere: bare biologiske kvinner kan være mødre! Som om det er den viktigste saken for transpersoner.
«Ingen kuer får covidvaksine liksom, hallo?? De klarer seg bare selv.»
I rimelighetens navn gir vi deg det, Klinge – en ku er alltid moren til kalven. Men verken transkvinner eller biologiske kvinner står stampende døgnet rundt i trange båser i fjøset og venter på at en eller annen dyrerase skal tømme brystene deres for melk, for så å tvangssende dem inn i forplantningsbokser eller avlivningsfabrikker for å bli mat. Sånn, så legger vi landsens pastorale og falske idyll bak oss som saklige argumenter.
Bagatellisering av lidelse
Siden NRK-debatten har en tvilsom skog av råtne trær dannet fortroppen til diskusjonene om transpersoners rettigheter i Norge. Noen ganger er det ganske utrolig at varsellampene for saftig konspi-kjør ikke blinker blant høyt utdannede offentlige stemmer. For fortellingen som fortelles går gjerne i en slags variant av dette her: Siden 1970-tallet har en liberal venstreside (DE WOKE) skapt en politisk ideologi som skal støvsuge verden for objektiv, empirisk kunnskap til fordel for en radikalt ustabil verdensorden preget av flytende kjønn, pedofili og annet faenskap.
Sluttsummen av fortellingen er en total dehumanisering av transpersoner, og komplett bagatellisering av deres lidelse.
Det finnes sikkert nyanser blant disse kritikerne, men vi har gitt opp å lete etter dem. For uansett hvilke kritikere vi leser, dukker det opp vendinger som bare sender kritikken inn i et hjernedødt land. Den utrolige, i ordets rette forstand, fortellingen om at transpersoner står bak en slags maktkåt elite og at hele kampen for behandling av kjønnsinkongruens er kjernen av et ideologisk krigsprosjekt, er selvsagt helt latterlig.
Terrortoget tut og kjør
Men ok! Sakens kjerne, her vi står i dag. Vi diskuterer hormonbehandling, særlig til barn. Noen har nemlig funnet ut at denne behandlingen kan gjøre enorm skade på de stakkars søte barna som skal danne fremtiden vår. De kan for eksempel bli sterile som gjør at vi ikke får enda flere søte små barn oppvokst i lykkelige biologiske familier på en bondegård med fjøs. Ingen flere små babyer som pludrer rundt på babyteppet og suger melk ut av den biologiske puppen til den biologiske mammaen.
Og jada, alle anerkjenner at det er en tragedie hvis en person angrer på en behandling som er umulig å snu. Men hva med alle transbarna som lider fengslet i sin egen kropp, som har selvmordstanker allerede fra tidlig i puberteten, som er ensomme og føler seg forlatt av samfunnet? Hvordan er det når terrortoget ledsaget av Jenny Klinge, Christina Ellingsen og Kjetil Rolness tuter av gårde og underslår deres eksistensgrunnlag?
Kanskje er belastningen av å være et barn som blir bagatellisert, kritisert, slengt dritt etter og spottet daglig i offentligheten langt verre for transbarns mentale helse enn den «ideologiserte vitenskapen» som, tidvis helt hjelpeløst, forsøker å hjelpe dem.
Vi tror på dem
Vi forstår selvsagt at kjønnsinkongruens er et medisinsk vanskelig tilfelle, og vi forstår at det eksisterer en helt legitim debatt ett eller annet sted inni denne suppa. Men i kompliserte, vanskelige tilfeller har man også et valg om hvem man tror på: De sårbare, eller de som beskytter et morbid status quo.
Vi har tatt vårt valg: Vi tror på transpersonene. Vi tror på at livet med kjønnsinkongruens er brutalt og grusomt hvis du ikke blir tatt på alvor, hvis du ikke får den behandlingen du trenger. Vi tror på at disse menneskene er desperate etter behandling. Vi tror på Esben Esther Pirelli Benestad, en av få mennesker med nær kjennskap til pasientgruppen gjennom mange år, når hen sier at svært fåangrer. Og da velger vi også å tro på de som sier at de vil behandles.
Hvis man skal snakke moralsk forpliktelse til god behandling av mennesker i velferdsstaten, hva er egentlig verst av noen ytterst få tilfeller av overbehandling eller feilbehandling av pasienter som angrer i ettertid, kontra et vell av ubehandlede pasienter som lever i skam, depresjon og som ikke ser en annen utvei enn selvmord? For er det ikke det som er problemstillingen her? Hvordan hjelpe en gruppe i ytterste nød?
Hvis man ikke gidder å anerkjenne det grunnpremisset, så er det faktisk ikke noe poeng å invitere terrortogets konspiideologer inn i det offentlige ordskiftet.
KOMMENTAR: Tut og kjør med konspitoget
Så bra at transskeptikerne engasjerer seg i bedre behandlingstilbud for transpersoner! :)
nattogdag.no
