Det er alle (barnehage)læreres våte drøm å ha sånn påvirkningskraft som det.
I tillegg: hvorfor er alltid scenariet at lærere har større påvirkningskraft enn foreldre og venner når det gjelder dypt personlige og intime greier? Alle vet jo at det ikke funker sånn.
Et godt sted å starte er FNs Barnekonvensjon og artikkel tre, om barnets beste.
Så kan du fortsette med artikkel fem, og det politiske kompromisset for i å det hele tatt få denne konvensjonen gjennom fra alskens religiøse og reaksjonære krefter, påbudet om betydningen av barnets foreldres, samfunn, kultur, religion etc, og deres rett til å oppdra barnet i den «rette« tro.
Typisk for diplomatisk fremforhandlede konvensjoner har striden siden stått mellom mennekerettighetsforkjempere som har argumentert for at artikkel tre, om barnets beste, står over artikkel fem, og religiøse/reaksjonære krefter som mener artikkel fem kvalifiserer hele konvensjonen.
Det er ikke helt tilfeldig at russisk propaganda mot Norge de siste 20 årene spesielt har fokusert på Barnevernet (et ord faktisk tatt opp i nevnte propaganda), og nærmest advart mot å reise som gode ortodokse kristne til Norge.
Før du vet ordet av det vil dine barn bli tatt fra deg og overlevert til noen homofile siddiser, bare fordi du praktiserer dine tradisjonelle verdier om å piske spesielt hardt dem du holder som kjærest, dine barn.